crazy-gracie:

jeg må bare si at hund1 hørtes ut som han hadde det helt forferdelig så du gjorde nok rett der ja - redd mat - det har jeg aldri hørt før:(

Jeg er imponert over hvor flink mange er som klarer å snu hunden sin til å fungere bedre. Særlig når det kommer til forferdelig redsel - det er liksom noe som er så fælt for oss eierne og se på også:(

Uten tvil riktig å la hunden slippe, ikke mye å vurdere egentlig. Var virkelig trist å se en hund forbinde mat med så mye negativt at den heller foretrakk og ikke spise med mennesker i nærheten. Den ble bla lokket inn i veldig ubehagelige situasjoner, så mat= ubehag. Og det som værre var, var at forrige eier ble sint og frustrert, kjeftet når hunden ikke spiste og hele situasjonen ble bare tist.

Min elskede Oscar. Blanding; BC/Berner Sennen.

Utfordringer: Hentet ham 12 uker gammel, så godt som ikke sosialisert, bodd i en hundegård i indre Østfold. Jeg tok en sjans, han var så fin, og det var så umiddelbar kjemi mellom ham og meg, naivt men sant. Fra han var rundt halvåret begynte han å vise skyhet, engstelse, stress og aggresjon mot fremmede, og etter hvert utvidet det seg til å innimellom også gjelde familiemedlemmer og andre han kjente godt. Han stolte kun på meg, og passet foreldrene mine ham hvis jeg mot formodning måtte noe, så stresset han til jeg var tilbake. Var for lyder, spratt feks opp om natten hver gang jeg snudde meg litt i senga. Utagerte mot folk som tok kontakt. Mest alvorlig at han utagerte mot barn. Han bet en voksen mann og forsøkte å bite andre. Jeg hadde stort sett veldig god kontroll på ham, men det hang alltid over meg at jeg en dag kunne glippe, og hva da?

Var mer også, men det gjør vondt å bringe frem. Det er heldigvis utrolig mye fint å huske om ham også. Hvor trofast, kjærlig og vakker han var når det var oss to. Hvor mye han elsket alle elementer, vann, snø, vind, sol.. Krumspringene hans når han fikk base i snøen, bade i sjøen og springe tulling i lyngen. Hvor utrolig ivrig og lykkelig han ble når han lærte noe nytt. Hvordan han sukket lykkelig når jeg masserte potene hans, og de blikkene han kunne gi meg. Jeg vil mye heller huske det. Han er det vesenet her i verden jeg har brydd meg mest om, hvis man utelukker medfødte forhold som mamma og søstrene mine.

Hvordan det gikk? Jeg skulle aldri gi opp, og det lovet jeg ham dyrt og hellig. Men i vinter så skjønte jeg at det ikke nyttet, for hver gang vi hadde fremgang så kom det tilbakeslag, og hvert tilbakeslag var hakket verre enn det forrige. 

Så jeg tok mitt livs styggeste valg, og 14. februar sovnet han inn. Han skulle fylt 2 år den 26. februar.

Hvilke problemer hadde du????

Usikker, deprimert, separasjonsangst, ingen innøvde komandoer lite sosialisert, rømte lett og gneldrete

Hvordan går det???

Jeg måtte starte valpetrening rettå slett på en 3 år gamel hund....... Det tar tid og krefter men jeg syns det er vært det enda....Og har hadt han i 3 år nå

Veldig lydig inne ute er han mere vimsete så det tar mere tid,men du har faktoren med at ute er det mange forstyrelser......

Han kan være fryktelig kontaktsøkende...... Dåg når han forstår at ingen kontakt når han bjeffer piper å finner på alle ting for å få kontakt så gir han seg...... Det er et problem som kommer å går....

Separasjonsangsten var temmelig borte.... Men

Innkallingen gikk bedre

Forsto tilslutt hundespråket å benytter det, ovenfor andre hunder.... Lekte bra med andere tisper...Hannhunder var ikke hans greie....

Men nå er vi tilbake på skratsj Etter han ble angrepet på tur av en løs hund som ikke var sosialisert i det hele tatt.........

Vi skal prøve å få det til i gjen for han er verdens mest loyale og snille hund med både ungen i huset og kattene.......

Merker jeg at han fortsetter angsten han fikk etter angrepet og skjøner at han har det bedre om han slipper så skal han ikke av egoistiske hensyn leve for meg......