Viste ikke helt hvor jeg skulle poste denne, men prøver her.

Jeg har gått å tenkt på at kanskje hunden min kommer til å dø ung. En fæl tanke.

Årsaken til dette er at han ikke frykter noen ting (uredd), og er svært nyskjerrig på alt som foregår rundt. I tilegg kjenner han kanskje ikke sin egen styrke/voldsomhet. Han raser ut i ting "med hodet først" uten betenkeligheter. Jeg må hele tiden holde et øye med han, og passe på. Det skal sies at han aldri har skadet seg på noen måte, ennå, og det kan være at min frykt er ubegrunnet, da han kanskje har mer kontroll enn hva jeg tror. Eksempler:

- Fart. Han raser i full fart ned skråninger, bratte "stup". Han er god på innkalling, men kommer i en rasende fart, og løp ned samboer her en dag i 100 km i timen. Han elsker å løpe, med innalgte bråe svinger. Løper han der det er inngjerdet, er jeg redd for at han skal treffe gjerdet i fart.

-Hopp. Hopper ned/opp fra flere meters høyde. Går vi i en skogsvei med skråning på siden eller snøfonn, så sprinter han opp deiser ned, uten hensyn til høyde og hva som er under.

-Høye lyder, bråk. Ingen antydning til å skvette, skal bort å se hva det er med en gang. Jeg har hittil ikke sett han hverken nervøs eller redd for brask og bram ute, feks skudd ved skytefelt osv, eller plutselige brå lyder.

-Finner han en åpning (hull) feks i bakken eller hvor som helst, så nøler han ikke med å stikke hodet inn og prøve å  presse den store kroppen sin inn i tillegg.

I fjæra feks, er det glatte steiner og svaberg. Har spretter over store steineri full fart, jeg har hjertet i halsen. Han går fra 0-100 på et blunk. Har langline, men å stoppe han i denne er jeg livredd for innimellom, da det kan skape en dessto skumlere situasjon.

Han stuper ut i sjø og vann, dukker under med hodet. Jeg må ha langline her, da jeg ikke stoler på at han ikke svømmer til andre siden av fjorden, eller har vett til å snu.

Alt han gjør er voldsomt. T.o.m logringen er voldsom, flere ting i halehøyde er i tusen knas:) Han slenger seg ned i "dekk" så det "brummer" i veggene. Han er alltid lykkelig og ser ut til å elsker livet og alt det har å by på av fart og spenning.

Jeg må si at jeg liker at han er slik han er. På en side er det lett å trene han, han tar utfordringer på strak arm og det er fint når vi skal melde oss på div kurs. Men jeg er bekymret for at han en dag er dumdristig nok til å påføre seg skader e.l. I tilegg blir det veldig mye kom, vær her, bak, nei osv på tur der vi kan gå løst og jeg føler at jeg ikke kan gi han ubetinget frihet på mange områder.

Er dette vanlig unghundoppførsel, og vil han roe seg ned etterhvert som han vokser til? Eller er det en del av hans peronlighet, som alltid vil være der?

Du sier han er unghund, og dette hørtes da ut som en unghund også...hvor gammel er han forresten? Og hvilken rase?

Ser din bekymring, absolutt... men han høres jo herlig ut på alle måter...og ikke minst glad!

Flott at han får utfolde seg... syns ikke du skal tenke så mye på døden, han lever jo virkelig livet.

Om han er lydig og kommer på innkalling så ;)

Men virker han over stimulert? Eller er det personligheten? I så fall noen roligere aktiviteter, som feks spor ?

(red. skrivefeil)

Hørtes ut som dobermanngenene slår gjennom :p

En bekjent av meg skrev en gang noe sånt som at idag hadde hun fått bevist at hun hadde en ekte dobermann, den hadde nemlig forsøkt å hoppe utfor et stup...

Tarantino: Han er snart 1 år gammel. Han er blanding av dobermann og rottweiler.

Han er veldig herlig:) 

Han sover god og lenge (...Ligger på lading...) når han er inne. Har også 1- maks 2 "hviledager" alt ettersom hvor mye vi har gjort den uka. Når det gjelder overstimulering/understimulering synes jeg dette er vanskelig, og prøver å følge magefølelsen.

Jeg har ikke vært på sporkurs, men det skal vi løpet av våren. Vi har jo holdt på på egenhånd, men vi behøver litt hjelp for å øke vanskelighetsgrad og komme oss videre. Det er en aktivitet han elsker :)

Maturin: Haha, herregud. I går sto vi på toppen av et stup for å titte på utsikten, og da turte vi ikke annet enn å binde han da vi satte oss ned :) Særlig skummelt er det om stupet er gjemt bak masse trær.

Misstik:

........................Jeg har gått å tenkt på at kanskje hunden min kommer til å dø ung. En fæl tanke.

Årsaken til dette er at han ikke frykter noen ting (uredd), og er svært nyskjerrig på alt som foregår rundt. I tilegg kjenner han kanskje ikke sin egen styrke/voldsomhet. Han raser ut i ting "med hodet først" uten betenkeligheter. Jeg må hele tiden holde et øye med han, og passe på. Det skal sies at han aldri har skadet seg på noen måte, ennå, og det kan være at min frykt er ubegrunnet, da han kanskje har mer kontroll enn hva jeg tror. Eksempler:

tekst........................

....................Jeg må si at jeg liker at han er slik han er. På en side er det lett å trene han, han tar utfordringer på strak arm og det er fint når vi skal melde oss på div kurs. Men jeg er bekymret for at han en dag er dumdristig nok til å påføre seg skader e.l. I tilegg blir det veldig mye kom, vær her, bak, nei osv på tur der vi kan gå løst og jeg føler at jeg ikke kan gi han ubetinget frihet på mange områder.

Er dette vanlig unghundoppførsel, og vil han roe seg ned etterhvert som han vokser til? Eller er det en del av hans peronlighet, som alltid vil være der?

Jeg tror vi har vært borti hverandre før i en annen tråd ? og funnet ut at vi har hunder av "samme ulla"?- om enn ikke av samme rase. da jeg overtok min (omplassering, 6 mndr. ikke opdratt og understimulert) hadde jeg ensterk fornemmelse av at om jeg hadde funnet en ferral hundeflokk, kunne hun ha gått rett inn i den, og greidd seg utmerket!  

Jeg leste også et sted at "voldsomme" hunder gjerne fikk en tidlig død ved ulykke,- det var lett å se poenget, og det skjerpet voldsomt på sikkerhet og påpasselighet. Av og til ble - blir - jeg trist av å måtte begrense friheten - og lisvgleden, kanskje? - så pass mye. 

Opplevelsen av dette ubendige motet og tlsynelatende uttømmelige livsgleden var (og er) en berikelse for egen del, mens andre syntes bikkja var helt umulig, jeg en dårlig oppdrager, osv osv i alle slag nyanser og gråtoner.

Nå, 6 år gammel, "er hun ikke til å kjenne igjen",  som det sies.

MASSE trening, læring, og krevende aktivteter av typen nesebruk (og kløvbæring) har tatt  toppene av "styret". (men ikke mer enn at hun forrige uke ramla utfor en trapp ned til en flytebrygge hvor en oter viste seg å holde til i muren under, eller "svømme til amerika" etter gåseflokken på andre siden av badevika.)

I begge tilfelle (jakt, instinkter som går av skaftet) priser man seg lykkelig over langlina. på den andre siden, det blir til, som du erfarer, en masse kommunikasjon på turer.- stopp, gå tilbake, høyre, venstre, kom, gå bak, la bli osv osv.  Jeg  vakler mellom å tenke at det er fascinerende å ha så god kommunikasjon med en lettlært og gløgg hund, eller om det er lært hjelpeløshet jeg bedriver? Hund durer i vei med sitt og forventer at eier korrigerer og informerer, liksom?

Skitt au, det funker!, - tenker jeg. Hun tar initiativ, men følger rådene, kan man si. (stort sett). Genuin samhandling er det også. Problematisk kan det være at det er vanskelig å overlate til andre å gå tur med bikkja, siden det krever mye detaljkunnskap om akkurat denne hunden. 

Men så har man også hjelp av naturen. Ved 18 mndrs alder - tid for fysiologisk modning - ble motorikken bedre, bedre balanse,  mer styr på seg, bedre stressmestring, begynte f.eks å riste seg for å skifte modus(dale) lettere for å tolke synsinntrykk, samt at øra ikke ble så lett "tette" som før. Dvs mer tilgjengelig for læring. Hun begynte - var i stand til, sansemessig og motorisk - å ta i bruk det hun hadde lært- øvingsmomentene- fra det siste året. O, lettelse, det hadde ikke vært forgjeves.... 

Og ved 3 års alder, tiden for sosial modning - kom virkelig "den store roen" - hm, ja, alt er jo relativt, men likevel.....mer førerorientert, mer samarbeid , større behov for nærhet osv.   Det var i grunnen da folk begynte å "ikke kjenne igjen" bikkja for alvor.

"Dødslydig" hund kommer hun aldri til å bli, til det er livet altfor spennende, utfordrende og deilig, og jeg for samsapillsorinetert, vil jeg tro.  Å fryde seg over dyrets livsglede, er å oppleve et stykke vill natur nokså unikt. Er påpasselig og oppmerksom så godt som alltid , hun har ikke skadet seg til nå, men hvem vet, en får ta det som det kommer, og skulle en ulykke skje, så har livet for hunden vært flott så lenge det varte.. 

...det gir grunn til refleksjon ? - når f.eks den dødssedate, kortbeinte og sterkt overvektige hunden til naboen forleden ble overkjørt av en bil, i kort kobbel, på en stille bygdevei, da de var på sin daglige tur for å hente posten ...