Da jeg var i tenårene syntes jeg bygda var kjedelig,trasig,idiotisk og man kunne ikke finne på noe. Var alltid avhengig av at noen kunne kjøre meg hit og dit siden det ikke gikk buss. Vennenne bodde langt unna og jeg kjedet meg i hjel. Så ble man eldre og klarte å se det fine med å bo litt avsideliggende. 

Skulle gå 200 m opp gata,for jeg skulle passe en hund jeg ikke hadde møtt før,så måtte hilse og bli litt kjent. Hoppa over gjerdet hjemme og gikk. Hadde gått noen meter,da jeg hører bil og ser at det er tanta mi. Ho lokker opp grinda og bikkja mi fyker ut. Jaja tenker jeg,ho får være med på møte. Jeg og bikkja går til det andre huset og møter på på den andre hunden. En snill,men litt vilter tispe på litt over 2 år. Jeg snakker med eieren og bikkja mi tusler hit og dit. Plutselig hører jeg noen roper navnet på hunden min, og ho stikker over veien og til nabohuset. Der er det unger og noen voksne. Jeg prøver å rope ho tilbake,men til ingen nytte. For mennesker er det beste ho vet. Jaja tenker jeg igjen,det var de som ropte ho til seg. 

Jeg blir stående og snakke med de jeg skal passe hunden til. Står der sikkert i 10 min,før jeg må gå. Bikkja mi er fortsatt hos de andre og når jeg kommer gående,enser ho ikke meg. Barna leker med ho,de voksne ser på ho og gir ho litt kos. Jeg skulle egentlig unskylde meg,men neida. De syntes ho var så flott og vakker,og ikke minst snill. Så ingen problem at ho kom i hagen. Så var det på tide å rusle hjemover. Uten kobbel eller halsbånd. Ungene vil helst bli med,for nabojente og bikkja var blitt bestevenner. De roper hade og klapper frøkna mi mens vi går hjemover. 

Hverdagsidyll i bygda