jarvi:

Forskriften du henviser til er gammel. 

For egen del bør ikke hagle brukes da stort sett hele hue blir kjøttdeig.  Man bør bruke 22 kal med hulspiss.  Hunden dør øyeblikkelig, og det medfører ikke stygt syn for skytteren.

Forskriften er fra 1998 men det er gjeldende forskrift, og den er endret og tilpasset nyere lovverk (dyrevelferdsloven).  Jeg er ikke så veldig våpenkyndig men det står jo at man skal holde en avstand som er tilpasset våpenet man bruker. Jeg tror vel også at hagle er mer utbredt enn rifle.

Tore:

 

Pelskåpa:

 

Der er garantert noen som overvurderer seg selv. Men jeg vil likevel ikke like om denne retten til å selv avlive bortfaller. Fordi jeg tror det oppleves bedre for hunden å bli avlivet på tur i fjellet der denne muligheten finnes. Jeg har opplevd EN fryktelig avliving, og det var hos vetrinær. Fordi tispa som skulle avlives ikke tålte narkosemiddelet og ble skikkelig syk av det: kasta opp, ble urolig, brakk seg uten å kaste opp og så ut til å ha det grusomt. Og selve avlivinga tok tid. Da det hele endelig var over satt jeg igjen svett og uvel med dundrende migrene, utkjørt og med en opplevelse av ha deltatt i dyremishandling.....

 

 

Jeg er jo enig i dette, og er vel litt delt i synet på "selvgjort" avlivning. Det er en "fin" løsning når alt går som planlagt. Jeg hadde bestemt meg for å gjøre det selv med første hunden min, men jeg endte opp hos veterinæren likevel. Med en annen hund var jeg skeptisk fordi den av og til var nokså urolig hos veten, men det gikk også "greit."

Jeg har hverken opplevd eller hørt om noe som ligner på det du forteller om tispa, ikke i forbindelse med avlivning i alle fall. Jeg forstår jo at man for alt i verden vil unngå slikt. Av og til spør jo veterinærene om hunden har fått narkose tidligere. Jeg vet ikke om hunden alltid vil tåle narkosemiddelet når den har tålt det en gang.

Der er en del huskyer som ikke tåler narkosemiddel veldig bra. Enkelte linjer. På den som ble avlivet denne gangen, kjente  jeg ikke til hvordan linjene var, før i etterkant. Dessverre.

Det jeg har bestemt meg for er at neste gang en gammel hund skal avlives hos meg, så skal den skytes. Og jeg vet av hvem. Som er veldig erfaren og aldri skadeskutt noe dyr i løpet av 50 år med mye jakt, heller ingen av hundene. Hvis (men håper det ikke blir aktuelt, og da kun pga alvorlig sykdom) en av de unge hundene MÅ avlives skjer det nok hos vetrinær pga de forsikringer som er knyttet opp mot hundene. 

Nemi-XX:

Men da kan du få høre en til: Var med en huskyblanding for avlivning hos vet, lita tøtte på 15 kg. Fikk den likeglad sprøyta og vi satte oss for å vente på den virka..det gjorde den ikke, vet satte en til...virka ikke, tilslutt hadde den fått dose som skulle slått ut 2 voksne schæfere og fortsatt kravla hun rundt på gulvet med tunga ut og hadde det helt klart ikke bra. Da tok vet og satte siste sprøyta
uansett. Hun hadde ikke sett den mengelen på reaksjon før, og jeg vil ikke se den igjen. Var nummeret før jeg tok med bikkja ut derfra.

Jeg forstår veldig godt at du ikke vil se det igjen. Hadde denne hunden fått og tålt tilsvarende midler tidligere? Jeg vet ikke hvor ofte slike ting skjer, statistisk sett.

Tore:

jarvi:

Forskriften du henviser til er gammel. 

For egen del bør ikke hagle brukes da stort sett hele hue blir kjøttdeig.  Man bør bruke 22 kal med hulspiss.  Hunden dør øyeblikkelig, og det medfører ikke stygt syn for skytteren.

 

Forskriften er fra 1998 men det er gjeldende forskrift, og den er endret og tilpasset nyere lovverk (dyrevelferdsloven).  Jeg er ikke så veldig våpenkyndig men det står jo at man skal holde en avstand som er tilpasset våpenet man bruker. Jeg tror vel også at hagle er mer utbredt enn rifle.

Når det gjelder hva som er lov og ikke lov, lovtekster m.m. svarer jeg med bakgrunn i mitt yrke.  Jeg kan bare gjenta at i følge påtalemyndighet så er det ikke tilltatt for legfolk å avlive en hund, med mindre det foreligger særlige hensyn som allerede nevnt.

Når det gjelder hagle kontra salongrifle så er nok hagle som du sier mer utbredt.  Jeg har holdt med med ulike våpentyper i hele mitt yrkesaktive liv, samt på fritid.  Jeg har skutt noen hunder og andre dyr med både revolver, hagle og rifle.  Jeg vil på det sterkeste advare folk i mot å skyte egen hund med hagle med mindre du er så skrudd i nøtta at du ikke lar det gå inn på deg om praktisk talt hele hue blåses av hunden.  Jeg skal love deg at en hagleskutt hund er et makabert syn, og jeg har vel sett det meste slik sett.

Pelskåpa:

Der er en del huskyer som ikke tåler narkosemiddel veldig bra. Enkelte linjer. På den som ble avlivet denne gangen, kjente  jeg ikke til hvordan linjene var, før i etterkant. Dessverre.

Det jeg har bestemt meg for er at neste gang en gammel hund skal avlives hos meg, så skal den skytes. Og jeg vet av hvem. Som er veldig erfaren og aldri skadeskutt noe dyr i løpet av 50 år med mye jakt, heller ingen av hundene. Hvis (men håper det ikke blir aktuelt, og da kun pga alvorlig sykdom) en av de unge hundene MÅ avlives skjer det nok hos vetrinær pga de forsikringer som er knyttet opp mot hundene. 

Det var nytt for meg det med hysky (linjer) og narkosemiddel. Ut fra dette, og din erfaring med den tispa, forstår jeg godt hvordan du ser på avlivning. Det ser vel ut som at skudd er den mest betryggende måten i lengden, kanskje, når det gjelder husky (linjer.)

Tore:

Nemi-XX:

Men da kan du få høre en til: Var med en huskyblanding for avlivning hos vet, lita tøtte på 15 kg. Fikk den likeglad sprøyta og vi satte oss for å vente på den virka..det gjorde den ikke, vet satte en til...virka ikke, tilslutt hadde den fått dose som skulle slått ut 2 voksne schæfere og fortsatt kravla hun rundt på gulvet med tunga ut og hadde det helt klart ikke bra. Da tok vet og satte siste sprøyta
uansett. Hun hadde ikke sett den mengelen på reaksjon før, og jeg vil ikke se den igjen. Var nummeret før jeg tok med bikkja ut derfra.

 

Jeg forstår veldig godt at du ikke vil se det igjen. Hadde denne hunden fått og tålt tilsvarende midler tidligere? Jeg vet ikke hvor ofte slike ting skjer, statistisk sett.

Har også opplevd noe lignende med en staff.  Den kjempet så hardt i mot, kravlet oppover personen som holdt, og ville ikke gi seg over.  Veten satte sterkere og sterkere doser.  det var faktisk helt jævlig å se denne hundens dødskamp.  Nei, takke meg til ei kule. 

Tore:

 

Nemi-XX:

 

Men da kan du få høre en til: Var med en huskyblanding for avlivning hos vet, lita tøtte på 15 kg. Fikk den likeglad sprøyta og vi satte oss for å vente på den virka..det gjorde den ikke, vet satte en til...virka ikke, tilslutt hadde den fått dose som skulle slått ut 2 voksne schæfere og fortsatt kravla hun rundt på gulvet med tunga ut og hadde det helt klart ikke bra. Da tok vet og satte siste sprøyta
uansett. Hun hadde ikke sett den mengelen på reaksjon før, og jeg vil ikke se den igjen. Var nummeret før jeg tok med bikkja ut derfra.

 

 

Jeg forstår veldig godt at du ikke vil se det igjen. Hadde denne hunden fått og tålt tilsvarende midler tidligere? Jeg vet ikke hvor ofte slike ting skjer, statistisk sett.

Aldri fått noe slikt tidligere, var en ung hund, fysisk frisk, vært innom vet kun for vaksine før.

Jeg sier ikke at du ikke skal skyte hunden,men at du skal være forberedt på at det kan gå galt! om du ikke tror at det kan gå galt har du ikke nok våpen erfaring..

..men man ser jo hvert år jegere som overvurderer seg selv i stor grad..

..det er nok at hunden får et innfall i siste tidels sekund,og det har skjedd..men kan man leve med den lille risken er det ok..

Red: boltpistol går jeg utfra er lovlig..samme avlivingsmetode som brukt på gris og storfe,men da er det krav om bløgging(dyret skal stikkes og tømmes for blod etterpå)da boltpistolen regnes som bedøvelse(!)og bløggingen er avlivingen(jodajoda de dør av boltpistolen også,men slik er nå disse kravene fra animalia/mattilsynet) 

men nå ble det kansje makabert nok for de aller fleste,tråden handler jo ikke om metode,men om etikken rundt avliving eller behandling:-)

Nemi-XX:

 

Tore:

 

 

 

Jeg har hverken opplevd eller hørt om noe som ligner på det du forteller om tispa, ikke i forbindelse med avlivning i alle fall. Jeg forstår jo at man for alt i verden vil unngå slikt. Av og til spør jo veterinærene om hunden har fått narkose tidligere. Jeg vet ikke om hunden alltid vil tåle narkosemiddelet når den har tålt det en gang.

 

 

Men da kan du få høre en til: Var med en huskyblanding for avlivning hos vet, lita tøtte på 15 kg. Fikk den likeglad sprøyta og vi satte oss for å vente på den virka..det gjorde den ikke, vet satte en til...virka ikke, tilslutt hadde den fått dose som skulle slått ut 2 voksne schæfere og fortsatt kravla hun rundt på gulvet med tunga ut og hadde det helt klart ikke bra. Da tok vet og satte siste sprøyta
uansett. Hun hadde ikke sett den mengelen på reaksjon før, og jeg vil ikke se den igjen. Var nummeret før jeg tok med bikkja ut derfra.

Har opplevd ca det samme. Veterinæren måtte til slutt sette en sprøyte rett i hjertet til Oscar. Jeg husker ikke hvor mange sprøyter som ble satt før dette, eller hvor lang tid det tok, men det tok en evighet. I tillegg kom det inn en akutt-sak mens Oscar lå i fanget mitt og døde, så veterinæren måtte løpe ut og der satt jeg da, med ham i fanget og så bare at han pustet og pustet og aldri døde selv om to sprøyter var satt. Det er det aller jævligste jeg har vært med på i hele mitt liv, og det hender fortsatt at jeg blir så dårlig bare av tanken på den dagen der at jeg må gå på do og kaste opp.
Og jeg er livredd for at Melvin skal bli syk mens jeg er på besøk hos foreldrene mine i Halden, for jeg tror ikke jeg noensinne klarer gå inn døra til veterinæren der igjen. Blir dårlig bare av å kjøre forbi.

Jerko:

tror at mye av "problemet" ligger i at for mange ikke tar den tunge og smertefulle prosessen det kan være å reflektere over hvorfor man tar de valg man tar. Det er så uendelig mye lettere og mindre smertefult å bare fortrenge og skyve det smertefulle foran seg. Da handler det også mest om hva som er ubehagelig og smertefult for eier, ikke hunden. 

For meg ville det vært svært smertefult å betrakte at Jerko grunnet sykdom / lidelser ikke hadde vært istand til å utøve sin personlighet og egenskaper osv. Det å se på hunden at den gjerne vil og at den har ulike behov den behøver å få dekt, men som den ikke er istand til det, er utrolig vanskelig å se på. Det hadde jeg ikke vært istand til, og ville derfor heller i respekt for hunden latt den få slippe. Også det er selvsagt en tung avgjørelse, men alternativet er for meg så uendelig mye værre.

Jeg synes for min del,at dette var så godt sagt at det var ikke nok med å trykke på "liker"-knappen-)

Jerko:

tror at mye av "problemet" ligger i at for mange ikke tar den tunge og smertefulle prosessen det kan være å reflektere over hvorfor man tar de valg man tar. Det er så uendelig mye lettere og mindre smertefult å bare fortrenge og skyve det smertefulle foran seg. Da handler det også mest om hva som er ubehagelig og smertefult for eier, ikke hunden. 

 

Ja og nei.

Det handler også om (for min del og jeg tror det gjelder flere) at jeg er redd for å gjøre en feil vurdering, og avlive unødig. Fordi det er irreversibelt når det først er gjort. Så de gangene jeg har nølt og ventet, har det skyldtes at jeg ikke har vært sikker på diagnosen, og hvor behandlingsbar tilstanden har vært. Idet jeg har innsett at der ikke er noen tilgjengelig behandling som vil gi hunden LIVSKVALITET (det vil også si at selve behandlingen ikke kan påføre hunden lidelse over tid, da den ikke vil forstå hvorfor den "må" lide), så har avliving vært enkelt å velge. Men ikke før DET tidspunktet.

UpToNoGood:

 

Nemi-XX:

 

 

Tore:

 

 

 

Jeg har hverken opplevd eller hørt om noe som ligner på det du forteller om tispa, ikke i forbindelse med avlivning i alle fall. Jeg forstår jo at man for alt i verden vil unngå slikt. Av og til spør jo veterinærene om hunden har fått narkose tidligere. Jeg vet ikke om hunden alltid vil tåle narkosemiddelet når den har tålt det en gang.

 

 

Men da kan du få høre en til: Var med en huskyblanding for avlivning hos vet, lita tøtte på 15 kg. Fikk den likeglad sprøyta og vi satte oss for å vente på den virka..det gjorde den ikke, vet satte en til...virka ikke, tilslutt hadde den fått dose som skulle slått ut 2 voksne schæfere og fortsatt kravla hun rundt på gulvet med tunga ut og hadde det helt klart ikke bra. Da tok vet og satte siste sprøyta
uansett. Hun hadde ikke sett den mengelen på reaksjon før, og jeg vil ikke se den igjen. Var nummeret før jeg tok med bikkja ut derfra.

 

 

Har opplevd ca det samme. Veterinæren måtte til slutt sette en sprøyte rett i hjertet til Oscar. Jeg husker ikke hvor mange sprøyter som ble satt før dette, eller hvor lang tid det tok, men det tok en evighet. I tillegg kom det inn en akutt-sak mens Oscar lå i fanget mitt og døde, så veterinæren måtte løpe ut og der satt jeg da, med ham i fanget og så bare at han pustet og pustet og aldri døde selv om to sprøyter var satt. Det er det aller jævligste jeg har vært med på i hele mitt liv, og det hender fortsatt at jeg blir så dårlig bare av tanken på den dagen der at jeg må gå på do og kaste opp.
Og jeg er livredd for at Melvin skal bli syk mens jeg er på besøk hos foreldrene mine i Halden, for jeg tror ikke jeg noensinne klarer gå inn døra til veterinæren der igjen. Blir dårlig bare av å kjøre forbi.

Har lest dette innlegget fra deg sånn ca 3-4 ganger. jeg tror denne hendelsen har satt dype spor i deg,og jeg skjønner at du sliter med dette i dag. veldig synd og trist at det skulle avslutte slik. Ikke minst for din egen del. Jeg tror bare at du må prøve å legge dette bak deg,og tenke på at Oscar har fred nå. Den freden får du prøve og finne selv. Det er mange ting og opplevesler som kan sette dype spor,og det kan ta tid og fordøye. I hjertet sitt. Du må også prøve og ikke bli så redd for at Melvin skal bli syk,da ødelegger du bare gleden over å ha hund. Vet ikke helt hva jeg skal trøste deg med,jeg. Men har jo forstått at du sliter med denne hendelsen. Klem-)

Var ikke meningen å skrive et innlegg om igjen altså.. Glemmer litt at jeg har skrevet om det før og at folk kanskje husker det.

Var ment som en bekreftelse på at slikt skjer, siden det var en som ikke hadde hørt om eller opplevd noen liknende tilfeller.

Pelskåpa:

 

Der er en del huskyer som ikke tåler narkosemiddel veldig bra. Enkelte linjer. På den som ble avlivet denne gangen, kjente  jeg ikke til hvordan linjene var, før i etterkant. Dessverre.

Det jeg har bestemt meg for er at neste gang en gammel hund skal avlives hos meg, så skal den skytes. Og jeg vet av hvem. Som er veldig erfaren og aldri skadeskutt noe dyr i løpet av 50 år med mye jakt, heller ingen av hundene. Hvis (men håper det ikke blir aktuelt, og da kun pga alvorlig sykdom) en av de unge hundene MÅ avlives skjer det nok hos vetrinær pga de forsikringer som er knyttet opp mot hundene. 

Huskytispa jeg hadde ble også dårlig av bedøvelsen før hun ble avlivd. Brekte seg og kasta opp, men HELDIGVIS var hun rolig utover det og sovna fort.  Hun hadde vært dopa flere ganger før (småkutt som måtte syes o.l) uten å reagere i det hele tatt. Mulig de bruker annet middel før avlivning?

UpToNoGood:

Var ikke meningen å skrive et innlegg om igjen altså.. Glemmer litt at jeg har skrevet om det før og at folk kanskje husker det.

Var ment som en bekreftelse på at slikt skjer, siden det var en som ikke hadde hørt om eller opplevd noen liknende tilfeller.

 

Det gjør da ingenting om at du har skrevet om det før-) Jeg for min del husker det godt,fordi jeg skjønte og skjønner at du sliter med nettopp dette. Selv om ingen andre har opplevd dette,så har du tydeligvis gjort det. Men dette er ikke noe som er vanlig. Du bare ble utsatt for en uheldig opplevelse. Som egentlig ikke noen hundeierer burde få oppleve.

Huff, felte noen tårer etter å lese hva noen har måttet gå gjennom med sine dyrebare.

Gruer meg så fælt til den dagen må komme for meg også, og fundert mye på om det i det hele tatt er det beste for hunden sin del om jeg er med, for jeg er sikker på at jeg ikke hadde klart å være rolig og glad for hans del i de siste minuttene, samtidig vil jeg så gjerne kunne det og være der for han, trøste han og beroligge han mot de siste pust.

Er dumt av meg å tenke slik enda, men det blir nå en gang slik.

Har opplevd krisesituasjon med han tidligere (angrepet av en Nuffe og holdte på å dø), og jeg takler slike kriser så forferdelig dårlig, jeg klarte rett og slett ikke å være sterk og beholde roen - for han..

Håper jeg klarer å tenke fornuft når tiden er inne for han, og at han skal slippe å lide unødvendig. Siste jeg vil er at han skal ha det vondt, så det tror jeg selvsagt at jeg skal klare.

Tammymor:

 

 

Det gjør da ingenting om at du har skrevet om det før-) Jeg for min del husker det godt,fordi jeg skjønte og skjønner at du sliter med nettopp dette. Selv om ingen andre har opplevd dette,så har du tydeligvis gjort det. Men dette er ikke noe som er vanlig. Du bare ble utsatt for en uheldig opplevelse. Som egentlig ikke noen hundeierer burde få oppleve.

Nei, jeg unner ingen den opplevelsen.

Og ja, jeg skjønner at dette ikke er vanlig. Godt er det. 

Når det gjelder hva TS spør etter, så er mine tanker at hvis en hund er syk og/eller gammel, og det som må til er smertefull behandling med lang rehabiliteringstid så synes jeg det er vanskelig å rettferdiggjøre. Man kan jo ikke forklare en hund at den bare må kjempe seg gjennom de neste 6 mnd (eller hvor lenge det nå er) med store smerter og så blir det bra igjen, den lever jo i nået.. Og kanskje det ikke blir bra i det hele tatt? Men det er jo en helt forferdelig vanskelig avgjørelse, og det verste med det å ha ansvaret for et liv på den måten man har med en hund. Man må nesten bare prøve å ha hundens beste i fokus og prøve å se bort ifra egen smerte, og se hva man kommer frem til. Hvert tilfelle er jo forskjellig, det er så mange forskjellige sykdommer eller skader som kan ramme en hund, og .. ja.. Det er vanskelig å si noe vettugt om det, annet enn at det er vanskelig.

Der er mange problemstillinger ang det med hunder og hundehelse. Ikke minst syns jeg mye av etikken knyttet til hundehelse ligger i avlen av kjæledyrene våre. Vi har en plikt til å unngå å skape individer som har stor risiko/sannsynlighet for et liv med mye lidelse, ev sannsynlighet for å få et kort liv pga sykdom.

Dette er et spenningsfelt jeg lever i med min yngste AH. Søsteren hennes, og faren hennes måtte begge avlives unge (henholdsvis 10 mnd og under 5 år gamle) pga en genetisk arvelig sykdom

Husky encephalopati -som også finne hos Yorkshire terreiere (men har da en litt annen benevnelse).

Pga flere syke hunder med denne sykdommen siste to -tre år, har nå enkelte svært dedikerte her i Norge, bla min oppdretter som mistet far til mine to AH-søstre (derav den ene som døde), gjort et flott arbeid og bla fått kontakt med vetrinærer og forskere i USA, så nå i år kommer mest sannsynlig en gentest til Norge. Da blir det en moralsk plikt, slik jeg ser det, å genteste dyr man ønsker å avle på, der det er minste mistanke om at denne sykdommen kan finnes på linjene.

En hund som kun er bærer,gir det videre til sine avkom(singlegen).Det nedarves recessict-så om to hunder med genet parres,vil de som får dobbeltgen bli syke i løpet av livet. Andelen syke i kull har variert mellom 20-60%...Gentesten vil kunne avdekke både fri,bærer av singlegen(bærer)og dobbelt anlegg(blir syke).

Jeg skal selvfølgelig teste min AH. Ikke fordi jeg har tenkt å avle, men fordi jeg blir sliten å engste meg hver gang hun enten halter, ikke virker helt opplagt eller har andre symptomer jeg ikke umiddelbart kan forklare for meg selv. Jeg vil heller vite det ene eller det andre. Og hva jeg kan forvente meg.

Hvis noen vil vite mer om mulighet for gentest kan jeg formidle kontakt videre til min oppdretter som sitter med bla kontakten til USA og ekspertisen der.

Tammymor:

 

Jerko:

 

tror at mye av "problemet" ligger i at for mange ikke tar den tunge og smertefulle prosessen det kan være å reflektere over hvorfor man tar de valg man tar. Det er så uendelig mye lettere og mindre smertefult å bare fortrenge og skyve det smertefulle foran seg. Da handler det også mest om hva som er ubehagelig og smertefult for eier, ikke hunden. 

For meg ville det vært svært smertefult å betrakte at Jerko grunnet sykdom / lidelser ikke hadde vært istand til å utøve sin personlighet og egenskaper osv. Det å se på hunden at den gjerne vil og at den har ulike behov den behøver å få dekt, men som den ikke er istand til det, er utrolig vanskelig å se på. Det hadde jeg ikke vært istand til, og ville derfor heller i respekt for hunden latt den få slippe. Også det er selvsagt en tung avgjørelse, men alternativet er for meg så uendelig mye værre.

 

 

Jeg synes for min del,at dette var så godt sagt at det var ikke nok med å trykke på "liker"-knappen-)

.. og som Bakken sa i dette eller et annet intervju: det å få dø uten å lide faktisk er et PRIVILEGIUM dyrene har, og som man ikke bør ta fra dem....

Så lenge hunden/dyret ikke har det vondt, syns jeg de bør få leve. Min søsters berner sennen levde de siste 2-3 årene på medisiner og han var "valpete" og sprek i en alder av 8-11 år! De måtte ta hensyn, ikke la han løpe ned bratte bakker, dyp snø o.l. men det hadde ikke gamlingen noe imot. Han hadde det godt. Det var først når han ikke reagerte positivt på medisinene lenger at han fikk sovne inn.

Selv blir jeg å tilbringe den tunge dagen hos en vet. Dyret elsker dyrlegen og blir positivt stresset, hvis noen skjønner hva jeg mener... Er bursdag og julaften på samme dagen i det øyeblikket hun hopper ut av bilen og skjønner hvor vi er hen. Hadde aldri klart å skyte eget dyr selv om jeg hadde kunskapen. Blir for makabert for min del, men onkelen min bruker å ta sine egne hunder selv i skogen og avslutte der med et velrettet skudd. Hundene er glade og lykkelige i sine siste øyeblikk og det er vel det som er viktig.

Men det er vel ikke den første sprøyta som er selve avlivingen?? Var med på en avliving av en schæfer/rottis-tispe en gang. (arbeidsuke hos vet som 8-åring, var da jeg bestemte meg for å ALDRI bli dyrlege! Gamle og/eller syke dyr, greit nok, slik er livet, men denne tispa var 1 år gammel og ble avlivet fordi ingen ville ha henne! IKKE mitt yrke likevel gitt...) Hun fikk først en sprøyte for å sovne og DERETTER "dødssprøyta" som fikk henne til å sovne helt inn. Samme med rottene mine faktisk...

Pelskåpa:

 

 

Der er garantert noen som overvurderer seg selv. Men jeg vil likevel ikke like om denne retten til å selv avlive bortfaller. Fordi jeg tror det oppleves bedre for hunden å bli avlivet på tur i fjellet der denne muligheten finnes. Jeg har opplevd EN fryktelig avliving, og det var hos vetrinær. Fordi tispa som skulle avlives ikke tålte narkosemiddelet og ble skikkelig syk av det: kasta opp, ble urolig, brakk seg uten å kaste opp og så ut til å ha det grusomt. Og selve avlivinga tok tid. Da det hele endelig var over satt jeg igjen svett og uvel med dundrende migrene, utkjørt og med en opplevelse av ha deltatt i dyremishandling.....

Det er faktisk ikke uvanlig at hunder kaster opp av sedasjonen, men da er de som regel tilnærmet bevisstløse. Rykninger osv er heller ikke uvanlig. Det er derfor man ikke fôrer hundene før operasjoner ol, slik at de ikke skal kaste opp under nedsovingen og få oppkast i lungene.

Under avliving er det selvfølgelig mindre viktig, men jeg skjønner veldig godt at det ikke er noe trivelig å se på for eier, spesielt hvis man tror at dyret lider. Veterinæren bør selvfølgelig si i fra om at dette er noe som kan forekomme, sånn at det ikke kommer som en overraskelse.

Tuvane:

 

Pelskåpa:

 

 

 

Der er garantert noen som overvurderer seg selv. Men jeg vil likevel ikke like om denne retten til å selv avlive bortfaller. Fordi jeg tror det oppleves bedre for hunden å bli avlivet på tur i fjellet der denne muligheten finnes. Jeg har opplevd EN fryktelig avliving, og det var hos vetrinær. Fordi tispa som skulle avlives ikke tålte narkosemiddelet og ble skikkelig syk av det: kasta opp, ble urolig, brakk seg uten å kaste opp og så ut til å ha det grusomt. Og selve avlivinga tok tid. Da det hele endelig var over satt jeg igjen svett og uvel med dundrende migrene, utkjørt og med en opplevelse av ha deltatt i dyremishandling.....

 

 

Det er faktisk ikke uvanlig at hunder kaster opp av sedasjonen, men da er de som regel tilnærmet bevisstløse. Rykninger osv er heller ikke uvanlig. Det er derfor man ikke fôrer hundene før operasjoner ol, slik at de ikke skal kaste opp under nedsovingen og få oppkast i lungene.

Under avliving er det selvfølgelig mindre viktig, men jeg skjønner veldig godt at det ikke er noe trivelig å se på for eier, spesielt hvis man tror at dyret lider. Veterinæren bør selvfølgelig si i fra om at dette er noe som kan forekomme, sånn at det ikke kommer som en overraskelse.

Hun var våken da hun kastet opp. Og var fryktelig urolig. Og hadde TYDELIG ubehag. Jeg VAR DER. Du var ikke der. Så ikke prøv å gjøre dette til noe annet enn hva det var: en utrolig ubehagelig opplevelse for hunden. 

Ingen grunn til å gå i forsvar for vetrinærer.... 

Tore:

Pelskåpa:

Der er en del huskyer som ikke tåler narkosemiddel veldig bra. Enkelte linjer. På den som ble avlivet denne gangen, kjente  jeg ikke til hvordan linjene var, før i etterkant. Dessverre.

Det jeg har bestemt meg for er at neste gang en gammel hund skal avlives hos meg, så skal den skytes. Og jeg vet av hvem. Som er veldig erfaren og aldri skadeskutt noe dyr i løpet av 50 år med mye jakt, heller ingen av hundene. Hvis (men håper det ikke blir aktuelt, og da kun pga alvorlig sykdom) en av de unge hundene MÅ avlives skjer det nok hos vetrinær pga de forsikringer som er knyttet opp mot hundene. 

Det var nytt for meg det med hysky (linjer) og narkosemiddel. Ut fra dette, og din erfaring med den tispa, forstår jeg godt hvordan du ser på avlivning. Det ser vel ut som at skudd er den mest betryggende måten i lengden, kanskje, når det gjelder husky (linjer.)

Dyrleger som er litt oppegående burde vite om dette. Det samme gjelder forøvrig for endel andre raser med høy metabolisme. Da er det godt å ha en dyrlege som kjenner rasen godt og gir rett middel, når den siste dagen er der. (og hvis hunden er syk og må opereres).

out-for-lunch:

 

Tuvane:

 

Pelskåpa:

Der er garantert noen som overvurderer seg selv. Men jeg vil likevel ikke like om denne retten til å selv avlive bortfaller. Fordi jeg tror det oppleves bedre for hunden å bli avlivet på tur i fjellet der denne muligheten finnes. Jeg har opplevd EN fryktelig avliving, og det var hos vetrinær. Fordi tispa som skulle avlives ikke tålte narkosemiddelet og ble skikkelig syk av det: kasta opp, ble urolig, brakk seg uten å kaste opp og så ut til å ha det grusomt. Og selve avlivinga tok tid. Da det hele endelig var over satt jeg igjen svett og uvel med dundrende migrene, utkjørt og med en opplevelse av ha deltatt i dyremishandling.....

Det er faktisk ikke uvanlig at hunder kaster opp av sedasjonen, men da er de som regel tilnærmet bevisstløse. Rykninger osv er heller ikke uvanlig. Det er derfor man ikke fôrer hundene før operasjoner ol, slik at de ikke skal kaste opp under nedsovingen og få oppkast i lungene.

Under avliving er det selvfølgelig mindre viktig, men jeg skjønner veldig godt at det ikke er noe trivelig å se på for eier, spesielt hvis man tror at dyret lider. Veterinæren bør selvfølgelig si i fra om at dette er noe som kan forekomme, sånn at det ikke kommer som en overraskelse.

 

 

Hun var våken da hun kastet opp. Og var fryktelig urolig. Og hadde TYDELIG ubehag. Jeg VAR DER. Du var ikke der. Så ikke prøv å gjøre dette til noe annet enn hva det var: en utrolig ubehagelig opplevelse for hunden. 

Ingen grunn til å gå i forsvar for vetrinærer.... 

Jeg forsvarer da ikke veterinæren, jeg gjør jo nettopp det motsatte: jeg sier at veterinæren bør opplyse om dette, slik at eier er klar over at det kan forekomme. Oppkast og urolighet er BIVIRKNINGER av sedasjon når det gis i høye doser, men det er ikke noe farlig. Det er jo mulig at akkurat denne hunden hadde en spesiell reaksjon på sedasjonen, men det er jo ikke noe veterinæren på forhånd kan vite om. Og etter all sannsynlighet var det mye verre for eier enn for hunden.

Vår hund kastet også opp rett før hun ble bevisstløs, og hadde i tillegg noen rykninger, men vi var klar over at det kom til å skje. Selv om det selvfølgelig ikke var en hyggelig situasjon på noen måte, var det likevel godt at hun fikk slippe smerten.

Hunden til svigers ble nesten 14 år, men brakk begge frambeina som unghund, og fikk forkalkninger, så da var det slutt på turer, og resten av livet gikk han kun ut og inn av huset og rundt i hagen. Fikk også middagsrester, noe som gjorde at flate´n veide til slutt 50+... Og for å toppe det hele. En kveld så falt han ned trappa, og jeg så godt at hunden hadde brukket noe. han lå og bæsjet og tisset på seg og klarte ikke gå, men måtte ligge gjennom hele natta og fram til 5 dagen etterpå fordi hun ikke hadde hjerte til å reise.. Gikk på utallige piller de siste tre årene.. Stakkars klumpen, får dårlig samvittighet selv..