Jeg lurer på om andre her har erfart det samme. Jeg måtte for 1,5 år siden avlive min 14 år gamle hund. Hund ble akutt syk om natta, og vi måtte reise rett til "dyrlegevakten". Det var lite vi kunne gjøre, og hun ble avlivet der og da. Det var selvsagt forferdelig trist, og jeg savner henne enda.

Men jeg har nå etterhvert begynt å tenke på å skaffe meg ny hund. Det vil eventuelt bli aktuelt nå i høst, da er det to år siden min forrige (og første) hund ble avlivet. Og selv om jeg gleder meg, så kjenner jeg også et stikk av dårlig samvittighet. Som om jeg går videre fra min gamle hund.

Jeg ville selvsagt aldri avlivet henne om det ikke var for hennes eget beste, og jeg ville selvsagt valgt og fortsatt ha henne i dag hvis det var mulig. Og siden hun nå er borte, så har jo ikke hun noen "meninger" om hvorvidt jeg får ny valp eller ikke. Så jeg vet at dette er irrasjonelt. Men har andre kjent på en slags dårlig samvittighet for å få ny valp?

Nei, jeg har ikke kjent på dårlig samvittighet når vi har fått ny hund.

Ja, det har jeg, men det var i en helt annen situasjon.

Vår gode, gamle schäfertispe var 9,5 år, og vi ble enige om at det var et fint tidspunkt å bringe en ny valp i familien. Alle gledet seg, og alt var fryd og gammen. Helt til én uke før vi skulle hente valpen, da Akila ble akutt syk. Vi fikk beskjed om å ta henne der og da, eller sende henne videre til en større dyreklinikk for innleggelse og utredning. Vi valgte å gi henne en sjanse, og sendte henne videre, der hun ble innlagt og diagnostisert med akutt pankreatitt. Dessverre ble det gjort flere feil på dyreklinikken, blant annet mangelfull journalføring og dårlig kommunikasjon mellom de ansatte (og dårlig kommunikasjon med oss), som førte til at de sendte hjem en syk hund, med en ny, klinikkpåført diagnose. Etter tre fryktelige dager hjemme, hvor det bare gikk nedover og nedover, fikk hun slippe.

Valpen skulle etter planen hentes dagen etter, og selv om det føltes alt, alt for tidlig, og som er svik mot gamlehunden, var det helt ekstremt tomt i huset, og vi bestemte oss til slutt for å hente valpen som planlagt. Det var tidlig, men det var fryktelig godt å høre tassende labber i huset igjen. Savnet var selvfølgelig stort, og det var mye tårer og snørr, men det var rett for oss. Jaro ga oss så mye glede i sorgen, og har en helt annen personlighet enn Akila, og jeg vet nesten ikke hva jeg hadde gjort uten ham. Akila holdt meg oppe de siste årene mens jeg har vært syk, og nå har Jaro tatt over oppgaven.

Jeg har selvfølgelig hatt dårlig samvittighet, og vært redd for at noen tror at vi byttet ut Akila, noe som overhodet ikke var tilfelle. Men vi gjorde alt vi kunne for henne, og det var rett å la henne få slippe. At det skjedde akkurat da vi skulle få et nytt familiemedlem, var jo selvfølgelig veldig, veldig spesielt, men for å si det sånn, jeg aner ikke hva jeg hadde gjort uten Jaro i huset.

Når vi måtte avlive airedale terrierene vår for 7 år siden (det var familiehund og mest pappa sin) så reist de direkte ut til fido (forening for omplasering av dyr) og hentet hjem en ny hund. Jeg var ikke med på dette valget, men på en måte så var det veldig herlig å få en ny hund. Hadde selvfølgelig dårlig samvittighet ovenfor airedale terrieren som vi nettopp hadde mistet, men det ble på en måte lettere. Savner han selvfølgelig enda og alle de andre dyra mine som har gått bort, men jeg kunne ikke levd uten hund så det fungerte for meg, og det gjorde hverdagene lettere etter at vi mistet han. Jenta vi hentet på Fido er bare en helt herlig hund som jeg er superglad i. Hun er 8 år nå og er hele familien sin. Jeg har også en Schnauzer jente på 3 år og søsteren min har en Pumi på 3 år. Alle 3 er verdens fineste, beste osv osv osv, men ingen kan erstatte den ene eller den andre. Men alle er VERDENS BESTE på sin unike måte :)

Skjønner godt at man får dårlig samvittighet ovenfor det der! Jeg har HELDIGVIS ikke hatt hundene så lenge at jeg har opplevd det, men jeg vet jeg hadde fått dårlig samvittighet selv om jeg hadde fått en ny hund! Shih tzuen min har bare plutselig blitt 6 år, og du verden som tida har gått! Så hvis tiden fortsetter like fort, så blir det nok ikke lenge til den er borte:( (sånn det føles ut som i hodet mitt:P)

Ja, jeg hadde ekstremt dårlig samvittighet den dagen vi hentet Luka...

Jeg hadde en katt som var verdens snillest, med en -kjempestor- personlighet. Han var da 12 år gammel, men frisk og rask! En ukes tid eller to før vi skulle hente valpen, så finner min mor katten ute på plenen. Han bare lå der og mjauet, og nektet å flytte på seg. Det viste seg at han hadde blitt lam fra korsryggen og ned. Så hverken halen eller bakbeina fungerte lengre...

Vi tok han med til dyrlegen. Hun mente det kunne være en infeksjon som stoppet tilførsel av blod, så han fikk en antibiotikakur han skulle gå på. Dessverre hjalp ikke denne... Han fikk tilbake noe av følelsen i beina, og han kunne så vidt bevege litt på dem, men ikke gå... Synet av den søte, snille pusen min som slepte seg av glede bort til meg når han så meg komme hjem... Huff, griner bare jeg skriver dette nå... Det var virkelig det tristeste synet noen sinne. Han la seg i fanget mitt og malte og koset... Heldigvis så led han ikke, og hadde ikke smerter..

Samme dag som jeg dro for å hente valpen, var dagen jeg tok farvell med min trofaste kompis...

MEN..!

Jeg er utrolig glad nå i etterkant at vi hentet Luka. Hadde det ikke vært for han så hadde den tiden vært veldig mye verre! Det hjalp å ha noen å ta seg av, og som trengte din oppmerksomhet. Jeg ville gjort det samme igjen, uansett hvor vondt det måtte virke til å starte med...

Lykke til! :)

Absolutt. Familiens forrige dachs ble avlivet da jeg var på ferie, på grunn av kreft. Vi (hunden og jeg) hang sammen hele tiden og var et kjært familiemedlem. Jeg husker jeg kom hjem fra ferie,  uvitende om hva som hadde skjedd. Jeg stod utenfor døra hjemme med bagasjen, døra ble åpnet, jeg sa raskt "hei" til foreldrene mine. Skjønte på et kvart sekund hva som hadde skjedd. Det var ei som manglet, ei som alltid møtte meg i døra.

Litt over to måneder senere fikk vi en ny hund. Var litt uenighet om dette var for tidlig. Vi sa til oss selv at det ikke var en erstatning av den forrige hunden, ingen kunne være som henne. Vi fikk en hanhund denne gangen og en annen farge, det gjorde det litt lettere, men fra samme oppdretter.

Litt synd man skal føle det sånn. For oss merket vi med en gang det var riktig valg da valpen kom i hus. Endelig kunne vi høre tripping over gulvet igjen, og etter hvert fikk vi oss en real turkamerat.

Den andre hunden er ikke glemt, og vi har begravet urnen hennes på hytta, og laget en liten gravstein som ligger fredlig til litt unna hytta, hvor vi legger på blomster vi plukker om sommeren. Høres kanskje litt drøyt ut, men de blir jo som et familiemedlem.

Fikk også dårlig samvittighet da jeg kjøpte meg min egen hund, enda den andre fortsatt lever. Det har jeg ikke mer, når jeg ser hvor godt de går sammen.