Jeg har skrevet ett innlegg her tidligere, eller to kanskje......

Nå tenkte jeg å skrive ett til.

Jeg tenker stadig vekk at jeg og hunden min ikke passer sammen.... At vi har feil kjemi, og jeg føler ofte at jeg er lei. Selv om jeg ikke er lei hunder. For når jeg er sammen med andre hunder og trener andre hunder, så storkoser jeg meg. Når jeg trener min hund så har jeg så kort lunte at jeg blir til et monster...... Ikke som i at jeg slår eller er noe spesielt fysisk, men jeg eksploderer av ingenting, og klarer ikke kontrollere meg Enten så kjefter jeg skikkelig eller så tar jeg tak i halsbåndet og drar henne unna...... Og når jeg gjør sånt så får jeg ufattelig dårlig samvittighet, det gjør vondt langt inne i hjerterota og jeg blir ofte lei meg over sånne ting flere uker etterpå. Jeg føler hele tiden at jeg ikke rekker inn til henne og at vi får et dårligere og dårligere forhold

I starten (når hun var yngre) så følte jeg meg mye nærmere henne, og jeg var så motivert til å få henne til. Så gikk det fremover og fremover, plutselig raste alt sammen og jeg føler at jeg blir irritert når hun kan gå sånn tilbake, når jeg har vært så stolt og glad for at hun endelig begynte å bli litt mer normal......

Og selv om jeg er veldig glad i henne, så føler jeg meg så langt borte. Jeg blir som sagt irritert av ingenting, men egentlig er jeg ikke sånn mot hunder i det hele tatt. Før smeltet jeg når jeg så på henne, nå er det liksom sånn at jeg ser på henne og får vondt inni meg fordi hun trenger noen som er eldre og mer erfarne og som passer bedre til henne. Selv om jeg vet inni meg at jeg aldri kommer til å klare å gi henne fra meg til noen....

Og det verste er at jeg har veldig lyst på en hund til (som er helt annen type), men så tenker jeg at jeg vil ikke at den nye hunden skal ta etter den jeg har fra før. Og jeg føler ikke at jeg har det hundeholdet jeg ønsker med den hunden jeg har nå.

Jeg angrer rett og slett på at jeg kjøpte meg denne hunden, selv om det er utrolig vanskelig å innrømme..... Hva tenker dere? Er jeg en dårlig hunde-eier for å si sånne ting???

Noen som har noen klare "regler" jeg kan forholde meg til sånn at jeg slipper å havne i situasjoner der jeg blir sint og sånt?

Mitt lille tips: tren deg selv!

Tenk gjennom hvilke situasjoner som fører til at du blir sint, frustrert eller mister kontrollen på ett eller annet vis. Ta så for deg hver enkelt situasjon, du trenger ikke ta alle, velg ut noen få viktige settinger og konsentrer deg først om disse. Hva gjør du nå, hvordan påvirker det du gjør deg og hvordan påvirker det hunden? Se så for deg hva som er fornuftig å gjøre i akkurat disse settingene i stedenfor det du hittil har gjort. Snu trenden. Fokuser på hva du skal gjøre. Helt rent praktisk. Hva sier du, hva gjør du.

Lag deg et lite belønningssystem om du tror at du trenger en oppiffer. Før i hvert fall opp alle gangene du mestrer og gjør ting på en måte som du liker og gjerne vil gjøre mer av, sånn at de gangene du føler at du ikke får det til faktisk kan se tydelig at det gjør du faktisk. Evaluer etter hvert, og utvid når du føler deg klar for det.

Lykke til :-)

Enig i hva Bergljot skriver her.

Selv vil jeg legge til noen tips om hva jeg gjorde selv under unghund perioden da han var helt umulig. Jeg ble mer og mer frustrert da han plutselig hadde glemt alt han hadde lært og var umulig og trene med. I tillegg var det vel litt spøkelsesperiode da elt var skummelt og skulle enten bjeffes på eller løpes bort til. Den beste løsningen fikk jeg fra oppdretter. Drit i framgang i treninga, og fokuser bare på det hunden mestrer og ellers bare gjør ting som vi TRIVES med sammen.

Så løsninga var og glemme alt som var krevende og bare gjøre de tingene som både jeg og hunden virkelig synes var morsomt. I mitt tilfelle var det å gå turer sammen på plasser der det ikke var noe folk eller hunder. Etter tid og stunder med dette ble båndet mellom oss mye sterkere, jeg senket skuldrene og da gjorde bikkja det samme.

Vi fikk kjapt framgang i treninga når vi startet opp igjen, og siden hunden hadde fått bygd masse selvtillit gjennom denne perioden gikk de gamle utfordringene kjempefint da jeg også hadde senket kravene.

Oppsummert: Gjør bare ting du synes er morsomt med hunden (ikke tren lydighet hvis du blir frustrert av det f.eks.) Senk forventninger og krav og generellt unngå ubehagelige situasjoner.

Tror mange kjenner seg igjen i det å bli irritert og sinna, men det er jo ubehagelig å innrømme.... Så det er jo flott at du ser det selv! Og klart det går an å jobbe med! Du har fått kjempegode råd fra Bergljot, så jeg vil  bare legge til en ting som hjelper meg veldig når jeg holder på å fly i taket: Gå på kurs! Et godt kurs, med få deltakere og klok instruktør. Det er utrolig hvor mye bedre alt går når du får konkrete råd og hjelp til ting å trene på, og noen som SER hunden din (og deg) og kan gi tilbakemelding. Du har den hunden du har, gjør det meste ut av den før du skaffer deg en ny. Hvis du virkelig tror at hunden ikke er god nok/ikke passer til deg, så husk at det er mye mer lærerikt for deg å jobbe med å "gjøre gull av gråstein" enn å få en hund som kanskje gjør jobben for deg uten at du har måttet anstrenge deg... Lykke til!

Åh, følte det litt sånn selv i en voldsom pubertetsperiode med dyret og jeg kjente ikke igjen den søte valpen. Jeg var sliten og følte at jeg ikke mestret noen ting. Det var ingenting vi fikk til, han var rett og slett ufordragelig og jeg følte jeg ikke kunne ta han med noe plass og ihvertfall ikke trene med han. I tilegg hadde jeg eksamensperiode den tiden og tålmodigheten min var lik null. En periode måtte samboeren ta hunden på turer for jeg holdt på å bli sprø.

Det jeg gjorde for å snu negativiteten var rett å slett å slutte å kreve (trene) og gi litt f...og heller ha det gøy. La fra meg alle planer om alle kurs vi skulle gå og hva han måtte lære. For det betyr jo egentlig ikke alt, å "få til" hunden"? Det viktigste er jo at man bygger opp et godt forhold.

Vi dro på hyttetur, sov sammen, spiste sammen, gikk lange turer løs sammen, lekte sammen. Når hunden gjør noe som gjør deg irritert, bare forsøk å drit i å ta det innover deg og vær litt mer avslappet. Og et godt tips er å fysisk fjerne seg fra hunden når du blir sint. Det høres ut som du er veldig glad i hunden din, og det er jo dessverre ofte slik at det er de vi er mest glad i som blir ofre for vår frustrasjon (man blir ikke like irritert på en annen sin hund, selv om den kanskje gjør de samme feilene som din..)

Håper det ordner seg:)

tenk over hva som gjør at du er sur og har kort lunte:

er hunden vanskelig å trene?

er den urolig?

har den problemer du ikke takler?

eller er det rett og slett det å være sammen med hunden som gjør det?

i enkelte tilfeller (sier ikke at det dermed er saken hos deg) er det rett og slett dårlig kjemi mellom hund og eier. en hund som ikke fungerer i det hele tatt med en eier kan bli en topp hund med en annen trener.

Jeg mener ikke det er et nederlag å gi fra seg en hund man ikke klarer å få til (ihvertfall om man har erfaring fra andre hunder og hundetrening tidligere)

i ethvert tilfelle plikter man å tenke på hva som er best for hunden, om du føler at du ikke klarer å trene og være sammen med hunden din uten å bli sur og grinete har ikke hunden heller det bra og da bør du vurdere om den heller hadde hatt det bedre med en som forstår den bedre. husk også at jo oftere du eksploderer uten at hunden skjønner hvorfor, jo mindre sjanse er det for at hunden vil fungere sammen med deg.

MEN du bør gå inn i deg selv og tenke over hvorfor det er blitt sånn og om det er mulig å gjøre noe med det.

Om du gir fra deg denne hunden er det jo ikke sikkert det blir noe bedre med neste heller dersom problemet ligger hos deg og du ikke klarer å forandre deg.

Min umiddelbare tanke er at du har gått deg fast, helt fast. Og da tenker jeg videre at du må lære- det er din feil, ikke hundens. Gå på kurs, utvid horisonten, få innspill og rettelser. Hvis ikke kommer du mest sannsynlig til det samme punktet med en evt. ny hund- og du er like langt.

De er ikke alt som bare ordner seg, og det har som regel ingenting med "kjemi" og gjøre- men med kunnskapen til trener. Det at det er supermorsomt å trene andres hunder har kanskje noe å gjøre med at de hundene er trent bedre/annerledes enn din hund?

OM du brenner for hund, så går du inn for å komme så langt at det faktisk er hunden som til slutt setter begrensningen for læring. Da kan du skaffe deg en hund til med større potensial. Ikke før.

Lære å krabbe før man kan gå?

Red: Og sinnet ditt drister jeg meg til å mene er et utløp for din frustrasjon over egne mangler og kunnskap. Det er dessverre ganske naturlig. Og går som regel ut over den uskyldige parten...

Kjenner meg godt igjen, mannen min er slik med bikkja vår. INGEN kjemi i det hele tatt, kort lunte, han får IKKE lov å trene/ta seg av hunden da lunta sprekker for helt enkle ting som "alle" hunder gjør.

Men han liker hunder... og elsket den forrige vi hadde. Så det er bare kjemien. Vil ville ha omplaseert hunden hadde det ikke vært for at den han TIPPTOPP kjemi med meg =) Men heller et nytt lykkelig hjem enn alltid å være sint på den og ha dårlig samv.het. (i vårt hjem er han bare hunden min nå, så forholdet går bra. Mannen og bikkja bryr seg ikke videre om hverandre)

Jeg mener ikke å foreslå at du skal gi hunden din bort, men jeg mener bestemt at JA! man kan ha dårlig kjemi med visse hunder og det er ikke lett, av og til umulig, å rette det opp. Selv om man prøver. Noen personligheter bare passer ikke. Og det er ingen skam å innrømme =)

Det viktigste er uansett å sørge for at hunden din har det bra med enten deg eller en annen person=)

ElvisPresley:

Kjenner meg godt igjen, mannen min er slik med bikkja vår. INGEN kjemi i det hele tatt, kort lunte, han får IKKE lov å trene/ta seg av hunden da lunta sprekker for helt enkle ting som "alle" hunder gjør.

Men han liker hunder... og elsket den forrige vi hadde. Så det er bare kjemien. Vil ville ha omplaseert hunden hadde det ikke vært for at den han TIPPTOPP kjemi med meg =) Men heller et nytt lykkelig hjem enn alltid å være sint på den og ha dårlig samv.het. (i vårt hjem er han bare hunden min nå, så forholdet går bra. Mannen og bikkja bryr seg ikke videre om hverandre)

Jeg mener ikke å foreslå at du skal gi hunden din bort, men jeg mener bestemt at JA! man kan ha dårlig kjemi med visse hunder og det er ikke lett, av og til umulig, å rette det opp. Selv om man prøver. Noen personligheter bare passer ikke. Og det er ingen skam å innrømme =)

Det viktigste er uansett å sørge for at hunden din har det bra med enten deg eller en annen person=)

Men dere har ikke hatt han sammen fra han var valp? Eller har dere?

Jeg mener at man ikke bare får dårlig kjemi med hunden man har hatt fra valpestadiet sånn "plutselig".

Det man kaller kjemi mellom hund og eier kommer somoftest av hardt arbeid. Som med forelder og baby, nyforelskede kjærester, tuppen og lillemorvenner kan også hund og eier være "nyforelsket" Det man så vakkert kaller kjemi. Denne kjemien går rimelig fort over om eier ikke er i stand til å smøre seg selv med en god dose tålmodighet. Tisseflekker, turer nattestid, lus, oppkast etc, for ikke snakke om mangelen på menneskespråk hos hunden tærer hardt på forelskelsen. Så i mine øyne er ikke den så viktig.

Bak hver "lett-trent" hund står en stabil, trygg eier som i det minste har gjort noe riktig Du vil aldri få en lett-trent hund om du ikke klarer å være "klippen" i hundens verden. En den kan stole på og forstå. For hvert raseriutbrudd og andre tåpeligheter fre eiers side, jo mindre sjans for at hunden blir "elskelig".

Bak de fleste trassige, vanskelige, uoppdragne hundene står en eier som ikke har lest leksa. Enten er de ikke tålmodige nok, eller så har de ikke satt seg nok inn i rasen til å vite hva de har kjøpt.

Nå er jeg kanskje hard, men "kjemi" "superlydig" "elskelig" og andre + ord som varer mer enn noen uker kommer ikke av seg selv, de kommer fra hardt arbeid.

Det stemmer, vi har omplasseringshund.

Og en valp er jo helt "blank" så der oppstår det ikke full kjemi mellom eier og hund før den har fått en skikkelig personlighet... så ja, om kjemien "plutselig" ikke stemmer på en hund man har oppdratt selv kan det være flere ting som skurrer.

Men likevel.... det er ikke helt uvanlig. At man selv som eier forandrer seg kanskje? Plutselig blir litt annerledes, skifter retninger i livet og mister kjemien.

Eier må jobbe med det, starte "på nytt", legge bort all trening imens... bare la tida gå.

Eller la hunden få en ny eier med rett kjemi

Jeg er fortsatt ikke enig Elvis. Det handler i min verden om hvor dyktig og engasjert man selv er i hund og dressur. Er man ikke dyktig nok, og har ikke driven til å lære mer- så infinner man seg enten med det og er fornøyd med det man har fått til/evt. tilrettelegger for adferdsproblemer som kan oppstå, eller man skylder på kjemi, hundens IQ, omgivelser etc.

men_kjære_deg...:

Jeg er fortsatt ikke enig Elvis. Det handler i min verden om hvor dyktig og engasjert man selv er i hund og dressur. Er man ikke dyktig nok, og har ikke driven til å lære mer- så infinner man seg enten med det og er fornøyd med det man har fått til/evt. tilrettelegger for adferdsproblemer som kan oppstå, eller man skylder på kjemi, hundens IQ, omgivelser etc.

men_kjære_deg...:

Jeg er fortsatt ikke enig Elvis. Det handler i min verden om hvor dyktig og engasjert man selv er i hund og dressur. Er man ikke dyktig nok, og har ikke driven til å lære mer- så infinner man seg enten med det og er fornøyd med det man har fått til/evt. tilrettelegger for adferdsproblemer som kan oppstå, eller man skylder på kjemi, hundens IQ, omgivelser etc.

Hehe.. Ok, så er du ikke det

Egi:

 

men_kjære_deg...:

 

Jeg er fortsatt ikke enig Elvis. Det handler i min verden om hvor dyktig og engasjert man selv er i hund og dressur. Er man ikke dyktig nok, og har ikke driven til å lære mer- så infinner man seg enten med det og er fornøyd med det man har fått til/evt. tilrettelegger for adferdsproblemer som kan oppstå, eller man skylder på kjemi, hundens IQ, omgivelser etc.

 

Det er jo mange som ikke gjør jobben sin på forhånd i forhold til valg av rase, eller som tar over hunder de ikke får bli kjent med først. Om det er totalt kræsj i forhold til hva både hund og eier trenger, så er det vel ikke verdens undergang om hunden får bytte hjem til et sted der den passer bedre inn, samme om det er pga bedre "kjemi" eller om det er fordi nytt hjem har bedre mulighet til å velge rett hund i utgangspunktet?

Jeg mener selvsagt at man burde kunne strekke seg langt i å skjønne at hunder er veldig forskjellige, og man får ikke alltid det man tenkte, og noen trenger helt forskjellig håndtering i forhold til andre, og det er dårlig gjort å ikke gjøre jobben sin og gjøre forarbeid og/eller å være innstilt på å jobbe en del med å være på nett med hunden.

 

Jeg har skrevet litt for lite utfyllende:) Men kjemi vil jeg ikke si det handler om. Det står alltid på oss mennesker og vår kunnskap/dyktighet. Sånn er det jo- også det med å ha kunnskap nok til å vite når man må kaste innhåndkleet ang. adferdsproblemer f.eks:) Hadde jeg kjøpt meg en Malle hadde det vært skivebom ift. min kompetanse og interesse. Og det er mange som har bommet på skiven, og flere som kommer til å gjøre det.

Jeg ser ingen problemer med å omplassere en hund man ikke har kunnskap nok til å mestre, eller en hund man ikke greier å tilfredsstille- men da må man gjerne finne ut hva problemet er før man forkaster en hund for en annen man har mer lyst på. Er det hundens nivå eller menneskets?

men_kjære_deg...:

 

 

 

 

Jeg har skrevet litt for lite utfyllende:) Men kjemi vil jeg ikke si det handler om. Det står alltid på oss mennesker og vår kunnskap/dyktighet. Sånn er det jo- også det med å ha kunnskap nok til å vite når man må kaste innhåndkleet ang. adferdsproblemer f.eks:) Hadde jeg kjøpt meg en Malle hadde det vært skivebom ift. min kompetanse og interesse. Og det er mange som har bommet på skiven, og flere som kommer til å gjøre det.

Jeg ser ingen problemer med å omplassere en hund man ikke har kunnskap nok til å mestre, eller en hund man ikke greier å tilfredsstille- men da må man gjerne finne ut hva problemet er før man forkaster en hund for en annen man har mer lyst på. Er det hundens nivå eller menneskets?

Den kan jeg være med på =)

Men når man ikke passer sammen fordi man ikke har nok kunnskap eller kjøper en rase som du ikke kan tilfredsstille--- er ikke det feil kjemi det heter da? Tenkte det var så enkelt jeg.

Men jeg mener fremdeles at om man faktisk ER en dyktig hundeperson men den "perfekte" rasen, kan det være individer man ikke passer så godt med innenfor den samme rasen man har hatt i 10 - 20 år. For eksempel.. og da er det dårlig kjemi.

ElvisPresley:

 

men_kjære_deg...:

 

 

 

 

 

Jeg har skrevet litt for lite utfyllende:) Men kjemi vil jeg ikke si det handler om. Det står alltid på oss mennesker og vår kunnskap/dyktighet. Sånn er det jo- også det med å ha kunnskap nok til å vite når man må kaste innhåndkleet ang. adferdsproblemer f.eks:) Hadde jeg kjøpt meg en Malle hadde det vært skivebom ift. min kompetanse og interesse. Og det er mange som har bommet på skiven, og flere som kommer til å gjøre det.

Jeg ser ingen problemer med å omplassere en hund man ikke har kunnskap nok til å mestre, eller en hund man ikke greier å tilfredsstille- men da må man gjerne finne ut hva problemet er før man forkaster en hund for en annen man har mer lyst på. Er det hundens nivå eller menneskets?

 

 

 

Den kan jeg være med på =)

Men når man ikke passer sammen fordi man ikke har nok kunnskap eller kjøper en rase som du ikke kan tilfredsstille--- er ikke det feil kjemi det heter da? Tenkte det var så enkelt jeg.

Men jeg mener fremdeles at om man faktisk ER en dyktig hundeperson men den "perfekte" rasen, kan det være individer man ikke passer så godt med innenfor den samme rasen man har hatt i 10 - 20 år. For eksempel.. og da er det dårlig kjemi.

Da står det på hva man krever av hunden, og hvor fornøyd man kan være med det man har fått til med akkurat det individet. Kræsj kan det jo bli, ift. forventninger selvfølgelig, men kjemi er for meg et ord om mennesklige relasjoner:) Blir hutrende irritert over typ salgsannonser fra hestejenter som har tatt seg vann over hodet- og skylder på kjemien. Det er påfallende ofte en gruppe mennesker som "sitter fast" i sitt eget mønster og ikke har fått opp øynene enda...

Egi:så er det vel ikke verdens undergang om hunden får bytte hjem til et sted der den passer bedre inn,

Det er vel "det er vel ikke så farlig" holdningene som er med på å vedlikeholde at talentløse fjols skaffer seg den ene hunden etter den andre.  "Den er så fiiiin" eller "søt" eller "barsk" eller eller hva som helst folk kan finne på ta en avgjørelse ut fra.

Det er farlig for hunder at kunnskapløse dustehuer kjøper valp, ødelegger dem og omplassere dem etter 1-3 år når konsekvensene av den talentløse oppdragelsen viser seg i ustabile, usikre hunder gjerne med sep angst av for mye alenetid. Smerter etter rykk og napp i bånd, og andre helseskavanker som overvekt og mangel på mosjon.

Avatar:

 

Egi:så er det vel ikke verdens undergang om hunden får bytte hjem til et sted der den passer bedre inn,

 

Det er vel "det er vel ikke så farlig" holdningene som er med på å vedlikeholde at talentløse fjols skaffer seg den ene hunden etter den andre.  "Den er så fiiiin" eller "søt" eller "barsk" eller eller hva som helst folk kan finne på ta en avgjørelse ut fra.

Det er farlig for hunder at kunnskapløse dustehuer kjøper valp, ødelegger dem og omplassere dem etter 1-3 år når konsekvensene av den talentløse oppdragelsen viser seg i ustabile, usikre hunder gjerne med sep angst av for mye alenetid. Smerter etter rykk og napp i bånd, og andre helseskavanker som overvekt og mangel på mosjon.

AU!

Hadde du pakket den litt penere inn skulle jeg trykt på liker :)

men_kjære_deg...:

ElvisPresley:

 

men_kjære_deg...:

 

 

 

 

 

Jeg har skrevet litt for lite utfyllende:) Men kjemi vil jeg ikke si det handler om. Det står alltid på oss mennesker og vår kunnskap/dyktighet. Sånn er det jo- også det med å ha kunnskap nok til å vite når man må kaste innhåndkleet ang. adferdsproblemer f.eks:) Hadde jeg kjøpt meg en Malle hadde det vært skivebom ift. min kompetanse og interesse. Og det er mange som har bommet på skiven, og flere som kommer til å gjøre det.

Jeg ser ingen problemer med å omplassere en hund man ikke har kunnskap nok til å mestre, eller en hund man ikke greier å tilfredsstille- men da må man gjerne finne ut hva problemet er før man forkaster en hund for en annen man har mer lyst på. Er det hundens nivå eller menneskets?

 

 

 

Den kan jeg være med på =)

Men når man ikke passer sammen fordi man ikke har nok kunnskap eller kjøper en rase som du ikke kan tilfredsstille--- er ikke det feil kjemi det heter da? Tenkte det var så enkelt jeg.

Men jeg mener fremdeles at om man faktisk ER en dyktig hundeperson men den "perfekte" rasen, kan det være individer man ikke passer så godt med innenfor den samme rasen man har hatt i 10 - 20 år. For eksempel.. og da er det dårlig kjemi.

Da står det på hva man krever av hunden, og hvor fornøyd man kan være med det man har fått til med akkurat det individet. Kræsj kan det jo bli, ift. forventninger selvfølgelig, men kjemi er for meg et ord om mennesklige relasjoner:) Blir hutrende irritert over typ salgsannonser fra hestejenter som har tatt seg vann over hodet- og skylder på kjemien. Det er påfallende ofte en gruppe mennesker som "sitter fast" i sitt eget mønster og ikke har fått opp øynene enda...

Jeg synes dette er et spennende tema. Jeg heller vel mot men_kjære_deg sin tolkning. Jeg tenker at man må tørre å ta litt ansvar for at om ting ikke fungerer så er det ikke nødvendigvis kjemien man skal skylde på, men kanskje se i øynene at en selv er den som ikke strekker til eller liker de tingene som rasen/individet setter pris på. Evnt at forventningene ikke står i stil til hva individet kan imøtekomme.

Avatar:

 

Egi:så er det vel ikke verdens undergang om hunden får bytte hjem til et sted der den passer bedre inn,

 

Det er vel "det er vel ikke så farlig" holdningene som er med på å vedlikeholde at talentløse fjols skaffer seg den ene hunden etter den andre.  "Den er så fiiiin" eller "søt" eller "barsk" eller eller hva som helst folk kan finne på ta en avgjørelse ut fra.

Det er farlig for hunder at kunnskapløse dustehuer kjøper valp, ødelegger dem og omplassere dem etter 1-3 år når konsekvensene av den talentløse oppdragelsen viser seg i ustabile, usikre hunder gjerne med sep angst av for mye alenetid. Smerter etter rykk og napp i bånd, og andre helseskavanker som overvekt og mangel på mosjon.

Ja, det er ganske interessant tema =)

og jeg mener såklart at å "skylde" på kjemi osv er noe man gjør ETTER at man, som vanlig dødelig hundemenneske, har prøvd det man mener man har tid/krefter til av metoder osv. Men likevel.... ikke alle passer sammen og ja--- kanskje det er et menneskeliggjort ord? Men hunder har vel kjemi seg imellom de også? Ikke alle er bestevenner. Ei heller hund og menneske...?

Nå sporer vi helt av, håper TS uansett finner ut av det. Har sett i tidligere tråder at å gi bort hunden er UAKTUELT og da er det trening / legge bort trening som må til egentlig. Og håpe det bedrer seg med tida.

Jeg synes mange hundeeiere i dag har så innmari store forventninger til bikkja si. De trener på lydighet og div,og når bikkja ikke når opp til disse forventingene en gang i blandt,så skylder man på dårlig kjemi. Irritasjon og frustasjon bygger seg opp. Hva med og senke kravene noen hakk? Ta disse treningsøktene som en positiv og morsom syssel når både eier og hund er motivert?

Kjemi med eier og hund oppnåes ikke bare av hardt arbeid. Men mest der begge er avslappet sammens fek med turer i skog og mark.

Man har fått seg en firbent i huset. Som man har ansvaret for. Lær den å kjenne. Og som sagt,senk skuldrene mange hakk. Irritasjon fra eier senser hunden. Og DET er et dårlig utganspunkt. For hunden.

Jeg har selv en hund som ikke går "pent" i bånd,som er ræva på søk,som har sine ting og tang. Men jeg er glad i han. Slik han er. Og ikke sørn om jeg orker å stresse med det. For han har sin egen personlighet,og så mange positive kvaliteter. Han er en omp-hund og har bare hatt han en mnd tid.

Jeg tror vi lever i et samfunn der alt skal være så fordømrande perfekt. Selv bikkja skal være det. Og så glemmer vi at de er noen levende personlige inndivider. Med sine negative sider. Slik som oss mennesker.

En hund går igjennom sine faser i livet. Den største utfordringen for oss eiere er når den er en pubertslus. Da kan det være greit og ha det i bakhodet. Men det går over. Alltid.

Jeg tror faktisk kjemi har mye med forventninger, planer og mål å gjøre. Selv om man tror man ikke har noen så er det å lyve for seg selv. Alle har jo en forventning og ett håp når den firbente kommer i hus. Det er ikke til å stikke under en stol.  Skrev en blogg for ett år siden ang meg og min hund: http://www.hunden.no/blogg/blogg.html?bid=2298&blid=26991

Etter denne "oppvåkninga" er vi nå på nett og har en kontakt mange misunner. Vi møtes på midten og stortrives sammen.

Mitt tips til deg er å ta med hunden ut på turer i naturen, om den er leken så bruk en tid på dette. Tren kontak (at hunden skal søke til deg. Jeg sier fokus og voffen min titter opp på meg. Veldig kjek komando å ha) Tren noen enkle triks og skjønner han det ikke eller dere ikke er på nett så le av hele greia rufs hunden litt i pelsen og jogg en tur. Ta en pause fra all seriøs trening. Det gjorde underverker for meg og min hund

Hvis ett irritasjonsmoment er at hunden drar på tur så bruk ett magebelte med strikk og en sele på hunden. Gå ut litt frustrasjon på denne måten. Det er gøy, stor hjelp for fremdrift og noe positivt for dere begge når dere kjører dere fast.

ElvisPresley:

Kjenner meg godt igjen, mannen min er slik med bikkja vår. INGEN kjemi i det hele tatt, kort lunte, han får IKKE lov å trene/ta seg av hunden da lunta sprekker for helt enkle ting som "alle" hunder gjør.

Men han liker hunder... og elsket den forrige vi hadde. Så det er bare kjemien. Vil ville ha omplaseert hunden hadde det ikke vært for at den han TIPPTOPP kjemi med meg =) Men heller et nytt lykkelig hjem enn alltid å være sint på den og ha dårlig samv.het. (i vårt hjem er han bare hunden min nå, så forholdet går bra. Mannen og bikkja bryr seg ikke videre om hverandre)

Jeg mener ikke å foreslå at du skal gi hunden din bort, men jeg mener bestemt at JA! man kan ha dårlig kjemi med visse hunder og det er ikke lett, av og til umulig, å rette det opp. Selv om man prøver. Noen personligheter bare passer ikke. Og det er ingen skam å innrømme =)

Det viktigste er uansett å sørge for at hunden din har det bra med enten deg eller en annen person=)

Kjenner meg desverre veldig godt igjenn her, da jeg er "mannen" i denne situasjonen.