Vil dere fortelle litt om hundene deres?

Ser flere her snakker om første hund andre hund osv og lurer litt på hundene i livet deres hvorfor de kom og gikk.

Selv har jeg fått min første hund. Den er 2 år og omplasseringshund rase Løwchen. 

Grunnen til at vi valgte omplasseringshunden er at vi fikk ha den på prøve først den kommer fra venns venn. Og den gikk greit inn her og ingen fikk allergiske reaksjoner. Den passer for vår mulighet til bruk familiehund og agility lek hjemme.

Eg har ein snart 7 mnd gammal bichon havanais som eg fekk kjøpe i april, 17 veker gammal fordi oppdrettaren såg han var i for nærme slekt med tispene hennar og kunne difor ikkje drive avl med han. Eg har planar om å drive avl med han om han egnar seg til det når han blir gammal nok. 

Grunnen til at eg valte Alvin, var for det første fordi eg ønskte meg min eigen hund. Eg har alltid likt hundar, og eg har alltid drøymt om å få min eigen. Frå før av har vi ei tispe på snart 3 år av samme rasen. Ho fekk vi då eg var 16(No er eg 18). Mamma er allergisk, og difor fall valget på havanaisen. Eg ville ikkje ha ein bitteliten kvalp, og då passa Alvin perfekt. Han kjem frå ein oppdrettar som veit kva ho driv med, og han var allereie godt trent og lydig når han kom til meg.

Alvin er ein super hund. Han er ein skikkeleg villbass av og til, men roleg når han skal vere det. Ute blant folk blir han omtalt som den rolegaste hunden dei har sett. Alvin elskar å gå på fjellturar og å leike med andre hundar, uansett størrelse.

28. og 29. juli skal vi på vår første hundeutstilling i Tromsø og håpar sjølvsagt på det beste! 

Nå har jeg Ira Lolita, ei omplasseringstispe av "rasen" Alaskan Husky
Jeg fikk Ira da hun var 7 mnd da min søster skulle vise min far en komode på finn.no og kom over en anonse hvor det sto "Hund Gies bort, HASTER"
Hun klikket seg inn og der var det bilde av et nydelig lite nurk som senere viste seg å ikke en gang være henne...

Dagen etter hadde pappa og søstersen hentet henne hjem...
Da var hun jo 7 mnd og i den værste ungdomms tida...
Etter 1 uke gikk søstersen lei og ønsket å gi henne tilbake til forrige eiere, men de ville ikke ha henne så hun ønsket å gi hene bort enda en gang (da var vi allerede hennes 4. hjem på 7 mnd)

Resten av familien hadde jo forelsket seg i henne og vi ble enige med søstersen om delt ansvar.

Etter 2 nye uker gikk pappa og søstersen lei og ville nok en gang omplassere henne igjen, men jeg hadde knuttet meg veldig til henne og så potensiale i henne som de andre ike ville se...
Jeg klarte til slutt å mase meg til fult ansvar til stor misnøye fra min søster...

Nå blir Ira snart 2 år og super rolig med tanke på at hun har 3 hjem i ryggen...selvfølgelig mye som gjennstår før hun er like lydig som en normal hund men det kommer:) 

Bronto er rottweileren og blir snart 10 år :-) han er i utgangspunktet en omplasseringshund og kom til oss når han var 3 1/2 - 4 mnd gammel da eier fant ut at han ikke hadde tid likevell til hund. Jeg var 13 år og jeg og pappa hadde da lenge snakket om ny hund etter å ha vært hundeløs noen år. pappa hadde bestemt seg for rottweiler og når han fikk høre om denne rottisgutten som trengte nytt hjem aå ble det bestemt etter å ha snakket med hundens oppdretter :-) er kjempefornøyd, han har et herlig gemytt og er verdens beste familiehund. helsen er så som så! Dette er hunden jeg har det meste av min erfaring med og vi har vokst opp ilag og har et nært bånd selv om jeg nå går skole og Bronto bor hjemme :-)

Jeg snakket lenge om å skaffe min heeelt egne hund, og 2010 gikk drømmen i oppfyllelse :-) Jeg skaffer meg Nico som er en dalmatiner. Hentet han i bergen og er superfornøyd. Rasevalget ble slin fordi jeg ville ha en aktiv, atletisk hund som også var lettlært. Jeg ville ha en hund å bruke i lydighet blant annet. Nico er nå 2 år og jeg er kjempefornøyd med han og glad for at jeg ventet såpass lenge før hundekjøpet :-) kunne ikke fått en enklere og bedre førstehund!

Zera var min første hund som som var en blanding av flat coated og labrador. Jeg fikk henne da ho var 4,5 år. Ett fantastisk vesen som var veldig enkel for en nybegynner, fikk kreft når hun var syv og ble nesten 10 år til tross for at veterinæren mente noe annet.

Diesel var en blanding av rottweiler og dalmantiner. En utrulig livlig og klovnete hund som passet meg perfekt. Men jeg var godt i gang i restaurantbransjen og jobbet ekstremt mye. Jeg kunne valgt å si nei å jobbet normalt, men jeg var besatt av å sleike ræva til sjefene mine å presse på for å jobbe så mye så mulig, så jeg måtte velge omplassering siden ingen kunne hjelpe meg med hundepass av han.

Rafael var en blanding av border collie og gordon setter. Han var altfor mye for meg selvom jeg ga han mye fysisk trim. Med samboer og barn så endte det med endel snapping etter spebarnet, noe jeg ikke kunne eller forstod noen ting om. I dialog med andre hundemennesker og veterinær ble jeg rådet til avliving, og jeg var så dum å trodde det var riktig den gangen. Rafael var det ingenting i veien med, og han fungerte generelt godt med alle til tross for at han var litt forsiktig.

Balder var min første hund på deling med nevnte samboer. Han var en irsk ulvehund. Han vekket alt av interressen å kunnskapen jeg har fått og har nå. En helt unik hund som aldri kan erstattes. Han fikk store problemer med å gå som 2 åring. Jeg følte jeg gjorde alt utenat noen kunne hjelpe meg, og da han ikke ville gå noe særlig mer å bare lå hjemme og peset så valgte jeg å avlive han i samsvar med oppdretter og veterinær.

Zara var en rar kinesisk nakenhund som vi fikk omplassert når hu var 7 måneder. Jeg har skrevet endel om henne, og det var en ekkel erfaring som endte med avliving. Det var i en periode hvor jeg følte meg ganske trygg på at jeg skulle få til det meste uannsett, så det var ett slag å velge og avlive henne siden samvittigheten av en omplassering og en unødvendig avliving hang over meg. Men jeg tror jeg gjorde det rette selvom avliving kan diskuteres i det uendelige.

Nå har vi Shadow, en golden retriever på 10 måneder. Jeg tror jeg har fått til alt jeg vil få til med han. Takket være erfaring med Balder. Hadde jeg hatt like lite interresse av å lære som da jeg hadde mine tre første hunder, så hadde jeg ikke fortjent han her. Han er ett fantastisk individ som jeg tror vil fortsette å være like trivlig selv etter 2-3 års alderen. Noe av de gode egenskapene ulvisen hadde, kan jeg også se i Shadow. En svært hengivende og inkluderende hund.

 Jeg er oppvokst med hunder og dyreliv rundt meg, og har fått en rikere oppvekst av det, både hunder, katter og kaniner, og diverse gårdsdyr. 

• Da jeg var  helt lita, hadde mine foreldre snille "dagpappa" Scott, en langhåret Collie  som passet på oss unga, og var alles bestevenn. Han ble  18 år gammel, overlevde alle de andre  hundene i familien . Min bestemor spant og strikket Collietøfler til oss :S

• familien  hadde også en "Vaktmester Gorgon" , en ikke så kosete og veldig dominant sort labrador. Den var en stor, omplassert labbe fra nabolaget som hele tiden ville hjem. Den løp hjem stadig vekk, og etter noen år  år  med stadig henting av hund fra naboen, fikk den flytte tilbake til forrige eier. Den passet bedre dertror jeg. Likte ikke å dele hus med Collien.

• Da Gorgon flytta tilbake, fikk familien en Riesenchnauzer/K.bjørnehund  blandis, den endte sitt liv inni et  trailerhjulkapsel 6 - 7 mnd gammel. Sorgen var stor.

• Jeg var 9 da jeg skulle få min aller første "egne" hund, og fikk en omplassert kastrert Cocker hanhund på 4 1/2 med div."særegenheter"   fra omplasseringssenteret, med det vakre navnet Truls. Truls ble en gammel og syk hund etterhvert, rygget over av en liten postbil på sine gamle dager mens han sto i bånd foran trappa stakkar, og fikk nyreproblemer som følge.. (vi bodde på gårdstun i endevei derfor trailere og postbiler gjennom hagen) En Herremann med Sjarme!!!

• Jeg ville trene LP  i hundeklubben etterhvert, men Cockeren klikket veldig på andre hunder så han måtte være hjemme, så jeg kjøpte en til hund av sparepengene, en vakker mørk Golden Retriver tispe, Gaya.  Gaya fikk PRA,  og ble tidlig helt blind, måtte avlives rundt  9 mnd gammel. Ikke noe gøy.

• Neste hund ble en Belgisk fårehund, som ble trent til ettersøkshund. Jeg flytta etter noen år, og tok hunden med meg. Hunden klarte ikke overgangen fra aktiv redningshund til "bare" familiehund/studenthund midt i byen.   Total meltdown.  Etter mye styr & mye tid, med dyrleger og testing & kursing & terapi, m.m. ble hun avlivet, 4 1/2 år gammel, og jeg var uten hund i mange, mange år.eg trodde aldri jeg skulle ha hund igjen, om det ikke var for oppveksten vi fikk med Collien vår. Jeg vil gjerne at mine barn også skal oppleve en barndom med hund.

• Whippet ble min Førstehund igjen, etter svært mange hundefrie år, og jeg er enda ganske rusten på det med hund& trening. Men nå har jeg litt bedre tid, nå når jeg er ferdig med utdanning&bleieskift hehe. Og flere bein som kan gå tur, ikke minst.. Det ble helt feil på 1. forsøk desverre. Jeg som valgte rasen pga helsen. Valpen var syk, og måtte avlives før den var et år gammel. Vi savner henne vanvittig enda alle sammen, selv om det er lenge siden nå. 

• Da Whipsevalpen vår var ganske lita, fikk vi også en hund til, en voksen Dachs til kos og turvenn, siden jeg liker godt å ha mer enn en hund. Det viste seg da Dachsen kom at jeg ganske uventet var blitt allergisk mot hund, og reagerer på de fleste hunder så det var ikke helt lett med dachsen i hus. Jeg gikk rundt med konstant bihulebetennelse & allergimedisin. Jeg holdt ut med dachsen lenge på grunn av ungene etter at valpen var avlivet , han var barnas bestevenn, men han ble tilslutt omplassert til en jeger m/familie for ikke så lenge siden. Ikke helt fornøyd med den omplasseringen der i ettertid, men forsent å gjøre noe med det nå desverre.

• Nå har vi en ny whippetvalp som vi storkoser oss med, tåler henne også bedre, så dette er rasen for meg nå.  Sunnhet foran alt, og jeg håper hun er den nye Scott, hun har iallefall en sterk helse, er godt bygget og har det samme  rolige vesenet som min barndoms hund.   Håper hun lever lenge, lenge.

Så noen har levd intenst og kort, noen valper har vært syke og blitt avlivet, andre har hatt ulykker, og noen få har vi funnet andre mer passende hjem til (og ett har jeg angret på) og andre har levd lenge, lenge, og  har preget hele familien. Noen brukshunder,  turhunder,  familie&kos og til utstilling. Hele spekteret gjennom et menneskeliv. Nå satser jeg på de lange linjene videre.