Uansett rase, individ og egenskaper gjelder det å forutse det uforutsette. På den måten oppnår man minst to ting - hunden får ikke belønning for å stikke, den får ikke kicket det gir å jage et dyr og videre lærer den ikke at innkallingssignalet ikke er så viktig likevel.

Ikke dårlig bare det. Men de 3 av 10 gangene han ikke kommer burde han ikke vært løs.

Mine hunder kommer 10 av 10 ganger, ikke fordi det er gjeterhunder (de har også mye jaktlyst), men fordi jeg forutser det uforutsette.

Innkalling i andre situasjoner får man ikke først og fremst ved å trene innkalling, men som et resultat av hvordan hund og eier fungerer sammen, kontroll og samspill.

For å oppnå dette, ER det viktig å unngå selvforsterkende uønsket adferd, om det er jakting eller bare løping eller hva som helst spiller ingen rolle.

Det er bl.a. her rasen kommer inn i bildet. (Det var jaktlysten som gjorde polarhunden spesiell ble det sagt?)

Du 2ne har mye mer erfaring med polarhunder enn meg, jeg skal ikke uttale meg for mye om hva som er mulig eller tilrådelig med en polarhund. Jeg hadde bare noen tanker om rasekunnskap og hvordan den bør brukes.

Rasekunnskap kan også være et tveegget sverd. Altfor ofte hører jeg om raseegenskaper som forklaring på problemer etterhvert som de dukker opp, eller raseegenskaper blir brukt som sovepute for å la være å jobbe med problemer. Det jeg vil fram til, er at rasekunnskap er lite nyttig hvis man ikke bruker kunnskapen fra første dag, og legger den til grunn i treningen av hunden.