Jeg har fått lest noen av svarene her inne, men ikke alle.. Dette har vært en utrolig tung helg, å jeg har ennå ikke tatt den endelige avgjørelsen..

Jeg skal komme med litt redegjørelser i saken, for mye kom ikke fram i hoved innlegget..

Som hunde eier så tar jeg all kritikk på meg selv, jeg har gjort en alt for dårlig jobb med hunden min. Det ligger mange årsaker bak dette, som jeg ikke skal komme inn på her, men jeg har i over ett år vurdert omplassering på grunn av hendelser i livet til meg og ungene som har resultert i for lite tid til hunden, i forhold til hva jeg egentlig mener at man bør ha til en hund...

Men så er det igjen ting i livssituasjonen våres som er den direkte årsaken til at jeg ikke har gjennomført dette, å jeg har håpet at på sikt så ville dette endre seg.. Å her er det av hensyn til barna mine..

Dette gir kansje ikke noen mening eller sammenheng for dere her inne, MEN det har vært en årsak til at hunden ikke har blitt omplassert..

Så til selve hunden... Hun er en fantastisk hund på nesten alle måter, å det er oxo tilbakemeldinger som jeg har fått fra hunde-folk som har passet henne og fra ei som driver ett pensjonat og besøksgård, som har passet henne ved flere anledninger.

Jeg tror helt ærlig selv at med jobbing og trening så vil man få bukt med dette problemet, men jeg sliter veldig med det faktumet at min hund faktisk er i stand til å gjøre dette mot ett menneske..

Så er det denne situasjonen.. Min datter fortalte meg at denne gutten hadde gjort noe med hunden ved en tidligere anledning.. Å da hun angrep han så var han i full firsprang mot henne.. Jeg antar at hun ble liv redd.. Faren til denne gutten har fått beskjed at han må gjerne komme å leke med ungene mine, men at jeg vil at han har med seg noen voksne. For han er ekstremt uforutsigbar. Barna mine er til tider veldig redd han..

Denne guttens far har selv hund, en fuglehund. Å dette er en aggressiv hund som ofte springer løs i nabolaget... Der er mange naboer som er redd denne hunden. Faren så vist ganske lett på hele situasjonen, så jeg regner med at avgjørelsen på hva som skjer, ene og alene står på meg..

Jeg ser tydelig at løpestreng IKKE er en løsning som funker for hunden, å dette burde jeg ha gjort noe med for lenge siden, samme med en del andre ting.. Men nå er det slik at disse tingene ikke er blitt gjort, å nå må jeg vurdere hva jeg egentli skal gjøre..

Jeg slites virkelig i begge retninger, for dette er virkelig en flott og fantastisk hund, å jeg anser det faktisk som min feil at hennes usikkerhet ikke er blitt bukt med. Jeg skulle gjort så mye mer med henne, men jeg tror ikke det er forsent sånn helt egentlig.. Så er det den siden av saken at hun faktisk har bitt, å jeg kan ikke si at det aldri vil skje igjen, for hun er usikker...

Så har jeg egentlig det som skal til for å få henne på rett kjør???? Jeg vet faktisk ikke... Akkurat nå så er jeg jo veldig der at jeg vil jobbe med dette, men hvordan blir dette på sikt? Har jeg den kapasiteten som behøves? Jeg vet ikke...

Men jeg skal helt klart kontakte noen hunde-folk her i området, å be om råd..

Men en ting jeg reagerte litt på er, at lørdags morgen va denne gutten igjen på plass utfor huset vårt å lekte i sanden, alene uten følge.. Å han bor egentlig to gater opp..

Hunden fortjener så absolutt en sjanse til, men fortjener jeg en sjanse til?? Det er nok heller spørsmålet.. Nå kommer det garantert masse pepper til meg.. Å det fortjener jeg nok, for dette handler mer om svikt fra min side enn hunden å hennes mentale tilstand... Hun har forresten aldri gjort mine barn noe, eller barn hun kjenner.. Dem hun har nappet til er ukjente barn som har oppsøkt henne i ubevoktet øyeblikk..

Zapp:

 

At folk har forlest seg på hundebitt.no og ikke aner hva et hundebitt er for noe er tragisk på et hundeforum der T.S tross alt er en virkelig person med en virkelig hund.

 

Den som blir bitt blåser nok en relativt lang marsj i DIN definisjon på ett bitt. Hva folk opplever som bitt er forskjellig og du kan ikke si til noen med ødelagte klær at de ikke har blitt bitt. Det blir for dumt.

libro:

Jeg har fått lest noen av svarene her inne, men ikke alle.. Dette har vært en utrolig tung helg, å jeg har ennå ikke tatt den endelige avgjørelsen..

 

Jeg skal komme med litt redegjørelser i saken, for mye kom ikke fram i hoved innlegget..

Som hunde eier så tar jeg all kritikk på meg selv, jeg har gjort en alt for dårlig jobb med hunden min. Det ligger mange årsaker bak dette, som jeg ikke skal komme inn på her, men jeg har i over ett år vurdert omplassering på grunn av hendelser i livet til meg og ungene som har resultert i for lite tid til hunden, i forhold til hva jeg egentlig mener at man bør ha til en hund...

Men så er det igjen ting i livssituasjonen våres som er den direkte årsaken til at jeg ikke har gjennomført dette, å jeg har håpet at på sikt så ville dette endre seg.. Å her er det av hensyn til barna mine..

Dette gir kansje ikke noen mening eller sammenheng for dere her inne, MEN det har vært en årsak til at hunden ikke har blitt omplassert..

 

Så til selve hunden... Hun er en fantastisk hund på nesten alle måter, å det er oxo tilbakemeldinger som jeg har fått fra hunde-folk som har passet henne og fra ei som driver ett pensjonat og besøksgård, som har passet henne ved flere anledninger.

 

Jeg tror helt ærlig selv at med jobbing og trening så vil man få bukt med dette problemet, men jeg sliter veldig med det faktumet at min hund faktisk er i stand til å gjøre dette mot ett menneske..

Så er det denne situasjonen.. Min datter fortalte meg at denne gutten hadde gjort noe med hunden ved en tidligere anledning.. Å da hun angrep han så var han i full firsprang mot henne.. Jeg antar at hun ble liv redd.. Faren til denne gutten har fått beskjed at han må gjerne komme å leke med ungene mine, men at jeg vil at han har med seg noen voksne. For han er ekstremt uforutsigbar. Barna mine er til tider veldig redd han..

Denne guttens far har selv hund, en fuglehund. Å dette er en aggressiv hund som ofte springer løs i nabolaget... Der er mange naboer som er redd denne hunden. Faren så vist ganske lett på hele situasjonen, så jeg regner med at avgjørelsen på hva som skjer, ene og alene står på meg..

Jeg ser tydelig at løpestreng IKKE er en løsning som funker for hunden, å dette burde jeg ha gjort noe med for lenge siden, samme med en del andre ting.. Men nå er det slik at disse tingene ikke er blitt gjort, å nå må jeg vurdere hva jeg egentli skal gjøre..

Jeg slites virkelig i begge retninger, for dette er virkelig en flott og fantastisk hund, å jeg anser det faktisk som min feil at hennes usikkerhet ikke er blitt bukt med. Jeg skulle gjort så mye mer med henne, men jeg tror ikke det er forsent sånn helt egentlig.. Så er det den siden av saken at hun faktisk har bitt, å jeg kan ikke si at det aldri vil skje igjen, for hun er usikker...

Så har jeg egentlig det som skal til for å få henne på rett kjør???? Jeg vet faktisk ikke... Akkurat nå så er jeg jo veldig der at jeg vil jobbe med dette, men hvordan blir dette på sikt? Har jeg den kapasiteten som behøves? Jeg vet ikke...

Men jeg skal helt klart kontakte noen hunde-folk her i området, å be om råd..

Men en ting jeg reagerte litt på er, at lørdags morgen va denne gutten igjen på plass utfor huset vårt å lekte i sanden, alene uten følge.. Å han bor egentlig to gater opp..

 

Hunden fortjener så absolutt en sjanse til, men fortjener jeg en sjanse til?? Det er nok heller spørsmålet.. Nå kommer det garantert masse pepper til meg.. Å det fortjener jeg nok, for dette handler mer om svikt fra min side enn hunden å hennes mentale tilstand... Hun har forresten aldri gjort mine barn noe, eller barn hun kjenner.. Dem hun har nappet til er ukjente barn som har oppsøkt henne i ubevoktet øyeblikk..

Både du og hunden din fortjener en sjanse til-) Men så må du også spørre deg selv: har du kapasitet til det? Er du villig til å bruke tid på det? Hvis du ikke føler for det,så kanskje det beste er og omplassere henne. Til mennesker som har tid og kapasitet. Når jeg nå leser årsaken til hennes utfall,så forstår jeg bedre. Noe du burde ha forklart i forrige innlegg. Det er ikke lett og komme med GODE råd til deg,som gagner både deg og hunden. Jeg skjønner at du holder igjen en del opplysninger,og det er greit-) Så får du selv vurdere hva du kan bruke energi på vedr henne,og hva som er til det beste for henne. Pepper?? Det er vel det du minst trenger. Heller noen gode råd,samt forståelse for din situasjon. Jeg har ikke så mye mere å bidra med,men ønsker deg og hunden masse lykke til. Håper alt ordner seg for dere.

Amatør.:

 

 

Den som blir bitt blåser nok en relativt lang marsj i DIN definisjon på ett bitt. Hva folk opplever som bitt er forskjellig og du kan ikke si til noen med ødelagte klær at de ikke har blitt bitt. Det blir for dumt.

altså ´en hund som gjør noe som kan oppleves som bitt bør avlives´ ? :)

Mysticgirl:

Dette er tydeligvis en hund som har prblemadferd så det holder. En hund bør takle å være tilstedet der det ferdes unger, iallefall om du har barn selv!

Og denne hunden oppsøkte faktis gutten for å bite han GJENTATTE ganger?

Eller sprang gutten mot hunden?

Dette er jo meget viktig å få vite, for var det slik at hunden oppsøkte gutten for å bite er det noe riv ruskende galt med hunden og den absolutt bør  avlives!

Hvorfor samle på alle hunder med ekstreme nervøse gener og problemadferd?

Er det rart vi har den hundeloven vi har da?

Det er forskjell på å snappe litt og å bite gjentatte ganger!

Les nå en gang til siste innlegg fra TS.Så kanskje du får litt større forståelse. Og empati....

libro:Men jeg skal helt klart kontakte noen hunde-folk her i området, å be om råd..

Du skriver et reflektert innlegg, og du har tatt til deg kritikk på en overlegen bra måte! :) Det er en fin egenskap det ;)

Men det jeg har sitert her, om at du skal kontakte hundefolk. Jeg håper inderlig det er FAGFOLK du mener. Du og hunden trenger å vurderes nøye av en fagperson innen hund, for så å få lære og bli henvist til kunnskap som er relevant og positiv for dere. Ikke la vanlige hundefolk stå for den biten, det blir å leke med ilden..

TS; hadde jeg vert deg hadde jeg kontaktet en kyndig fagperson som kunne vurdert både deg og hunden og tatt avgjørelser etter det.

Mysticgirl:

Hvorfor samle på alle hunder med ekstreme nervøse gener og problemadferd?

Det er jeg helt enig med deg at vi ikke skal, og hunder hvor man mener det er en viss sannsynlighet for at uønsket gemytt er arvelig (eksempelvis i denne saken) bør naturligvis ikke avles på. 

Jeg synes det virker vanligere og vanligere at folk bortforklarer at hunder er hundeaggressive, usikre eller på annen måte fremviser uheldig oppførsel. Hundens gemytt burde hatt mye mer å si når man vurderer om man skal avle på hunden sin enn det tydeligvis har i dag. 

Når det er sagt betyr ikke det at vi nødvendigvis skal avlive enhver hund som har et eller annet adferdsproblem, mange kan leve fine liv hos rett eier. Og selv om hunden får leve videre, behøver man jo ikke avle på den. :)

Riesenramp:

 

libro:Men jeg skal helt klart kontakte noen hunde-folk her i området, å be om råd..

 

 

 

Du skriver et reflektert innlegg, og du har tatt til deg kritikk på en overlegen bra måte! :) Det er en fin egenskap det ;)

Men det jeg har sitert her, om at du skal kontakte hundefolk. Jeg håper inderlig det er FAGFOLK du mener. Du og hunden trenger å vurderes nøye av en fagperson innen hund, for så å få lære og bli henvist til kunnskap som er relevant og positiv for dere. Ikke la vanlige hundefolk stå for den biten, det blir å leke med ilden..

Siden folk er så gira på dette med fagfolk..

Hva mener dere med det?

Jeg synes godt dere kan definere langt bedre hva dere faktisk mener..

Noen med en master innen adferd? Eller holder det med et instruktørkurs på en hundeskole?

uff, jeg får helt vondt i magen når jeg tenker på det du er igjennom nå - synes det var fantastisk og sterkt av deg å dele det med oss her inne:) Man blir jo så forferdelig glad i disse dyrene våre men samtidig er det en fantastisk egenskap ifra oss eiere og si at nå er det faktisk litt for tungt for meg. Det skal ikke kjennes som et nederlag for jeg er helt sikker på at du har gjort så godt du bare kunne med de ressursene du har:)

Jeg husker når jeg slet med Gracie sine angstanfall (og ja hun fikk angst pga. min psykiske sykdom) så var det like før jeg måtte omplassere/avlive henne (hun hadde det ikke godt)

Løsningen for oss var å sette ho bort til vennene våre som har stor forståelse for både min psykiske sykdom og Gracie. Hun var der i nesten en måned og det var hardt MEN det ga meg ny giv og tid til å tenke ut en framtidig plan med både meg og Gracie:)

Noe og tenke på kanskje?

Uansett hva du gjør så ønsker jeg deg kjempe-lykketil:)

PS: dette skal du klare:):):):)

Libro: Hunden fortjener helt ærlig en sjanse til, enten hos deg eller en person som har tid/energi, og vet hva han går til.

- Du bør absolutt gjøre noe med dette NÅ, ikke vent lengre før du tenker over hva som må bli gjort.

-Uansett årsak til hvorfor hensyn til barna har gått foran, så er det nå på tide at hundens beste blir tenkt på.

Jeg håper du finner ut av det, og at det ordner seg til det beste for hunden din.

Pan:

Siden folk er så gira på dette med fagfolk..

Hva mener dere med det?

Jeg synes godt dere kan definere langt bedre hva dere faktisk mener..

Noen med en master innen adferd? Eller holder det med et instruktørkurs på en hundeskole?

Hvis jeg har knekt foten, så tipper jeg en medisinstudent kan hjelpe meg langt på vei, muligens fullgodt også, men jeg synes det er tryggest å gå til en som er ferdig utdannet og som har en del relevant erfaring også.

Definisjonen av bruken av "fagfolk" i mitt innlegg var ment som en kontrast til hundefolk (som kunne tolkes som mannen i gata), og kan da i denne sammenhengen da defineres til noen som har hund som fag. Det vil her si yrke. Bakgrunnen til slike er så mangt, og sunn fornuft et fint hjelpemiddel på veien.

Værre var det ikke ;)

Men jeg kan da også lett kalle meg for instruktør osv uten at noen kan si annet enn at jeg fortjener tittelen, det er nok å ha noen kurs innimellom det, så har jeg det som yrke..

Derfor spør jeg om hvilken utdanning fagfolk i denne sammenhengen bør ha.

Jeg registrerer at du ikke kan svare på det, da er rådene dine ikke verdt noe som helst.

Man har mange grupper å vise til:

-Instruktører

-Adferdskonsulenter (De har vi vel et par hundre av i Norge..)

-Adferdseksperter med dokumentert kompetanse (5-6 stk i Norge..?)

-Veterinærer

Pan:

Men jeg kan da også lett kalle meg for instruktør osv uten at noen kan si annet enn at jeg fortjener tittelen..

Derfor spør jeg om hvilken utdanning fagfolk i denne sammenhengen bør ha.

Jeg registrerer at du ikke kan svare på det, da er rådene dine ikke verdt noe som helst.

Hvem prater du til, meg?

Du spør altså om hvilken utdanning de bør ha. Det var ikke det jeg svarte på, for jeg svarte på  ditt spørsmåt om hva jeg mente med fagfolk i den sammenhengen som jeg brukte ordet.

Fagfolk innen hund er for meg mennesker som har tatt relevante kurs innenfor det planet de arbeider innenfor. Se f eks på bakgrunnen til folk som arbeider på www.manimal.no, www.siddishundeskole.no, www.canishundeskole.no, www.fjellanger.net

Jeg tipper også at hvis du tar kontakt med en hundeskole at de er oppegående nok til å sende deg en instruktør med bakgrunn og erfaring innen problematferd hvis det er det du trenger hjelp med.

Når jeg anbefaler noen å ta kontakt med fagfolk så mener jeg en person med utdannelse (fag) innen hund. I dette tilfellet en som har utdanning innen atferd. "Hundefolk" er for meg folk som driver på med hund og da blir det ett ganske bredt begrep.

libro:

Jeg har fått lest noen av svarene her inne, men ikke alle.. Dette har vært en utrolig tung helg, å jeg har ennå ikke tatt den endelige avgjørelsen..

 

Jeg skal komme med litt redegjørelser i saken, for mye kom ikke fram i hoved innlegget..

Som hunde eier så tar jeg all kritikk på meg selv, jeg har gjort en alt for dårlig jobb med hunden min. Det ligger mange årsaker bak dette, som jeg ikke skal komme inn på her, men jeg har i over ett år vurdert omplassering på grunn av hendelser i livet til meg og ungene som har resultert i for lite tid til hunden, i forhold til hva jeg egentlig mener at man bør ha til en hund...

Men så er det igjen ting i livssituasjonen våres som er den direkte årsaken til at jeg ikke har gjennomført dette, å jeg har håpet at på sikt så ville dette endre seg.. Å her er det av hensyn til barna mine..

Dette gir kansje ikke noen mening eller sammenheng for dere her inne, MEN det har vært en årsak til at hunden ikke har blitt omplassert..

 

Så til selve hunden... Hun er en fantastisk hund på nesten alle måter, å det er oxo tilbakemeldinger som jeg har fått fra hunde-folk som har passet henne og fra ei som driver ett pensjonat og besøksgård, som har passet henne ved flere anledninger.

 

Jeg tror helt ærlig selv at med jobbing og trening så vil man få bukt med dette problemet, men jeg sliter veldig med det faktumet at min hund faktisk er i stand til å gjøre dette mot ett menneske..

Så er det denne situasjonen.. Min datter fortalte meg at denne gutten hadde gjort noe med hunden ved en tidligere anledning.. Å da hun angrep han så var han i full firsprang mot henne.. Jeg antar at hun ble liv redd.. Faren til denne gutten har fått beskjed at han må gjerne komme å leke med ungene mine, men at jeg vil at han har med seg noen voksne. For han er ekstremt uforutsigbar. Barna mine er til tider veldig redd han..

Denne guttens far har selv hund, en fuglehund. Å dette er en aggressiv hund som ofte springer løs i nabolaget... Der er mange naboer som er redd denne hunden. Faren så vist ganske lett på hele situasjonen, så jeg regner med at avgjørelsen på hva som skjer, ene og alene står på meg..

Jeg ser tydelig at løpestreng IKKE er en løsning som funker for hunden, å dette burde jeg ha gjort noe med for lenge siden, samme med en del andre ting.. Men nå er det slik at disse tingene ikke er blitt gjort, å nå må jeg vurdere hva jeg egentli skal gjøre..

Jeg slites virkelig i begge retninger, for dette er virkelig en flott og fantastisk hund, å jeg anser det faktisk som min feil at hennes usikkerhet ikke er blitt bukt med. Jeg skulle gjort så mye mer med henne, men jeg tror ikke det er forsent sånn helt egentlig.. Så er det den siden av saken at hun faktisk har bitt, å jeg kan ikke si at det aldri vil skje igjen, for hun er usikker...

Så har jeg egentlig det som skal til for å få henne på rett kjør???? Jeg vet faktisk ikke... Akkurat nå så er jeg jo veldig der at jeg vil jobbe med dette, men hvordan blir dette på sikt? Har jeg den kapasiteten som behøves? Jeg vet ikke...

Men jeg skal helt klart kontakte noen hunde-folk her i området, å be om råd..

Klart det er din feil og at du har gjort mange feil og sviktet på mange måter.

Om jeg var deg ville jeg omplassert hunden til noen som kan gi den det den trenger (om du mener at hunden kan reabiliteres) for ærlig talt, når du ikke på de 3 årene du har hatt hunden har hatt tid og overskudd til å gjøre noe med hundens problemer så hva er det som gjør at du NÅ PLUTSELIG tror at du skal få den tiden og det overskuddet som trengs til hunden.

Å være glad i hunden sin handler i mange tilfeller om å gjøre det som er best for HUNDEN selv om det gjør vondt for deg. Hunden er avhengig av sine mennesker og bare du som eier kan være voksen nok til å gi slipp på hunden som du klart ikke kan gi den treningen en sånn hund trenger. Vet ikke hvor gamle ungene dine er, men siden de kan fortelle deg hva som skjedde regner jeg med at de er gamle nok til å forstå at dere gir bort hunden fordi den trenger å komme til noen som har MASSE tid til å trene med den så den skal slippe å bli avlivet..

Mange vil nok si at jeg er unødvendig brutal i mine uttalelser men dette er min mening, det nytter ikke å ta på skylapper og si til seg selv at det går over, eller jeg skal trene om du innerst inne vet at du er i samme situasjon som du har vært de siste 3 årene.

Tillemor, det som gjør at jeg kvier meg for å omplassere hunden, bortsett fra den følesesmessige delen, er at hele livs situasjonen vår er i endring, å det i positiv rettning. Å da tenker jeg veldig at kansje jeg må gi meg selv oxo en sjanse til..

Jeg har bestandig hatt dyr, å de har bestandig blitt tatt godt vare på, men situasjonen vi har havnet i har vært ekstrem for meg og barna.. Jeg hadde ikke tenkt å komme inn på det her, men det er for så vidt ikke noen hemmelighet. Å det forklarer litt hvorfor jeg er så overbevist om at ting vil endre seg..

I 2001 traff jeg en som skulle bli min kjærest og samboer i over 8 år. Samme år døde broren min i bilulykke og mamma fikk kreft.

Kjæresten min slet med stadig tilbakevendende depresjoner, men jeg fanget dette ikke helt opp fordi jeg stadig ble rammet av dødsfall i familien. Pappa døde i 05, morfar, farmor og mamma i 06, mormor i 08.

Vi fikk 2 barn, å han hadde ett fra før. Vi bynnte tidlig å gå til familierådgivning, for jeg merket at her var noe som skurret. Etter 4 år kom det fram at han var deprimert.

Vi snakket mye om det å skaffe oss en valp, vi hadde tidligere hatt en omplasserings hund, som vi var veldig glad i, en svensk lapphund. Denne måtte avlives pga sykdom.

Så våren 08 hadde vi funnet en rase som vi følte passet oss veldig bra. Vi fant oppdretter, å så var det bare å vente.. 

Valpene ble født mens vi var på ferie, å gleden var stor. Midten av september kunne vi hente valpen, men slik ble det ikke... Hentingen måtte utsettes da jeg ble syk på ferien, å legene fant ikke ut hva det var.. Jeg følte meg ike så veldig syk, så det var bare snakk om å komme seg litt, trodde jeg.. Det viste seg at jeg hadde harepest. Men jeg hentet valpen to uker senere enn planlagt. Jeg måtte reise over 250 mil, en vei, for å hente den i sverige.

Det var først senere jeg skjønte hvor syk jeg egentlig hadde vært, og at dette ville ta sin tid å komme seg etter, MEN det var ikke værre enn etter kyssesyke, det ville bare ta omtrent like lang tid.

Min samboer taklet ikke det at jeg først hadde vært så syk, å at mye av det daglige falt på han, så at valpen krevde mye av min oppmerksomhet. Han fikk nok en depresjon og nedtur.

Det endte med at vi ble sendt til familieavdelingen på modumbad, der vi var i 3 mnd. Valpen var i denne perioden hos en kolega av meg. Dette var i perioden der valpen var 6-9 mnd, en veldig viktig periode i valpens liv. Jeg vurderte før vi reiste, å omplassere valpen pga at vi skulle være så lenge borte å i denne viktige perioden. Men vi valgte å ikke gjøre det, fordi det kun var snakk om 3 mnd i hele hunden sitt liv..

På modumbad fikk samboeren min diagnosen bipolarlidelse, og jeg ad/hd. Datteren vår har oxo ad/hd. Dette forklarte hvorfor jeg bestandig slet med å organisere ting, og at alt krever så mye energi og tid fra meg. Heldigvis har jeg aldri hatt, og datteren min har heller ikke adferdsproblemer. Noe som letter situasjonen veldig..

Sommeren 09 nådde jeg bunnen i forholdet til barnas far, di er forresten født i 03 og 05. Jeg måtte velge mellom han og barna, for han slet så mye å det begynte å prege barna. Mitt valg var jo da selvfølgelig barna, å det å skape stabilitet rundt dem. Faren gjorde aldri meg og barna noe fysisk, men det var en stor psykisk påkjenning. Så jeg brøt ut av ett over 8 årig forhold i juli 09, jeg og barna ble boende i hjemmet vårt, mens han flyttet. 

2 mnd senere, september, tar min tidligere samboer sitt eget liv. Han etterlater seg 3 barn, mine var da 6 og 4 år. Å bryte ut av forholdet var ikke noe som jeg ønsket, men det var nødvendig, så dette ble utrolig tøfft.

Hunden vår som da var litt over 1 år, dro da i 3 uker til min kolega. Jeg vurderte omplassering, men dette var absolutt ikke rette tidspunktet da barna hadde lidd nok tap.

Jeg forlangte å bli sendt til familieavdelingen på modumbad, for jeg ville ikke stå alene med dette. Jeg ville ha hjelp til å få ungene mine gjennom dette på en god måte. Det ble 2 nye mnd på modumbad. Å hunden var da hos ei venninne og familien hennes, di har mange barn. Di sa at hun gikk greit overens med di fleste, å hun taklet veldig bra alle barna som var inn og ut av huset deres hver dag. Her var det mye fremmede barn. Di merket at hun var nervøs av seg, men det var ikke mye og ting gikk seg veldig til. Di måtte bare passe på å ikke komme brått på henne, men slik er det vel med di fleste hunder.

Tiden etter dette har gått til å finne vår nye hverdag, å det har vært en stor utfordring. Blandt annet fordi jeg ikke har noen familie rundt meg, å jeg har ingen til å avlaste meg me barna. Kommunen har innvilget avlastningshjem til barna, men ikke kart å ordne noen til å ha dem.. Til tross for dette så føler jeg at ting går veldig framover, det tar bare lengere tid da jeg ikke har noen egentid opp i hele situasjonen.

Dette gjør at jeg føler at ting vil bli bedre, det kan jo umulig bli værre. Å det er dette som gjør meg så i tvil om omplassering, for ting går framover for oss.. Vår hverdag blir litt enklere for hver uke som går, det blir tid og rom for litt mer hver gang..

Å for barna vil det være grusomt å måtte omplassere hunden eller enda værre, avlive den..

Det er en sterk historie du forteller,libro. Du har mye på skuldrene dine fra før, og så kommer dette med hunden.

Har du overskudd til å søke hjelp hos fagfolk innen hund, så kanskje dette løser seg og dere kan fortsette den gode fremgangen dere har begynt på i familien deres.

Tøff situasjon, tøff historie. Håper det ordner seg.

Jeg personlig synes ikke dette høres ut som en hund som kommer til å begynne å spise barn med det første, til tross for at enkelte andre i tråden tydeligvis tror det. Foreslår at du skjermer den fra fremmede barn, og kanskje lar den være inne fremfor å være ute i løpestreng når andre barn er på besøk. Dette både for å unngå at du forsterker hundens usikkerhet ytterligere, og naturligvis for å unngå uheldige situasjoner lik den du beskriv i ditt første innlegg.

I den grad du ikke allerede gjør det, kan du kanskje gi barna i oppgave å avlaste deg litt med hunden, ved at de må gå en grei tur med den hver dag, og kanskje trene den litt? Forøvrig får hunden sikkert nok mental stimuli bare av å være med familien, så foreslår som sagt at du forsøker å skjerme den fra folk i større grad enn nå ved å rett og slett la den være inne med deg eller i andre deler av hus/leilighet når det er folk på besøk. 

Lillebeth:

Det er en sterk historie du forteller,libro. Du har mye på skuldrene dine fra før, og så kommer dette med hunden.

Har du overskudd til å søke hjelp hos fagfolk innen hund, så kanskje dette løser seg og dere kan fortsette den gode fremgangen dere har begynt på i familien deres.

Som det påpekes i tråden kan fagfolk være så mangt, og det er vel tilfeldigheter som styrer om trådstarter får tak i noen som vet hva de holder på med.

Hunden er usikker på ukjente personer / personer som oppfører seg uvanlig. Ikke så unormalt, spesielt ikke hos en rase som i utgangspunktet er reservert mot fremmede. Jeg tror dette er så enkelt som å holde den unna de elementene den reagerer på.

En hverdag uten skumle situasjoner vil gradvis gjøre hunden tryggere, forøvrig må man bare tilrettelegge hverdag og situasjoner på en slik måte at ikke hunden presses til å gjenta situasjonen fra trådstarters første innlegg.

Der er ting som er verre i forhold til hund og kjæledyr enn å måtte omplassere hunden NÅ. Dere har hatt noen tøffe år bak dere. Du har AdHd, dvs at dette med struktur og planlegging er ikke det du er best på. Så for deg -å skulle strukturere omgivelsene og omstendighetene rundt denne hunden som du har nå, slik at det ikke skjer en virkelig ille ulykke i forhold til et barn, DET vil bli vanskelig for deg. Og en slik situasjon ville nok oppleves enda verre enn å måtte omplassere hunden her og nå.

Jeg er god på akkurat dette med struktur og planlegging. Likevel har jeg valgt å omplassere en hund, fordi det krevde for mye å skulle hele tiden, 24 timer per døgn, organisere slik at hunden ALDRI havnet alene i et rom med 7-åringen min, som han ikke var helt konfortabel med alltid. Barna var lei seg -ja. Men de fikk gode og ærlige forklaringer på hvorfor, og løfte om at hunden har det bra der han er nå. Så de roet seg ganske fort og avfant seg med situasjonen. Vi har flere hunder som takler barn og som passer å ha, for oss, i den situasjonen vi er i med barn i huset, og mange besøkende barn ut og inn. For det er utrolig vanskelig å ha kontroll på alle besøkende barn til enhver tid. Det går rett og slett ikke...Så vi kan kun ha hunder som takler det.

Når situasjonen din har roet seg helt, og du og barna har fått de vonde årene litt på avstand, og reorientert dere,  er der jo muligheter for å skaffe en ny og stabil hund -få gjerne hjelp her til valg av rase og kull slik at du ender opp med en hund som passer dere bedre.

Libro:

Jeg forstår veldig godt at dette har vært OG er en vanskelig situajson for dere. Jeg skjønner også at du ikke ønsket å legge ut alle detaljene rundt situasjonen deres, og du er heller ikke nødt til å forsvare deg overfor noen her inne. For her leser man det som står svart på hvitt og kan glemme at det faktisk sitter en person i en utrolig hard og vanskelig situajson bak skjermen. Så jeg håper at du ikke tar alt til deg, og hever deg over ufine ord som er kommet.

Å omplassere er nok et vanskelig valg både for deg og barna dine. Men du må først tenke om du som alenemor uten støtte av andre klarer å ta deg av denne hunden? Skulle noe lignende skje igjen så er det ikke sikkert at du får valget om å ikke avlive, og det tror jeg vil være en verre tanke for barna dine? Og en omplassering trenger ikke å bety at du/dere ikke får se henne igjen flere ganger, men det kan jo være muligheter for besøk og overnatting også.

Bare noen tanker til deg Libro, og fremdeles så håper jeg det beste for hunden din, men også for dere!

Får kanskje tydeliggjøre innlegget mitt litt. Når jeg skriver at "det er bare å skjerme hunden", så mener jeg at dere MÅ skjerme hunden. Løsningen er altså teknisk sett enkel (derfor "bare"), men ikke nødvendigvis enkelt å gjennomføre i praksis hvis man har en tung og kaotisk hverdag.

Hvis det ikke er gjennomførbart så støtter jeg de siste par innleggene som anbefaler omplassering.

Jeg snakket akkurat med vetrinæren her vi bor.. Hun ville ikke anbefale hverken det ene eller det andre, men hun var skeptisk til å holde liv i en nervøs hund. Det krever mye og er ett stort ansvar... Jeg er i tenkeboksen... Min datter på 7 år, som da er eldst og anser hunden mye som sin, sier at hun skjønner vist vi må avlive. At det er trist, og at det ikke er hunden sin feil at det er blitt sånn, at hunden er jo veldig glad i oss og snill med oss, men at den må jo oxo være snill med andre.. Noe som hun nå tenker at hunden ikke er. Vi har tidligere snakket om at dette kan skje med tanke på den nappingen..

Tenker veldig nå...

libro:

Jeg snakket akkurat med vetrinæren her vi bor.. Hun ville ikke anbefale hverken det ene eller det andre, men hun var skeptisk til å holde liv i en nervøs hund. Det krever mye og er ett stort ansvar... Jeg er i tenkeboksen... Min datter på 7 år, som da er eldst og anser hunden mye som sin, sier at hun skjønner vist vi må avlive. At det er trist, og at det ikke er hunden sin feil at det er blitt sånn, at hunden er jo veldig glad i oss og snill med oss, men at den må jo oxo være snill med andre.. Noe som hun nå tenker at hunden ikke er. Vi har tidligere snakket om at dette kan skje med tanke på den nappingen..

Tenker veldig nå...

Jeg synes ikke du skal la en veterinærs råd ha noen avgjørende betydning med mindre h*n har kompetanse på atferd. Det er det mange veterinærer som ikke har!

Som flere har sagt: La en fagperson på atferd vurdere hunden. Det er også helt umulig for oss forumbrukere å stille noen diagnose på hunden. For meg høres det faktisk ikke ut som noe alvorlig problem. Du har en eurasier som ifølge rasebeskrivelsen kan/skal være reservert overfor fremmede. Det er klart dette kan bli et problem i et travelt hus fullt av fremmede unger, hvis hunden ikke skjermes. I et annet roligere hjem kan dette være helt uproblematisk. Hunden har "bitt", flere ganger til og med. Selv den siste "dramatiske" biteepisoden resulterte i helt ubetydelige skader. Dette tyder på en hund som har god kontroll på hva den driver med (hvis ikke ville det blitt betydelige skader). Den bruker altså det språket den har for å fortelle omgivelsene om at den vil ha avstand til fremmede. I bånd har den ikke noen fluktmulighet, som den kanskje ville valgt om den hadde muligheten? I et annet hjem eller med trening og andre rutiner vil den kanskje ikke føle dette ansvaret for selv å holde styr på omgivelsene.

Hva du mener med at hunden er nervøs og usikker vet jeg ikke. Jeg tror mange hunder kunne reagert som din i samme situasjon.

Jeg synes du skal gi hunden en sjanse ved å få den vurdert av en fagperson, og ev. ved å omplassere til et roligere mer strukturert hjem.