Misky:

Kanskje jeg burde stille spørsmålet: Kan folk flest virkelig skille mellom en hund med dårlig psyke og en hund med situasjonsbetingede adferdsproblem?

Jeg takker for alle svar i denne tråden, synes det er fint at mennesker kommer med sine synspunkt. Mye er jeg enig i og noe får frem en del nye spørsmål.

Ja, det kan eier, som ser hunden hver dag i de fleste situasjoner, og som ser hva som trigger, hva som gjentar seg osv. Og så finnes det mentaltester for mange raser der profesjonelle kan teste hunden hvis man lurer veldig. Og en del med mye hunde-erfaring ser ganske raskt hvordan ståa er hos en hund.

canisminor:

Zapp: Det er mange typer problemadferd som ikke er forenelig med ens egen livsituasjon der og da. Men i mange tilfeller kan hunden fungere i en annen livsituasjon og et annet miljø.

Mange hunder vil sikkkert "fungere" i en annen livssituasjon, om man har den muligheten. Men er det riktig å overlate ansvaret for  f eks en utrygg angstbiter til andre? Man fjerner nødvendigvis ikke frykten fra hunden selv om den blir omplassert og endrer miljø. Og ikke minst: er det riktig ovenfor hunden?

Tror du er inne på noe vesentlig her.
I verste fall; hvor mange eiere skal hunden ha før den finner "den rette" som faktisk er istand til å leve det livet hunden trenger?
Jeg VET ikke dette, men jeg tror at en del av problemhundene flytter ganske mange ganger før de enten finner eieren med stor E, eller blir avlivet.
Og helt ærlig... hvor mange hadde giddet å svart på følgende annonse:
"Redd og usikker hund gis bort til noen som vet hva de skal gjøre med problemet. Hunden har lett for å bite, klarer ikke å forholde seg til fremmede folk, spesielt ikke barn. Reagerer svært negativt på andre hunder, etc etc."
Er folk flest 100% ærlige når de omplasserer "problemhundene" sine?
Dette her er kun et eksempel...

Jo,  Man fjerner frykten når utløseren ikke lenger er tilstedet.

Så hvis hunden er redd for barn opphører frykten for barn når barn ikke lengre er noe den må forhold seg til. Å se og høre barn på avstand er ikke så vanskelig å kjøre tilvenning på. Når hunden får ærfaring i at de aldri aldri kommer for nært:)

Men det kan være vanskelig eller umulig om hunden også eksponeres for barn i heimen. Selvom terskelen stort sett er høyere for egne barn og i trygge omgivelser hjemme.

Vi mennesker kan ta fornuften i bruk og overstyre våre egne fobier. Og ved å gjøre en ting 100 ganger, selvom vi er "livredde" vil vi antagelig oppnå en større toleranse (mestring) på samme måten som 100 fravær av vil gi hunden mestring.

Hundens nærvestyrke er ikke en stabil greie. Den endres i forhold til både hormoner og ærfaring.

Så veldig mye kan styres ved fravær av eksponering. Rundt f.eks den alderen nærvestyrken er dårligst.

Ofte oppstår utfall / utagering på noe fordi hunden eksponeres for forskjellige "uhell" i en fase hvor toleransen for er dårlig. Der en fjellstø hund vil reagere med et blikk neste gang vil en middelstø unghund kunne gi lyd. Og en nærvøs en gå ut av sitt gode skinn. Neste gang.

Gitt at det aldri blir noen neste gang vil alle tre ha glemt det. Etterpå.

Hunder går ikke rundt og lagrer bilder av mulige scenarioer i hodet sånn som oss. Og de er ikke bevisst sine ev. fobier. Sånn som oss.

Så dårlige nærver hos en hund betyr vel hovedsakelig at den er lite belastbar i forhold til situasjoner og i forhold til miljøer.

Det betyr ikke at hunden ikke har det godt når den er innenfor det som er mestringsområdet sitt. Der en nærvøs person kan grue seg fordi den VET den skal ha flere "eksamner" eller hva. Der er hunden enten i situasjonen. Eller ikke i.  Jeg er nokså sikker på at de ikke kan "grue" seg til mulig forestående press:)

Fjerning av trigger er forbeholdt de triggerne som er kontrollerbare. Min hund ble lydredd ved ca 8 mnders alder og ble progressivt värre på tross av trening. Lyd er ikke kontrollerbart og det er nesten umulig å skjerme hunden mot. Det som tilslutt ble problemet for min var at det gikk over til å bli en generell angst. Han forbandt ting i miljöet med skremmende lyder. Da blir det umulig å fjerne triggerne!

Og da står man ovenfor valget som eier, er det sånn at hvis han flytter til et nytt miljö der det ikke er noen höye lyder at han vil bli tryggere? Eller vil han da senke terskelen for hva han ser på som skremmende (min situasjon). Og hvor ofte er det ok at en hund er redd för den får en så dårlig livskvalitet at det er uforsvarlig av eier å beholde den?

Jeg tror at mange strekker seg enormt langt for at de virkelig vil at det skal fungere, kanskje lengre enn de burde og hva som er bra for dem og for hunden.

Zapp:Jo,  Man fjerner frykten når utløseren ikke lenger er tilstedet.

Ekstrem skyhet er en form for angst/frykt som mange huskyer er plaget med. Mye genetikk/avl i dette. Og veldig vanskelig å gjøre all verden med. Man kan sosialisere mye fra tidlig valpealder og det vil ta brodden av noe, men da må man opprettholde denne sosialiseringen over tid fremover i hundens liv også, ellers faller de gjerne tilbake og blir veldig sky. Og de med mest uttalt skyhet blir gjerne angstbitere. Og er ikke en type hund man omplasserer hvis man ikke mestrer den selv.

Ja. Og er hunden mørkredd kan man la vær å eksponere den for mørket. Er den skuddredd kan man holde den unna en hver lyd som ligner?

Dvs. dra på skauen på nyttårsaften? osv. Helt uavhengig av om frykten er påført eller genetisk?

En hund med en genetisk angst for glatte gulv kan man sette på potesokker med skikkelig gripsåle. Når den da aldri mer opplever å skli? så vil den etterhvert slutte å være redd for glatte gulv:)

Det problemet er jo eliminert?

Så i motsetning til hos oss er det ikke forestillingen om glatt underlag. Men ærfaringen av det som opprettholder frykten for.

VI blir stive i beina når vi ser det er holkeføre. Hunder blir stive i beina på holka når de kjenner de sklir.

Det blir for enkelt zapp. Hva med de tingene man ikke har kontroll over? Det jeg har erfaring med er skuddredsel, så kan bruke det som eksempel. Hvis hunden er skuddredd og du holder den unna på nyttårsaften, men to dager etter nyttårsaften går du pent din vanlige skogstur og noen sender opp en rakett alikvel? Eller hunden din finner ut at smelling av bildörer höres ut som skudd osv... Hunder er flinke på å generalisere og spesielt når det gjelder lyd. Det er fordi at hjernen er laget for å finne en logisk forklaring på det den opplever. Eksempelvis er eksperimentet med lille Albert og den hvite kaninen der forskere smelte sammen cymbaler bak ryggen på lille Albert hver gang han fikk leke med en hvit kanin. Etter kort tid begynte lille Albert å skrike som en idiot hver gang han så den hvite kaninen. Sånn funker skuddredsel ofte hos hunder også, hvordan kontrollerer man da for det hunden tror er farlig i forbindelse med en sånn redsel?

Zapp:

Ja. Og er hunden mørkredd kan man la vær å eksponere den for mørket. Er den skuddredd kan man holde den unna en hver lyd som ligner?

Dvs. dra på skauen på nyttårsaften? osv. Helt uavhengig av om frykten er påført eller genetisk?

En hund med en genetisk angst for glatte gulv kan man sette på potesokker med skikkelig gripsåle. Når den da aldri mer opplever å skli? så vil den etterhvert slutte å være redd for glatte gulv:)

Det problemet er jo eliminert?

Så i motsetning til hos oss er det ikke forestillingen om glatt underlag. Men ærfaringen av det som opprettholder frykten for.

VI blir stive i beina når vi ser det er holkeføre. Hunder blir stive i beina på holka når de kjenner de sklir.

Du får det til å høres veldig enkelt ut ved å dra frem noen eksempler som det går an å gjøre noe med ved å forebygge (potesokker meg her og potesokker meg der) - og få det ikke til å høres ut som om folk bare gir opp fordi man ikke "gidder" mer.

Folk har gått igjennom enorme ting for å få det til å fungere, ved hjelp av medikamneter, terapeuter og all verdens tilrettelegging, og folk har satt livet sitt på vent i flere år - noen ganger hjelper ikke det.

Det er jo nettopp det. Enkelte ting kan man eliminere ved omplassering. Som barn i familien eller ikke, trafikkstøy, skytebane i høreavstand osv. osv.

Fordi det er ting knyttet til miljøet.

Om en hund blir skjærmet fra de hundrevis av nyttårsmell som finnes et sted på nyttårsaften?

så er ikke et enkelt smell to dager senere av samme omfang som?

Så det handler ikke om 100% fravær. Det lar seg vel vanskelig gjøre. Men for en hund som er redd barn vil det å flytte fra fembarnsfamilien til en pensjonist uten barnebarn som besøker antagelig være fravær nok. SELVOM det selfølgelig kommer barn på døra der også:) tre ganger i året for å selge lodd?

Og det er der jeg syns det krisemaksimeres voldsomt. Som om en hund som misstrives med at husets fem barn har venner ut og inn hver dag omtrent ikke kan tåle et par barn på døra som skal selge julenek et halvt år senere? Da har antagelig angsten gått noe i glemmeboken og selvom det kommer en reaksjon på, så vil den neppe være i alarmberedskap 24 t. i døgnet fordet? neste halvår?

Hunder assosierer BREDT. Og det betyr at de kan forbinde angsten med mer enn utløsende.

Banalt sagt kan synet av en Champanjeflaske utløse nyttårsnoian. Om hunden kun har sett Champanje når den har vært redd pga fyrverkeriet. Fordi flasken er med i hundens "brede" bilde av.

En hund som er redd nyttårsraketter blir ikke redd smell av bildører fordi om den ikke eksponeres for nyttårsrakettene.

Skuddredde hunder er nokså utbredt. Og de går ikke fra å være redd skarpe smell til å bli redd andre lyder i andre situasjoner de har mestring på. Medmindre de eksponeres for disse andre lydene nettopp i angstmoduset og settingen de forventer seg bli eksponert for høy lyd?

Eks. Hunden har full angst på skytebanen. Eier tar alikevel med hunden på skytebanen når det ikke skytes. Det smeller i en bildør og VIPS har hunden, som er i full angstberedskap "adoptert" lyden av bildør DER (på skytebanen) som nytt smell å frykte.

Men den vil neppe gå av skaftet på smellet fra egen bildør i første omgang. Men hvis eier fortsetter ta den med på skytebanen og smeller i i bildører er det fullt mulig det blir "generalisert" til andre bildører, andre steder. Tilslutt.

Ok jeg orker ikke å ta det her med deg, jeg har hatt alt for mye å gjöre med lydredsel å gjöre og det ligger for närt nå, men du forenkler det sterkt. Lydredsel fungerer på en annen måte enn andre redsler pga de hjerneområdene innvolvert (som er mer lik de for generell angst og paranoia i mennesker, og er mer en uspesifikk angst istedet for en spesifikk som feks separasjonsangst).

Pelskåpa:

Ekstrem skyhet er en form for angst/frykt som mange huskyer er plaget med. Mye genetikk/avl i dette. Og veldig vanskelig å gjøre all verden med. Man kan sosialisere mye fra tidlig valpealder og det vil ta brodden av noe, men da må man opprettholde denne sosialiseringen over tid fremover i hundens liv også, ellers faller de gjerne tilbake og blir veldig sky. Og de med mest uttalt skyhet blir gjerne angstbitere. Og er ikke en type hund man omplasserer hvis man ikke mestrer den selv.

siterer fra hjemmesiden til norsk siberian huskyklubb, "om rasen" : "Noen SH`er kan være uinteresserte  eller reserverte overfor fremmede. Endel er regelrett skye, dette kan til en viss grad være medfødt, og blir forsterket ved for lite sosialisering i valpealderen. Dog skal det veldig mye til før en sky SH viser tegn til aggresjon, den vil trekke seg unna  eller bli stående som forsteinet hvis den ikke kommer unna. Dette er også et rasesærtrekk spesiellt for SH en, andre hundetyper ville vært angstbitere i samme situasjon.  Aggresjon er i det hele tatt en uønsket og utypisk egenskap hos en SH"

Ja. Den er grei. Jeg vet ikke hva lydresel er. Og tok bare eksempel i dette med nyttårsraketter og skuddreddhet. Som er nokså vanlig.

Det er mange sjeldnere lidelser. Både fysiske og psykiske. Som man ikke vet noe om før man opplever det selv med sin hund. Og man kan selvfølgelig ikke generalisere annet enn på "normalene".

Jeg har selv hatt en  akutt sykdom hvor lyder gjorde nokså vondt:) der og da. Så det er en mengde ting som gir utslag i følelsesapparatene våre.

lurer:

 

Pelskåpa:

 

Ekstrem skyhet er en form for angst/frykt som mange huskyer er plaget med. Mye genetikk/avl i dette. Og veldig vanskelig å gjøre all verden med. Man kan sosialisere mye fra tidlig valpealder og det vil ta brodden av noe, men da må man opprettholde denne sosialiseringen over tid fremover i hundens liv også, ellers faller de gjerne tilbake og blir veldig sky. Og de med mest uttalt skyhet blir gjerne angstbitere. Og er ikke en type hund man omplasserer hvis man ikke mestrer den selv.

 

 må kommentere, selv om det er OT: sky huskyer blir som regel IKKE angstbitere. Det er nettopp noe som kjennertegner siberian husky- de blir sjelden angstbitere selv om de er sky. Om det er annereledes blant AH skal jeg ikke uttale meg om. Har selv hatt sky siberians- der genetikken har vært medvirkende. De "klapper" sammen, men biter ikke. Det er ikke rasetypisk.

 

siterer fra hjemmesiden til norsk siberian huskyklubb, "om rasen" : "Noen SH`er kan være uinteresserte  eller reserverte overfor fremmede. Endel er regelrett skye, dette kan til en viss grad være medfødt, og blir forsterket ved for lite sosialisering i valpealderen. Dog skal det veldig mye til før en sky SH viser tegn til aggresjon, den vil trekke seg unna  eller bli stående som forsteinet hvis den ikke kommer unna. Dette er også et rasesærtrekk spesiellt for SH en, andre hundetyper ville vært angstbitere i samme situasjon.  Aggresjon er i det hele tatt en uønsket og utypisk egenskap hos en SH"

 

 

 

Jeg har tydelig truffet mange unntak.....

Pelskåpa:

 

lurer:

 

 

Pelskåpa:

 

Ekstrem skyhet er en form for angst/frykt som mange huskyer er plaget med. Mye genetikk/avl i dette. Og veldig vanskelig å gjøre all verden med. Man kan sosialisere mye fra tidlig valpealder og det vil ta brodden av noe, men da må man opprettholde denne sosialiseringen over tid fremover i hundens liv også, ellers faller de gjerne tilbake og blir veldig sky. Og de med mest uttalt skyhet blir gjerne angstbitere. Og er ikke en type hund man omplasserer hvis man ikke mestrer den selv.

 

 må kommentere, selv om det er OT: sky huskyer blir som regel IKKE angstbitere. Det er nettopp noe som kjennertegner siberian husky- de blir sjelden angstbitere selv om de er sky. Om det er annereledes blant AH skal jeg ikke uttale meg om. Har selv hatt sky siberians- der genetikken har vært medvirkende. De "klapper" sammen, men biter ikke. Det er ikke rasetypisk.

 

siterer fra hjemmesiden til norsk siberian huskyklubb, "om rasen" : "Noen SH`er kan være uinteresserte  eller reserverte overfor fremmede. Endel er regelrett skye, dette kan til en viss grad være medfødt, og blir forsterket ved for lite sosialisering i valpealderen. Dog skal det veldig mye til før en sky SH viser tegn til aggresjon, den vil trekke seg unna  eller bli stående som forsteinet hvis den ikke kommer unna. Dette er også et rasesærtrekk spesiellt for SH en, andre hundetyper ville vært angstbitere i samme situasjon.  Aggresjon er i det hele tatt en uønsket og utypisk egenskap hos en SH"

 

 

 

 

 

Jeg har tydelig truffet mange unntak.....

Jeg snakket om Husky. Du velger å kommentere det innlegget og snakker så om både husky og  SH. Hvor mange jeg har møtt av hver har jeg ikke telt opp, men mange flere AH enn SH ja om det var det du ville frem til. Og jeg har møtt flere AH som ikke er helt stabile i hodet. Og som angstbiter.

Pelskåpa:

Jeg snakket om Husky. Du velger å kommentere det innlegget og snakker så om både husky og  SH. Hvor mange jeg har møtt av hver har jeg ikke telt opp, men mange flere AH enn SH ja om det var det du ville frem til. Og jeg har møtt flere AH som ikke er helt stabile i hodet. Og som angstbiter.

lurer:

 

Pelskåpa:

 

Jeg snakket om Husky. Du velger å kommentere det innlegget og snakker så om både husky og  SH. Hvor mange jeg har møtt av hver har jeg ikke telt opp, men mange flere AH enn SH ja om det var det du ville frem til. Og jeg har møtt flere AH som ikke er helt stabile i hodet. Og som angstbiter.

 

beklager. jeg mente SH.  og har en tendens til å kalle disse for husky, selv når jeg VET at det er lett å ta feil når både SH og AH kalles husky. 

 

 

 

Jeg regner med at avlen for SH er mye mer kontrollert enn for AH.

Pelskåpa:

 

lurer:

 

 

Pelskåpa:

 

Jeg snakket om Husky. Du velger å kommentere det innlegget og snakker så om både husky og  SH. Hvor mange jeg har møtt av hver har jeg ikke telt opp, men mange flere AH enn SH ja om det var det du ville frem til. Og jeg har møtt flere AH som ikke er helt stabile i hodet. Og som angstbiter.

 

beklager. jeg mente SH.  og har en tendens til å kalle disse for husky, selv når jeg VET at det er lett å ta feil når både SH og AH kalles husky. 

 

 

 

 

 

Jeg regner med at avlen for SH er mye mer kontrollert enn for AH.

  vi kan ta denne diskusjonen et annet sted vi pelskåpa- så kan man fortsette å diskutere hovedtemaet videre :)

En husky er en S.H

En AH er en Alaskan husky. Ikke en husky.

Forstavelsen Sieberian var aldri i bruk i dagligtalen før AHens tid. Da het det bare Husky.

Det blir som med Labrador. Det er en Labrador Retriver. Men man sier bare Labrador.

Så det blir litt for "inside" å benevne en AH som en "husky" uansett ordets oversatte betydning. Huskybetegnelsen på norsk relaterer til rasen.

Unntatt muligens da i AH-miljøet?

Detta er og blir et subjektivt spørsmål og avgjørelse. Støtter absolut det og gi hunden 2,3 ja kansje flere sjangser, men hvordan finner du det rette menneske som du med sikkerhet vet kan hjelpe eller ta hånd om "problem hunden" på den rette måten? Jeg mener, er det du eller "denn neste" som avgjør dette. Skal flere individer få muligheten til å prøve " sine måter", og når er det nokk og hvem bestemmer at det er nok?

Jeg har hatt flere omplaserings hunder, som har vert erklært "problem hunder". Jeg har vert så heldig at jeg har klart og "koble" dem om, og de har levd hos meg til de har vert mette av dage.

Jeg har ALDRIG "sent" dem videre og jeg veit ikke om jeg ville ha gjort det heller. Ikke misforstå, jeg er ABSOLUTT ikke noe spesialist, men tanken på at jeg ikke vet om den har det bra eller ikke, det........

selfølgelig kan jeg ha kontakt, men det har jo vert bevist flere ganger at det aldrig er noe garanti for at hunden etter dine meninger har det bra nok. Om hunden er fiksrt på alt som går fort eller går på jul, setter du den da i hundgård, eller omplasserer du den?

Detta vil altid være en "synsings" .

Men som det er sakt tidligere i detta forumet, vi som opprettere, proffe eller amatører, rase hunder eller blandinger, HELSE PSYKISK SOM FYSISK må væra kjent. Vi kan aldrig gardere oss 100%, men vi bør gjøra vårt beste. Derfor bør også utdannelse inn i bilde for hundehåll.

Og til slutt, som et lite tips til valpekjøpere.  Ta med dere et "hunde" menneske dere stoler på og kjenner når dere skal ut å velge valp, ev. rase. Igjen ingen garanti, men kansje sjangsen for at dere finner valpen som passer inn i familien, en med deres energi nivå og aktivitets nivå, da kan bli lettere å finne?

Dette er ganske vanelig innen heste veren, kansje det kunne hjelpe hunde verdenen?

Vær så snill å se bort fra alle skrive feil, iver, engasjemang og dysleksi er en elendig kombinasjon.