Jeg er uenig med deg Zapp. Etter en korrigering skal det alltid komme ros. Man må gi hunden en sjanse til å lykkes og til å vite hva som er riktig. Min yngste var ram på oppmerksomhetsbiting. Jeg kunne da ignorere, ta han skikkelig eller hive han på gangen. Ignoreringa går helt fint det mens han er liten og ikke biter så hardt. Men når han begynner å bite på akillesen og stedet det gjør veldig vondt, da har ikke jeg tenkt å stå der og holde kjeft og late som ingenting.

Ja, eldstemann blir fortsatt korrigert verbalt. Om han og den andre begynner å herje inne, om han bryer en kommando, om han ikke kommer når jeg roper, ja, u name it. Men jeg trives med hundeholdet mitt jeg.

Dette er vel ganske vanlig oppførsel i unghundstiden, men noe moro når det står på er det jo ikke ;o Da vår var i den alderen kokte det av og til over på tur, og å gi ham oppmersomhet for det giret ham bare opp ytterlige. Så da ble løsningen å ikke si noen ting, hale ham bort til nærmeste gjerdestolpe el, snu ryggen til og late som den rabiate bikkja var luft inntil han kjølte seg heelt ned. Tok litt tid de første gangene, men funket fint.

Ellers kan vel et stopp ord eller også kontaktlyd gjøre nytten, hvis du er flink til å lukte lunta i god tid før bikkja lukker ørene.

Bikkja vår var og er forresten av den veldig laid-backe typen, så ingen stresset hund sånn ellers.

Skjønner godt at du opplever det som frustrerende. Er ikke godt å se enden i tunellen når det er sånn. Min var også en rimelig bitete og vill valp. Jeg måtte virkelig bite tennene sammen når han hang rundt i akillesen min og dinglet med pirajatennene sine. *smerte!!!* Men ignorering har hjulpet veldig! Han biter aldri i dag, kun litt under lek, men er da bare borti med tennene sine. Han er en ivrig type enda, og trenger mye stimuli, men også en del ro trening enda.. Min er også en slik luring som nevnt tidligere her, som lager negative situasjoner for så å gå ut av dem for å få belønning, så den funker ikke her. Det eneste som har hjulpet er å stille seg med ryggen til, armene i kors og "ri" av den værste hyperaktiviteten.. Ingen uttelling, ingen vits..

Jeg har ingen råd til deg, annet enn : Hold ut og pust!

For å svare deg på spørsmålet ditt, så sier jeg både nei og fy til hunden når den gjør noe jeg ikke vil og roser når den er flink. Et eksempel: Jeg bor i blokk med svalgang utenfor inngangen min. Der har jeg noen blomster, og når jeg skal vanne dem, lar jeg døra stå åpen. Lille lørva mi stikker av så fort hun får sjansen, og det er ikke alltid jeg orker å sette henne fast, bare for 5 minutter. Når hun kommer til døra og stikker snuten ut, sier jeg: Nei, gå inn, når hun da snur seg, går inn og legger seg, roses hun for dette.

Hun bjeffer og blir oppkavet når vi møter andre hunder, og skal springe etter dem for å sette dem på plass.....Jeg tar derfor tak i halsbåndet, holder andre hånda på brystet hennes, sier fy, ikke bjeff, og så begynner jeg å snakke rolig til henne, når hun da roer seg, får hun ros for det. Har bare hatt henne i 2 måneder men ser at hun har blitt bedre.

Jeg tror at hunden har det best når den vet hvor grensene går, og det kan man vise den uten å bli det jeg vil kalle fysisk agressiv og skremme hunden.

Selvfølgelig korrigerer jeg hunden min. Har ingen tro på å ignorere til du blir gul og blå!

Jeg både korrigerer og viser ønsket oppførsel etterfulgt av korrigeringa. Så når hun gjør det rett uten korrigering får hun ros. 

Crush:

Jeg er uenig med deg Zapp. Etter en korrigering skal det alltid komme ros. Man må gi hunden en sjanse til å lykkes og til å vite hva som er riktig. Min yngste var ram på oppmerksomhetsbiting. Jeg kunne da ignorere, ta han skikkelig eller hive han på gangen. Ignoreringa går helt fint det mens han er liten og ikke biter så hardt. Men når han begynner å bite på akillesen og stedet det gjør veldig vondt, da har ikke jeg tenkt å stå der og holde kjeft og late som ingenting.

Ja, eldstemann blir fortsatt korrigert verbalt. Om han og den andre begynner å herje inne, om han bryer en kommando, om han ikke kommer når jeg roper, ja, u name it. Men jeg trives med hundeholdet mitt jeg.

 

Men hva er "riktig" adferd  hvis du en gang i blant egentlig ikke ønsker å gi hunden oppmerksomheten han ber om?  Noen ganger er enhver oppmerksomhet bedre (eller verre) enn ingen oppmerksomhet. Når du avslutter seansen med belønning, risikerer du å forsterke hundens måte å søke oppmerksomhet. Hva har du ellers belønnet?

Det med å alltid rose etter korrigering gjelder vel helst under trening på momenter o.l. Man korrigerer feil,  hjelper om nødvendig hunden inn i riktig utførelse for så å belønne. 

Man kan jo gi hunden en sjanse ved å lære den en annen måte å søke oppmerksomhet på. Kanskje man da slipper å korrigere før belønningen. Man kan også trene litt lydighet og sørge for å komme hunden i førkjøpet med en kommando når man ser at den snart er i herje-bite-modus. Man kan også lære hunden at overivrig kontaktsøken alltid betyr at den får ro-signal og ingen oppmerksomhet. Det er bra husdressur.

Kontaktbiting er vel det samme som valpebiting, noe som bør være tilbakelagt senest når valpen har fått nye tenner, mener jeg.