Jeg har en 6 år gammel Fransk Bulldog som for to dager siden hadde sitt første epileptiske anfall.
Et av de anfallene var veldig kraftig, og hunden holdt på å dø, hadde vi ikke klart å få tvunget opp munnen hennes og dratt tungen nok ut av munnen til at hun klarte å puste.

Dette skjedde rundt midnatt, og heldigvis fikk vi tak i en dyrlege. Hunden min fikk en sprøyte som skulle hjelpe henne å puste bedre (hun har veldig mye pustebesvær, men ingen dyrleger har nevnt noe om en slik sprøyte før..! Kortison-sprøyte het det, og den hjalp. Hun puster litt bedre nå), og en sprøyte mot anfallene samt resept på medisiner.
Jeg hentet medisinene tildlig neste dag, men like etter hun hadde fått dem, fikk hun et nytt anfall. Dette anfallet var mer vanlig og gikk over mye kjappere, heldigvis. Hun hadde 5 anfall den dagen, og de var nokså tett etter hverandre.
I to netter nå har jeg sovet på en madrass ved siden av henne for å lettere kunne hjelpe til ved anfallene. Den første natten hadde hun ikke anfall, men i natt har hun hatt 3.

Hun blir veldig redd av disse anfallene, det synes tydlig på henne. Og hun er neppe bevisstløs under disse anfallene, stakkars. Det fråder av munnen hennes, og hun "kveles" i noen sekunder, beina blir helt stive og hun rister. Det vi gjør er å holde henne fast, varsomt såklart, men bare passe på at hun ikke skader seg eller kveles. Når anfallene er over, er hun helt utslitt, klarer knapt gå, og har voldsomt matlyst (noe hun sjelden har ellers). Men man ser tydelig at hun er veldig veldig redd etterpå. Da er det godt å ha matmor og/eller "matmormor" til å holde rundt seg og få litt trøst hos. Vi overøser henne ikke med panikkfylte "daaakar deg! uff å uff!" men vi koser henne varsomt og sier rolig at "det går bra," og "du var flink," og sånt hun ikke forstår, men som beroliger henne. Ingen vits i å gjøre henne mer urolig og redd.

Vi skal ta en ny prat med dyrlegen i dag, for disse anfallene skjer alt for ofte..

Det jeg lurer litt på, er; ville det vært mest humant å la henne slippe alt dette? Eller burde vi fortsette medisineringen og prøve å leve med det, alle sammen?
Jeg er mest bekymret for henne, og jeg kommer nok aldri til å la henne være alene hjemme eller noe slikt lenger..! Såklart vil jeg ikke miste min kjære hund, Noah, og det da hun nesten døde under det andre, kraftigste anfallet var helt ubeskrivelig grusomt. Det smerter meg å se henne med disse anfallene, se hvor redd hun er, så hvis ingenting hjelper og hun kommer til å ha det sånn som dette for resten av livet, da lurer jeg på om det kanskje er best å la henne slippe..

Men jeg trenger inspill og råd, gjerne fra hundeeiere med erfaring med epileptiske hunder.

hilsen bekymret hundeeier.

Mulig jeg ikke har peiling, men jeg trodde medisinering av epilepsi var en greie som måtte "finjusteres" hos den enkelte og at når dosen og typen stemte så ville hundne ha et relativt normalt liv...? Er i allefall det bekjente med samme problem på bikkjene sine sier.

Jeg ville avventet litt og sett om jeg fikk doseringen rett og da tatt et standpunkt. Men jeg syns det er BRA at du alt nå har tenkt tanken på at kansjke det er best å la hunden slippe.

Etter et anfall er dyr og mennesker veldig forvirret og slitne og de trenger ro og fred. Selv om dere ikke sier staaaaaaaaakars, skjønner hundne at det er noe spesielt  som har skjedd. Men jeg ville oxo vært der for min hund om de hadde en slik sykdom etter anfallene.

Snakk med veterinæren din, prøv å få dosering riktig og tenk skikkelig gjennom livet til hunden din.

Når det gjelder pusteproblemene så er det et annet problem. Det er ofte mulig å operere dette, og om kortison hjelper mot dette, er det et greit medikament å bruke på hund. Langvarig kortisonbruk på dyr er mindre skadelig enn på mennesker (har jeg blitt fortalt av en veterinær).

Jeg kjenner en cavalier med epilepsi, og hun går på medisiner. Etterhvert som hun blir eldre kommer anfallene sjeldnere og sjeldnere. Hun har ikke hatt anfall på snart ett år. Mulig det blir lenger og lenger mellom din hunds anfall når den blir eldre og får riktige medisiner?

Nå vet ikke jeg mye om epilepsi hos hund, men jeg har hørt at det er mye værre for oss mennesker enn for hunden selv, da de ikke er "tilstede" når anfallene er i gang.. Dette er bare det jeg har lest på nettet om saken. Men dette med pusteproblemene i tillegg til epilepsien er jo en annen sak. Det høres ut som det forverrer det hele? Kanskje du skulle tenkt på, som nevnt over her en operasjon for å få pusten bedre slik at dette ikke har invirkning på anfallene i tillegg? Det kan også som andre sier her avta etterhvert, så avliving trenger kanskje ikke være aktuellt før du har sjekket ut mulighetene og sett ann utviklingen først.

Jeg ville først forsøkt medisinering i en periode, med justering som blir nevnt. Om medisinering ikke hjelper etter en tid så ville vurdert avliving. Men det kan ta litt tid og utprøving for å finne rett dosering etc.

Under et epileptisk anfall har pasienten ingen følelse med hva som skjer.

Det er slik med mennesker, og jeg antar at det gjelder dyr også, at medisinering er noe som tilpasses over tid.

Det holder altså ikke med noen dager på medisiner, man må tilpasse underveis i behandlingen slik at dosering er riktig for hunden.

Pan:

Under et epileptisk anfall har pasienten ingen følelse med hva som skjer.

 

Det er slik med mennesker, og jeg antar at det gjelder dyr også, at medisinering er noe som tilpasses over tid.

Det holder altså ikke med noen dager på medisiner, man må tilpasse underveis i behandlingen slik at dosering er riktig for hunden.

Utover det, vil jeg si til TS; jeg skjønner du er fortvilet, og at disse anfallene oppleves som grusomme. Men veldig mange hunder lever godt med sin epilepsi. Det handler bare om å finne rett medisin, og riktig dose.

Du kan regne med en periode nå fremover, som dere vil oppleve som slitsom. Både på grunn av anfallene i seg selv, og på grunn av at noen hunder kan få bivirkninger ift medisin, før de er tilvent den. Men når medisinen er riktig dosert.. kan hunden bli nærmest anfallsfri..og leve veldig godt med dette i mange år fremover. Så ikke gi opp riktig ennå :9

Tusen takk for svar og råd, alle sammen :)

Jeg skal snakke med dyrlegen om medisineringen, ja, så vi kan prøve å få medisinert henne riktig. Men dyrlegen sa under forrige besøk at epilepsi-medisiner kunne gå hardt utover leveren til hunden, så hun kunne ikke gå på slike medisiner resten av livet. At før eller siden så måtte vi prøve å se hvordan det gikk uten dem. Er litt redd hun kunne fått et sånt sterkt anfall igjen om vi stopper medisineringen, men forhåpentligvis blir det færre anfall med alderen, slik det ble nevnt her i tråden :)

Operasjon for å gjøre det lettere for henne å puste har jeg tenkt på lenge, men det er tvil om at hun ville klart å være under narkose så lenge. Hun har operert litt på øyet sitt en gang, etter at hun ble klort der av en valp. Den operasjonen gikk greit, men hun kunne ikke ha hatt narkose særlig lenger.. Så jeg er redd en slik operasjon kunne...ja, tatt livet av henne. :(

Jeg skal undersøke litt det om hun kan gå på noen kortison piller eller noe slikt, som det ble foreslått her :) hvis det kan forbedre pusteproblemene uten alvorlige bivirkninger så er det jo bare å begynne med de.

En venninne har en terrierblanding på 6 år som har hatt epelepsi i nesten fire år nå. Han har anfall innimellom, men ca 6 mder mellom hver gang. Han hadde problemer i starten fordi man ikke fant rett medisin for ham, nå går han på en kombinasjon av to medisiner (kaliumbromid og fenemal), itillegga har de stesolid som er krampedempende som han får ved begynnende anfall noe som reduserer styrken på anfallet. Det kan ta tid å finne riktig dosering og medisinen behöver også litt tid för den virker ordentlig.

Hos noen hunder kan man se triggere, dvs man kan se stereotyp adferd för et anfall og da få gitt krampedempende tidlig (han har stereotyp snusing, snuser fem sniff til ene siden för han snuser fem sniff til andre siden - men uheldigvis ikke hver gang han har anfall).

Ellers er han en veldig glad fin aktiv hund som jeg ikke tror har noen dårlig livskvaliet. Lykke til med hva dere enn velger å gjöre.

Red: Terrieren har gått på medisin i 4 år og hans lever verdier er fine! Man må passe litt på hva slags for de får - bla ikke mye salt i maten. Ta hunden til en spesialist hvis du tviler, det er ikke så mange dyrleger som har kompetanse på det her feltet.

Ta en skikkelig prat med veterinæren, og få hunden ordentlig utredet. Kortison er ikke gunstig å gå på over tid. Og Noen epillepsimedisiner, går ikke så godt sammen med kortison.

Men jeg tenker du og dyrlegen sammen, finner noen gode løsninger for voffsen :)

Når de står på Fenemal så må de ta jevnlige blodprøver for å følge med på leververdiene. Så lenge disse er fine og hunden ellers har det bra så kan de fortsette med det. Som noen sier her, en leverdiett kan være riktig for noen hunder. Det finnes også kosttilskudd for å understøtte leverfunksjonen. I blant vil man forsøke å nedjustere dosen om hunden har stått lenge på det og ikke har anfall, bare for å se om en lavere dose også kan fungere. 

Det kan ta litt tid å tilpasse doseringen, ikke gi opp håpet enda. 

Ang. narkose for "puste-operasjon". Vet du hvorfor din hund løper større risiko under narkose enn andre hunder. Før var det slik at flatnesede hunder kunne dø under operasjonen, men dette har sammenheng med at ganen klappet sammen når hunden kom i dyp nok søvn og de ble dermed kvalt. I dag vet de fleste vetrinærer dette, med enkelte unntak såklart, og de legger inn rør i halsen på hunden under narkose slik at dette ikke skal skje. Det kan også være fare med små hunder som får for mye narkose. Altså i forholdet mellom den narkosen som blir sendt inn i kroppen og det kroppen sender ut igjen. Dette er det i dag få vetrinærer som har måling over. Vi opererte ut en tann her for en mnd tid siden, og da dro jeg til en spesialist som hadde det mest moderne utstyret for overvåking av hunder under narkose. De kan måle alle verdier under søvnen, ikke minst kan de måle narkosen hunden kvitter seg med mot det de sender inn slik at de hele tiden har oversikt over hvor mye narkose som faktisk befinner seg i hunden.. Dette utstyret er kostbart og få veterinærer har tatt seg råd til dette. Men veten som opererte min mente at min, som jo er flatneset ikke under noen omstendighet løp noen større risiko under narkosen enn andre hunder av alle raser. Du kunne jo vurdert å kontaktet en vet som har dette utstyret for en slik operasjon og forhørt deg om farene for din hund. Med mindre det er noe annet som gjør at hunden din løper risiko så bør det ikke være noe problem. Du får kontakte meg om du ønsker å vite hvilken vet som har dette utstyret for narkose.

Kan fortelle litt om mine erfaringer med epilepsi på hund. Hun jeg har nå har hatt epilepsi siden 4-5årsalderen, hun er nå 9 år. Det startet med anfall der hun stivnet helt til med både blikket å hele kroppen. Da anfallet ga seg peste hun masse og var tydlig veldig sliten og tørst.

Etter en del undersøkelser begynte hun på en epilepsimedisin som heter Fenemal. Vi endte opp med å gi hun en halv tablett om morgenen og tre-kvart tablett om kvelden. Dette holdt for min hund, men høres ut som hunden din er hardere rammet og må antakeligvis ha sterkere dose. Dette finner mest sannsynlig veterinæren ut av :-)

Finner dere riktig mengde medisin så kan hunden leve et fullverdig liv i flere år til. Pelsen her har ikke hatt noen store anfall etter hun begynte med  medisinering, og er like aktiv ute som hun var før, selvom dyrlegen sa det var en stor sjanse for at hun ble mye slapp og sliten. Vi lar hun derfor ikke være med på rypejakt om høsten da det krever mye av hunden og hun sliter seg helt ut.

Håper dere finner ut av det i samarbeid med dyrlegen, uansett hva valget blir. Vil gjerne høre hvordan det går videre :-)

Lykke til!

-MoTH-:

Tusen takk for svar og råd, alle sammen :)

 

Jeg skal snakke med dyrlegen om medisineringen, ja, så vi kan prøve å få medisinert henne riktig. Men dyrlegen sa under forrige besøk at epilepsi-medisiner kunne gå hardt utover leveren til hunden, så hun kunne ikke gå på slike medisiner resten av livet. At før eller siden så måtte vi prøve å se hvordan det gikk uten dem. Er litt redd hun kunne fått et sånt sterkt anfall igjen om vi stopper medisineringen, men forhåpentligvis blir det færre anfall med alderen, slik det ble nevnt her i tråden :)

 

Vet du hvilken medisin dette var? Vi fikk nemlig beskjed om at hun skulle gå på medisinen resten av livet, men at medisinen kunne gjøre at hun ikke levde like lenge som en frisk hund.

@ josteinogsussi:  Fenemal er det visst hun går på. Vi snakket forresten med dyrlegen igjen i dag, for hittil har hun hatt 9 anfall dette døgnet, og de ser ut til å komme hver annen eller tredje time. Dessuten er det høyre fram-beinet hennes veldig slapt og hun har trøbbel med å gå på det. Vi fikk time på mandag hvor hun skal få en mer grundig undersøkelse, i tilfelle epilepsien er forårsaket av blodpropp eller hjerneskade eller noe annet skummelt. Det kunne visst være noe sånt siden beinet er så slapt. Så fåreløpig får vi bare hjelpe hunden så godt vi kan gjennom disse anfallene, og så får vi se på mandag hva som egentlig feiler henne. Kanskje får hun noen andre medisiner da, eller noe som kan hjelpe med å stoppe eller hvertfall redusere anfallene.

takk igjen for svar, josteinogsussi og alle dere andre! skal holde dere opdatert :)

-MoTH-:

@ josteinogsussi:  Fenemal er det visst hun går på. Vi snakket forresten med dyrlegen igjen i dag, for hittil har hun hatt 9 anfall dette døgnet, og de ser ut til å komme hver annen eller tredje time. Dessuten er det høyre fram-beinet hennes veldig slapt og hun har trøbbel med å gå på det. Vi fikk time på mandag hvor hun skal få en mer grundig undersøkelse, i tilfelle epilepsien er forårsaket av blodpropp eller hjerneskade eller noe annet skummelt. Det kunne visst være noe sånt siden beinet er så slapt. Så fåreløpig får vi bare hjelpe hunden så godt vi kan gjennom disse anfallene, og så får vi se på mandag hva som egentlig feiler henne. Kanskje får hun noen andre medisiner da, eller noe som kan hjelpe med å stoppe eller hvertfall redusere anfallene.

takk igjen for svar, josteinogsussi og alle dere andre! skal holde dere opdatert :)

Akkurat, da er det nok en sterkere form for epilepsi din hund har!

Vi krysser alt av fingre og labber, og håper dere finner mer ut av det på mandag! :-)

Igjen,lykke til!

Jeg har en rottweiler-tispe fra RSPCA som går på Epiphen (phenobarbital). Tror det skal være det samme som Fenemal. Hun får 2 tabletter hver morgen og 2 hver kveld. Hver 3-5 mnd er vi hos veterinær for å ta blodprøver for å sjekke leververdier osv. Hun ble ikke satt på tabletter før hun havnet hos RPSCA, og der måtte de også prøve seg frem med dosering o.l for å finne ut hva som funket best. Jeg har hatt Molly siden 5. August i fjor, altså veldig snart ett år, og hun har ikke hatt et eneste anfall så langt.
Ønsker masse lykke til med din hund.

Ang. narkose. Jeg har fått det for meg at slikt går mye bedre hos en veterinær med oppdatert utstyr og flere ansatte (dyrepleiere/assistenter) som er med under en operasjonen. Disse koster stort sett mer enn andre veterinærer da. Veterinæren som opererte min hund sist mente gass (det skulle nå være god kvalitet på denne gassen også da, hehe) var det aller beste. Var iallefall svært sjelden han var borti dyr som døde som følger av narkosen, egentlig nevnte han ingen tilfeller.

Vi var hos dyrlegen igjen i dag. Vi fant ut at epilepsien kun er sekundær til et større problem. Hun har hatt 24 anfall på kun noen få dager, og det sa dyrlegen var høyst uvanlig, så de tok blodprøver og røntgen av henne. Dette er det vi fant ut:

Hun har hjerteproblemer, og hjertet hennes er kraftig forstørret. Hun har neppe lenge igjen, men hun har fått hjertemedisiner som hun skal gå på en uke. Hvis de ikke virker kjempebra, så vil det beste for henne være å bli avlivet.. Hun er veldig syk..

Så, dette er veldig triste nyheter.. Ikke noe særlig for noen av oss, men jeg tenker mest på stakkars Noah. Blir det til at hun må avlives så støtter jeg det, rett og slett fordi jeg ikke vil hun skal ha det vondt lenger. Jeg elsker den lille hunden min, så det vil bli vondt, men heller at jeg har det vondt enn at hun skal lide!

uansett, så takker jeg for alle tips og råd og støtte dere har gitt. Jeg har satt stor pris på det.

-MoTH-:Vi var hos dyrlegen igjen i dag. Vi fant ut at epilepsien kun er sekundær til et større problem. Hun har hatt 24 anfall på kun noen få dager, og det sa dyrlegen var høyst uvanlig, så de tok blodprøver og røntgen av henne. Dette er det vi fant ut:

Hun har hjerteproblemer, og hjertet hennes er kraftig forstørret. Hun har neppe lenge igjen, men hun har fått hjertemedisiner som hun skal gå på en uke. Hvis de ikke virker kjempebra, så vil det beste for henne være å bli avlivet.. Hun er veldig syk..

Dette var trist å høre. Det er ikke godt å være hundeeier når man får dårlige nyheter slik som dette. Så jeg sender deg en stor og varm klem!

Forferdelig :(

jeg hadde knekkt sammen... 

Lykke til! Et tips jeg gjerne vil komme med til alle som må avlive hunden sin er.... gjør det hjemme, finn en vet som kan la hunden sovne inn i senga si med familien rundt... ikke la hundens dø på en hard, kald dyrelegebenk... det synes ivertfall jeg.

Uff så fælt! Føler med dere, avliving er ikke noe kjekkt. Det er det verste med å ha dyr, å ta farvell med dem :(

diggidog:

ikke la hundens dø på en hard, kald dyrelegebenk... det synes ivertfall jeg.

Trenger ikke dø på en kald dyrlegebenk selv om det skjer hos dyrlegen vettu:) Dennis fikk sovne inn i fanget mitt han.

Hei!

For noen triste nyheter...

Har selv hatt hund med epilepsi, så vet hva det innebærer... Når hun i tillegg har hjerteproblemer, så er ikke utsiktene gode nei...

Tenkte jeg skulle skrive litt om det jeg vet om epilepsi...

Når man oppdager at hunden har epilepsi:

1. Dersom du bor sørpå, så prøv å få hunden din i MR. Dette kan i mange tilfeller avdekke hva årsaken til anfallene er, og om det er noe som kan gjøres.

2. Ta en blodprøve for å sjekke at hunden ikke har for mye/lite av enkelte stoffer i kroppen. Husker jeg tok en slik blodprøve av hunden min, men ikke helt hvilke stoffer det var... :/

3. Lag deg en oversikt der du skriver opp når hunden får anfall, hvor kraftig det er og hvor lenge det varer. Jeg brukte å føre opp om hunden frådet, tisset på seg, og skjelvingene var kraftige, om han var bevisst o.l. Prøv å se om det er noen årsak til anfallene (utmattelse, stress) eller om de bare dukker opp helt tilfeldig.

4. Prøv deg frem med medisineringen. Kaiser fikk Fenemal daglig. Fenemal skal minske antall anfall. Så hadde jeg alltid stesolid i nærheten. Stesolid - krampehemmende. Demper krampene, men fjerner ikke årsaken til krampene. Altså kan nye anfall komme når stesoliden går ut av kroppen.

5. Klarer både du og hunden å leve med sykdommen? Hunden skal ikke lide, og man selv må ikke bli nervevrak.

6. Som regel klarer hunden seg fint gjennom et anfall, men vær obs på at den kan få dårlig hjerte når den blir eldre, og da kan den faktisk dø av kraftige anfall.

Punkt 5 snakker jeg om av erfaring. Jeg var livredd for at Kaiser skulle dø ifra meg hver gang han fikk anfall. Prøvde også å eliminere stress fra hverdagen hans på best mulig måte, og ikke ha for lange/krevende turer. Det viste seg også å være vanskelig å gi han krampehemmende under anfallene. De skulle nemlig inn i rumpa, og når alle muskler i kroppen er spent + at hunden skalv, så var ikke dette lett. Dermed ble jeg litt redd for å være alene på tur eller langt unna folk - i tilfelle jeg trengte hjelp med medisinering. Han fikk anfall 3-5 gangerl i året, 1 av disse gangene gikk anfallet over i nye, mer kraftige anfall som måtte medisineres bort.

Det er ikke lett å leve med en hund med epilepsi. Det gjelder å beholde roen, og ikke bli for redd. Det er også viktig og ikke overbeskytte hunden - slik som jeg gjorde. Da får du en engstelig hund - som igjen kan utløse flere anfall. Det fins mange hunder der ute med epilepsi, som lever godt og har det kjempefint. Man må se an hver enkelt hund - og eier.

Hunden min ble redd for å være alene, og jeg ble sykt redd for han. Jeg husker at jeg alltid var litt engstelig for å komme hjem å finne han i anfall. Jeg valgte til slutt å avlive Kaiser når jeg skulle begynne å arbeide etter endt mammapermisjon. Da hadde han hatt epilepsi i 4 år (var 6 år). Han hadde da fått flere anfall per år, og jeg ville ikke at han skulle oppleve å få anfall uten at jeg kunne hjelpe han. Så vi hadde en siste drømmedag, god tur, sportrening, han fikk bare masse i et vann er i nærheten og vi koste masse hele dagen. Men det er den tøffeste avgjørelsen jeg noen gang har tatt. Det var grusomt... Men likevel det eneste riktige for både meg og hunden.

.:Doggirl:.:

Uff så fælt! Føler med dere, avliving er ikke noe kjekkt. Det er det verste med å ha dyr, å ta farvell med dem :(

 

 

diggidog:

 

ikke la hundens dø på en hard, kald dyrelegebenk... det synes ivertfall jeg.

 

 

Trenger ikke dø på en kald dyrlegebenk selv om det skjer hos dyrlegen vettu:) Dennis fikk sovne inn i fanget mitt han.

nei...men det er likevel ikke hjemme...

Det er på et fremmed sted som hunden ofte forbinder med noe negativt... 

Da vi måtte ta min gamle og syke hund... gikk vi først en liten tur med henne og koste oss sammen med henne hele dagen, da hun kom inn døren stod veterinæren der og ga henne første sprøyta...

så gikk hun bort til senga si, der sovnet hun med hele familien sin rundt seg.... og så fikk hun siste sprøyta... rolig, hjemme.... der hun elsket å være...

jeg hadde ALDRI hatt sammvittighet til å la min beste venn dø hos veterinæren... 

min gamle katt er snart 21 år... hun skal dø i stolen sin, oppå saueskinnet... der hun er trygg!

diggidog:

 

.:Doggirl:.:

 

jeg hadde ALDRI hatt sammvittighet til å la min beste venn dø hos veterinæren... 

min gamle katt er snart 21 år... hun skal dø i stolen sin, oppå saueskinnet... der hun er trygg!

Ja, det er sikkert en fin mulighet til de som har muligheten. Hunden min hadde mest sannsynlig ikke overlevd turen hjem fra vetten og hadde sterke smerter, så tror nok ikke det utgjorde noen forskjell for han. Vondt hadde han alikevell.

Men ja, sorry, OT.