|
Det er 1 1/2 år siden nå, men jeg tenker på deg hver eneste dag.
For ett og et halvt år siden måtte jeg avlive min 13 år gamle engelsk setter tispe. Hun hadde i flere år hatt en kul ved magen, men legen sa at dette bare var en fettkul og ingenting å bry seg om. Vi sjekket den flere ganger, men den forandret seg ikke.
En måneds tid før du døde merket jeg en forandring på kulen. Den vokste. Mye. Jeg merket forandringer hos deg også. Noen kvelder lå du og pep litt. Jeg la meg inntil deg, lente hodet på baken din. Da ga det seg. Du måtte tisse mye oftere enn før. Kulen presset visst på blæren din.
Vi måtte dra til legen igjen å sjekke. Du hadde det ikke bra. Jeg fikk meg nesten ikke til å dra.Tenkte på å få pappa til å dra med deg, men jeg visste nok innerst inne at dette var slutten. Vi var nødt til å dra. I bilen på vei til legen gråt jeg hele veien. Du lå ved siden av meg i setet forran. Hele tiden gjentok jeg for meg selv "det er til hennes beste"
Legen sa det var kreft. Kulen hadde utviklet seg. Jeg visste jo det.. allikevel var det som å få en knuttneve i magen. "Hun har det ikke bra. Hun er sliten. Du kan avlive henne nå eller finne henne død hjemme om en uke eller to" det var jo ingen tvil. Jeg visste hva vi måtte gjøre. Du skulle selvfølgelig få slippe smerten. Der og da føltes det som om det var jeg som drepte deg. Jeg lå over deg og hulket på benken. Jeg klarte ikke å stoppe. Etter flere timer måtte jeg ringe pappa, så han kunne kjøre meg hjem. Jeg dro fra deg der hos legen. Jeg har angret mye på det. At jeg ikke begravde deg, spredde asken din et sted du var glad i - men jeg orket bare ikke. Det gikk ikke.
1 1/2 år. Det føles som forrige uke. Jeg kan fortsatt kjenne lukten av deg. Jeg vet "alle" sier dette om hunden sin, men du var helt spesiell. Utrolig vakker, lydig, du elsket alle mennesker og hunder. Du var en skikkelig gladjente. Full av liv - helt til det siste.
Tusen takk for 13 fantastiske år. Jeg elsker deg.
|
