|
Mistet min kjære pomeranian, Timon, den 22.april.. Han kjempet hardt for livet, men klarte det tilslutt ikke. Timon våknet av narkose i kramper som ble verre og verre med tiden. Veterinær anbefalte tilslutt å avlive hunden.. Det måtte vi jo bare, kan jo ikke la ham lide i kramper mens han dør sakte men sikkert.. ;_; Han var syk nesten hele livet... Vår faste veterinær fant aldri ut av hva det var.. Etter en tid med utallige anfall, merkelige kroppsholdninger og undelig adferd ble han tilslutt for noen månedersiden veldig forverret. Han ville ikke lenger spise, og vi måtte mate ham, kule for kule. Drikking ble vanskelig, og hver gang han drakk endte han opp med en våt pannelugg. Hodet fikk en merkelig posisjon, og han så ALLTID ned på gulvet. Det var vanskelig for ham å se opp. I 2005 startet den verste sykdomstiden hans. En dag falt han plutselig om, og klarte ikke lenger gå. Da han endelig kunne stå så stod han og trippet uten å komme av flekken. Han ville gjerne komme seg fremover, men det skjedde ikke. Etter ca. en måned ble han bedre (uten at veterinæren gjorde noe, for han fant aldri ut hva det var). Men noen måneder senere fikk han sine første anfall.. Han lå på ryggen, stive bein og ville ikke puste.. Det var veldig skremmende, men vi kom oss igjennom det også.. Disse anfallene hadde han til siste stund av livet sitt, men heldigvis ikke så altor ofte. Han hadde 3 anfall mandagen før han døde.. Og ville ikke puste gjennom nesa. Onsdagen ble jeg vekket av ham (noe som ALDRI skjedde, for han sov alltid lenger enn meg).. Han var veldig rastløs, og jeg gikk ut med ham. Han gjorde sitt, og siden det var altfor tidlig for oss å stå opp så la jeg oss igjen. Han ville IKKE slappe av, så jeg gikk igjen ut.. Og opp på stua i håp om at han ville roe seg.. Han ville nemlig igjen ikke puste gjennom nesa.. Det hadde gitt seg tilslutt på mandagen, så jeg prøvde å vente det ut.. Vi skulle jo til veterinær om et par måneder, og han hadde nettopp vært der for en tannsjekk (og trekking av tenner, dessverre). Ville ikke stresse ham for mye. Men siden det aldri ga seg så ringte jeg tilslutt den faste veterinæren.. De kunne ikke ta oss imot, så jeg ringte kontor #2, som ba meg komme med en gang. Kasta på meg klær, satte Timon i reiseburet og kjørte. Da jeg ankom ble han raskt tatt hånd om, og veterinæren så straks en del feil. Hodeposisjonen hans var jo kjemperar, og han pustet dårlig. Timon ble først beroligget med en sprøyte, for så etterpå å bli lagt i narkose for en røngten.. Så begynte marerittet. Fikk beskjed om å forberede meg på det verste. Satt på venterommet med mange glade mennesker og hunder.. Visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Ringte mamma, og fikk henne til å komme.. Da hun hadde kommet fikk jeg beskjed om at det beste å gjøre nå var å ikke la hunden lide noe mer... Noe vi jo ikke ville, og han fikk sprøyta.. Sykdommen hans fant vi aldri ut av, men veterinær spekulerte i vannhode, slag eller andre hodeskader.. Det var den aller verste dagen i mitt liv. Timon ble nesten 7,5 år.. ALTFOR ungt! Han er og kommer til å bli dypt savnet. Han er avbildet i avataren min. Jeg må si han er den vakreste pommen noen sinne i mine øyne.
For de som har mistet sin hund vet jo også at det er svært tungt og stille i huset etter at den ikke er der mer... Dette førte til at jeg begynte aktivt å lete etter en ny valp. Ikke for å ta over plassen Timon hadde i hjertet mitt, men ta en ny plass, og lage litt leven i huset igjen. Var så heldig at det var en leveringsklar, frisk valp ledig, og fikk ham iløpetav en uke. Det hjalp på med lydene i huset, men jeg savner fortsatt Timon like mye.. Hvil i fred, kjære Timon!
|
