Ja vi gjør nok det:)

Jeg forsøkte svare utifra T.S sine spørsmål om å påvirke hundens usikkerhet. I tilegg til hvordan passere.

Og jeg har selv brukt teknisk funksjon på hilsing på den usikre og generalisert det ut fra treningen til fremmede miljøer til hjemme. Og hunden ble kjempeflink til å hilse på absolutt alle og få godbit av fremmede i betaling for hilsen overalt.

Og det har null effekt på redslen eller si usikkerheten at hunden mestrer å oppføre seg riktig. Det er bare tillært:)

Så jeg tror jeg forstod T.S sin tankegang om å oppnå noe mer og dypere hos hunden enn å "drille" inn en pen passering:)

T.S ville (helst) samtidig få vekk redslen som skapte adferden.

Og der var det vel ingen som var uenige om metoden?

MEGET interessant diskusjon du har startet Tetty!! Jeg tror jeg forstår veldig godt hva du sikter til, da jeg har tenkt mye på dette selv den seneste tiden.

Jeg har en hund som er blitt rimelig elektrisk nå i puberteten, og jobber på for at det ikke skal etableres noen negative mønstre for framtiden.

Det som slo meg var at han kunne sitte (på signal) mens andre hunder passerte på kort avstand og gå "fvf" med kontakt i passeringene, men hadde mye større vanskeligheter dersom jeg ikke satte han i lydighetsmodus. Forskjellene på situasjonene var så store at jeg begynte å gruble på hvorfor, og tok kontakt med andre dyktige trenere.

Gry Løberg ga meg et godt eksempel som gjorde at jeg la om strategien betraktelig. Eksempelet lød sånn nogenlunde slik: Si du er redd for å stå foran en forsamling, du syntes det er riktig ille, men mestrer det å spille et instrument. Tar du med deg instrumentet opp på senen kan du stå foran forsamlingen, nettopp fordi du gjør noe du kan godt. Du kan konsentrere deg om noe annet du mestrer. Neste gang du skal opp foran forsamlingen er det derimot akkurat like guffent, nettopp fordi du i all hovedsak ikke har øvd deg på det å stå foran forsamlingen, du har øvd deg på å spille instrumentet i ulike settinger!

Jeg tror det var dette som skjedde med min hund. Når jeg satte han ned i en sitt tror jeg hovedfokuset hans lå på at vi nå trente "sitt med forstyrrelser", noe han har gjort masse og er blitt rimelig god på. Han mestret situasjonen fordi hovedfokuset var et annet sted enn hos hunden som passerte.

Jeg har pratet med mange dyktige hundetrenere, som trener mye hund ellers, og mange av disse forteller meg det samme. At deres hunder i "lydighetsmodus" tåler mye mer enn når de "bare går på tur"- Et eksempel var en schaferdame som kunne gå med hunden sin i fri ved fot helt til hun var 1meter fra den andre hunden- det var grensen i DEN settingen og DER kom utageringen. MEN var ikke hunden i fri ved fot reagerte den allerede på 10 meters avstand!

Ja så hva trener vi egentlig på?

Det finnes så mange fancy navn på alle disse metodene en kan benytte, men jeg tror det er viktig å se bort fra alle de fine fine ordene og tenke grundig gjennom hva det EGENTLIG er man vil. Vil man motbetinge, gradvis tilvenne, lære inn en alternativ atferd eller kombinere på et eller annet vis?

Jeg har valgt det å motbetinge på tur, men da ønsker jeg ikke at hunden skal komme inn i "lydighetsmodus". Føler vi da er mer inne på de to andre, alt etter hvordan du legger opp treningen. Jeg ønsker at han skal gå i lina, se på den andre hunden og får en rolig belønning- jeg vil tilstrede at han holder seg så rolig som mulig og ikke "girer seg opp" da JEG tror en "høy hund" har lettere for å reagere. Selv legger jeg ned et lite godbitsøk- der han ofte får spist OG sett på den passerende hunden samtidig.  Jeg bruker derimot "sitten" som nødløsning, dersom jeg ser at vi plutselig er kommet opp i en situasjon vi ikke ville mestret uten at han får en oppgave han er GOD på.

Ved siden av dette trener vi mye (feks LP) med andre hunder i nærheten, samt går bånd turer med andre hunder der vi gradvis ila turen nærmer oss mer og mer- helt til de kan gå nærmest oppi hverandre. Jeg ser erfaringsmessig at det ikke er slike ting som er problemet, men selve PASSERINGENE vi må jobbe mest med!

Nei, det er neimen ikke lett å bli klok på hva som er best for akkurat MIN hund ;) 

Zapp:

Og det har null effekt på redslen eller si usikkerheten at hunden mestrer å oppføre seg riktig. Det er bare tillært:)

Hensikten er også at man skaper nye og bedre erfaringer.

Trygghet er noe man oppnår når man mestrer og får bygd selvtillit. Man må la denne hunden lykkes og få lov til å være trygg (som mulig). Som hundeeier må man se til at hunden ikke settes i situasjoner den ikke takler eller føler den må gå inn i en form for forsvar.

Ved å forholde seg til hundens egne grenser, og jobbe slik at hunden er i komfortsonen, lar den få gode erfaringer med at verden slettes ikke går under - da vil det skje positive ting oppi hundens skjønne hode :) Det vil forhåpentligvis på sikt gjøre noe med uroen som da en gang viste seg med symptomer. Nettopp derfor er det viktig å gå noen steg tilbake i treningen selv om man er i progresjon, slik at hunden får virkelig medvind i å mestre.

Trygghet får man ikke kjøpt på boks, desverre. Men vi kan tilrettelegge slik at hunden får økt trygghet ved at vi etter beste evne klarer å tilrettelegge for det. Prosessen tar tid. Lang tid. I en fornuftig tilværelse vil også hunden ha det bedre med at vi tilrettelegger, så selve prosessen er jo også en positiv erfaring å putte i sekken sin.

Hahahaha... nå måtte jeg le. Når jeg ser gjennom svaret mitt ser jeg at jeg slett ikke har svart på det du i utgangspunktet lurte på!

Du skriver: "Men så lurer jeg på om jeg skal heller ha en hyppig belønningsfrekvens for å passere forbi hunden så han ikke rekker å stoppe eller skal jeg la han stoppe og lure litt, titte osv, og bare belønne han masse for når han da faktisk kommer til meg? Han er såklart rolig når han stopper opp og titter. Og rekker ikke å bli "stiv" slik som skjer rett før ett utfall"

Det som slår meg er to ting:

1) hva trener du EGENTLIG PÅ. Motbetinging eller alternativ atferd? Ønsker du å legge hovedfokuset på motbetinging av hundene dere møter eller ønsker du å lære han den operante atferden: Stimuliet HUND = ta kontakt med eier?

2) Det som ofte er vanskelig med slik trening er det drive belønning vs avledning samt det å øke kriteriene ved mestring. Som du skriver er det lett å legge seg på MEGET høy belønningsfrekvens og egentlig aldri komme lenger. Eller belønne så heftig at hunden i liten grad får med seg hva som egentlig skjer ellers.

Hadde dette vært min hund hadde jeg benyttet anledningen til å belønne han mens han stod rolig og så på de andre hundene. INGEN TING er vel bedre enn det!! Syntes det er flott at han klarer!

Normanna:
Nei, det idielle er at han kan passere UTEN Å BRY seg. Å måtte dempe seg forbi er tegn på usikkerhet. Dvs. noen dempende signaler er jo fint, men har de behov for å snuse og dempe så voldsomt, så er det tegn på usikkerhet. Og det vil vi jo ikke ha, fordi det lett slår over i utagering. Jeg anbefaler derfor at du bruker kindereggmetoden fortsatt. Klikk deg forbi, rett og slett. Han ser hunden; klikk, får belønning, snur seg mot hunden igjen; klikk - belønning, snur seg igjen; klikk - belønning og sånn passerer dere. På den måten får han erfaring i å passere hunder uten å bry seg om dem. Og oppdager at det går helt fint, verden består likevel. Etterhvert, når han har blitt riktig flink, kan du vente et ørlite øyeblikk og se om han snur seg mot deg på eget initativ. I starten f.eks ved at han ser, du klikker og belønner, han ser - du klikker og belønner og SÅ venter du for å se om han SELV snur seg mot deg 3. gangen av seg selv; og DA er det jackpot belønning! Og så, når han har blitt enda flinkere kan du se om han tar kontakt selv ved første øyekast på en annen hund. Jeg jobber sånn selv med en reaktiv hund og du verden så flott progresjon! I løpet av 1 1/2 mnd har hun gjort kjempefremskritt.

angående det med dempend signaler forbi,så er jeg litt uenig her. Correct me if Im wrong.. Slik jeg har erfart(men det er bare mine erfaringer), så er det kun postivt å dempe forbi andre hunder. De signaliserer at de faktisk vil unngå konflikt. Dersom de var i utageringsmodus, kommer i alle fall min hund inn i "bli stiv og stirremodus". Den andre bikkja derimot som er språkflink, hun demper forbi den møtende hunden, og thats it og vips en bra passsering. Dersom jeg har møtt møtende hunder med Tellus, som er godt voksne og fonuftige, så DEMPER de han KRAFTIG. Og dette gjør at det ikke oppstår en konflikt eller en utagering.Så ja,kraftig demping er jo tegn på usikkerhet, men det er jo likevel for å unngå en konflikt, og dersom hunden min kan signalisere til andre hunder at han faktisk prøver å unngå noe her, så er jo det temmelig idiellt?

Grunnen til at jeg virrer så fælt er at jeg merker at han går inn i "være flink for mammas skyld-modus". og da blir jeg usikker på om jeg faktisk kurerer noe her på langsikt.. Ja vi skaper jo postive assosiasjoner til møter,det er jo flott, men jeg vil at han ikke skal bry seg fordi han er konfortabel. Og i mitt hode, vil det faktisk si at han demper normalt forbi en annen hund, og thats it! Jeg har antageligvis totalt annerledes syn på ting enn de fleste her, men ja,tar jeg helt feil, så rtet på meg med begrunnelse:)

Måten vi har trent på i det siste har vært slik dere beskriver, god avstand, klikk og godbit for å se på meg,se på hunden osv. Men jeg bare fikk noen tanker i går, jeg bare måtte lufte litt,om det jeg gjorde eeegentlig var riktig.

sorry ts men siden vi er inne på det med passering kanskje jeg kan stille et spörsmål jeg om noe jeg har problemer med?

jeg har med hunden på jobben og her er det veldig tett med hunder så når jeg skal ut med ham i lunchen möter vi ofte veldig mange andre hunder (mer eller mindre lydige og med mer eller mindre fornuftige eiere) - min utagerer mot spesielt store hunder; först går han inn i stirre modus, blir stiv i blikket, hodet går ned og fram og han synker sakte for hvert steg mer og mer ned i kroppen til han ligger flatt og stirrer - idet hunden kommer forbi hopper han opp og snerrer og bjeffer...

han har blitt veldig mye bedre og nå er det ca bare 1/6 ganger han utagerer og da gjerne hvis de kommer fort (idioter som jogger med to löse labradorer feks) eller det blir trangt på stiene...

det jeg gjör er å gå inn med en gang jeg ser han begynner å stirre og blokkerer for synet hans mot hunden ved å stille meg foran ham, når han tar kontakt får han godis også får han godis for å se på den andre hunden eller meg...

det jeg sliter med er at det er veldig vanskelig å få nok avstand spesielt nå om vinteren og at når det er ganske stor sjanse for at hunden utagerer er det vanskelig å stå med bånd, klikker og godbit + at jeg har null kontroll på de andre eierene og hundene... har bla hatt min hund i fin kontakt i sitt og skal belönne og putter da godis i munnen på en setter som hadde klemt seg inn mellom meg og hunden... det ble litt bråk av det... sukk og dobbeltsukk...

gode tips noen?

NBE:

1) hva trener du EGENTLIG PÅ. Motbetinging eller alternativ atferd? Ønsker du å legge hovedfokuset på motbetinging av hundene dere møter eller ønsker du å lære han den operante atferden: Stimuliet HUND = ta kontakt med eier?

2) Det som ofte er vanskelig med slik trening er det drive belønning vs avledning samt det å øke kriteriene ved mestring. Som du skriver er det lett å legge seg på MEGET høy belønningsfrekvens og egentlig aldri komme lenger. Eller belønne så heftig at hunden i liten grad får med seg hva som egentlig skjer ellers.

Hadde dette vært min hund hadde jeg benyttet anledningen til å belønne han mens han stod rolig og så på de andre hundene. INGEN TING er vel bedre enn det!! Syntes det er flott at han klarer!

 

Fancy ord på dette aaaner jeg ikke.hehe. jeg vil bare at hunden min skal være KONFORTABEL i en møtesituasjon og at vi kan passere uten tull, men i hovedsak at han faktisk er rolig INNI seg, ikke utad fordi han er "flink" for meg..

Belønningsfrekvensen minker jeg så fort jeg ser fremgang og at det blir "flyt" i det å kunne passere uten stopp. Så der har jeg god balansegang i hodet mitt. Greia er at ja,han klarer helt fint å stå å titte på den andre hunden og virke rolig,det var litt dette jeg lurte litt på og. De gangene han stopper opp og titter på den andre hunde, hadde det antageligvis tatt kortere tid for han å ta kontakt med meg med litt større avstand. Men avstanden er fortsatt slik at han faktisk klarer etter endel sekunder å ta kontakt med meg, kommer da til meg for belønning, stopper opp litt til, og kommer til meg igjen, og passeringen er ofte ferdig etter 3 belønninger(når prsonen bare står stille opp en sidevei). Men likevel,dersom jeg hadde klikka og belønna HYPPIG her, hadde vi kunnet passert uten stopp,men da går han jo inn i være flink modus, og det var her jeg begynte å stille spørsmål til hva som eksakt er den beste måten å få varige og fornuftige resultater ved?

Jeg vil bare at han kan være rolig ved synet av andre hunder. han er i utgangspunktet verdens roligste, så han er vant til at når ejg står stille, så står han stille. så i de type passeringene derVI står stille inn en stikkvei, og den andre hunden skal gå forbi oss, er det sjeldent jeg belønner.Han er rolig og eksemplarisk, men er ikke det belønning i seg selv til han at han mestrer dette så bra?Men jeg belønner han for når han tar kontakt med meg etter å ha sett på den andre hunden passere.Men det er eneste gangen jeg da belønner.Han står liksom med slakt bånd ved siden av meg. Begynner han derimot å få stramt bånd, er jeg nødt til å begynne rmed hyppigere belønning igjen fordi da må vi "trene" så han ikke blir helt besatt av den nadre hunden.

Og til riesenramp: takk for linker!

Det er vanskelig å uttale seg om slike situasoner uten å ha sett de/ vært tilstede. Det virker derimot som om du langt på vei nærmer deg målet. At han kan stå rolig i en sidegate og se på passeringen, uten belønning, og forholde seg rolig må jo kjennes som en liten seier. Det er altså selve passeringen som skaper problemer, hunder som kommer midt imot gjør at han reagerer?

Hvis du vil at han skal være rolig inne i seg er det vel ingen ting bedre enn å gripe tak i nettopp den rolige atferden? (sålenge han ikke blir stiv i kroppen eller viser andre avstandssøkende signaler vel og merke!) Hadde jeg hatt en hund som rolig kunne stå å se på hadde jeg nok spilt på dette. Det er nettopp dette jeg faktisk prøver å få til på mange måter! Vi legger ikke på MYE bevegelse, haster oss ikke videre men tar det hele så rolig som mulig når vi møter hunder.. nettopp for å skape ro! Nå er jo min pubertetslus litt elektrisk i utgangspunktet så vårt fokus er RO og mestring.

Om det er belønning i seg selv at han "mestrer" kan man ikke vite uten at man ser på resultatet av denne type "belønning" litt over tid. Ser du en positiv utvikling, en økt frekvens av ønsket atferd kan det sies å være det. Jeg ville nok derimot benyttet meg av forsterkere jeg som eier lettere kan administrere, for å være på den sikre siden! 

takk for fornuftig tilbakemelding. Ja det stemmer. å stå i en sidegate går veldig fint, men desto mer vi må gå rett imot en hund, desto vanskeligere blir det. altså ett T.kryss er der det er mest vellykka. Er det derimot ett kryss der veien vi står opp går litt paralellt med den veien hunden går på blir det enda vanskeligere, og å møte og måtte GÅ forbi en annen hund som går imot, da må vi ha STOR avstand(50 meter tenker jeg). Står vi nå stille i ett Tkryssfunker avstanden på ca 6 meter. Men dette er med hunder han ikke kjenner,og som er tispe. Hunder han har utagert mot flere ganger før i nabolaget og hvis de i tillegg er hannhunder, må man legge på enda mer avstand..

Så ja,det vanskligste er å GÅ forbi. Men jeg merker så fort jeg bruke rmeg selv som barriere, at JEG er nermest den andre hunden, går passeringen lettere. Så jeg prøver å plassere han så jeg går i midten av han og den andre hunden. Men det funker kun best når jeg har den andre hunden på min høyre side, og Tellus på min venstre, da han er innøvd med å få belønninger på min venstre side..

Så okei, kanskje forsterke at han er rolig med noen godbiter på bakken eller noe da?i de passeringene der vi står stille?Og kanskje fokusere mest på disse type passeringene,da det gir han gode opplevelser med å være rolig selvom han ser andre hunder? Han er forsåvidt alltid rolig inntill han eventuelt gjør utfall(han er ikke typen som hopper frem og tilbak i bånden og flyr hit og dit) han bare står der, og gjør seg "stor" og strammer båndet og blir stiv dersom utfall er på vei...  Og så etterhvert gå videre på passeringer der vi faktisk skal gå forbi? eller det har sikkert ikke så mye å si men...jeg må jo alltid tenker mer enn nødvendig:p

Nye og bedre ærfaringer?

Forutsetter du at en hund utagerer grunnet tidligere negative ærfaringer da?

Det er vel ikke tilfellet med usikre hunder flest?

Ble bare litt nysjerrig. Han stivner og gjør seg stor forut utfall skriver du. Men hva gjør han konkret i selve utfallet da?

Jeg hang meg ogsåopp i det du skriver om demping. Stødige hunder demper ikke. På det viset de usikre demper.

Så måten en ranghøy hund viser seg å ikke være en trussel på til møtende er noe helt annet enn måten en ranglav hund viser å ikke ville ha bråk på.

oi,nå måtte hjernen min spinne fælt for å forstå hva du skrev.hehe.

Dersom han er rolig og avslappa(i mine øyne), så står han med senka skuldre, med slakt bånd, og titter. Dersom avstanden er for kort, blir han stiv i kroppen, han trekker litt forover i bånden så det blir stramt(jeg vet at stramt bånd er det dummeste som skjer, men i slike situasjoner der hunden nærmer seg kan jeg ikke gjøre annet enn å bli stående da han nekter å flytte seg), o g så fort hunden kommer "for nærme" hopper han frem i båndet og bjeffer temmelig klart og tydelig og ber den andre om å fjerne seg..Noe av dette startet i form av iver for å hilse også. Så han kan gjøre "utfall" mot tisper også, men da er tonefallet hans annerledes, men for mannen på gata høres han bare skummel ut uansett...men jeg hører forskjell på ha deg vekk, og frustrasjon.

Så nå har det generalisert seg litt mer, at han også ber tisper holde seg vekk også.. han er føre var på en måte i tilfelle det er en hannhund. Men dersom han,før han rekker å reagere, skjønner det er en tispe, blir tonefallet hans annerledes slik jeg forklarte. 

Mulig jeg har lang lunte nå?

Men hvordan er han sammen med sine hundevenner da?

Tør du ha han løs med hannhunder han kjenner?

Eller har han bare tispekompiser?

Zapp:

Nye og bedre ærfaringer?

Forutsetter du at en hund utagerer grunnet tidligere negative ærfaringer da?

Det er vel ikke tilfellet med usikre hunder flest?

Usikkerhet kan komme av så mangt det, Zapp. Manglende sosialisering eller feil sosialisering sier mange hundeeksperter (utdannede sådan) er oftest årsaken til slike problemer. At det kan skape problemer er såvisst sikkert, og da gjelder det å bryte av uheldige mønstre, bygge trygghet og mestring hos hunden.

Bruk av språksterke og trygge hunder er også en fint.

Zapp:

Jeg hang meg ogsåopp i det du skriver om demping. Stødige hunder demper ikke.

Jeg er nå ikke så sikker på det...

Jeg kjenner alt for mange stødige hunder som demper alt fra usikre, ivrige, irriterende, redde, sinte til bøllete hunder av ymse slag til å være helt enig med deg her.

hvorfor så spørrende rundt det? Og ja, han får såklart henge med både tisper og hannhunder han går sammen med. Tisper går helt fint, men hannhunder trenger han gjerne "tilvenningstid" for  å blir trygg på. Derfor starter jeg med litt paralellgåing, og ting som forgår i bånd. at han får kommnuser med den andre bikkja på avstand, og blitt vant med de. Turer i bånd funker også fint. Men det er tydelig at han er mer usikker blant hannhunder enn tisper. men dersom det er en veldig stabil og trygg hannhund som er godt voksen, kan jeg også tørre å slippe han med denne hunden, men da helst med andre hunder samtidig så han ikke blir så enmanns fokusert.. å gå i flokk funker kjempebra for han, det er da han oppfører seg tryggest og best i mine øyne..

 det skal også nevnes at han er 18 månder, og måling har vært endel til stede...men etter frem og tilbake har jeg sett at det virker mer som en usikkerhet enn noe annet. da jeg ser de hannhundene(ukastrerte) som han har fått god tid til å venne seg til, går ting helt fint! og han vil leke med de, mens møter han en hannhund tilfeldig på gata som er løs, så går det ikke nødvendigvis fint foprdi han ikke kjenner individet.

Riesenramp:

Zapp:

Jeg hang meg ogsåopp i det du skriver om demping. Stødige hunder demper ikke.

 

Jeg er nå ikke så sikker på det...

Jeg kjenner alt for mange stødige hunder som demper alt fra usikre, ivrige, irriterende, redde, sinte til bøllete hunder av ymse slag til å være helt enig med deg her.

jeg svarte Normanna på dette( selvom det der ble uttalt MYE demping).. for jeg er også uenig i at stødige hunder ikke demper.Tvert imot.

Bee_:

det jeg sliter med er at det er veldig vanskelig å få nok avstand spesielt nå om vinteren og at når det er ganske stor sjanse for at hunden utagerer er det vanskelig å stå med bånd, klikker og godbit + at jeg har null kontroll på de andre eierene og hundene... har bla hatt min hund i fin kontakt i sitt og skal belönne og putter da godis i munnen på en setter som hadde klemt seg inn mellom meg og hunden... det ble litt bråk av det... sukk og dobbeltsukk...

gode tips noen?

Den er skikkelig lei. Du må nok se om du klarer å finne flere luftesteder i en periode hvor muligheten er større for mer utsikt og færre løse hunder. Deretter er det trening som gjelder. Og du må unngå at hunden din havner i en situasjon hvor den da får suksess i å utreagere. Rett og slett sørge for så tilnærmet mestring som du bare klarer.

Jeg hadde en hannhund i beredskapshjem her som var av den tunge typen, og han var faktisk i stand til å skade en hund hvis den kom i bråk. Da var det ikke særlig gøy når du i forkant ba eieren med løs hund om å rope inn hunden sin, og svaret ble "jamen, den er så snill", men de var raske når jeg svarte "greit nok, men DET er ikke han her". Da var de raske med å huke inn hundene sine.

Det jeg gjorde i nøden med den hannen var to forskjellige ting. Jeg lærte han å følge meg når jeg rygget. Altså, jeg rygger med hunden går rett vei med fokus på meg. På den måten kunne jeg vri meg unna potensielle alt-for-nære-episoder. Hvis enda nærmere møte, og jeg så at NÅ er det briste eller bære - da avledet jeg for harde livet når løshundene kom alt for nære. FØR den ble opptatt av situasjonen. Er den i gang med utreagering, da er det for sent. Da er ørene limt igjen ;)
Jeg var heldig, for den hunden hadde en katteleke - en liten mus den var helt spinnvill etter. Så den musen ble behandlet som en diamant her hjemme, for den avverget oss i nøden.

For å komme opp i "nærkontakt av andre grad" så ligger det myye trening, og på veien dit ønsker man ikke å ha andre hunder klint oppi seg mens man trener seg på vei mot målet.

Jeg blir så oppgitt over de slappe holdningene til en del hundeeiere, som lar hundene sine forstyrre folk som trener - eller lar hundene løpe bort når det egentlig er lett å se at kontakten ikke er ønskelig. Eneste rådet jeg har her er trening, samt noen sikrere steder å legge inn knakende god trening som din hund reagerer best på. Du kan også legge hodet i bløt for å se om du kan finne noe hunden din er spinnvill etter - som du kan bruke i nøden. Muligens flere knallgode forsterkere i bruk i treningen også :)

Suveren tråd!

Jeg har også tenkt på pipeleke som nødforsterker, men hva hvis den andre hunden ikke er stødig, men litt som hunder flest, en ikke helt kjempeveloppdragen voffs som elsker pipeleker? For man vil jo helst ikke invitere den andre hunden til oss... 

Det snek seg inn et punktum i stedetfor et komma midt i setningen der ja.

Men hvorfor forsøker du å forvrenge det jeg sier?

Jeg har ikke skrevet at stødige hunder ikke demper:)

Så å klippe halve setninger ut av sammenhengen og forsøksvis fremstille det som noe annen enn hva andre skriver er for svakt.

Det syns jeg du burde holde deg for god til.

T.S gikk jo rett i fella de, og skrev at hun også var uenig i at hunder ikke dempet:)

Det står: stødige hunder demper ikke på det viset usikre hunder gjør.

Altså med de samme kroppsholdningene og signalene.

Så det har liten hensikt å forsøke å påvirke hundens hundesignaler utad. De klarer vi ikke sette oss tilstrekkelig inn i uansett.

hehe,jeg er lett å lure.. Og er temmelig treg til tider:p

Men ja,så det nå.Men bare for å poengtere ting litt da,så folk ikke misforstår: Både selvsikkre og usikkre hunder demper. Men måten de demper på ifht kroppsholdning og andre type signaler kan nok være forskjellig. MEN selvsikkre hunder i møter med andre DEMPER. I passeringer med hunder som har dempet tellus KRAFTIG, har dette faktisk avverget utagering hos han. De fleste hunder signaliserer ikke så tydelig "fred", som det denne eldre herremannen gjorde til tellus, men dersom de gjør det, er jo det bare kjempepostivt for Tellus som er usikker. Det er jo dette språket deres er til, for å brukes, for å unngå konflikter....

Men ifht det du spurte ang om jeg tør slippe Tellus, er det fordi dte kunne se ut som han kanskje hadde mye frustrasjon ifht å være sosial med andre hunder?

Jeg spurte vel for å danne et bedre bilde av årsak og om det bare var usikkerhet eller også noe samkjønnsaggresjon i bildet:)

Utifra det du skrev om hvordan han forskjellsbehandlet kjønnene i utageringene.

Men du kan nok senke skuldrene litt og tenke at dette vil gå seg til med alder og modning. Sørg for vellykkede passeringer så langt mulig. Men ikke heng deg for mye opp i adferden hans. Eller at det er et problem.

Når en unghund er vant til mye samvær i større gjenger fra den er liten valp vil den lære "gjengspråk" og kunne bli veldig hemmet i bånd og i det med "ikkehilsing".

Så forventningene til samvær og eller i hvertfall språk med de møtende vil nok være en høy terskel.

Jeg fikk noen lærepenger i forhold til å bruke "lydigheten" på parkvankehannen min i møtesituasjoner som gjorde at han (desværre) måtte stå for MIN dumhet i senere møter med hunder jeg tvang han forbi uten passerseddel:)

Så det er en egen værden det der.

takker i alle fall for fornuftige tilbakemeldinger!

Hovedfokuset våres vil nok fremover uansett være å bygge opp hans generelle selvtillitt. Både men fornuftig sosialisering på tt rolig plan og med gode opplevelser og å unngå mest mulige utageringer, men få flest mulig episoder der han skjønner at "puh, dette var jo ikke så farlrig likevel..". Men det er dessverre vanskelig i ett strøk der jeg bor som jeg bor, selvom jeg går mest turer andre steder. 

Tassen min begynner å bli mye mer selvsikker og flott gutt, men vi har fortsatt en lang vei å gå og han trenger nok ett par år til på seg så han virkelig får det gnidd inn at at verden og andre er faktisk ikke så farlige. Får jeg til den jobben, blir han rett og slett en drømmehund. Jeg ser jo potensialet hans. han har jo gått fra å være superskeptisk til fremmede og genrelt folk, til å blir SOSIAL med folk og ha lyst til å hilse, vi trenger bare litt pekepiner og gode vibber og endel håndfull med tid, så skal vi nok klare å komme oss gjennom dette også:D