Litt bakgrunn:

Rottweileren Nemi er nå 19 mnd. Vi har i litt over 1 år trent IPO, ikke veldig seriøst, mest for å ha en aktivitet sammen, og for verdien det er for meg å omgås veldig dyktige folk. Hun startet veldig usikker og tafatt, men har blitt en superivrig hund på alt som har med trening å gjøre. Dommere (ikke at vi har konkurrert, men dommere har observert henne på kurs) og instruktører og hundefolk kommenterer hvor glad og ivrig hun er. Jeg har også blitt bedt om å ha henne til stede når de skulle få opp lekelyst hos en annen hund. Hun er sosial med voksne mennesker, og er utrolig elksverdig. Det er ikke en eneste person (voksen!) som har vært i kontakt med henne, som hun ikke har smeltet. Dette høres veldig subjektivt ut, men det er hva jeg gang på gang opplever og får høre (og jeg er totalt enig i at hun er helt spesielt veldig god ;) ). Hun lar seg lett gire opp, og like lett helt ned igjen. Det er i det hele SÅ mye som fungerer SÅ flott.

MEN... hun har ett problem som virker å bli større og større, og som uheldigvis gir meg en større og større usikkerhet. Har skrevet om det tidligere her, men det har bare aksellerert. Det er når vi møter andre hunder når hun er i bånd. Hun er ikke til å kjenne igjen, og hele henne ser ut som hun er klar til drap. Jeg klarer å holde henne, men mange ganger ikke å ta henne vekk/gå videre. Det er pga den eksplosive måten hun bruker kreftene på, og at hun ikke bare drar èn vei...det er fram og tilbake og til sidene. Nå er det slik at jeg kjenner jeg stivner om vi havner i en situasjon der vi må passere en hund når hun er i bånd (f.eks at vi snur når vi ser en hund foran oss, og så kommer det en imot på andre siden også).

Det må være noe med å være i bånd hun reagerer på. Nå har vi jevnlige turer i hundeskogen (et turområde, ikke et hundejorde, hvor hunder kan være løse. Her ses aldri denne reaksjonen. Som regel stopper hun litt opp når hun ser andre hunder, går så forsiktig bort, snuser raskt og går videre. Noen få ganger inviterer hun til kappløp, som er det kjekkeste hun vet, men som regel blir hun raskt ferdig med hilsing og går videre. Det har hendt at det har kommet mange i mot henne i gruppe. Lørdag møtte vi 5 "ridger", og da løp hun med halen mellom bena litt innover i skogen. Når jeg kom mellom henne og hundene, fikk jeg henne tilbake, og hun gikk greit videre. Hun har altså en helt annen reaksjon når hun ikke er i bånd...

I klubben har de forsøkt å hjelpe meg med passeringer, ved at de har gått tur i grupper, og jeg og Nemi har kommet imot. Ingen reaksjon i bånd da. Men den gangen det var en ny hund i klubben (av flere titalls hunder!!!!), DA kom samme reaksjon.

Mine tanker:

Nå tenker jeg at jeg skal ta henne med i hundeskogen litt oftere, slik at det å møte fremmede hunder ikke bare blir negativt...

I går gikk naboen tur med henne. Hun er veldig trygg og har vokst opp i et hjem der de tok til seg masse hunder for omplassering. Når Nemi en uke var hos en hundetrener, ble jeg anbefalt å fokusere på ting som ga henne mestring. Hun mente det ga stor mestringsfølelse at hun klarte seg sammen med andre uten meg til stede. Denne treneren har en boxer-tispe, og de fungerte topp i lag. Nemi bodde inne hos treneren og hun og boxeren hadde et stort område ute og gå spor på og leke. Jeg tenkte at det kunne styrke Nemi litt å gå tur med andre... Jeg kom imot dem, og hun hadde gått fot hele turen med blikk-kontakt (uten kommando da, og naboen hadde ikke hatt blikkontakt). Kun når hun ble bedt om å tisse hadde hun gått ut i grøften. Litt usikker, sikkert. De hadde ikke mødt andre hunder. Det som var rart, var at når jeg kom imot med Lilli, tok Lilli helt av! Hun hoppet over Nemi, og laget skikkelig krøll. For første gang gav Nemi skikkelig beskjed til Lilli :))) Jeg er nok litt rask til å forsøke å analysere, og tenkte at Nemi både var litt usikker, samtidig som hun hadde fått godbit og skryt av meg og visste at hun hadde klart seg veldig bra...og ville ikke at Lilli skulle ødelegge dette. Fri tolkning ja.

Men mine tanker ja...Så jeg tenkte også å kanskje gi henne noen turer innimellom med denne naboen, og altså litt flere turer i hundeskogen. Og minst mulig turer med meg i bånd der hun må passere andre. Jeg merker nå selv at jeg stivner og ikke klarer å trygge meg selv nok, så jeg også trenger flere slike positive hundemøter....

Og så krysser jeg fingrene for at mye av dette handler om alder....???

Hundetreneren var veldig tydelig med meg når det gjalt fokuset mitt. At Nemi har kun ETT problem, og ellers er helt fantastisk (og at jeg jeg altså måtte fokusere på alt det positive hun hadde). Hun mente at nysgjerrigheten og iveren og avreageringen og av-knappen hennes veide opp for usikkerheten, som ellers hadde vært svært alvorlig...

Noen som har noen tanker?

Kan legge til at dette nok handler om feilslått sosialisering....Jeg så i ettertid med mi eldste at jeg hadde kjørt altfor langt i retning av å hilse på alt og alle. Så tanken var egentlig god når jeg valgte motsatt med Nemi...hun skulle også lære seg at alle ikke skal hilses på. Ser (igjen i ettertid) at denne gang har jeg nok dratt det for langt andre vei...

reaksjonen på møtehunder når hun er løs har hun nok litt liten lekeærfaring med fremmede. Og er litt usikker.

Men gjør det egentlig noe?

Om litt er hun såpass voksen at det ikke er særlig interessant uansett å leke med fremmede:)

Utageringen i bånd er ofte en kombinasjon av forventning til å hilse (les få sjekka den andre) frustrasjon over båndet som hindrer det og eier som hindrer det.

Jeg har litt for store hunder til å ha kunnet praktisere passering med slakkt bånd i alle situasjoner.

Så jeg venner alltid mine til variabel båndlengde og variabel stramming, for at de ikke skal få noen opplevelse av at stramt eller kort bånd betyr "panikk" det skal bety at nå er det sånn og da går vi sånn. Uten at hundene skal tolke det som frykt fra min side. Om og når jeg må korte og stramme inn.

Oftest er det hunder som har for stor ærfaring i å få hilse fra de er små, som begynner med utfall i bånd når de plutselig ikke skal få hilse mer:)

Så passeringstrening og ikke hilsing til situasjonen er under kontroll er det enkleste. Lar du henne samtidig være mer løs og omgår / hilse mer vil det antagelig forsinke og vanskligjøre det hele.

19 mnd er et sted i modningen hvor usikkerheten fortsatt kan være stor. Men også tispens voksengemytt begynner å komme til syne.

Og rasen har visse muligheter til å utvise noe "bestemthet" i forhold til andre.

Rangen mellom tispene dine kan du ofte bare lese når de møtes etter adskillelse. Tydligst når "feil" hund har vært utenfor hjemmet og kommer tilbake. Her kan du som eier representere "hjemmet".

En ranglav hund må BE om å få komme inn/ få aksept inn i flokken igjen. Etter fravær.

I en fase uten avklart rang vil du kunne høre lyd om du tar den hjemkomsten i en døråpning eller portåpning.

Så i en sårbar periode i forhold til rangen mellom egne hunder vil det muligens være best å ikke skille de. Og når man må påse at gjensynet ikke foregår med feil hund inn og feil hund på post.

Dvs. at du kan måtte ta innehunden ut og slippe den andre inn først. Og ta gjenforeningen omvendt av:)

Så jeg tror jeg hadde fokusert på passeringstrening med deg fordi det er du som må mestre det. Om så med grime eller hva. For å få kontrollen og de rette følelsene i håndteringen.

Jobbe vidre med alt som fungerer godt. Og ikke hatt lek med fremmede på programmet for nå.

Ikke før passering er i boks hvertfall?

Mange takk for svar :) Har fått erfare tidligere at det har lønnet seg å ta til meg dine råd. Men nå har jeg hatt en periode hvor jeg lenge har forsøkt å finne ut hva jeg kan gjøre annerledes enn det jeg gjør nå (som egentlig er det du råder meg til å fortsette med). Så skal jeg fortsette slik, så tror jeg jeg trenger å få inn med teskje hvorfor. Da jeg synes det har blitt værre.

Hm...hun har veldig liten erfaring med å være løs med fremmede hunder, men masse masse erfaring med å passere andre hunder i bånd. Derfor tenkte jeg å teste ut om passeringer ville bli lettere om hun fikk litt mer erfaring med å møte fremmede hunder løs... For ja, så lenge hun har den reaksjonen hun har (som jeg tolker som at hun gir andre beskjed om å komme seg langt vekk fra henne...?), så tenker jeg hun er mye FOR usikker, og at det da egentlig gjør noe ja, at hun reagerer slik...

Jeg vet ikke om hun er mest sint eller mest redd...Men mener du virkelig at det ikke har noe for seg å også gi henne positive opplevelser med fremmede hunder? Som sagt så er dette IKKE noe hun har for mye erfaring med, og forventning om. (bare for å forsikre meg om at jeg har fått fram at dette er noe som er mer uvanlig for henne, enn noe hun har gjort erfaring og har forventning om ;) ) Fra og med valpekurset har hilsing i bånd vært unntak. Og jeg tenkte at hun har fått opplevd dette altfor lite...

Ang. rang fikk jeg en aha-opplevelse av det du skrev. Lilli får alltid matskålen sin først. Hun er den som setter Nemi på plass, en sjelden gang. Ellers går de alltid sammen inne uten noe tull. Nemi er den som alltid holder seg nær meg. Stort sett tar jeg turer alene med de. Hvem som får tur først er varierende. Men Lilli er nok mer nølende og forsiktig når hun "smyger seg inn igjen, og Nemi venter alltid ved døra, slik at Lilli må gå litt til siden for henne. Men det har aldri vært noe "tull". Jeg fikk høre av treneren som passet Nemi, at hun var litt uhøflig. F.eks om boxeren hennes lå på gulvet, så gikk Nemi rett over...ikke rundt henne. Så jeg har tenkt mer at Nemi har en mer "brauten" og uhøflig væremåte, men dette kan altså ha noe med rangen dem imellom? Mye som er vanskelig å forstå, synes jeg. For kattene kan hun finne på å jage, for i neste situasjon sitte og pipe og ikke tørre å gå forbi (mine katter, altså, som hun deler hus med). Og i hundeskogen fikk jeg mange kommentarer på hvor høflig (men forsiktig) hun var. Men jeg syntes det mest fantastiske der var hvor kort hun hilste for så å spasere videre.

Jeg vet det er med meg hun må lære å takle passeringer ja. Men med tanke på kanskje en generell usikkerhet...hørtes det ikke litt lurt ut da å la henne av og til få en kort tur med naboen, som hun treffer jevnlig? Da opplever hun jo noe nytt hun mestrer... Det er i så fall snakk om en liten turløype på 15 min rett ved her vi bor.

Barrierefrustrasjon og båndpasseringer er vel ikke et ukjent problem hos rottweilere, er det?

Jeg ville nok kanskje prøvd kindereggmetoden, jeg... Funnet en haug med FREMMEDE hunder, tatt passeringskurs i andre klubber enn der du trener IPO (der hun kjenner hundene), og alltid gjort passering til noe gøy. F.eks. kan du dra frem "DEN ALLER BESTE LEKEN *sikle*" for Nemi, rett før dere går forbi folk. I starten kan du begynne å leke ganske tidlig i passeringa (rett før hun bruker å begynne å tulle), å leke til dere er godt forbi. Så bytter du med godbit, roser og koser (hvis hun liker kos, eller hvis kosing er avslutning for lek). Så begynner du å leke kortere og kortere fra passeringa, og til slutt skal du kunne bare holde leken halvveis skjult ved siden av deg mens hun går forventningsfull og tripper. Det forutsetter jo at du opprettholder lekinga til hun er over den perioden der hun reagerer på passeringer.

Bare prøve å skifte fokus fra hunden til deg, rett og slett. Ikke alltid like greit, om du merker at hun begynner å skape seg, gå rett hjem. Avslutt alltid turen når hun oppfører seg sånn. Hunder skjønner tegninga ganske fort, om man snur straks noe skjer, f.eks. om hunden bæsjer så går man hjem. Da drar hunden ut bæsjinga så lenge som mulig, sant? ;)

Forresten kan du sende en pm til tetty88, hun har rottis og er visst veldig flink til å legge opp treninga av problematiske atferder, etter det jeg har skjønt :)

Takker for råd :)

Jeg har jobbet med å finne tidspunkt for når starte med lek/godbit. Èn eneste gang i det siste har vi hatt en passering der hun ble matet med godbiter under passeringen, uten oppmerksomhet på hunden. Det hun elsker mest er Queeker-ballene, men de har ikke funket ved passeringer. Av og til kommer andre hunder for raskt på oss, slik at jeg er for sent ute med avledning. Så dette har blitt mye prøving og feiling. Det er vel bare å fortsette...bare tenker at det blir veldig mange dårlige erfaringer...

(Sladretrening har vi også forsøkt. Fungerer rimelig ofte, helt til andre hunden er rett ved oss).

Moskus:

Barrierefrustrasjon og båndpasseringer er vel ikke et ukjent problem hos rottweilere, er det?

Nei, rottweileren skal være langt mer stødig enn dette. Og de fleste jeg kjenner til har over hodet ikke dette problemet (ved synet av andre hunder)

Hmmm, kan det hjelpe å krysse gata, snu ryggen til å gå en annen vei, stoppe opp og kommandere sitt e.l.? Personlig tror jeg alle gode erfaringer med andre hunder hjelper VELDIG, og at du burde gå i hundeskogen... Men det er min mening...

Hmmm, da jeg jobba på pensjonat var det EN av rottisene som var innom som ikke utagerte mot hunder som gikk forbi kennelen. Alle de andre gjorde det, selv om de ellers var vennlige som få, straks de fikk hilse på, eller slapp stengselet imellom... Det ble kalt barrierefrustrasjon, og forekom mest hos dobbere og schæfere utenom rottisene, men jeg har jo ikke grunnlag for å dømme dem for hvordan de oppfører seg i bånd, men har sett endel mer av dette hos rottweilere enn andre (store) hunderaser...

Men siden det ikke alltid hjelper, må man jo finne på noe lurt... Prøv å sende PM til tetty88, hun har mye meir peiling på både rasen og atferdsvansker enn jeg har, og hun kan nok hjelpe deg masse, driver visst litt passeringstrening med sin, hun og :) Ellers skal jeg grunne litt på dette, for jeg synes nemlig det er ganske interessant! Så sier jeg ifra om jeg kommer på noe :)

Lilli&Nemi:

 

Moskus:

 

Barrierefrustrasjon og båndpasseringer er vel ikke et ukjent problem hos rottweilere, er det?

 

 

Nei, rottweileren skal være langt mer stødig enn dette. Og de fleste jeg kjenner til har over hodet ikke dette problemet (ved synet av andre hunder)

- fordi det er hunder med sterke meninger. De MENER noe om andre hunder, og gir uttykk for det. 
- fordi det er hunder som ofte har et velutviklet språk, og har en sterk mening om at akkurat slik de "snakker", slik skal alle andre "snakke" også.  
- fordi det er hunder som gjerne løser utfordringer med å ruse. I løs tilstand kan de løpe bort , sjekke litt, konstatere at alt er greit nok og returnere. I bånd blir de frustrert over manglende mulighet til det og ruser/utagerer "for sikkerhets skyld"
- fordi det er hunder som - ved frykt/usikkerhet - velger fight fremfor flight

Det er ikke slik at hunden enten ER usikker eller så ER den det ikke. Min kunne ruse mot enkelte mennesker, selv om hun jo elsker dem om hun først fikk hilse. Det var klart tegn på usikkerhet. Det var den samme hunden som lå på ryggen på jobb og koste seg og elsket at kollegene klappet og koste med henne. 

Men nå var det din hund: jeg tror det er et element av usikkerhet i utageringen. Ikke fordi hun generelt er usikker ovenfor andre hunder, men kanskje fordi hun ikke vet helt hvordan hun skal løse det at hun blir hindret av kobbelet, og kanskje at hun ikke forstår hva den andre signaliserer i og med at den bare passerer. Jeg ville helt klart jobbet med kinderegg eller "sladre-trening". Søk på nettet, kort og upresist handler det om å lære inn klikker, for deretter å klikke i samme øyeblikk hunden ser en annen hund (i ditt tilfelle må du jobbe slik enten hunden din er løs eller i bånd, hun må lære seg å passere andre uansett). Hunden snur seg mot deg fordi den har lært at klikk=godbit. Snur den seg deretter mot den passerende hunden igjen så klikker du nok en gang i samme øyeblikk, og slik passerer dere. Sørg for tilstrekkelig avstand i starten til at hun faktisk mestrer. Her gjelder det å mestre HVER gang, slik at erfaringen blir gode passeringer og ikke mer utagerering. 

Som Normanna skriver er ting som f.eks usikkerhet mer situasjonsbetinget enn det "er" hundens lynne og nærvestatus. Og tisper i den alderen har vokst fra valpens ureddhet via pubertetens økende usikkerhet og inn igjen mot en modnere eldre unghunds begynnende selvtilitt.

Alderen er ikke veldig gunstig for lek med andre unhundtisper:) Så samvær kan du gjerne tilstrebe mer av. Men da helst en og en og i trygge former.

Ikke som i frislipp med mange. DET er det bedre og ventemed til hun har passert 2-2,5 års alderen og har lagt avseg sisteresten av usikkerheten igjen.

En lite høflig hund kan være litt synonymt med bøllespire.

Så lenge hun har vokst opp med Lilli har hun språket og værktøyet hun trenger.

Fint med litt flerenære hundevenner. Men ikke så veldig relevant for gode passeringer:)

Ikke tenk usikker som i svake nærver og trenger mer ærfaring. Utagering handler sjelden om svake hunder. Det handler mer om forventninger og mangel på stabile nok rutiner for å mestre.

Så uansett treningsmetode.

Så ville jeg tatt passering på alvor. Og ikke tenkt så mye på resten. Bygg henne opp VIA mestringsområdene hennes. Ikke ta henne ut på glattisen i andre settinger her og nå. Der er risikoen større for negative ærfaringer enn gode. Tror jeg:)

Takker igjen for utfyllende svar. Det gir mening, det dere skriver.

Jeg startet et innlegg her med å besvare alt, men det ble uendelig langt. Forsøker en kortere versjon.

I dag fungerte sladretreningen for andre gang. Dette har vi startet med med hver passering. Men tror det har med å gjøre at jeg i dag hadde en litt større trygghet, etter å ha lest svarene deres. "Bra" kan ikke sies her i huset uten at hun sitter forventningsfullt foran en og venter på belønning (alle andre situasjoner er hun svært lett å snappe utav uansett hva det måtte være), så det ligger i henne. Men mange passeringer har endt med kraftige korrigeringer, når jeg har følt meg som mest teit, og det er noe hun responderer elendig på (og jeg VET at det også er en årsak til at dette ikke har blitt bedre). Og å brøle nei til henne resulterer bare i at hun brøler tilbake. Men om hun er i vilter lek, eller står inne og forsøker å trykke stuevinduet ut for å jage bort hunder, sitter hun foran meg på et blunk hvis jeg sier "kom". Kjefter jeg på henne i slike situasjoner, får jeg bare samme kjeft tilbake. Sier jeg "NEI" om hun tar noe hun ikke har lov til, løper hun bort med det...Sier jeg "slipp", virker det ikke som hun tenker over at hun slipper en gang...oppleves et øyeblikk forvirret der hun kikker rundt etter belønning. Hun er egentlig en utmerket læremester for meg, ser jeg nå som jeg skriver meg litt bort :)

Men usikker er hun helt klart, om ikke generelt nei... Veldig godt å få påminnelse om. Og ja, hun er nok litt bøllete. Og staheten hennes har ikke JEG sett maken til. Og den har hun hatt fra jeg fikk henne, og som regel er den ganske sjarmerende og noe jeg ser på som en styrke.

Vi fortsetter sladretrening. Dersom det ender i KUN negative passeringer, kommer jeg til å også ta turer en gang imellom i hundeskogen, om hun har samme atferd som hun har hatt til nå, at det er rask hilsing om vi møter noen, og så gå fort videre... hun virker svært uinteressert i andre hunder der, i motsetning til i bånd.

Takk igjen for innspill :) Det var med på å øke bevisstheten rundt en del ting dette. Ser at det krever et enormt fokus fra meg, og jeg må si jeg er veldig spent på hvor vi er når hun er voksen!!

Som sagt tidligere; dette er virkelig ikke uvanlig hos mange rottiseiere.. 

Gamlemor var også slik da hun kom til meg. Jeg trente masse kontakt, og stoppet aldri opp når hun begynte slik heller. Det viktigste som jeg fikk høre var at man måtte slappe av, hvis føreren gikk på tå hev, så ble bikkja likedan. Ikke lett bestandig, men ikke stress deg opp før du er nødt ;) 

Andre tingen jeg gjorde var at jeg stoppet aldri, me mindre hun fikk beskjed om sitt og kontakt. Begynte hun å tulle, fikk hun beskjed om at nå gikk vi og jeg drog henne me meg. Fulgte hun etter, fikk hun belønning. Løfter du derimot båndet opp og nærmest løfter bikkja etter deg, får du ikke like god effekt. Hunden skal jo tross alt følge etter deg.. 

Og så var det for oss null hilsing i bånd uansett! =)

Lykke til videre =) 

Det å ikke stoppe opp, er jeg i utgangspunktet helt enig i. Men nå er det slik med mi, at hun (som moren) har en helt egen teknikk på å bruke kreftene eksplosivt og i alle retninger. Hannhunden til min søster som er 14 kg tyngre enn mi (som er 6o cm i mankehøyde og 36,5 kg kun) er mye lettere for meg å holde tilbake eller få med meg videre med makt. Så jeg må som regel stoppe opp for å desperat holde igjen med mi.

Men at jeg selv etter hvert har blitt på tå hev, det merker jeg. Men jeg håper at bare det å nå få bekreftelser på at jeg skal fortsette med sladretrening, gjør meg noe sikrere og at det kan fortsette slik det gjorde i dag. Det var mating sikkert annethvert sekund, for hun slukte godbit og festet blikket på møtende hund i samme øyeblikk, og en neve godbiter når den andre hunden var "borte". Det er pga meg jeg har vært i tvil om det er riktig at hun skal passere noen med meg, eller om jeg bare ødelegger mer og mer. Og å få svar at dette bør være fokus, tar i hvert fall bort den usikkerheten :)

Lilli&Nemi:

Det var mating sikkert annethvert sekund, for hun slukte godbit og festet blikket på møtende hund i samme øyeblikk, og en neve godbiter når den andre hunden var "borte". Det er pga meg jeg har vært i tvil om det er riktig at hun skal passere noen med meg, eller om jeg bare ødelegger mer og mer. Og å få svar at dette bør være fokus, tar i hvert fall bort den usikkerheten :)

Lilli&Nemi:

Det å ikke stoppe opp, er jeg i utgangspunktet helt enig i. Men nå er det slik med mi, at hun (som moren) har en helt egen teknikk på å bruke kreftene eksplosivt og i alle retninger. Hannhunden til min søster som er 14 kg tyngre enn mi (som er 6o cm i mankehøyde og 36,5 kg kun) er mye lettere for meg å holde tilbake eller få med meg videre med makt. Så jeg må som regel stoppe opp for å desperat holde igjen med mi.

Men at jeg selv etter hvert har blitt på tå hev, det merker jeg. Men jeg håper at bare det å nå få bekreftelser på at jeg skal fortsette med sladretrening, gjør meg noe sikrere og at det kan fortsette slik det gjorde i dag. Det var mating sikkert annethvert sekund, for hun slukte godbit og festet blikket på møtende hund i samme øyeblikk, og en neve godbiter når den andre hunden var "borte". Det er pga meg jeg har vært i tvil om det er riktig at hun skal passere noen med meg, eller om jeg bare ødelegger mer og mer. Og å få svar at dette bør være fokus, tar i hvert fall bort den usikkerheten :)

hehe ja, det krever sin teknikk for å holde en eksplosiv rottis igjen.. Jeg fikk brennmerker i starten i hendene jeg pga trulte :P det var gøy det ;) 

Kunsten er å være føre var, som i alt annet. Snakk til hunden, få den inntil deg, kort ned båndet (kortere bånd, mindre kraft trengs for å holde igjen hunden), og gå bestemt (men rolig fremover). Prøv også og hold god avstand.. Det er i alle fall det som funker for meg ;) Og så har jeg lært at man må bruke kroppen ved å holde igjen hunden og ikke armene ;)

Og del ut godbiter som en automat i starten, så lenge belønninga kjem på riktig tidspunkt vel og merke.

Gamlemor hos meg får beskjed om å kutte ut hvis hun begynner slik. Og her i huset tillates det ikke stirring på andre tisper engang.. Men hun er jo litt samkjønnsaggressiv, spesielt hvis hun ikke kjenner de andre tispene.. Og jeg vil tippe at når gamlemor kunne fikses til å oppføre seg, så klarer i alle fall du det ;)

Hei Lilli&Nemi! Jeg er i akk samme sko som dere,bare at jeg har en hann på snart 2 år...Går vi i tettsteder er han snill som et lam,men ute i skogen blandt joggere og andre bikkjer, ja da kan det ta litt av.. Så vi har vært på passeringskurs med Canis,og der lærer du sladretreningen.Så det jeg må tenke på er god avstand til det som trigger en utageering(hvis mulig) og sladregodteri(vi bruker ost på tube,veldig kjekt,da blir han stående og sleike og sleike..Nam!). Og så må jeg huske at roma ikke ble bygget på en dag!  Så lykke til,dette kommer dere til å klare!

Min omplasseringsrottis er akkurat lik.. RSPCA sa at hun var glad i andre hunder, ingen problemer, passeringer gikk fint, etc. Innerst inne tenkte jeg at det kan vel ikke de vite, etter å ha hatt henne i kennel i en evighet, undertrykt av stress, bråk og bjeffende hunder. Hva tidligere eier har sagt kan være hva som helst - alt for å få omplassert dyret.
Så jeg tok alt med en klype salt, håpet på det beste, og var klar for mulige utfordringer.
Etter to måneder med ´gå pent med slakt bånd´ og hilse pent med logrende hale på løse hunder som kommer bort, begynte hun å stivne i møtesituasjoner. Og var umulig å rikke. Ører og halen opp. Kom hundene bort (her er det umulig å ikke møte løse hunder hver dag), kunne hun snuse litt, stadig anspent, før halen begynte å gå. En måned til gikk, og plutselig en dag, eksploderte hun da vi passerte en hund i bånd på andre siden av veien. Jeg fikk sjokk. Og etter det har det vært sånn nesten hver gang.

Det merkelige er at hun har aldri gjort noe galt eller utagert når de løse hundene kommer bort til oss. Jeg har også hatt ett uhell der jeg glapp båndet i mørket, hun løp bort til den andre hunden, snuste, og logret, før hun kom på innkalling. Andre gangen gikk hun løs på et oversiktlig sted, der plutselig en fyr med liten hund kom ut av et par busker (!!) rett foran oss. Da hoppet hun bortover for å hilse - igjen alt vel. Så folk og hunder vi bokstavlig talt har gått rett på, har det gått veldig bra å møte.
Hun pleide i begynnelsen å få gå løs på kveldsturen på en øde skogsti vi ALDRI møter noen, men der dukket det plutselig opp en hund i mørket en kveld. Da snek hun seg fremover, og la seg ned i ´jaktposisjon´. Da ble jeg faktisk ganske nervøs, og fikk koblet henne. Etter det har hun ikke vært løs med mindre jeg har 100% oversikt på åpne sletter.

To dager siden snublet vi over en hund som lå i gresset i mørket en meter fra oss. Da frøs hun igjen og bare stirret, ville ikke gå derfra. Men det var det. Så det virker som det er passering i bånd som ikke funker.
Hvorfor, vet jeg ikke. vil hun bare hilse? eller vil hun tygge på de? Det er ikke bare bare å spørre mannen i gata om vi kan slippe de løs å se hvordan det går, fordi jeg vil finne ut om hun bare vil hilse, eller kanskje tygge på. Innerst inne tror jeg ikke hun kunne ha knøvlet en hund om hun hadde vært løs, men det er sånt man ikke prøver på. Hun har blitt snappet i ansiktet av liten terrier uten å rynke på nesa. Blitt jukket på gjentatte ganger av en annen liten sak, uten å rynke nesa. Veldig tolerant med lillepels. Hun har aldri blitt sluppet løs med andre enn lillepelsen - hadde jo vært så fint om hun kunne leke med noen på sin egen størrelse. Hun er for voldsom og tung for lillepels.

Syns det er vanskelig med en hund som man ikke kjenner 100%. Om jeg hadde visst at hun bare er snill, hadde jeg klart å slappe av mer. En gang opplevde jeg at båndet løsnet fra halsbåndet (gudene vet hvordan), så det som sliter mest på nervene er at jeg ikke kan vite om bånd/halsbånd skal holde eller ikke om hun starter.

Det er også forskjellig hvordan hun reagerer ved passeringer. Noen ganger utagerer hun voldsomt med bjeffing, fråde og skum (virker jo som DEN drapsmaskinen), hopping og dansing, andre ganger hyler hun høylytt, gråååter og bærer seg, drar i alle retninger og SKAL bort.
Og det er IKKE moro å holde igjen en 47kg slik en.

Vi har innlært klikker og kontaktkommando, men det funker dårlig. Veldig dårlig. Ingen godbiter er gode nok i en passering, og leker er uinteressant. Jeg har vært på jakt etter noen å trene passeringer med, for vi må begynne med god avstand, noe som er umulig å gjøre i de naturlige omgivelsene her. Vi må gå langs veien 500m før vi kommer til tur-området, og det er alltid der vi må passere alle byens hunder fram og tilbake. Har søkt på nett, hundeklubber og forum, men ingen frivillige så langt. Passeringstreninger er det heller ikke i området.

I hovedsak prøver vi å unngå å møte på hunder. Er det ingen vei utenom, fortsetter jeg å gå når hun stivner, drar det jeg er god for for å få henne med meg, uten å si et ord. Om hun går bananas, må jeg stoppe for å klare å holde henne igjen, og meg på beina, mens de andre forsvinner. At det er flaut tenker jeg ikke over enda, jeg er bare redd for at noe ryker.

Sukk - det er slitsomt, og så langt ingen progress, men vi jobber med saken.
Hadde jeg som sagt bare visst om hun vil hilse eller drepe, kunne jeg slappet enda mer av.
Kan jo også nevnes at hun er fantastisk med lillepelsen. Veldig tålmodig, godt språk, og litt ´mamma´. Hun er veldig myk når det kommer til han. Han kan være en liten dritt mot henne, og ganske sjefete, og hun legger seg helt flat for det.

Om noen har noen tanker, er det bare å dele.

Valpefjes:

Vi har innlært klikker og kontaktkommando, men det funker dårlig. Veldig dårlig. Ingen godbiter er gode nok i en passering, og leker er uinteressant.  Jeg har vært på jakt etter noen å trene passeringer med, for vi må begynne med god avstand, noe som er umulig å gjøre i de naturlige omgivelsene her. Vi må gå langs veien 500m før vi kommer til tur-området, og det er alltid der vi må passere alle byens hunder fram og tilbake. Har søkt på nett, hundeklubber og forum, men ingen frivillige så langt. Passeringstreninger er det heller ikke i området.

I hovedsak prøver vi å unngå å møte på hunder. Er det ingen vei utenom, fortsetter jeg å gå når hun stivner, drar det jeg er god for for å få henne med meg, uten å si et ord. Om hun går bananas, må jeg stoppe for å klare å holde henne igjen, og meg på beina, mens de andre forsvinner. At det er flaut tenker jeg ikke over enda, jeg er bare redd for at noe ryker.

Sukk - det er slitsomt, og så langt ingen progress, men vi jobber med saken.
Hadde jeg som sagt bare visst om hun vil hilse eller drepe, kunne jeg slappet enda mer av.
Kan jo også nevnes at hun er fantastisk med lillepelsen. Veldig tålmodig, godt språk, og litt ´mamma´. Hun er veldig myk når det kommer til han. Han kan være en liten dritt mot henne, og ganske sjefete, og hun legger seg helt flat for det.

Om noen har noen tanker, er det bare å dele.

Uansett, vi er vel etterhvert ganske mange som har hatt stor glede av sladre-trening. Så om det ikke funker anbefaler jeg deg å gå et kurs eller ta kontakt med noen som kan det for en privat-time eller to. For jeg kan vanskelig se for meg at det ikke vil funke på din hund også - så fremt du får til dette med avstanden. Husk at en utagering eller to ikke er så farlig, så fremt du får til 10 som er gode. 

Bare ett lite innspill fra meg:) Er du redd for at noe ryker, så dobbelt sikre. Halsbånd og sele? Magebelte i sele og bånd i halsbånd hvis du ønsker å bruke båndet? Så slipper du å tenke på det..

Jeg tror jeg skal ta et kjedelig innlegg om båndbruk, styrke/ tyngde og teknikk.

For 36 kilo hund er "peace of cake" med rette teknikkene inne.

Jeg har ofte skrevet om tispen min på 50 som lærte seg at hun var dobbelt så sterk som meg:)

Men selv på henne har jeg brukt fysiske knep som har gitt meg tilbake kontrollen......selvom hun fortsatt "vet" at jeg er en pingle på 57 kilo. Mens hun er en traktor på 57 kilo.

Jeg trener inn alle mine med varierende båndlengde, inklusive2 cm bånd:) Det kan jeg bruke på glattisen i bratte nedoverbakker f.eks. Og de skjønner da at det båndgrepet fra meg betyr å gå superforsiktig tett inntil meg:)

Da jeg skjønte at hannvalpen vår ville bli enorm var jeg litt lost.....forrige tispen min var kjempestor til å være tispe (62 kg) og denne tegnet tilø å bli mye myestørre.

Så jeg slo båndet hans rundt gjerdestolper og trær i eninga da han var valp og vi miljøtrente alene. Skulle vi passere rullebrett eller hester eller hva som en hund KAN utagere på var jeg 1000 kilo tung. Godt forankra i nærmeste tre:)

Så første gangen han faktisk nappet i båndet var han over 2 år gammel. Og lydhør nok for brølet mitt til å stoppe.

Fysisk sett er jeg sjanseløs med han i båndet. Selvom han "bare" veier 16 kilo mer enn meg er det en tapt sak.

Lillesøster på 47 derimot har jeg full fysisk kontroll på. Og for meg betyr det hånden inni halsbåndet vedbehov. Når jeg stopper opp og trer ¨ånden inni fleecebåndet kjenner de hånden min (kontakten) mot halsen. Og vet det betyr "rooolig nå".

På moren måtte jeg bruke begge hendene, en neve inni båndet på hver side av halsen. Hunden i sitt og et bein på hver side over ryggen hennes. OM hun da forsøkte trekke fremover, ned med rompa i sittestilling. Uten å sette seg på hunden da:)

Så å bruke vårt tyngdepunkt er viktig. Ned i sitteposisjon og to hender på halsbåndet, så er vi ikke så lette å flytte på lengre.

Med båndlengde i stående bikker du fremover på den minste nøkk fra hunden og du mister balansen. Noe hunden kjenner via båndet, og benytter til nytt napp:)

Så i de situasjonene du vil bli stående eks foran folk:) Flytt bare et bein over ryggen på hunden som er kommandert i sitt. Og hold tpå hver side av selve halsbåndet. Ikke i lenka. Napper hun svarer du bare ved å senke romp som om du står på ski:)

Husk i knærne så tar du dumpen i stor fart:)samme skjer når du senker ditt eget tyngdepunkt i forhold til hundens.

Sikring av stor hund blir en vane. Løkka på båndet i ene hånden, 30 cm slakk og "tømmetak" på båndet med andre hånden.

Må du "spasere" en utagerende hund forbi noe tar du i selve halsbåndet, vender hånden en halv omdreining og så løfter du det du klarer med albuleddet. Det holder i massevis om du får 10 kilo hundevekt opp i "tågange" og gå på:)

Ved å heise opp fronten på hunden litt får du en kontroll som gjør at hundens bakbein bare følger deg:)

Det viktige er ikke at du er sterk. Men at hunden tror du er det. Og det å overstyre utagering med håndgrep og komme seg ut av sit. fort og gæli er mye mer effektivt enn all slags nei og fy som ikke virker. Men bare øker hundens kamplyst med deg som hindring.

Men når det gjelder TRENING er det bare avstand, mestring og belønning som gjelder.

Når det er utagering allerde skal man aldri forsøke trene. Men få hunden forbi og ut av sit. Så fort som rå er. Og uten sinne og frustrasjon.

Nei dette var ikke kjedelig leksjon! Men veldig beskrivende hehe

Jeg er litt forsiktig med å ha hånda i løkka på kobbelet. Har til nå en knekt finger og litt blå-lilla håndflate etter å ha fått klemt den i noen byks.

Som sagt så er det ikke kiloene som gjør henne vanskelig å kontrollere...jeg har ingen problem med hannen til min søster som har 14 kg mer. Jeg takler henne også på ipo-trening når hun bruker alle kreftene i èn retning. Vel...skal vi jobbe med litt lengde på lina, må jeg ha hjelp...og ikke mange klarer å holde da, og de med schafer har fått seg litt av en jobb med henne.

Tenkte å se om jeg kunne få til et helt kort bånd jeg kunne få tak i eller lage, slik at jeg holdt henne helt tett inntil...altså bare noen få dm. Og da variert å tatt tak litt i det også uten møtende hund. Vanskelig å få tak i halsbåndet om hun er bare like foran meg.

Så fort jeg har tak i halsbåndet, har jeg kontroll...det er bare at av og til sliter jeg litt med å komme til. Jeg bruker aldri langt bånd, men må nok venne meg og henne til å variere og ha henne mer helt nær.

Mange takk for masse tips og tanker som jeg kan jobbe med.

Må bare pressisere at selv om jeg beskriver henne helt fryktelig her, så er hun helt utrolig fantastisk og elskverdig.

Det tviler jeg ikke på at hun er.

"Brøyten" knuste hånden min på en utstilling der jeg hadde surret den tynne nylonlinen flere ganger rundt hånden.

Så jeg går ikke akkurat helt skaderfi rundt med tonnasjen min:)

Men en liten ting:)

Kanalsydd lenke?

Jeg bruker aldri annet. Bortsett fra det dyre rundsydde polstrede kortbåndet mitt da. Som jeg stiller storekladden i.

Kanalsydd bånd er godt i hånden. Uansett belastning. Det føyer seg og er polstret.

Eneste som duger utenom er et virkelig inngått lærbånd. Sånn det blir etter minst 5 års bruk:)

Kanalsydd lenke??? Du har ikke noe bilde? Bruker et litt bredt nylonbånd, ganske mykt og med et par sømmer vel. Er det kanalsydd?

Om godbiter (virkelig gode godbiter!) ikke fungerer så er du alt for nærme. Er klikkeren eller avledningslyden trent godt inn uten forstyrrelser?

Så om ikke annet kan du kanskje kvitte deg med noen kilo på henne?

Kupp i vei du :) Greit å ha svarene på samme tema samlet. Lykke til :)