Uansett by eller land, så er hage, hus eller leilighet ett stort bur for hunden. Tror at folk i byen er mere nøye på å gå tur med hundene sine, da man ikke har mulighet å slippe dem rett ut av huset.
Dette er dog en teori, og ikke en påstand. ;)

Som nevnt av andre, tror det skjer overalt. Er vel ikke så mye hvor du bor som hvem du er... Og når jeg bodde i et boligfelt på et tettsted var det 3-4 syndere som var skikkelig ille (der kunne hnden være løs mitt på natta). Her jeg bor nå er det sjelden jeg opplever. Nabotispa er alltid løs, og innimellom tusler hun opp hit, men aldri andre steder (elghund).

Tammymor:

RRene:

En teori som passer helt med mine erfaringer rundt hunder i mange mijøer.

 

 

Er vel ikke antall turer det dreier seg om,men hva hunden får UT av turene sine....Både mentalt og fysisk..eller...

Så absolutt.  Det er nettopp der problemet ligger - ofte.  Av stedene jeg har gått mye tur med hund så er det ikke tvil om hvor de har fått mest mental stimuli - i tjukkeste London eller ei sauebygd (hvor sauene var over alt) i sør-Norge et par timers kjretur fra nærmeste by på dårlige veier.  Bikkjene i Londons parker hadde definitivt et rikere liv når de var utendørs.  Har ikke hatt hund i Oslo, Bergen eller Trondheim, men i Kristiansand og andre småbyer...og det er noe helt annet.  For hunden.  Ikke minst oppfører folk seg relativt tilregnelig rundt hund.

Min drøm er å flytte tilbake til landet på gården jeg kommer fra - starte oppdrett av drømmerasen. Der har vi skogen utenfor døra med den fineste grusvei opp til det deiligste badevannet. Her kan de gå løse rundt på tunet og i hagen uten å plage en sjel. Likevel er veien til sentrum kort, og turen med bil til byen er ikke lengre enn at sosialisering kan gjøres mye der.

Mine hunder virkelig blomstrer når vi er på besøk i barndomshjemmet - de kan løpe rundt i hagen, snuse på så mye spennende - jage høner (ikke alltid like populært) - gå på tur løse. Jeg savner å ha den friheten her i byen. Å ha en stor hage å kose seg i utenom turer er paradis for oss.

Som dere alle er enige om, hundene må sosialiseres uansett om det er på bygda aller i byen.

Ute på bygda får en det meste i mindre doser enn i byene. Dette er en fordel, siden det da er mindre stress. Men det er også en ulempe, siden vi faktisk må aktivt oppsøke ting som må trenes på.

Jeg sliter litt med å klare å holde kontakten med Luna når der er andre hunder i nærheten, for det skjer så alt for sjeldent. På valpetreff i den lokale hundeklubben er det ikke noen form for trening, alle får leke med hverandre i bånd.

Når biler kjører fort forbi hiver Luna seg etter. Å trene på dette her jeg bor, det tar tid. Rush trafikken her består i 4 - 6 biler i løpet av en halv time.

Om jeg vil gå et klikkerkurs må jeg reise tre og en halv time hver vei. Utstillingstrening har ingen her hørt om. Så å sosialisere enn hund på landet behøver ikke være så lett. Men det er selvsagt fullt mulig å få til, det må bare planlegges litt.

Det er også store fordeler med å bo på landet. Jeg kommer nok ikke til å flytte tilbake til noen by.

LunaLangnese:

Som dere alle er enige om, hundene må sosialiseres uansett om det er på bygda aller i byen.

Ute på bygda får en det meste i mindre doser enn i byene. Dette er en fordel, siden det da er mindre stress. Men det er også en ulempe, siden vi faktisk må aktivt oppsøke ting som må trenes på.

Jeg sliter litt med å klare å holde kontakten med Luna når der er andre hunder i nærheten, for det skjer så alt for sjeldent. På valpetreff i den lokale hundeklubben er det ikke noen form for trening, alle får leke med hverandre i bånd.

Når biler kjører fort forbi hiver Luna seg etter. Å trene på dette her jeg bor, det tar tid. Rush trafikken her består i 4 - 6 biler i løpet av en halv time.

Om jeg vil gå et klikkerkurs må jeg reise tre og en halv time hver vei. Utstillingstrening har ingen her hørt om. Så å sosialisere enn hund på landet behøver ikke være så lett. Men det er selvsagt fullt mulig å få til, det må bare planlegges litt.

Det er også store fordeler med å bo på landet. Jeg kommer nok ikke til å flytte tilbake til noen by.

 

 

Hihi, gjett om jeg kjenner meg igjen i dette;)

Men til tross for disse ulempene, trives jeg best på landet jeg også:) Nå får jeg litt i pose og sekk, da jeg studerer i by, og har med meg hundene når jeg er der, men byen kan ikke måle seg med hjembygda:) Eldste min trives også bedre her, får mer frihet... Yngste hadde jeg bare i byen i tre dager før jeg reiste hjem, og jeg må innrømme at jeg har savnet byens ståk og bråk og hyppige hundemøter litt nå som hun er valp, for sosialiseringens skyld. Det blir som du sier: man må anstrenge seg for å få til ting som kommer gratis i byen...

gracie:

Positivt med å ha hund i byen vs positivt med å ha hund på bygda?????

Noen tanker?:)

Tenker også spes. med sosialisering og miljøtrening.......men alt kan taes opp her

Knock yourselfs out:):):)

Eg har skikkelige bygdehundar, men dei er ikkje mindre sosialisert og miljøtrent av den grunn. Eg bur i ei bygd der det er langt mellom husa, og ein kan telle antal hundar i bygda på ei hand. Om ein reknar med nabobygda kan ein kanskje få i bruk to hender.

Det postivite med bygd synes eg er store områder til springing og herjing når det ikkje er bandtvang, møte med dei fleste gårdsdyr, fjell og skog er på ein måte nærare, og det er eit roligare og avslappa miljø. (Eg seier ikkje at ein ikkje kan få det slik i somme delar av by). Den store fordelen er at du kan reise til by og sosialisere, men reise heim når du får nok. (No er eg absolutt ikkje eit bymenneske, derfor eg er så negativ)

 Når det er sagt så trur eg at ein hund ven til seg staden den må bu, om det er by eller bygd. Sjølvsagt møter du kanskje ikkje så mykje folk, hundar og forskjellige situasjonar som kanskje burde vert trent på ofte, men du reiser jo som regel til ein større stad å handlar ein gong i blant, og då får du jo slik trening likevel. Eg personleg meinar dei har det best, slik som oss mennesker, ute på bygda med frisk luft, naturleg underlag og nærkontakt med naturen! :)