Angelcharm:

 

myggfrid:

 

diggidog - desverre lever vi i en verden som kun dreier seg om ungers behov..

Gjør vi? *Lene seg tilbake og vente spent på forklaring...*  

 

Kan jeg vente sammen med deg ? :)

 

ok... la meg komme med et eksempel..

For en tid tilbake fikk VG eller var det Dagbladet kraftig kritikk for de de hadde et voldelig bilde på forsiden av sin avis...   du skjønner barn kunne se det!

Det finnes haugevis av sånne eksempler... hvor alle andre må tilpasse seg en gruppe i samfunnet... var det sånn før i tiden? eller måtte barn tilpasse seg mer resten av samfunnet... ?

Moskus - Det er ikke snakk om farlige situasjoner så langt i denne tråden. Ikke før du tok det opp nå. Om det er snakk om et eksempel som det du legger frem her, der det er fare for å bli bitt, så ivaretar du jo ungens sikkerhet da, og tenker på h*n først?! For du unngår jo at h*n blir bitt... En står da heller ikke å trøster en redd unge i et brennende hus. En hiver ungen ut vinduet og ned til de som står under! Nå må vi skille på nødverge og vanlige situasjoner da...

Lillebeth:

 

Kanskje de bikkjene dine ikke var så redde for unger om de fikk hilse på noen mens de var små og vokste opp.

Vi treffer daglig unger når vi er ute med hunden. Noen er interessert i å klappe og de spør først, og noen barn se man ikke er det minste interessert i dyr. Det gjør meg egentlig trist.

Hunden min vokste opp med unger hos oppdretter, og vi bodde i sokkelleiligheten til noen med to unger. Hun har vært rundt unger stort sett hele livet og hatt daglig kontakt med dem. MEN hun er var på høy energi. Hun liker heller ikke hunder som er hypre. Det er ikke ungene i seg selv hun er redd for, men når ting blir altfor mye så trekker hun seg unna og vil ikke ha noe med det å gjøre, og når da ungene FORTSETTER å pushe på selv om hunden min trekker seg unna, det er DA jeg blir irritert. For de HØRER jo ikke på meg når jeg sier at de ikke får hilse om de skal være brå! Jeg vil ikke ha noe med de å gjøre, ikke har jeg bedt om det heller. Det må være lov å IKKE like noe! Og det MÅ være lov å si ifra uten å måtte oppdra unger. Akkurat som de som mener at jeg må holde bikkja mi unna dem fordi de er redde. Jeg respekterer det, da må det gå an å få litt respekt tilbake! 

Jeg går jo ikke akkurat rundt å pusher bikkja mi i trynet på folk som ikke liker det jeg heller. "joda, du liker det nok om du bare PRØVER litt til, prøv å klapp henne litt til nå!! Blir nok ENDA bedre om du bare får hunden ENDA litt mer opp i trynet ditt" 
Sier man nei, betyr det NEI. 

diggidog:

Angelcharm:

 

myggfrid:

 

diggidog - desverre lever vi i en verden som kun dreier seg om ungers behov..

Gjør vi? *Lene seg tilbake og vente spent på forklaring...*  

 

Kan jeg vente sammen med deg ? :)

 

 

ok... la meg komme med et eksempel..

For en tid tilbake fikk VG eller var det Dagbladet kraftig kritikk for de de hadde et voldelig bilde på forsiden av sin avis...   du skjønner barn kunne se det!

Det finnes haugevis av sånne eksempler... hvor alle andre må tilpasse seg en gruppe i samfunnet... var det sånn før i tiden? eller måtte barn tilpasse seg mer resten av samfunnet... ?

Red: Før i tiden, ville man ikke engang tenkt på å trykke slike bilder, fordi de ble oppfattet som støtende for hele befolkningen. Men langsomt har grensene forskjøvet seg, fordi vi skal ta hensyn til voksnes " informasjonsbehov" ;)

diggidog - Men ville noen andre lidd noen nød om avisen valgte å ikke trykke bildet? På hvilken måte gikk barns behov på bekostning av noen andre i samfunnet her? 

Det er mitt ansvar å ha en hund som fungerer i samfunnet menneskene velger å ha hunden i, og det betyr at en hund som er usikker på unger da enten må skjermes totalt fra unger (og uhell kan skje) eller at du går inn for å få hunden trygg blant unger. Da trenger man unger og en framgangsmåte som fungererer.

Jeg kan takke de par hundre ungene som har hørt på mine korte forklaringer og som har vært med å gitt godbiter til mitt dyr som nå er trygg på unger. På veien har jeg blitt riktig så flink til å prate med de små også, og selv mine tre plagånder sier lydig i kor: "Ha det, vovven" når jeg suser forbi og ikke har tid til å stoppe for klapping. At det krever at de har lært noe i forhold til oss (krevde 14 kalorier sånn cirka), det er en forutsetning, og det er en vinn-vinn-situasjon for oss alle :)

Jeg aksepterer at folk ikke liker unger, men jeg tror ikke jeg orker å høre at de klager over ungene av den grunn. På samme måte kunne jeg ønske at de som ikke liker hunder forholder seg ;) Gjensidig respekt er en fin ting.

Jeg skjønner eksempelet! Bilder som gjengir virkeligheten har stor verdi for oss uansett om de er voldelige eller ikke. Når det er sagt blir det for dumt å si at det meste dreier seg om barna her i samfunnet. Skru på nrk1 og så ser du hvilken aldersgruppe de fleste programmene er laget for. (Dette som et eksempel, det finnes mange andre)

Hundevennen:

Jeg aksepterer at folk ikke liker unger, men jeg tror ikke jeg orker å høre at de klager over ungene av den grunn. På samme måte kunne jeg ønske at de som ikke liker hunder forholder seg ;) Gjensidig respekt er en fin ting.

Jeg skjønner egentlig begge parter veldig godt her. For hunden min er skeptiske til barn, og når et barn plutselig kommer bakfra og stikker den spisse fingeren lynkjapt i ryggen på henne for å "klappe" uten og spørre og hunden min snur seg og napper etter hånda, så får jeg hjerte i halsen. Jeg ønsker jo ikke en hund som kan være farlig mot barn! Men i den perioden jeg trenger for å gjøre henne tryggere på barn, så hjelper det ikke særlig med unger som plutselig bare er der eller barn som bare klapper eller tar konktakt. Min erfaring er dog at det er de minste som er verst. De som er litt eldre har ofte lært seg å stikke ut hånden så hunden får snuse først. Det er MIN erfaring. Hunden min er også ganske mangnet til både voksne og barn fordi hun ser veldig søt og valpete ut med silkemyke hengeører og mandelformede mørkebrune øyne.

På den annen side, så har jeg 3 små tantunger og det er ikke alltid lett å ha øyne i nakken og følge konstant med på ungene til enhver tid. Og da kan de i et ubevoktet øyeblikk stikke av eller whatever. Man kan jo ikke gå med ungene i bånd heller mener nå jeg.

Hadde jeg trodd at det var en stor reell fare for at hunden min ville bitt et barn som "plutselig bare er der" så ville jeg faktisk tatt på henne munnbind i de situasjoner hvor dette kunne ha oppstått. Nå napper hun bare i lufta, og er ikke er ikke i barnet, hvertfall ikke til nå, og jeg prøver å sjerme så godt jeg kan. Kommer barnet forfra og hun kan følge med på det, går det greit. Det er når hun blir overrasket og det kommer raske bevegelser hun kan finne på å nappe. Hun gjør forøvrig det samme med andre hunder.

Kanskje det er lettere å håndtere slike situasjoner om man klarer å se begge sidene?

Moskus:

AC og Myggfrid: Irritasjonen min går ikke ut på barn det er mulig å kommunisere med, eller barn som kommer uten foreldre. Jeg takler barn helt fint, men jeg er ikke GLAD i fremmede barn fordet. Jeg er mye mer glad i bikkja mi, for å si det sånn. MEN, jeg irriterer meg ikke over dem, så lenge det går an å prate til dem. Når det ikke går an å prate til dem, og man står i en situasjon der du ikke aner om bikkja kommer til å snu seg for å bite i en overslagshandling om ungen tar etter den en gang til, velger du da å prate litt lengre, eller å fortelle ungen at nå kan du bli bitt?

Irritasjonen min i denne diskusjonen går mye mer ut på at enkelte i diskusjonen ikke forstår at for NOEN, oss som ikke er glade i barn, altså, så er det ikke gøy å prate med fremmede barn som ikke hører etter. Vi nyter ikke å finne måter å få dem til å forstå på. Vi vil rett og slett ikke ha noe med dem å gjøre, og når vi da blir fotfulgt av barn som skremmer bikkja så det står mellom å si ifra hardt eller å bare ringe lege- og dyrlegevakta med en gang, da velger man selvsagt å prate hardt til barnet!

Ville ikke dere gjort det?

jeg går og legger meg og er takknemlig for at jeg har beholdt barnet i meg. God natt til alle, også til alle de vemmelige barna

Misky:

Vet dere hva, med den tidligere black and tan blandingshunden min på 25 kilo ++ var ´barn´ ALDRI et problem. Med en søt malteser, som ligner en kosebamse på et par kilo ble de plutselig et STORT problem. Jeg synes det er trist for TS at hun har en nabo-unge som ikke lar dem være i fred og foreldre til denne ungen som ber henne flytte til fjells. Det blir utrolig slitsomt og selv om det er 20 måter å be et barn ´gå vekk´ på, er ikke det egentlig en hunde-eiers ansvar. På samme måte min hund er mitt ansvar selvsagt. Å dytte ungen, kalle han drittsekk og gi han et par CM støt i nakken er selvsagt tøv og tåpeligheter og komme med i denne tråden.

Jeg er så glad for at de barna vi treffer på gjerne er i løpet av turen vår. Da kan vi hilse litt og gå raskt videre. Hadde jeg hatt en nabo som TS har i nærheten av hagen hadde jeg blitt mektig irritert for å være ærlig. Så det jeg prøver å si er at JEG forstår godt at TS er frustrert! Det er jo fint det er så mange her som ikke har dette problemet, til dere kan jeg bare si: NYT DET, og kom tilbake når dere har den nusselige Disney-valpen og Nabo-barna from Hell ;-)

 

 

En liten trøst: Da snuppa mi var valp,var hun også en en nusselig skapning,som alle barn ville kose med og hilse på. Noen barn var mere ivrige enn andre. Og noen av disse var veldig kontaktsøkenede. Ikke bare fordi de ville kose med valpen,men at de søkte menneskelig kontakt. Så ja,dette "problemet" hadde jeg også. Men der og da,annså jeg det ikke som et PROBLEM. Fordi jeg hadde,og har en empati med slike barn. Og forstår de. Gamlemor lærte seg tidlig og takle disse "innpåsliterne".Hun var rolig og avbalansert i slike settinger,mulig det var fordi JEG var det. Takler man og komunisere og få en dialog med barn,på barnas nivå,så lytter de. Og forstår.

Og så har jeg en liten misstanke om,at det er en liten generasjonskløft her inne. Vi (de) som har vokst opp med hunder i samvær med barn,og de som ikke har det.Det jeg personlig reagerer mest på vedr enkelte svar her inne,er den fraværende empatien for andre. Om det så er barn eller andre hunder. Jeg leser mye " MEG OG MITT",og du verden for et helv..det blir ,hvis noen ødelegger feks "sosialiseringen eller milijøtreningen" av valpen. Det kan være både andre hunder,eller mennesker. Er ikke alt dette en sosialisering?

Hvis fremtidens hunder skal bli skånet for det samfunnet vi egentlig lever i,hva ender de opp som da? Jo,noen nervøse individer,som ikke takler verken barn eller andre hunder. Fordi VI har satt en standar for det. Og så kommer problemene som perler på en snor. I etterkantens "klokskap". Fordi vi selv trodde det var det beste for våre firbente. Men som egentlig var det værste. Vi noen gang kunne ha gjort.

At vi selv ikke ønsker noen sosial omgang med naboer ,barn etc. Vel,det får bli opp til hver enkelt. Men dette påvirker våre firbente. Og da skal man,og burde man,heller ikke lage et hylekor når et barn vil ha kontakt meg bikkja. For det er VI som former hundene våre,i den sosiale biten. Og det er VI som må ta konsenkvensene av det. Ikke hundene.

Men nå er jeg så trett og sliten etter en helg-vakt,så nå er senga neste post.

myggfrid:

Moskus - Det er ikke snakk om farlige situasjoner så langt i denne tråden. Ikke før du tok det opp nå. Om det er snakk om et eksempel som det du legger frem her, der det er fare for å bli bitt, så ivaretar du jo ungens sikkerhet da, og tenker på h*n først?! For du unngår jo at h*n blir bitt... En står da heller ikke å trøster en redd unge i et brennende hus. En hiver ungen ut vinduet og ned til de som står under! Nå må vi skille på nødverge og vanlige situasjoner da...

Nei... Det er ikke ungens sikkerhet jeg ivaretar her... Joda, jeg gjør det også, men DET er ikke tanken i hodet mitt når slike ting skjer. Det er ikke ungen jeg er redd for. Det er bikkja. Jeg har ikke noe imot unger, men jeg er ikke glad i fremmede barn. Derimot er jeg veldig glad i bikkja. Jeg regner med ungen overlever å få ei lita rift i armen av hundetenner. For bikkja mi kommer aldri til å prøve å drepe eller skade, kun skremme vekk. Jeg er redd for konsekvensene for bikkja hvis det skjer.

Jeg har snakket om mulige bitesituasjoner hele veien, jeg. Ift TS sitt startinnlegg ville jeg fremdeles sett ungen inn i øynene og sagt at nok er nok. Når du tenker over det har jeg ikke sagt noe annet enn det dere har, jeg prøver uansett først å si det 4-5 ganger før jeg setter blikket i dem. Hører de ikke fra før, da må du gjøre noe.

Ift. det som ble sagt om at hunden stikker av og at jeg kunne ønske noen tok vare på den til jeg kom, så selvsagt! Men har disse barna som kaster seg over bikkja gått seg vill? Måtte jeg latt et barn som har gått seg vill få kose på en hund som er skeptisk? Eller en hund som har gjort utfall mot et barn fra før?

Forresten har jeg aldri kobla sammenhengen, men det Miste sier stemmer på tispa mi og. Hun skyr unna ustabile/oppgira hunder også. Og da er det vel enda viktigere at jeg ikke slipper innpå unger som er "ustabile" og "oppgira", ettersom dette vil dytte henne nærmere grensa for å bite for hver gang det skjer?

Målet mitt er tross alt å trygge hunden.

Moskus - Jeg velger å tro at om barnet sto i fare, ville du trådd til. Uansett om du er mer glad i bikkja di enn ungen foran deg. Man bare gjør sånt. 

Nei, ungen har ikke gått seg vill, men du er den eneste voksne tilstede og derfor den eneste som kan gjøre situasjonen til noe godt. På lik linje med at du ville vært den eneste som kunne hanke inn bikkja og reddet den tilbake til eierne om du så en løshund på veien og ingen andre var tilstede. I ditt tidligere eksempel var foreldrene tilstede, og i tillegg lo de av situasjonen. Slikt har jeg ingen problemer med å se irritasjonen over... 

Angelcharm:

 

Men hvordan løser det du gjør problemet ditt? Slik du beskriver det, er det tilbakevendende? Er det ikke bedre da, å utforske litt hva andre gjør, som faktisk ikke har et problem med dette? Så slipper både du, bikkja og ungene irritasjonen :) Som jeg sa over... din reaksjon, er det du kan gjøre noe med :)

 

Problemet mitt blir løst av at jeg får bikkja ut av situasjonen. Ungen går vekk. Fordi den ikke er vant til å bli prata hardt til av fremmede. Ingen synes det er kult å bli prata hardt til av fremmede. Men noen ganger er det det som må til. Ja, det er klart at det er tilbakevendende! Det er ikke samme ungen for hver gang? Og hvorfor skal jeg utforske hva andre gjør, jeg vet godt hvordan jeg snakker til barn, men jeg har ingen interesse av å oppdra alle barn jeg møter, og da fungerer måten jeg gjør det på helt perfekt. Jeg blir kvitt problemet. Virker de lydhøre og ber pent om å få klappe hunden, så legger jeg forholdene til rette for det, men jeg nekter, plent nekter, å la en unge som kommer busende som et lokomotiv få borti hunden min.

Som sagt irriterer jeg meg ikke over ungene. Jeg irriterer meg over innstillinga til enkelte i diskusjonen om at det nærmest er barnemishandling å gi et barn tilsnakk når det gjør noe det ikke skal.

myggfrid:

Moskus - Jeg velger å tro at om barnet sto i fare, ville du trådd til. Uansett om du er mer glad i bikkja di enn ungen foran deg. Man bare gjør sånt. 

Nei, ungen har ikke gått seg vill, men du er den eneste voksne tilstede og derfor den eneste som kan gjøre situasjonen til noe godt. På lik linje med at du ville vært den eneste som kunne hanke inn bikkja og reddet den tilbake til eierne om du så en løshund på veien og ingen andre var tilstede. I ditt tidligere eksempel var foreldrene tilstede, og i tillegg lo de av situasjonen. Slikt har jeg ingen problemer med å se irritasjonen over... 

Det er ikke noe alternativ å redde begge, ofre seg selv, eller noe, regner jeg med..? -sukk-

Jeg er den eneste voksne tilstede et sted hvor det er et barn som ikke hadde gått seg vill, og ungen vil klå på bikkja mi, og buser fram uten hverken folkeskikk, manerer eller folkevett. Og på hvilken måte blir det på lik linje med at jeg ville hanka inn en løshund? Jeg ville fremdeles bøyd meg ned og sagt at jeg godtar ikke sånn oppførsel? Men en løshund ville jeg fysisk tatt den med meg?

Moskus:Måtte jeg latt et barn som har gått seg vill få kose på en hund som er skeptisk? Eller en hund som har gjort utfall mot et barn fra før?

Dette er ikke jeg mye stolt av, men jeg har en hund som tidligere fint kunne gjøre utfall mot et barn. Jeg la meg en slagplan. Jeg tenkte på hvordan jeg skulle reagere i situasjonene, og hvordan jeg skulle ta i mot barn og deres foreldre. Jeg føler meg helt rørt over at jeg fikk muligheten til å få forsøkskaniner under foreldrenes oppsyn. TENK HVILKEN TILLIT de ga meg og hunden. Jeg har trent med barn, MANGE barn, da selvfølgelig under nøye veileding og kontroll, og jeg fikk så fram en hund som takler hoppende unger som popper opp som troll fra eske. Jeg skrev noe om det i innlegget mitt før her.
Jeg tror usikkerheten valpen/hunden hadde i seg skyldes feilaktig omgang med barn hos oppdretteren, for motviljen til barn var der fra jeg kjøpte den. Jeg vet i hvert fall at det var et barn som løp rundt med valpen en hel utstillingshelg (helgen før jeg kjøpte den), og dette fikk jeg vite i etterkant. Så for meg kom (dengang) valpens motvilje mot barn som lyn fra klar himmel.

Selv om jeg i dag har en hund som ser totalt trygg ut selv om de popper skrålende fram, så vil jeg alltid ha en klump i magen - for jeg vet at en skjeiv opplevelse kan trigge noe som kanskje ligger der underst i erfaringsbagen hos hunden. Jeg har vel kanskje en "god grunn" til å mislike barns typiske atferder som sin elskelighet til dyr sammen med manglende erfaring om hvordan de forholder seg til dyr OG deres eiere, for deres uforutsigbarhet er noe jeg må ta ansvar for. Men jeg klarer ikke å finne irritasjonen, de er bare barn. De lærer å leve, og de VET jo ikke bedre.

Jeg er glad jeg møtte utfordringen slik jeg gjorde, for meg var det lønnsomt å møte barna på barnas nivå og samtidig sanke mange gode erfaringer hos hunden. Jeg og bikkja har ikke et problem med oss i bagasjen, det er jo godt, men jeg passer alltid veldig godt på, for alle sin skyld. Jeg lurer på om jeg har utviklet en radar!?

RED: Tilført tekst.

Moskus:

 Jeg irriterer meg over innstillinga til enkelte i diskusjonen om at det nærmest er barnemishandling å gi et barn tilsnakk når det gjør noe det ikke skal.

Angelcharm:

 

Moskus:

 

 Jeg irriterer meg over innstillinga til enkelte i diskusjonen om at det nærmest er barnemishandling å gi et barn tilsnakk når det gjør noe det ikke skal.

 

Tja, jeg mener overhodet ikke at det er hverken mishandling eller noe annet ille å si i fra til unger. Jeg er bare opptatt av løsninger som fungerer ;)

 

Men hva mener du det er som ikke fungerer ift min løsning, da?

Moskus - Ikke heng deg opp i hvordan det direkte kan sammenlignes i detalj. Poenget mitt er at du ville vært takknemlig for forståelse om du mistet hunden din, som er DITT ansvar. Foreldrene har ikke mistet ungen, og den har ikke gått seg bort, men når man når en viss alder, så er det ikke lenger stas at foreldrene kommer hånd i hånd med en overalt. Og da setter nok foreldrene pris på at ungene deres blir behandlet som folk, selv om de selv ikke er der. På lik linje med at du ville satt pris på at folk viste forståelse og ikke skremte eller skadet hunden din om den var på egenhånd. Blås i HVORFOR den har kommet på egenhånd.

Hva gjelder å snakke hardt til en unge for å avverge en situasjon som kan få større konsekvenser for hunden din, ser jeg ingenting galt i. Jeg har en følelse av at det er DET du vil ha forståelse for å kunne gjøre, siden du har gjentatt det endel ganger? Snakk i vei. Hardt. Men vis forståelse for at unger finnes, og at de ansvarlige, altså foreldrene, ikke er forpliktet til å ha de i lenke frem til de er 18 bare fordi de har satt dem til verden. 

i morgen skal jeg ta med min lille nusselige sheltie valp til stranden for sosialisering!Vi skal sitte på avstand og betrakte rolig.

Wish me luck!

da min andre hund var valp i fjor ble hun overfallt av en gjeng hylende unger (8-9stk).... jeg lurer på hvor mange ganger jeg sa at de måtte slutte å hyle og at kun en fikk hilse om gangen... de hørte ikke.. Heldigvis var hun en veldig trygg og sosial valp, så dette gjorde ikke stor skade...

de skrek og hoppet frem og tilbake og stod over henne og hylte... hun ble usikker, men ikke redd.

men han jeg har nå er mer reservert og denne gangen vil jeg ikke godta dette...

Hundevennen:

 

Men jeg klarer ikke å finne irritasjonen, de er bare barn. De lærer å leve, og de VET jo ikke bedre.

Jeg er glad jeg møtte utfordringen slik jeg gjorde, for meg var det lønnsomt å møte barna på barnas nivå og samtidig sanke mange gode erfaringer hos hunden. Jeg og bikkja har ikke et problem med oss i bagasjen, det er jo godt, men jeg passer alltid veldig godt på, for alle sin skyld. Jeg lurer på om jeg har utviklet en radar!?

RED: Tilført tekst.

Jeg har fremdeles ingen irritasjon over barna, selvsagt blir jeg irritert i sånne situasjoner som jeg har havna oppi et par ganger, der jeg står og er opptatt med betaling, bagasje etc. og foreldre lar ungene sine komme bort, men da er det irritasjon ift foreldrene. Ungene sier jeg ifra til, men på en måte dere tydeligvis ikke synes er fortreffelig nok. JEG har ingen forståelse for sånn oppførsel, men selvsagt er det ikke ungene sin skyld. Det er fremdeles ungene det går utover.

Moskus:

Angelcharm:

 

Moskus:

 

 Jeg irriterer meg over innstillinga til enkelte i diskusjonen om at det nærmest er barnemishandling å gi et barn tilsnakk når det gjør noe det ikke skal.

 

Tja, jeg mener overhodet ikke at det er hverken mishandling eller noe annet ille å si i fra til unger. Jeg er bare opptatt av løsninger som fungerer ;)

 

Men hva mener du det er som ikke fungerer ift min løsning, da?

myggfrid: Men vis forståelse for at unger finnes, og at de ansvarlige, altså foreldrene, ikke er forpliktet til å ha de i lenke frem til de er 18 bare fordi de har satt dem til verden.

Hvis foreldre får beskjed om at adferd ungen har overfor hunder er farlig og kan ende ille, så JO, det er deres ansvar å ta dette til seg og få en endring på ungens adferd på dette. Hvis de ikke klarer det, så setter de ungen i lenke. Samme hvis de bor ved vei og ungen hopper uti veien og leker der - klarer de ikke å ´tøyle´ ungen, så brukes lenke.

Det ER foreldres ansvar å sikre ungene så godt som råd er, fra både potensielle hundebitt og påkjørsler og andre farer der ute. Går det ikke uten lenke, så påføres lenken til man har løst utfordringen.

Angelcharm:Løsningen ligger i å finne en måte å nå frem til disse ungene på, som effektivt gir DEG kontroll over situasjonen ;)

Jeg tror dette høres veldig riktig ut. I hvert fall ut fra mine egne erfaringer med problemstillingen som luftes. Det å få kontroll og nå gjennom hos foreldre og barn er/var alfa og omega. Hadde jeg ikke tatt kontroll, så hadde jeg nok fått et mye større problem enn det jeg hadde, og jeg sikkert blitt grinete passelig raskt ;)