Jeg kan ikke forstå det, at i morra skal du ikke være med meg lenger. Min aller beste venn, som har betydd så utrolig mye for meg. Tanken på hvordan det vil bli her uten deg er ubeskrivelig. Hvordan skal jeg klare meg uten deg? Du kom til meg i Februar for over ti år siden. En nydelig liten ramp som vokste opp til å bli en stor og flott schæfer. Jeg hadde noen utfordringer med deg, men allikevel var du den beste hunden jeg noen gang kunne fått. Du var alltid der for meg, i oppturer og nedturer, og så lenge jeg hadde deg ordner alt seg. På mange måter så var du klippen i mitt liv.

 Vi var som erteris gjennom ungdomstida mi, og båndet var sterkt. Da jeg flyttet hjemmenfra for tre år siden var du med meg, og vi koste oss i Fredrikstad, selv om jeg tror du savnet den store friheten du hadde hjemme. Der gikk du alltid løs og gikk aldri noen sted. Etter to år flyttet jeg på studenthybel og du hjem til mamma og pappa. Der hadde du det bra, og hver gang jeg kom hjem på besøk var det stor gjensynslede fra begge sin side og alt var tilbake akkurat som før. Nå er jeg ferdig med utdannelsen, og tilbake her sammen med deg. Hadde gledet meg til at vi skulle være sammen hver dag igjen. Men du har ikke vært bra i det siste, og nå mot slutten har du ikke vært så glad som du pleier.

 Hele livet var du frisk og rask, og selv da du var ni ble du stadig tatt for å være en unghund, men brått endret dette seg. Da du var litt over ni fikk vi ved en tilfeldighet vite at du hadde fått forkalkninger i ryggen, og etter dette gikk det fort nedover. Du ble på kort tid veldig gammel, orket mindre og mindre og ble stivere og stivere i kroppen. Det har gått mye opp og ned, og du har hatt gode og dårlige dager. Den siste tida har du hatt veldig problemer med bakbeina, og viser ikke så mye glede lenger. Vi har lenge hatt i tankene at det snart er best å la deg få slippe, men det kom allikevel fryktelig brått da vi i går innså at det nå var på tide å si stopp. Jeg har aldri følt meg så tom og trist.

 Det er i morra vi skal ta farvell med deg, min aller beste venn. jeg skjønner ikke hvor jeg skal finne styrken til å takle det. Siden formiddagen i går har jeg gått og vist at dette var mine siste dager med deg, sett i de pene og snille øynene dine, grått i den myke pelsen din. Og i morra blir det for siste gang. Det er så vondt. på en måte har jeg bare villet ha det overstått, men nå som det nærmer seg takler jeg ikke tanken på at det om under et døgn er slutt. det er helt uvirkelig. Du har liksom alltid vært der for meg, og du er min øyesten. Jeg veit jeg gjør det rette, du vil ikke bli bedre, bare værre, og livskvaliteten din er ikke bra lenger. Men allikevel gjør det så sinnsykt vondt, det føles som hjertet rives ut og jeg veit ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Men jeg må være sterk for deg.

 Du skal vite at du har betydd alt for meg. Jeg har vært så utrolig priviligert som har hatt deg i livet mitt så lenge. Min aller vakrese, nydeligste og fantastiske zeta <3 Du vil aldri bli glemt..