protector:

jeg ver tenkt meg på flere kurs med dober valpen min, men fikk høre at han var så potensielt farlig at jeg måtte få et eget opplegg hvor valpen min ikke sku få treffe de andre, for deres beskyttelse.... jævla uvitende idioter.

Så d ble ikke noe kurs på oss

Hæ?! For noe tull. Bra du ikke kasta bort pengene dine på sånne idioter som åpenbart ikke har peiling på hund. At det går an...

Nå har jeg ikke hatt en renraser dobbis, men moren var renraset og faren var det også dobber i, og de er virkelig en prøvelse spesielt i unghundperioden!

Var selv førstegangs eier av en sånn, og støtter de som sier du må være i forkant når du har en slik hund.

Hun jeg hadde hadde et sterkt vokter og vakt instinkt og ingen fremmende kunne komme rett inn på tomta uten videre godkjennelse fra meg.

De er også veldig enmannshunder. Mi hørte kun på meg og det var bare jeg som kunne hanskes med henne. Hun fulgte meg hvor enn jeg var og likte ikke å ikke få bli med på ting.

Og de pistrer gjerne mye og tester som sagt før i tråden, folk , spesielt om du er redd kunne mi virkelig være en prøvelse, også mot familiemedlemmer, gjerne exsamboeren min.

Hun oppfasttet raske sinnstemingen eller om folk var redd henne. De tester grenser hele tiden .

Problemet hos oss var at hun mer eller mindre kun hørte på meg. Og kunne være kvass mot enkelte folk og hunder.

Det positive md henne var at hun var superlydig mot meg,Veldig førerorientert og likte å jobbe for meg, uansett hva. Hun tilbydde adferd hele tiden og virkelig ville jobbe hele tiden , og gjøre deg til lags.

Hun ville bodd under huden min om hun fikk lov hehe.. Du får virkelig en venn for livet om d u velger en dobber vil jeg tro ;) 

Nå har ikke jeg hatt renraset dobber så vet ikke om jeg er kvalifisert til å svare, men jeg svarte allikavel med mine erfaringer :)

Jeg har en hannhund på 23 mnd og ei tispe på 22 mnd. De er to veldig forskjellige individer. Hannen er veldig rolig og krever egentlig bare tur. Tispen MÅ ha mentaltrening. Hun kan pistre litt hvis hun kjeder seg, men det er faktisk ikke værre enn å ta en liten treningsøkt (godbitsøk på plenen, litt fri ved foten el.lign) for å roe ned maset der og da.

Tispen min kom hit som valp. Vi har trent i hundeklubben fra hun var liten og hun er snill og grei mot andre. Hun ELSKER å bruke hodet på ting og KREVER det! Om hun ikke får brukt hodet så ligger hun bare på lading et par timer, så er hun klar igjen. Holder ikke med bare skogstur med henne. Hun er vill etter ball, og går lydighet som ei gudinne for en liten brødsmule.

Hannen kom hit som 13 mnd. Han har løpt rundt i hundeparker til han var ca 9 mnd. Han har nå "våknet" for alvor og er endelig klar for å trene med ball som belønning. Skal ikke mase mye om veien dit, men den har vært lang. Han elsker å trene bitearbeid i hundeklubben, og målet med han er å trene mot IPO. Han er en behagelig gutt og sover gjerne lenge om morgenen, og maser ikke om trening.Han er med så det holder, men han krever det ikke, og skal ikke styre det sånn som tispen min tror hun kan.

Jeg forguder rasen og skal aldri ha noen annen rase..ever! Ja de er hopp og sprett og tjo og hei, men det er det jeg liker med de. De bærer kløv, de trekker meg på ski, de har guts så det holder. Jeg bor alene og ja de vokter. De slipper ikke noen inn porten før jeg ser hvem som kommer, men når de er vel inne..så er det baaaare stas. Hannen er mer sånn at han ser hvem som kommer, hilser med en suss...og så er han ferdig. Tispen vil gjerne hilse og susse så mye som mulig.  Han er vel det man kan si litt mer dobber i gemyttet. Litt "overlegen" mot de han ikke kjenner. Hun er veeeeldig sosial!

De elsker å kose og ligger helst inntil meg så mye de kan! Han er en enmannshund, hun elsker alle. Han hører bare på meg, hun hører på alle.

De som har kullbror til tispen min kjøpte han som førstegangshund, og de klarer det veldig bra.

Hvis du er innstilt på å ha mye tid til trening, og ikke minst masse tålmodighet de første 2 årene så bare kjør på! Du får en veldig hengiven hund, og du kan bare se deg over skulderen så vet du hvor hunden din er. De dilter...De bjeffer ikke i bilen ( i allefall ikke mine) og de er lojale som få. MEN ikke køp hvor som helst. BRUK TID på å finne rette oppdretter, og linjer, DET er viktig!!!!

Lykke til!!!

Hvis det er doberman du vil ha, så gjør du dine forbredelser og kjøper deg en doberman. For meg blir det helt tullete å velge bort rasen man ønsker, av slike ting at den er krevende som unghund, etc. De aller fleste hunder er krevende som unghunder, trenger mosjon, hjernelek osv. Det ER raseforskjeller, men alle hunder er jo en HUND med alle deres gode og dårlige deler som følger med. Når man velger rase, velger man etter egne interesser, ikke etter hvilken rase som er "enkle" å holde.

Afghansk mynde var min førstegangshund, og rasen skal vist være en vanskelig førstegangshund. Men jeg gjorde meg klar på pelsstell og dens spesielle gemytt, og vi lever begge i beste velgående. Jeg er glad jeg ikke spurte her først om dette var rasen for meg, for da hadde jeg sikkert ha blitt drysset ned med det ene og det andre :)

Jeg syns det er synd at så mange raser blir problematisert, det høres jo ut som om man må være noe slags supermenneske for å i det hele tatt kunne eie enkelte raser. Det er ingen andre steder enn her hvor jeg hører om disse grusomme hundene som er så forferdelig vanskelig å eie.

De aller fleste hunder uansett rase lever som familiehunder. Og det går helt fint! Jeg kjenner mange med både rottweiler, dobermann, aussie, schâfer, belgiske fårehunder (gisp.. tilogmed malle) som lever et helt vanlig familieliv. Igjen; UTEN problemer.

TS: Jeg håper du kjøper den hunden DU har lyst på og ikke velger en fordi "alle andre" anbefaler eller fraråder.

Jeg synes det er bra at folk advarer mot ´krevende unghund perioder´ i visse raser etc. Man gjør ikke det for å stille spørsmål til kompetanse, man gjør det for kanskje å skåne personen for å gå i anskaffelse av noe som krever så mye tid og krefter, og som potensielt kan ´kollidere´ litt med det sosiale livet man sikkert har framfor seg som en i begynnelsen av 20 årene.

Jeg syns det virker ut i fra hva TS skriver at hun er klar over at Dobere KAN være mer krevende enn andre hunder. Så lenge man har det i bakhodet burde det ikke være noen hindring å anskaffe seg denne rasen.

Jeg har selv en dober-gutt fra brukslinjer på 2 og et halvt år. Har gått gjennom både mental og fysisk pubertet, og ja selv om det til tider har vært ekstremt krevende så kom vi gjennom det uten noe særlig drama. Nå er vi 2 om hundeholdet her i familien, og det tror jeg har vært helt nødvendig i og med at vi har en unde i tillegg. Hadde jeg vært alene med dobern tror jeg ikke det ville vært mulig å ha både jobb og unge i tillegg, for nr 1 av viktige ting med dobermann er at når du skaffer deg en så har du virkelig skaffet deg en hund for livet, 24 timer i døgnet. Den vil IKKE trives med å stå alene ute i bånd, ligge alene i gangen hvis du sitter i stuen eller har selskap. Med vår går det greit nå å ligge alene i stua om natta, og 6-7 timer alene om dagen hvis vi er på jobb eller skole, men det tok ganske mange måneder for å få dette til. Verst var det å være alene hjemme på dagtid.
Når du kommer hjem fra skole eller jobb må du være innstillt på å bruke resten av dagen sammen med hunden. Men jeg mener ikke at du må rett ut i skogen i flere timer, mental trening, etc. En dobermann går greit et par dager uten veldig mye aktivitet så lenge du gir den oppmerksomhet og vanlige lufteturer. Med oppmerksomhet kan det være nok å bare prate til hunden i ny og ned, ta en liten dra-kamp med et eller annet i noen minutter, eller liknende.

Hvis man vil elske å ha en hund diltende etter seg hele dagen så er dobermann den riktige rasen iallefall. Jeg kan gå tur i skogen med han løs og han er ALDRI mer enn kanskje 30 meter unna meg. Slipper meg aldri ut av synet. Er rimelig sikker på at han kunne gått løs sammen meg i en by blandt mange folk uten problemer. Han kommer alltid på innkalling, og belønning trenger ikke være mer enn at far eller mor hopper litt rundt med han og roser med bliiiiid stemme. Trenger ikke å gå rundt med pølsebiter i lomma til en hver tid for å få han til å gjøre noe. Og alle kullsøskene er slik også.

Vi fikk også mange "velmenende" ord om hvor mye jobb det ville være med en dobermann, og hvis vi gjorde feil ville vi skape et monster som måtte sendes til avliving. Ikke hør så nøye på dette. Hvis du vil ha en dobermann, og er villig til å gi den all den oppmerksomheten den krever så Go for it!

Viktige angående dobermann(etter min erfaring):
-Start tidlig med sosialisering, men ikke overdriv. Ikke la den leke med alle hundene den treffer. Det viktigste er at den lærer at andre hunder eksisterer og kan være i nærheten av den uten at det betyr fare. Dette gjelder for folk, unger og andre dyr også.
-Start båndtrening med en gang. ALDRI la den få belønne seg selv med å dra å båndet. Her feilet vi så det holdt, og må enda betale prisen for dette. Noen sier at dobermann ikke kan læres å gå pent i bånd, men det tror jeg ikke på.
-De trenger å få løpe fritt ofte, så finn deg områder der du kan la hunden få løpe fritt lovlig og uten at den treffer på folk eller andre dyr.

Jeg vil anbefale deg å ta rasevelgeren her, for å se hva du får opp. Hvis det er dobermann, så er jo det flott. Det er rasen vi skal ha neste gang. :)

Men noe jeg lurer på, er hvor lurt det er å kjøpe en så tidlig. Det er allerede vanskelig å finne et sted å leie, spesielt med hund og dobermann som er kjent som "farlig". Vi overtok Bichon-en da jeg var 17 og bodde i en liten leilighet med kjæresten min. Den gjorde det vanskelig å finne et sted å leie og det var bare tilfeldig at vi fikk leie der vi endte opp. Hadde vi hatt staffen da, så ville vi antakeligvis ikke fått leid noe sted. Derfor lurer jeg på om du kanskje burde utsette det noen år. Men det er sånt du må tenke over og bestemme selv. :)

*Mini*:

Jeg syns det er synd at så mange raser blir problematisert, det høres jo ut som om man må være noe slags supermenneske for å i det hele tatt kunne eie enkelte raser. Det er ingen andre steder enn her hvor jeg hører om disse grusomme hundene som er så forferdelig vanskelig å eie.

De aller fleste hunder uansett rase lever som familiehunder. Og det går helt fint! Jeg kjenner mange med både rottweiler, dobermann, aussie, schâfer, belgiske fårehunder (gisp.. tilogmed malle) som lever et helt vanlig familieliv. Igjen; UTEN problemer.

TS: Jeg håper du kjøper den hunden DU har lyst på og ikke velger en fordi "alle andre" anbefaler eller fraråder.

Har du vært på finn? At man presiserer i det uendelige at det kan bli hardt med en krevende hunderase som f.eks dobermann er da utelukkende positivt? Så kan vedkommende evnt bli positivt overrasket! Og man slipper å føle seg som en mislykket hundeeier som ikke orker med styret, som den elsklige hunden er blitt. Og dermed må omplassere og alt det som hører til. Jeg håper at TS har lyst på en hund som hun rår med og har tid, krefter og evner å stimulere som den trenger. Om det er dobermann kan jeg ikke svare på, men det er mange variabler å ta hensyn til når man kjøper seg stor, krevende, livlig, lettlært(på godt og vondt) hund med generelt dårlig rykte blant allmennheten...

Jeg liker dobere innmari godt og det finns ingenting jeg synes er lekrere enn en godt trent dober både fysisk og mentalt, og nei, jeg trener ikke i den lokale hundeklubben, da jeg ikke er enig i bla at de er forutinntatte iforhold til raser...

Godt mulig at TS vil takle en dober godt, men med tanke på alder og at det er en periode i livet hvor situasjonen forandrer seg tidvis fort er det desto viktigere å tenke ekstremt godt igjennom valgene man gjør når det gjelder rase. Det er iallefall aldri lurt å forhaste seg ved kjøp av bruksrase...

Hadde vært spennende å høre fra TS igjen...

Bergljot:

 

*Mini*:

 

Jeg syns det er synd at så mange raser blir problematisert, det høres jo ut som om man må være noe slags supermenneske for å i det hele tatt kunne eie enkelte raser. Det er ingen andre steder enn her hvor jeg hører om disse grusomme hundene som er så forferdelig vanskelig å eie.

De aller fleste hunder uansett rase lever som familiehunder. Og det går helt fint! Jeg kjenner mange med både rottweiler, dobermann, aussie, schâfer, belgiske fårehunder (gisp.. tilogmed malle) som lever et helt vanlig familieliv. Igjen; UTEN problemer.

TS: Jeg håper du kjøper den hunden DU har lyst på og ikke velger en fordi "alle andre" anbefaler eller fraråder.

 

 

Har du vært på finn? At man presiserer i det uendelige at det kan bli hardt med en krevende hunderase som f.eks dobermann er da utelukkende positivt? Så kan vedkommende evnt bli positivt overrasket! Og man slipper å føle seg som en mislykket hundeeier som ikke orker med styret, som den elsklige hunden er blitt. Og dermed må omplassere og alt det som hører til. Jeg håper at TS har lyst på en hund som hun rår med og har tid, krefter og evner å stimulere som den trenger. Om det er dobermann kan jeg ikke svare på, men det er mange variabler å ta hensyn til når man kjøper seg stor, krevende, livlig, lettlært(på godt og vondt) hund med generelt dårlig rykte blant allmennheten...

Det har jeg:) Der ligger det ute hele 3 dobermann og til sammenligning 8 golden retrievere til omplassering. Ja jeg syns det er positivt at man opplyser om en rases negative sider, men jeg syns det blir så voldsomt til svartmaling.

*Mini*:

Det har jeg:) Der ligger det ute hele 3 dobermann og til sammenligning 8 golden retrievere til omplassering. Ja jeg syns det er positivt at man opplyser om en rases negative sider, men jeg syns det blir så voldsomt til svartmaling.

Golden er nr.2 i NKK´s liste over registrerte raser for 2010, og dobermann aner jeg ikke for den er ikke blant de 50 øverste engang? Så det blir veldig veldig feil å sammenligne sånn.

*Mini*:

Bergljot:

 

*Mini*:

 

Jeg syns det er synd at så mange raser blir problematisert, det høres jo ut som om man må være noe slags supermenneske for å i det hele tatt kunne eie enkelte raser. Det er ingen andre steder enn her hvor jeg hører om disse grusomme hundene som er så forferdelig vanskelig å eie.

De aller fleste hunder uansett rase lever som familiehunder. Og det går helt fint! Jeg kjenner mange med både rottweiler, dobermann, aussie, schâfer, belgiske fårehunder (gisp.. tilogmed malle) som lever et helt vanlig familieliv. Igjen; UTEN problemer.

TS: Jeg håper du kjøper den hunden DU har lyst på og ikke velger en fordi "alle andre" anbefaler eller fraråder.

 

 

Har du vært på finn? At man presiserer i det uendelige at det kan bli hardt med en krevende hunderase som f.eks dobermann er da utelukkende positivt? Så kan vedkommende evnt bli positivt overrasket! Og man slipper å føle seg som en mislykket hundeeier som ikke orker med styret, som den elsklige hunden er blitt. Og dermed må omplassere og alt det som hører til. Jeg håper at TS har lyst på en hund som hun rår med og har tid, krefter og evner å stimulere som den trenger. Om det er dobermann kan jeg ikke svare på, men det er mange variabler å ta hensyn til når man kjøper seg stor, krevende, livlig, lettlært(på godt og vondt) hund med generelt dårlig rykte blant allmennheten...

 

 

Det har jeg:) Der ligger det ute hele 3 dobermann og til sammenligning 8 golden retrievere til omplassering. Ja jeg syns det er positivt at man opplyser om en rases negative sider, men jeg syns det blir så voldsomt til svartmaling.

Jeg skrev krevende raser, ikke nødvendigvis kun dobermenn. Men uansett blir sammenligningen totalt bom all den tid det er så stor forskjell mellom hvor mange dobere det avles mot golden;-)

Er det så veldig svartmaling da? Jeg må ærlig innrømme at jeg hadde ikke anbefalt dobermann til en hvilken som helst 20åring som jeg tilfeldig treffer på nett. Det er mange utfordringer med rasen, helsa er et aspekt som man kanskje ikke tenker så mye over, men det kan fort bli veldig dyrt. Og da bør man tenke gjennom hvorvidt man faktisk har en økonomi som vil tillate kjipe regninger. Omplassering av dobermenn er relativt vanlig når man ser på hvor mange(få) oppdrettere det faktisk er av rasen. Når jeg skaffet meg mi, vurderte jeg omplassering og ringte rundt på de som var til omplassering. Og det var stort sett samme historie, hundehold som ikke var kjekt lenger pga at eier ikke hadde kapasitet til å gi hunden det den trengte. Og det er så unødvendig. Er man forberedt på et helvete så har man mye større sjanse til å bli positivt overrasket, og det er aldri en dum ting.
Selv ble jeg faktisk positivt overrasket av mi, hun var en enkel valp, en enkel unghundtispe og er nå en flott voksen hund. Men det er ikke alle forundt og jeg hadde virkelig forberedt meg på SLIT. Men det kom aldri, takk og lov! Det var supert. Og jeg tror at en del av det også kom pga at jeg faktisk var så godt forberedt;-)

Det ER stor forskjell på raser i unghundsperioden. Rottisen og dobberen har jo rykte på seg for å teste og være veldig krevende i oppveksten. Men linjer spiller også stor forskjell. Jeg har to boxere. Den ene kommer etter familieboxere, det gjør også den andre. Men den andres far er import hvor det ligger brukslinjer bak, og jeg skal si deg det er forskjell! Eldstemann er en sofahund som trives best om han får ligge inntil deg, mens yngstemann er mye mer opptatt av å få brukt seg.

Jeg synes det er bra at folk kommer med litt skremselspropoganda, da en dobermann ikke er av de enkleste førstegangshundene. Men får man tak i en god oppdretter som ikke avler hardcore brukslinjer og i tillegg velger riktig valp i kullet så kan jo dette gå riktig bra!

Har også inntrykket av at en dobermann må brukes, og da er det jo veldig greit om føreren intr seg for lp/ag/ipo/spor. Det vet man jo ikke før man har holdt på litt...


Har selv en drøm om å skaffe meg dobermann, dog importere fra brukslinjer, men det blir den dagen boxerene mine ikke eksisterer lenger, da jeg tror det holder med en dobermann i hus.

Kongsdattera:

Har lite erfaring med Doberman annet enn via venninnen min. Hun skaffet seg en Doberman hannhund da hun var ca 22 år. Hun hadde ingen hundeerfaring fra tidligere, men leste mye og satte seg inn i rasens behov før hun anskaffet valpen, og snakket mye med opdrettere før hunden kom i hus. Hun var bevisst hundens behov helt fra starten og hadde virkelig gjort leksa si. 

Som voksen ble denne hunden det jeg vil kalle "den perfekte hund". Rolig, sosial og virkelig trivelig, god mot alle mennesker og dyr og utrolig lydig. For venninnen min var Doberman det perfekte valget, om det er det for deg er jo vanskelig å si. Jeg ville ringt litt rundt til forskjellige oppdrettere for å få råd fra dem, dersom jeg var deg. De kjenner rasen på både godt og vondt og kan gi deg informasjonen du trenger.

Ps: hva slags boforhold har du, og vil boforholdene dine være stabile i mange år framover? Mange utleiere vegrer seg mot å leie ut leilighet til folk med hunderaser med dårlig rykte (ufortjent eller ei), og i enkelte deler av landet der det er stor mangel på utleieleiligheter er det vanskelig å få leid noe med en hund på slep i det hele tatt...

akkurat nå bor jeg hjemme, men neste år skal jeg flytte ut på landet for å gå på skole og da ser jeg etter å kjøpe leilighet/rekkehus mens jeg går på skole i minst fem år :) jeg hater å være innestengt jeg også i og med at jeg er vokst opp i stort hus med masse hage:)

Uansett hvilken rase du til slutt velger - sørg for å ha flere alternative "hundevakter" først. De fleste får slik hjelp av familie, men om både din mor og din bror er allergiske så er det vel begrenset hva de kan bidra med. Du er ung og selv om du elsker hund (ikke minst din egen når den tid kommer), så er det mye som skjer i livet hvor det ikke passer å ha med hund. Og selv om hunden kanskje har det helt fint hjemme alene, så er det veldig vanskelig for hundeeieren å ikke ha dårlig samvittighet.