Fant denne diskusjonen, og linker til den fordi den er relevant, samtidig som jeg lurer på hva folk har erfaring med: http://www.canis.no/innlegg.php?nr=126104&vside=1

Vår fire-årige hund har nå blitt diagnosert med cyster på prostata, som i tillegg har hovnet opp. Han har blødd mye gjennom penis, nesten så mye at jeg trodde det var et skadet menneske som hadde tatt seg inn i leiligheten for å be om hjelp første gang det skjedde. Dyrlegens respons har vært å foreskrive antibiotika og en annen type medisin som krymper prostata igjen - dette med opphovnet prostata er tydeligvis et problem som rammer 80% av alle hannhunder over 5 år. Hunden er frisk og rask igjen - foreløpig.

Det jeg tenker på, er cystene - han har jo i praksis prostatakreft. De går ikke bort med medisinen han har fått nå. Operasjon er ikke et alternativ, da han blir blå av å ligge på ryggen i ti sekunder pga av dårlige luftveier. Vet sa at det vanlige å gjøre i slike situasjoner (hun pratet da om den opphovnede prostata) var å kastrere hunden, men at dette ikke var et alternativ med vår. Hun har ikke nevnt cystene.

Vi lurer nå på, i og med at han har svært alvorlig grad av HD i tillegg (alle dyrleger vi går til kommenterer hvor "vinglete" han er i bakparten), om det er bedre at han får slippe - eller hvor mange gode år han kan ha igjen, uten operasjon. Jeg vil heller avlive for fort enn for sent - i mitt nabolag bor det ei dame som aldri har klart å ta det valget, og som har sin eldgamle dachs i étt bånd rundt halsen og étt bånd rundt hoftene, fordi bakbena ikke fungerer, og dachsen drar dem etter seg. Han klarer nesten ikke gå - og hun klarer tydeligvis ikke å leve uten dachsen sin, som umulig kan ha det godt.
Nå vet jeg at dachse-damen er ekstrem - men hvor trekker du grensen? Og hvilken hjelp får du faktisk av dyrlegen? Min mor mener at dyrleger ikke lenger tør å være ærlige på at dyr skal avlives eller ikke - det er ikke det eierne vil høre. Min samboer er sint og mener de bare skal prøve å trekke mest mulig penger ut av deg på forebyggende og lindrende ditt og datt før hunden tar kvelden av seg sjøl.

Dette ble et langt innlegg, men jeg regner med at det jeg lurer på, selv om det selvfølgelig må bli vår avgjørelse til syvende og sist;

1. Har du lignende erfaring med cyster på prostata hos hund/oppblåst prostata?

2. Hva ville DU gjort?

Håper på svar - det er litt mye å tenke på om dagen, og godt å få lufta det litt.

Nå er jo ikke cyster kreft per se, men det fører til smerter/ubehag for hunden. Cyster er "væskefyllte blærer/vevslommer" som ikke dreneres og som kan vokse og dermed trykke på de organene de er festet til og de omliggende- og gi smerter. Det er "ganske vanlig" på hannhunder, men gjerne ikke før litt opp i åra, typ 7-10 år. Det virker som at de aller fleste har en klar forbedring etter kastraksjon og kan leve fine, lange liv etter kastraksjonen.

Om hunden din ikke kan ligge på rygg og få utført en fysisk kastraksjon pga luftveiene, hva med å prøve den kjemiske varianten? Jeg har lest litt og sett at dette gjøres midlertidig (før de kastrerer) i slike tilfeller. Jeg tror det går fint å kastrere en hannhund liggende på siden også, man trenger bare en assistent til å holde det ene benet (hester kastreres jo stående fordi det er en enorm belastning for de å legges på rygg. Noen foretrekker å legge de ned for å unngå at de faller, men de vippes ikke over på ryggen! Man fester tau i det øverste benet, en talje i taket og heiser/løfter beinet slik at veterinæren ser hva han gjør og kommer til.

Du har jo en "syk" rase, HD er vel mer normen enn unntaket, det samme er mange andre lidelser. Jeg tror du skal se på helheten; dersom det blir bedring ved kjemisk/fysisk kastrering når det kommer til prostataen, så hadde jeg gjort det om det var min hund. Jeg hadde gjerne "kjøpt" meg noen år ekstra med hunden på den måten. Selv har jeg fjernet milten på en tispe jeg hadde før da denne var 2 kg og full av kreft. Dette var bare for å kjøpe ett par mnd til (hun leve i 8 mnd etter dette) og neste gang hun viste sykdomstegn, ble hun avlivet. Det må veies opp mot livskvalitet; om dyret ikke lider (slik den dachsen gjør) ser jeg ikke noe galt i det. Om hunden din er en lykkelig gutt uten cysert på prostata og kastrert, så ville jeg latt HD være HD til jeg så at det var leddforandringer og at hunden hadde smerter. Så ville jeg avlivd. De cystene er ingen dødsdom dersom man kastrerer, ikke HD heller så lenge den ikke volder hunden smerter.

Hvis hunden ikke har smerter, og virker fornøyd med tilværelsen, ville jeg nok sett det an en stund.

Jeg har en åpen dialog med min vet. , han vet at jeg vil ha klar melding uansett hvor ille det er, og det får jeg, men selve avgjørelsen ligger på meg.

jeg har hatt en hund med forstørret prostata. Den mener jeg ble kjemisk kastrert en periode. Samt gikk på noen medisiner. Dette er dog 15 år siden

Den ene min hadde blødninger fra forstørret prostata og ble kjemisk kastrert med implantat som varte i seks måneder.  Det fungerte veldig bra på ham og problemet har ikke kommet tilbake selv om hormonene er ute av kroppen nå.  Han hadde riktignok ikke cyster og prostata var bare litt forstørret etter at tre nabotisper hadde hatt løpetid rett etter hverandre på rappen. Høres ut som om din har større problemer enn min hadde, men det er jo helt uproblematisk å få satt inn et implantat for i det minste å prøve å gjøre noe. 

Når det gjelder HD, er ikke det noe jeg har erfaring med, men jeg ville latt hunden leve så lenge den virker glad og fornøyd og upåvirket av smerter.   

Hvis jeg var i dine sko, ville jeg gjort et forsøk med kjemisk kastering og tatt det derfra.  Det gikk omtrent en måned fra implantet ble satt inn til blødningene stanset helt, så ikke mist håpet selv om det tar litt tid.

Takk for svar alle sammen!

Så vidt jeg har skjønt er det to forskjellige ting han har - den ene er cystene, som da i tillegg sprakk og blødde da prostataen, som er den andre diagnosen, hovnet opp. Cystene har han nok hatt en stund, og de ble først oppdaget da prostata hovnet opp og gjorde at de sprakk.

Så prostata-problemet er det jo for så vidt en løsning på - kjemisk kastrering er sikkert intet problem med vår hund. Men cystene, de er jo et annet problem - må ikke de opereres bort for å forsvinne?

Dersom hunden får sterke smerter pga av cystene, bør de opereres vekk, men sånn som jeg har forstått det på andre med samme problem: cystene har forsvunnet med kjemisk/full kastrering.... Jeg ville gitt det et forsøk før jeg bestemte meg :)

MsHyde:

Takk for svar alle sammen!

Så vidt jeg har skjønt er det to forskjellige ting han har - den ene er cystene, som da i tillegg sprakk og blødde da prostataen, som er den andre diagnosen, hovnet opp. Cystene har han nok hatt en stund, og de ble først oppdaget da prostata hovnet opp og gjorde at de sprakk.

Så prostata-problemet er det jo for så vidt en løsning på - kjemisk kastrering er sikkert intet problem med vår hund. Men cystene, de er jo et annet problem - må ikke de opereres bort for å forsvinne?

Vet du at cystene kom først og ikke som et resultat av forstørret prostata?  Forstørret prostata kan over tid gi betennelse og cyster.