Bare med en gang: Jeg vurderer ikke kastrering,det er ikke derfor jeg spør!!!!  Men,er kastrering av hund så negativt som mange hevder? Av alle de kastrerte hunder jeg har truffet er det ikke en eneste av eierne som har noe negativt å si om adferd etter kastrering. Hva sier dere andre her inne utifra egne erfaringer og ikke utifra teorier?  Jeg er ikke for å operere på dyr for å gjøre ting mere bekvemmelig for eier altså, jeg er bare ute etter deres personlige erfaringer :)

Førerhunder kastreres nokså tidlig. Så de aldri får noen hannhundærfaring. Det blir vel nesten som et tredje kjønn. Og de er vel stort sett greie og det er fint til sitt bruk.

Og det gjøres vel nokså tidlig i de landene det er vanlig også?

Så det blir ikke helt samme sak som å kastrere voksne hannhunder. Som vel oftest er det vi gjør her, i forhold til problematisk adferd.

Så kastrering før eller etter kjønnsmodning blir nokså forskjellig, om jeg har forstått dette riktig.

Han min ble kastrert samme uken testiklene falt ned. Ingen hannhunderfaring overhodet, og han aner ikke hva som skjer når tispa vår har løpetid. Jeg aner ikke når tispene i nabolaget har løpetid, og han fungerer mer som et tredje kjønn, ja, enn som en hanne. Han er verdens enkleste hund, og han har få problemer i verden når det kommer til kjønnsbaserte vaner. Han tisser som en valp med mindre vi går tur med andre hunder, oftest med hanner. Da løfter han benet. Har aldri vært i konflikter, og går godt overens med alle vettuge hunder.

Men, og det er et stort MEN her. Jeg anser meg som dum og heldig da han ble kastrert, fordi jeg gjorde det av den enkle grunn at jeg lyttet til flertallet, og ikke de riktige rådene. Jeg tenker at dersom han hadde vært mindre selvsikker og frempå, ville kastreringen kunne ødelagt mye for ham. Jeg tror også at han er noe mer forsiktig enn han hadde trengt å være, men han er alikevel langt ifra en fryktsom hund.

Jeg hørte nettopp om en eier som snakket om å kastrere en svært usikker unghund. Det blir noe helt annet. Kastrering er gambling etter mitt syn, og jeg kommer ikke til å gjøre det igjen, med mindre det er vesentlige medisinske årsaker til det. Det er gambling nettopp fordi at når det stort sett er tryggest å kastrere, er hunden så ung at en ikke aner om den vil tjene på det.

Min erfaring med 4 kastrerte hanner av forskjellige raser, og ulike årsaker til kastrering er at jeg ikke har sett noen forskjell på de før/etter kastreringen. De har altså ikke endret personlighet, ikke blitt late eller feite. En av de som ble kastrert av helsemessige årsaker, ble dog mye roligere rundt løpetidstisper, men ellers ingen personlighetsforandring.

Dette er de jeg selv har hatt. I tillegg kjenner jeg flere kastrerte hanner, og har møtt enda flere opp igjennom årene. Jeg må ærlig innrømme at jeg har til gode å møte eiere som angrer på kastreringen, eller som sier hunden har endret seg veldig mye.

I motsetning til mange på dette forumet, er jeg ikke i mot kastrering.

motstander av tidlig kastrering. Om det har en grunn.

Men de hannhundene jeg kjenner som er kastrert senere har hovedsakelig vært hannhundaggresive. Og eneste forskjell etter kastrering er at de da også sloss med tisper:)

Så ikke alle grunner til kastrering er gode grunner.

Jeg er imot kastrering som løsning på adferds problemer, for det funker meget sjeldent. Virker som om endel tror det er en kvickfix. Kastrering kan gjøre adferden verre eller nye problem oppstår når en hund blir kastrert pga adferds vansker. Hunden kan i visse tilfeller bli enda værre om den i utgangspungtet var usikker, for nå lukter han hverken hannhund eller tispe, noe som kan gjøre andre hunder usikker på den. Om en hund skal kastreres pga adferds messige grunner må det gå hånd i hånd med en treningsplan. Full effekt får man jo heller ikke om den kastreres etter kjønnsmodning.

happygolucky:

Jeg er imot kastrering som løsning på adferds problemer, for det funker meget sjeldent. Virker som om endel tror det er en kvickfix. Kastrering kan gjøre adferden verre eller nye problem oppstår når en hund blir kastrert pga adferds vansker. Hunden kan i visse tilfeller bli enda værre om den i utgangspungtet var usikker, for nå lukter han hverken hannhund eller tispe, noe som kan gjøre andre hunder usikker på den. Om en hund skal kastreres pga adferds messige grunner må det gå hånd i hånd med en treningsplan. Full effekt får man jo heller ikke om den kastreres etter kjønnsmodning.

Dette vet vi vel alle,nå var jeg ute etter personlige erfaringer :)

"alle" var vel å ta hardt i=)

Har hatt god effekt av kastrering av en utaggerende hannhund, da han var av den selvsikre typen, enklere å få ut av "bobla" si og ble mottagelig for trening.

Erfaring fra min egen hund:

Etter kastrering er han akkurat som før ( :D ..! ). Vel, noe økt matlyst har han fått. Men han var ikke noe stort matvrak fra før, så han har ikke blitt noe monster på evig søken etter noe spiselig liksom, bare blitt "litt matglad". Men han er seg selv, like aktiv, like glad og ivrig, like interessert i snusing og markering, noen tisseflekker er mer spennende enn andre, osvosv :) (lagt til ved redigering: Og han er verken vanskeligere eller enklere under trening på å ikke reagere på andre hunder, det være seg tisper eller hanner - eller unger på skateboard for den del - sånn med untak av at vi nå IKKE har den ekstra ødeleggende faktoren som vi hadde, de gangen "den andre hunden" nevnt nedenfor hadde tittet frem)

Det som er faktisk forandret, er det at den andre personligheten hans, den som plutselig ble slått på som med en bryter - når hunden hadde været "noe der ute" (løpetidstispe? tispe som har hatt løpetid? tispe som kanskjemuligens en gang i tiden skal ha løpetid?! ..!) - den har vi ikke sett siden inngrepet. Den personligheten var en heslig liten gris, en siklende hylende ekling som jeg ikke kjente igjen som hunden min, og som slettes ikke brydde seg døyten om hvorvidt han kjente oss heller. Som jeg har måttet slenge over skuldra og bære hjem, fordi vi tydeligvis hadde prøvd å gå tur på akkurat feil grusvei hvor muligens noe hadde passert (for et kvarter siden? for to dager siden? fuglene vet, var svært sjelden jeg møtte på den faktiske utløseren, tispa, på slike turer). Og det var det eneste vi ønsket oss utav en kastrering også, å kanskje være så heldige å bli kvitt "den andre hunden".

Men hunden min, han er akkurat den samme.

Hvordan han reagerer på å MØTE en høyløpsk tispe nå, det vet jeg riktignok ikke. Da vi ikke omgås så veldig mange tisper på fast basis, ofte nok til at det har kunnet bli testet, og jeg har liksom ikke fått noen kommentarer om "det er en hun, og hun har løpetid" sånn helt tilfeldig ved passering av fremmede hunder ute. Men om han er helt normalt interessert i det nå, ergo i den grad at vi kanskje må la være å gå tur sammen med tisper midt i løpetida, så gjør jo ikke det noe. Det er jo.. normalt. Og helt overkommelig. Om han gir litt beng, og bare er litt interessert i den spennende lukta, så er det også helt ok. Praktisk det i tilfelle. Men ingen big deal fra eller til.

Så jeg har positiv erfaring. Med å kastrere en hund pga årsaker faktisk relatert til hormoner/seksualatferd.

Og av de få kastrerte hannhunder jeg har møtt (altså hvor jeg av en eller annen grunn har visst at de var kastrerte - eiers kommentar under møtet, noen få hunder hos folk jeg kjenner, osv) - så er det kun ett tilfelle hvor jeg har følt at kastreringen var en tabbe. En hund noen jeg kjenner hadde på for/pass et par år, hvor eier fikk den kastrert rett før (tror jeg det var) personen tok over ansvaret for hunden. Han var stressa, engstelig, fryktagresjon mot "alt og ingenting" (og hos eier også understimulert). Og ble slettes ikke bedre etter inngrepet. - Mye mulig så var det tvert i mot en forverring i stress og problematisk atferd etterpå, og han hadde ingen problemer som faktisk virka trolig å skyldes hormoner før inngrepet heller. Ifølge personen som passet ham (som kjente til hunden og eier på forhånd, var ikke noen villt fremmed hund som kom i hus).

Jeg har en av hver: en som ble kastrert da han var 6 mnd (db) og en som ble kastrert da han var nesten 3 år (rr).

Db: ble kastrert "preventivt" av ymse grunner og at han ikke skulle brukes i avel uansett. For å unngå eventuelle senere aggresjonsproblemer. Han er grei med alt av valper, men skal helst banke alle andre hunder først og så kan han leke med de. Når en har fått passet påskrevet, så er han ferdig med det: da vil han bare leke hver eneste gang de treffes "resten av livet". Har enda ikke bitt hull i noen og jobber ut fra teorien at angrep er beste forsvar....? Er derfor ikke  interessert i at han går løs på steder der andre hunder ferdes og holder han litt unna andre løse hunder. Passering er litt "nervøst"; han kan finne på å gjøre utfall i det vi passerer dersom avstanden er for liten og/eller den andre ypper seg litt.

Rr: kastrert pga hyperseksuell adferd. Han er snill mot alt og alle, ikke endret seg på noe vis. Passering er veldig god, matlyst er enorm men han er i fint hold. Han kan tøffe seg litt ovenfor unghunder og valper, men får juling av alle raser, aldre, størrelser og kjønn. Dvs tisper som vil ta han, er gjerne veldig dominante tisper eller tisper som har hatt valper. Hannhunder bryr seg ikke om han, han går som en midt på treet tispe eller intetkjønn.

Begge er snille, friske hunder uten "ekstraproblemer" som hannhundaggressivitet, nervøsitet o.l. De er flotte i kroppen, kvikke, raske, sterke, store, bra pels og særdelse godt humør. Hvordan db ville vært uten å blitt kastrert så tidlig, aner jeg ikke og gidder heller ikke spekulere i det. Inge av de har inkontinensproblemer eller økt nervøsitet. De har begge bestått MH-test, rr er testet både før og etter kastrering.

Jeg har udelt positiv erfaring, men det er fordi jeg har kastrert "på rett grunnlag". Tror kanskje det er der det glipper hos enkelte......?

Jeg tok over en hittehund som var kastrert, og det er den eneste kastrerte hannhunden jeg har eid. Den var tispeaggresiv, men hannhunder likte han. Den var veldig matfokusert, og man måtte gå inn med strenge tiltak for å få hunden til å fokusere på andre ting slik at den kunne få være hund uten å være på evig matjakt eller tigging/masing etter mat. Siden jeg selv går som svært aktiv, så synes jeg ikke det var vanskelig å holde vekten hans med mitt aktivitetsnivå og type fòring jeg gir. Likevel kunne jeg se at det måtte være den strenge linjen jevnt over, for han la raskt på seg hvis han ble passet av noen andre.

Jeg har en veldig stor omgangskrets med hundevenner. Her er det mange kastrerte hanner og tisper, og ut fra de erfaringene jeg har gjort meg her gjør at jeg aldri kommer til å kastrere en hund uten at jeg virkelig MÅ. Jeg tar meg friheten til å skrive om ett par stykker her. For å være diplomatisk skal jeg bare ta de første som popper opp i hodet mitt. Dette er hunder jeg KJENNER GODT både før og etter kastreringen.

Hannhund 1: Ett par episoder skjedde i et miljø hvor konflikter fort skjer (stillestående hundetreff) gjorde at eierne tok en rask avgjørelse om kastrering. Hunden var 4 år. Hunden har ikke endret seg i det hele tatt, hvis vi ser vekk fra vektøkning og ullpels. Det er snart ett år siden kastreringen, og den er seg selv prikk lik. Eierne angrer inngrepet.

Tispe: Kastrert som voksen, fordi de ikke liker løpetid. Evig slankekur, men hun ser veldig bra i både pels og kropp. Hun er så mathol at jeg irriterer meg når jeg passer henne. FOR ET MATMAS!! Hvis noen skulle til å si til meg at hvorfor ikke kastrere sånn at hunden slipper å ha "lyst", så skal jeg fortelle deg at dette matjaget som kommer er faen ingenting i forhold til løpetid/hannhund, for den matfokuseringen noen av disse kastrerte hundene får etterpå går meg på nervene. Da snakker vi hund som faktisk er på grensen til å LIDE etter mat. Argh!!

Tispe 2: Kastrert som voksen, fordi disse heller ikke ville ha løpetid. Hun har blitt svært underdanig ovenfor andre hunder. Kryper og styrer ved treff. Jeg trodde at hannene var de som reagerte mest på kastrering i forhold til atferd seg mellom, og jeg har tenkt å lese mer om tispenes atferdsenringer etter å sett hva som har skjedd med denne tispen. Hun har endret seg markant, for det ser ut til at hun har mistet motet totalt.

Hannhund 2: Kastrert i ung alder (før kjønnsmodning) fordi de ønsket å ha en kastrat. Han har ikke utviklet noe kjønnspreg i det hele tatt. Han er valp i hodet og styrer rundt som om han er 6 måneder ennå ;) Ingen spesielle negative ting å påpeke, kun noe forhøyet matlyst. Han må også beskyttes en del i forhold til andre hunder, han "provoserer" en del uten å selv å ville det. Han markerer ikke. Han skjønner ikke hva løpetid er. Men han kan godt ri så fillene fyker, og det er igjen et "bevis" på at riing kan være en avreagering for stress da. For denne gutten har ingenting som hinter om kjønn.

Hannhund 3: Kastrert ved ettårs alder. Han hadde kun en sten i buken. Han er 4 år, men ser ut som 10! Han må klippes kort (selv om dette er en rase som ikke skal klippes noe særlig) fordi han har fått monsterpels. Han er svært underdanig, unnvikende og på grensen til redd før han blir trygg. Eieren sier at dette skjedde etter kastreringen. Den har også noen kilo for mye, men får det ikke av. Eieren sier de aldri villet kastrert hvis det ikke var for den stenen i buken.

Har to kastrerte her,ene kastrerte vi og blandingen var kastrert da vi overtok ham.Hørt folk si at en kastrert hannhund mister all livsgnist osv,men det stemmer ikke her.Her er det full rulle iallefall hehe.De går sammen med alt av andre hunder,er glade og fornøyde.Så jeg kan igrunn ikke alltid skjønne hysteriet rundt dette her.Selvsagt man opererer ikke uten grunn,men virker som mange tror hundene blir lei av livet omtrent,slik er det jo ikke heldigvis :)Ikke alle blir feite heller,blandingen her er faktisk for tynn selv om han er svært matglad.

Ser jeg glemte å skrive det, og det kan jo være relevant; Min hund var 3 og et halvt år når han ble kastrert. Og det er en sheltie, i tilfelle folk ikke gjettet det utifra profilinfoen min.

Den andre hunden jeg nevnte var vel 2 år mener jeg å huske..

Min erfaring er at kastererte hannhunder blir bedre å jobbe med. Mer fokuserte og lettere å motivere (økt matlyst). De trenger mindre mat enn før, bryr seg mindre om løpske tisper og ellers er de som før de ble kasterert. Usikkerhet kan i noen tilfeller bli værre. Problemer som kan dukke opp etter kasterering kan vel også være skapt av eiere som er livredd for negative endringer og påvirker hunden negativt.

Jeg har kun positive erfaringer med kastrering av min hannhund, jeg tror både jeg og han er gladere og har mer glede av turer nå. Han var 2,5 år når jeg gjorde det og det satt langt inne. Hannen min hadde etter flere uheldige hendelser blitt veldig tøff i møte (i bånd) med andre hannhunder; angrep er beste forsvar og viss han først fikk øye på en hund som var svart og brun, sjæfer eller setter så var det umulig å få kontakt med ham og fråden stod rundt munnen hans ( viss jeg så hunden først og avledet han på fohånd kunne det gå bra med passering, men ikke alltid). Han var på vakt hele tiden, slitsomt for både meg og han (jeg bor i et område med veldig mange hunder). Etter kastrering er han blitt en megakosegris, jeg merker ikke den desperasjonen etter mat som andre her skriver om og han er blitt mye lettere å avlede. Nå kan jeg bare si "se her" og jeg får kontakt selv om han har fått øyekontakt med en tidligere "fiende" og til og med viss den andre hunden gjør utfall mot oss. Han er en superglad gutt, fortsatt slank, men jeg har hele tiden hatt et bevisst forhold til mengden mat jeg gir hundene mine. Jeg merker at pelsen hans har endret seg og han lukter ikke så fort hund, ellers synes jeg det har vært veldig vellykket og det fjernet helt den dårlige samvittigheten jeg hadde fordi jeg utsatte han for det. Jeg vil si at jeg også før kastrering jobbet aktivt med spesielt møtesituasjoner og det fortsatte jeg med etter kastrering. Han var ikke den som startet bråk med noen når han var sammen med andre hunder løse, selv sammen med overnevte "fiender" før kastrering så det var i bånd det ble problemer, sikkert ikke hjulpet av at jeg ble stresset av at han ble så voldsom og umulig å få kontakt med. Jeg tror ikke kastrering er noen rask løsning på aggresjonsproblematikk, men det ville nok ikke sittet så langt inne for meg å gjøre det med  en eventuell ny hannhund i familien.