Misky:

Nå var ikke innlegget ditt myntet på meg, men jeg ville bare si det var fint å se to ´bitre fiender´ bryte brød over en felles forståelse av å ivareta hundens edle deler .

Mofassah;

Om du leste mitt svar til deg så kanskje du så at jeg skrev at din metode for å styre bort hunden  fra löpetisper sikkert er ok og fungerer - hvor i dette ligger kritikken av «dine» metoder? At jeg ikke gidder å behøve spille klovn hver gang jeg vil ha hundens oppmerksomhet er en annen sak - hver sin lyst. Det finnes nok av tråder om dette med metoder og teknikk og du kan gjerne starte en ny så kan vi sikkert diskutere videre. (men snart hopper jeg i et helikopter og flyr til fjells, langt fra telefoner, epost, Canis og annen galskap:-)) Derimot handler denne tråden om noe helt annet og det ville være synd om den (også) sporet ut....

En øl er aldri dumt men flere er bedre:-)

Michael

Mofassah:

Misky:

Nå var ikke innlegget ditt myntet på meg, men jeg ville bare si det var fint å se to ´bitre fiender´ bryte brød over en felles forståelse av å ivareta hundens edle deler .

Bitre fiender? Du må ikke forveksle uenighet og høy temperatur på debatten med fiendskap. Jeg hadde gjerne tatt en øl med Michael anyday, og vi hadde sikkert hatt en helt strålende kveld med hundeprat i timesvis. Vi hadde kanskje til og med lært noe av hverandre.

Søtt var det ihvertfall .

SmuleSmurf:

 

Er det ikke mulig å holde vekta noenlunde ok på kastrerte hunder????
Eller var det noe annet med den tispa som ble så overvektig?
Jeg har lest meg til at kastrerte hunder ofte lettere legger på seg, og at man derfor må følge med og eventuelt bytte type fôr eller fôre mindre (?)
Forøvrig veldig interessant at en av dem fikk atferdsendringer.
Hadde vært interessant å visst hvorfor en hund plutselig blir så underdanig.

Min tispe har vært et matvrak uten like etter kastreringen - men det var hun før det, også!

Det er litt mer krevende å holde henne slank nå, ikke minst fordi jeg ikke er i stand til å tilby henne nok mosjon, men ikke verre enn at det lar seg gjøre ved å regulere hva slags mat hun får.

Jeg gir mer grønnsaker ifht kjøtt og fisk, og bruker grønnsaker som vomfyll når det behøves, f.eks. gulrøtter og brokkolistilker. Jeg er mer forsiktig med andre karbohydrater i form av brød, ris og pastarester osv, og hvis hun får er det fullkornsprodukter - like mye fordi det er det vi bruker selv. I forhold til light-for synes jeg det er interessant at hun ikke legger mer på seg av fett, så lenge det er "riktig" fett, derfor har jeg sluttet å passe på den siden av saken. At jeg må være mer bevisst ang. foringen kan like gjerne ha med alderen hennes å gjøre (?) hun er 5,5 år.  

red: lagt til overskrift

MichaelFossum:

Mofassah;

Om du leste mitt svar til deg så kanskje du så at jeg skrev at din metode for å styre bort hunden  fra löpetisper sikkert er ok og fungerer - hvor i dette ligger kritikken av «dine» metoder?

Ikke akkurat her, men du kan da ikke nekte for at du er sterkt kritisk til de metoder jeg sverger til? Du har jo i flere innlegg på din egen hjemmside og her på forumet mer eller mindre konstruert koblinger mellom både det en og det andre som er galt med klikkertrening, og egentlig uten at jeg ser så veldig mange alternative metoder presentert. Når noen er så kritisk til det jeg driver med, så blir jeg jo nysgjerrig på hvilke metoder de selv forfekter, hvilke teknikker som brukes og hva som gjør at de fungerer bedre.

Hva i all verden har dette med denne tråden å gjøre? Om du er kranglesyk så får du ta det med hunden eller kona, jeg pakker for fjellet og er i "jakt-modus".... Jeg har tidligere også invitert deg til å komme og observere på kurs eller jakthundssamling, da kan du få full innsikt i såvel teori som praksis - kanskje du kommer til å se lyset

Videre har jeg, ganske så konkret, forklart forskjellen i syn og metoder på en rekke andre tråder, senest en som du valgte å sjekke deg selv ut av...jeg mener å huske at du ikke helt klarte å svare når det ble snakk om fag....

Som sagt, la denne tråden handle om det den skulle gjøre: spørsmålet om uvettig kastrering er altfor viktig til at vår uenighet om hundehold og trening skal ødelegge den. By the way: Jeg holder faktisk på å gruble litt på en ny tråd om dette med hvem som egentlig er de mest positive hundetrenerne, der vil du få nok av muligheter til å diskutere ideologi, metoder og konkret teknikk. Håper jeg rekker å få ut den innen jeg drar till fjells...

Michael

Helt OT: Men god jakt Fossum :) Håper du får knalltid og masse fugl. Så kan du diskutere treningstips med meg når du kommer tilbake, skulle hatt noen ;)

Scottsmor:

 

Jeg gir mer grønnsaker ifht kjøtt og fisk, og bruker grønnsaker som vomfyll når det behøves, f.eks. gulrøtter og brokkolistilker. Jeg er mer forsiktig med andre karbohydrater i form av brød, ris og pastarester osv, og hvis hun får er det fullkornsprodukter - like mye fordi det er det vi bruker selv. I forhold til light-for synes jeg det er interessant at hun ikke legger mer på seg av fett, så lenge det er "riktig" fett, derfor har jeg sluttet å passe på den siden av saken. At jeg må være mer bevisst ang. foringen kan like gjerne ha med alderen hennes å gjøre (?) hun er 5,5 år.  

ania:

 

Pelskåpa:

 

 

 

Hundevennen:

 

 

 

 

Pelskåpa:MIN erfaring med Bris er at dette er veldiog vanskelig. Hun er helt besatt av mat. Hele tiden. Plagsomt besatt.

 

 

Du har min dypeste respekt med en matbesatt hund i samme hus hver dag hele året. Jeg klarte ikke å passe den tispa mer jeg... Jeg kan håndtere ganske mange ulike hunder og atferder, men den matbesettelsen gikk meg på nervene i den grad at jeg til slutt sa pass.

 

 

 

 

takk, det er tildels slitsomt ja. Jeg må stå og passe på når jeg forer nå, helt til all mat er spist. For ellers går ho oppetter den hunden som ennå har mat i skåla si (ho sluker sin egen mat uten å tygge den....og er ALLTID først til å spise opp). Og ho starter om nødvendig slosskamp nå for å få tak i maten som er igjen. Tidligere kunne jeg la gnageben og denslags ligge "strødd", men det kan jeg ikke lenger. For ho skal ha ALT og tåler ikke at andre tygger på noe. Så når ho er inne i huset, må jeg fore valpen i bur. For å beskytte valpen mot angrep. Og lukke buret til valpen har spist opp og fjerne alle rester med en gang valpen er ferdig.

 

 

jeg skjønner veldig godt at det er slitsomt å leve med en sånn hund, men er tispa di ikke et ekstremt tilfellet? de fleste kastrerte tisper jeg kjenner har fått økt matlyst, men ikke noe man ikke kan kontrollere

jeg har også et ekstremt tilfellet - kastrerte tispa mi deler gjerne, som du har sett på bilder, bein og alt annet spiselig, til og med snadder, med den andre hunden, og hun er like kresen som hun var før kastreringen

så ja, ekstreme tilfeller forekommer, men vanligvis er det noe midt immellom, altså litt økt matlyst som er kontrollerbar?

red. yay, nå fikk jeg opptrykk til eliteklasse! så det er bare å sende en pm om noen har lyst på et 50kr gavekort :)

Bris ble ekstrem vedr mat ETTER kastrering. Og da jeg kastrerte hannhunden min, gikk han fra å være anorektiker til å bli veldig glad i mat, og la på seg 6 kg på halvt år.

Jeg vet ikke om denne matlysten er så veldig kontrollerbar når jeg tenker på de hundene jeg har sett i sommer, som har vært kastrerte OG overvektige....

Jeg kan jo fortelle min erfaring, så langt med 2 tisper som ble kastrert. Den første mistet vi jo da hun knapt ble 3 år, og hun vi har nå er også litt over 3, men erfaringen var ganske lik for begge. Begge ble kastrert etter 3 løpetid grunnet hormonforstyrrelser, som viste seg med unormalt hyppige løpetider med kraftig innbilt svangerskap etter hver. (MF; hormonforstyrrelser vokser de ikke av seg. I den grad Galastop ville hatt en positiv innvirkning ville jeg altså måttet bruke det 3 ganger i året i hele hundens liv). Etter 3. løpetid fikk hun så mye melk, og var så plaget av det at hun slikket på seg masse sår rundt pattene. 

Selve inngrepet gitt helt uten problemer eller komplikasjoner. Jeg hentet hunden dagen etter (flink veterinær som alltid beholder dem over natten for overvåkning og smertelindring.) Dagen etter inngrepet, da jeg hentet henne, bar hun preg av å ha noe smerte; var litt urolig. Men sov også godt store deler av tiden. Dagen etter der igjen, altså 2 dager etter inngrepet, var det ikke mulig å merke smerter (hunden gikk på smertestillende og antibiotika i ca 10 dager etter inngrepet). I det hele tatt, 2 dager etter inngrepet kunne jeg ikke merke noe på hunden, alt var som før, og jeg måtte bruke mye energi på å sørge for at hun holdt seg tilstrekkelig i ro. Vi gikk vanlige turer,  også ganske lange, men hun fikk selvfølgelig ikke leke med andre, hoppe opp på høye ting osv. Stingene ble tatt etter ca 10 dager og vi fikk beskjed om at hun burde holdes i ro ca en uke til. Og det fikk vi vel til sånn nogenlunde. 

Såret grodde fint og det var overhode ingen komplikasjoner eller tegn til at hunden hadde noen plager, altså med unntak av dagen etter inngrepet da hun nok hadde litt smerter.

Det som har endret seg er først og fremst at jeg slipper de voldsomme hormonsvingningene med de følgene det hadde for hunden. Hun ble slik hun var mellom løpetidene: blid, leken, litt bøllete noen ganger, jevn i humøret. Hun er litt usikker, og denne usikkerheten viste seg så smått nesten et år før hun ble kastrert. Usikkerheten og den aggresjonen som tidvis fulgte med (utagering) ble verre når hun var innbillt. Usikkerheten har på ingen måte blitt borte i forbindelse med kastrasjonen, men jeg synes at de verste "toppene" er borte.

Pelskvaliteten er vel omtrent som før, mulig hun røyter noe mer over hele året og kanskje har noe mer underull. Hun har muligens også noe mer matlyst, selv om hun var ganske opptatt av mat før også. Jeg har overhode ingen problemer med å holde henne slank, selv om hun finner litt mat ute så regulerer jo jeg hovedmatinntaket. Jeg husker ikke hva hun veide da hun ble kastrert, men jeg vil tro hun veier litt mer nå i og med at hun jo har utviklet seg fysisk (hun var knappe 1 1/2 da hun ble kastrert og er drøye 3 nå). Men jeg vet i hvert fall at vekten hennes har vært stabil det siste 1 1/2 år. 

Jeg kan også nevne at med unntak av at hun ble noe mer voktete i forbindelse med syklusen, så ville det enkleste for MEG være å ikke kastrere. Hun var så enkel å ha med å gjøre. Hun diltet rett i helene på meg gjennom hele innbilt perioden, fant aldri på noe, var ikke interessert i andre hunder, ikke særlig sosial osv. Det var som å ha en lydig og gammel hund som bare var fornøyd med å gå der og lunte ved min side. Men sånn skal det jo ikke være, jeg ville ha en hund med futt og fart og ikke minst glede!! 

Og det har jeg fått. 

EDIT: jeg kom på en ting til; hennes forhold til andre hunder er uforandret. Hun er fremdeles like vennlig og flink med andre hunder. Før hun ble kastrert var forøvrig bestekompisen hennes en kastrert hanne (som skulle bli førerhund). Hun oppførste seg ikke noe annerledes mot ham enn hun gjorde mot inntakte hanner. Jeg ser heller absolutt ingen tegn til at andre hunder oppfører seg annerledes mot henne. 

Min forrige hund var ikke grei med andre hunder og kunne være ekstra ille med kastrerte hanner. Hun jeg har nå har aldri vist tegn til å bry seg om hannen var kastrert eller ikke. 

MichaelFossum:

 

Videre sier du: "Når du hevder at "innbilt" er en dårlig grunn for å kastrere, også når det forekommer i ekstrem grad, så må jeg bare melde pass."

Les hva jeg skrev: Derimot mener jeg som sagt at «innbilt» ofte er en dårlig unnskyldning. Ofte er her et viktig ord!

Derimot mener jeg som sagt at «innbilt» ofte er en dårlig unnskyldning. For det første er dette en relativ naturlig foreteelse, videre kan ekstreme tilfeller som regel behandles medisinsk.

Ved bruk av Galastop så handler det ikke om å stå på det hele livet, kun i perioder med «innbilt». Jeg kjenner som sagt noen hunder som hadde store problemer med innbilt og de er nå symptomfrie....kanskje bedre enn å være kastrert hele livet? Tilbake til nøkkelordet «ofte» - det finnes selvfølgelig tilfeller som er så ille at kastrering er det beste men jeg mener at terskelen for dette inngrepet ofte er altfor lav – også i forhold til «innbilt».

Derimot synes jeg kastrering av hannhunder har tatt helt av, og gjøres på adferdsmessige grunnlag som er helt bak mål. En av de grellese eksemplene jeg har møtt i det siste er den unge, kastrerte rottishannen jeg møtte. Han hadde nemlig hatt et "problem" med å hoppe og nappe når han ble ivrig. "Tenk om han gjorde det med barn" sa eiern og var derfor glad for at hun hadde kastrert ham for da ble han roligere. En ung hund som hopper og napper er vel helt innenfor normalen og meget enkelt å gjøre noe med. 

Normanna,

Tråden handler ikke om dine hunder men om et økende og generelt problem. Det kan virke som om du skriver for å forsvare din beslutning – det er som sagt ikke denne vi diskuterer.

Om nu nå skal lus-lese bokstaver så gjør det ordentlig og ikke ut ifra et ønske om å finne feil:

Akkurat som du påpeker så skrev jeg en setning til : «For det første er dette en relativ naturlig foreteelse, videre kan ekstreme tilfeller som regel behandles medisinsk.» Ser du ordene som regel og forstår du disse? Dette kom desutten etter "Innbilt ofte er en dårlig unnskyldning" (for kastrering)

Galastop: Jeg kan bare vise til de tilfeller jeg kjenner og der vet jeg flere – som tidligere hadde ekstreme tilfeller av innbilt – som nå fungerer meget godt på galastop. Disse har også «bonusen» av å være intakte....

Fra Agrias veterinærer:

«Det verksamma ämnet i Galastop är kabergolin som långvarigt hämmar mjölkproduktionen och även påverkar symptom som hör samman med mjölkproduktionen. Biverkningar av medicinen kan vara övergående slöhet, att hunden inte vill äta och ibland kräkningar. (sjeldne) För de tikar som lider av allvarliga besvär, uppvägs dessa biverkningar av att tiken får möjlighet att snabbare komma på rätt köl efter skendräktigheten och bli sitt vanliga trevliga jag igen."

 Dette betyr ikke at det ikke finnes kandidater til kastrering på grunn av disse problemene, men jeg tror det er et meget lite antall.

Du mener at hunder ikke vokse av seg hormonforstyrrelser, dette er nok en litt for generell påstand. I hundens første to år så foregår det mye utvikling og tildels kraftige svingninger i hormonbalansen er ikke uvanlig. Jeg kan gi deg et av mine eksempel: Min Jaktcocker – nå tre år gammel - begynte å løpe veldig tidlig, allerede ved 6 måneder. Når hun var drøyt 18 måneder hadde hun prestert 4 løpetider (!), da veldige kraftige løp. Efterfølgende innbilt var det også men ikke noe som jeg vurderte som for ille. Selvfølgelig hadde jeg tanker på hva jeg skulle gjøre med dette om hun skulle fortsette å løpe så hyppig. Jeg bestemte med dog for å se det an, dette da mange tisper har uregelmessige, hyppige eller merkelige løpetider fram til drøyt to års alder. De siste et og halvt årene har hun løpt helt normalt og uten påfølgende forstyrrelser......Hun er ikke tenkt brukt i avl.

Når det gjelder risiko for å «stryke med av LB» så kanskje du burde lese mitt innlegg på side 9 i denne tråden. Der viser jeg til en av de mest ekstensive undersøkelser som er gjort i forhold til dette.(Når dette er sagt så ligger «din» rase noe høyere i statistikken)

Michael

Ofte står valget mellom to onder.

Altså; noen har kjøpt seg en tispe. Denne tispa har store hormonelle forstyrrelser i forbindelse med falsk drektighet. Den blir ubrukelig som jakthund el. i måndesvis. Så tenker eieren, og får støtte av dyrlegen: hvis tispa får et kull, så blir hun kanskje bedre. Som sagt så gjort.... Hurra - man her greid å føre et problem videre gjennom avl.

Nå tenker jo vi; for en idiotisk eier. Ja, det er det - men likefullt er dette svært vanlig tankegang rundt om kring. Vet om flere som har brukt dette argumentet for å sette tispa i avl. Hvor mye bedre for de kommende generasjoner hunder og eiere, ville det ikke faktisk være om dyrlegene heller anbefalte å sterilisere tispa, og dermed hindre at den førte problemet videre? Etisk vil jeg påstå det er mye bedre med en sterilisert tispe, enn ti avkom og eiere som sliter med samme problemet.

Tyri,

Jeg forstår tankegangen din men kan ikke si meg helt enig:

For det første har man idag gått mer og mer bort fra at risken for innbilt og/eller livmorbetennelse skulle minske ved å ta en kull. I dag står det som oftest mellom medisinering eller kastrering (ved innbilt). Som du sier så blir man mer og mer sikkert på at det finnes en arvelig faktor i forhold til livmorbetennelse (ikke like fullt ved innbilt men misstanker finnes) – om da tisper kastreres forebyggende så blir det vanskelig å se hvilke som nedarver og hvilke som eventuell ikke burde vært brukt i avl. Det er like ille at en dårlig nedarver fortsetter å produsere valper som at et avkom gjør det....Nedarving er avlens a og å....

Når det gjelder mange jakthundraser så er dette en minimalt problem. Selv jakter jeg med tispene også under løp og eventuell innbilt – det fungerer like bra. Har heller ikke venner som må stille inn jakt på grunn av løpetid. Det blir noe annet med jaktprøver men det er risikoer man får ta når man velger tispe....Vil man sikre seg i forhold til jaktpröver, utstillinger og lignende så kan man velge hannhund.....

Michael

MichaelFossum:

 

Normanna,

Tråden handler ikke om dine hunder men om et økende og generelt problem. Det kan virke som om du skriver for å forsvare din beslutning – det er som sagt ikke denne vi diskuterer.

Om nu nå skal lus-lese bokstaver så gjør det ordentlig og ikke ut ifra et ønske om å finne feil:

Akkurat som du påpeker så skrev jeg en setning til : «For det første er dette en relativ naturlig foreteelse, videre kan ekstreme tilfeller som regel behandles medisinsk.» Ser du ordene som regel og forstår du disse? Dette kom desutten etter "Innbilt ofte er en dårlig unnskyldning" (for kastrering)

Galastop: Jeg kan bare vise til de tilfeller jeg kjenner og der vet jeg flere – som tidligere hadde ekstreme tilfeller av innbilt – som nå fungerer meget godt på galastop. Disse har også «bonusen» av å være intakte....

Fra Agrias veterinærer:

«Det verksamma ämnet i Galastop är kabergolin som långvarigt hämmar mjölkproduktionen och även påverkar symptom som hör samman med mjölkproduktionen. Biverkningar av medicinen kan vara övergående slöhet, att hunden inte vill äta och ibland kräkningar. (sjeldne) För de tikar som lider av allvarliga besvär, uppvägs dessa biverkningar av att tiken får möjlighet att snabbare komma på rätt köl efter skendräktigheten och bli sitt vanliga trevliga jag igen."

 Dette betyr ikke at det ikke finnes kandidater til kastrering på grunn av disse problemene, men jeg tror det er et meget lite antall.

Du mener at hunder ikke vokse av seg hormonforstyrrelser, dette er nok en litt for generell påstand. I hundens første to år så foregår det mye utvikling og tildels kraftige svingninger i hormonbalansen er ikke uvanlig. Jeg kan gi deg et av mine eksempel: Min Jaktcocker – nå tre år gammel - begynte å løpe veldig tidlig, allerede ved 6 måneder. Når hun var drøyt 18 måneder hadde hun prestert 4 løpetider (!), da veldige kraftige løp. Efterfølgende innbilt var det også men ikke noe som jeg vurderte som for ille. Selvfølgelig hadde jeg tanker på hva jeg skulle gjøre med dette om hun skulle fortsette å løpe så hyppig. Jeg bestemte med dog for å se det an, dette da mange tisper har uregelmessige, hyppige eller merkelige løpetider fram til drøyt to års alder. De siste et og halvt årene har hun løpt helt normalt og uten påfølgende forstyrrelser......Hun er ikke tenkt brukt i avl.

Når det gjelder risiko for å «stryke med av LB» så kanskje du burde lese mitt innlegg på side 9 i denne tråden. Der viser jeg til en av de mest ekstensive undersøkelser som er gjort i forhold til dette.(Når dette er sagt så ligger «din» rase noe høyere i statistikken)

Men jeg har aldri agitert for å kastrere friske hunder for å forebygge livmorbetennelse. Men jeg må innrømme at jeg er glad for å slippe å bekymre meg om det. Rottweilere har høy smerteterskel og sikkert derfor er dødeligheten større hos "min" rase som du påpeker.  

Normanna;

Agria har publisert store deler av sitt forskningsmaterial.

Videre:

Egenvall, A., Hagman, R., Bonnet, B.N., Hedhammar, Å., Olsson, P., Lagerstedt, A.-S., 2001. Breed risk of pyometra in insured dogs in Sweden. Journal of Veterinary Internal Medicine 15: 530-538.

Age pattern of mortality in eight breeds of insured dogs in Sweden.
by A Egenvall, B N Bonnett, M Shoukri, P Olson, A Hedhammar, I Dohoo

Gender, age and breed pattern of diagnoses for veterinary care in insured dogs in Sweden during 1996.
by A Egenvall, B N Bonnett, P Olson, A Hedhammar

Hagman, R., Kindahl, H., Lagerstedt, A.-S., 2006. Pyometra in bitches induces endotoxaemia and increased levels of Prostaglandin F2α metabolite. Acta Veterinaria Scandinavica 47, 55-68.

Hagman, R., Kindahl, H., Fransson, B.A., Bergström, A., Ström Holst, B., Lagerstedt, A.-S, 2005. Differentiation between pyometra and cystic endometrial hyperplasia in bitches by prostaglandin F2α metabolite analysis. Theriogenology 66 (2006) 198-206.

Hagman, R., Greko, C., 2005. Antimicrobial resistance in Escherichia coli from canine pyometra and urinary tract infections. The Veterinary Record 157, 193-197.

Hagman R., 2004. New aspects of canine pyometra – studies on epidemiology and pathogenesis. Doctoral thesis, Veterinaria 182, Swedish University of Agricultural Sciences, Uppsala, Sweden. pp 55.

Hagman, R., Kühn, I., 2002. Escherichia coli strains isolated from the uterus and urinary bladder of bitches suffering from pyometra; comparison by restriction enzyme digestion and pulsed-field gel electrophoresis. Veterinary Microbiology 84: 143-153.

Du finner disse på Mendeley og /eller Pubmed.

Michael

Jeg tror litt sunn fornuft hadde kommet en lang en vei for folk som tror kastrering er en ´lettvin´ løsning på adferdsproblemer. En innlært adferd forsvinner ikke hvis man fjerner de reproduktive organene, MEN som jeg fortsatt står fast på; den vil sannsynligvis bli lettere å trene bort etterpå hvis hunden har slitt utrolig mye med hyperseksualitet og hormoner fra før. (Det beste er jo å forebygge - men det tør jeg nesten ikke nevne - da blir jeg vel kalt dyremishandler...)

Til TS, som kanskje forsvant litt ut i sidelinjen iløpet av denne tråden, søk litt på ´erfaring med kastrering´her på forumet. Det er mange fine tråder fra før hvor folk deler sine praktiske erfaringer, og ikke bare sine idealistiske synspunkt :-)

MichaelFossum:

Normanna;

Agria har publisert store deler av sitt forskningsmaterial.

Videre:

Egenvall, A., Hagman, R., Bonnet, B.N., Hedhammar, Å., Olsson, P., Lagerstedt, A.-S., 2001. Breed risk of pyometra in insured dogs in Sweden. Journal of Veterinary Internal Medicine 15: 530-538.

Age pattern of mortality in eight breeds of insured dogs in Sweden.
by A Egenvall, B N Bonnett, M Shoukri, P Olson, A Hedhammar, I Dohoo

Gender, age and breed pattern of diagnoses for veterinary care in insured dogs in Sweden during 1996.
by A Egenvall, B N Bonnett, P Olson, A Hedhammar

Hagman, R., Kindahl, H., Lagerstedt, A.-S., 2006. Pyometra in bitches induces endotoxaemia and increased levels of Prostaglandin F2α metabolite. Acta Veterinaria Scandinavica 47, 55-68.

Hagman, R., Kindahl, H., Fransson, B.A., Bergström, A., Ström Holst, B., Lagerstedt, A.-S, 2005. Differentiation between pyometra and cystic endometrial hyperplasia in bitches by prostaglandin F2α metabolite analysis. Theriogenology 66 (2006) 198-206.

Hagman, R., Greko, C., 2005. Antimicrobial resistance in Escherichia coli from canine pyometra and urinary tract infections. The Veterinary Record 157, 193-197.

Hagman R., 2004. New aspects of canine pyometra – studies on epidemiology and pathogenesis. Doctoral thesis, Veterinaria 182, Swedish University of Agricultural Sciences, Uppsala, Sweden. pp 55.

Hagman, R., Kühn, I., 2002. Escherichia coli strains isolated from the uterus and urinary bladder of bitches suffering from pyometra; comparison by restriction enzyme digestion and pulsed-field gel electrophoresis. Veterinary Microbiology 84: 143-153.

Du finner disse på Mendeley og /eller Pubmed.

Michael

Raskt sykdomsforløp

Sykdommen kan ha et meget raskt sykdomsforløp. Hos de fleste tisper merker man nedsatt almenntilstand, økt drikkelyst og urinering samt nedsatt appetitt. Blodige og vedvarende utflod fra kjeden kan også være symptomer på livmorbetennelse.

Dra til veterinæren

Det er veldig viktig at tispen tas med til veterinær umiddelbart. Om den syke tispen ikke kommer til behandling er risikoen stor for at det skal utvikle seg til en livstruende tilstand.

Sykdommen kan behandles midlertidig med antibiotika, men infeksjonen kommer som regel tilbake og da er den eneste behandlingen en ovariohysterectomy (OHE-operasjon, det vil si at livmor og eggstokker blir fjernet).

Kan operere forebyggende

Tisper med løpetidslidelse (uregelmessige løpetider, uvanlig lang løpetid eller tisper som løper mer enn to ganger per år) har en større risiko enn andre til å få livmorbetennelse. Om en tispe har løpetidslidelse eller plages av innbilt svangerskap kan en OHE-operasjon være en utmerket løsning.

Siden det er ett forebyggende tiltak erstattes det ikke av veterinærforsikringen, men kan allikevel være en svært god investering. En slik operasjon kan faktisk komme til å forlenge tispens liv med flere år!

 

Sammendrag om dödlighet/urbredelse fra Agrias undersökelser:

"I denna forskningsstudie analyserades data från hundar försäkrade i försäkringsbolaget Agria. Informationen användes till att undersöka om det fanns några skillnader i förekomsten av pyometra med avseende på ras och även om ålder vid insjuknande skiljer sig mellan raserna. Av de tikar som ingick i studien drabbades i genomsnitt drabbades 23-24 % av pyometra före 10 års ålder."

"Varje år drabbas ca 8000 tikar i Sverige, och i genomsnitt drabbas var fjärde tik av sjukdomen innan de fyllt 10 år. Pyometra är en allvarlig sjukdom, som leder till döden om den inte behandlas. Trots moderna behandlingsmetoder kan vissa tikar få komplikationer och det inte alla som överlever en operation. Dödligheten i sjukdomen är ca 3-4%."

"Eftersom det finns så stora rasskillander i förekomsten av sjukdomen är det troligt att några genetiska faktorer påverkar sjukdomsutvecklingen. Vilket också kan innebära att man på sikt kan vidta avelsåtgärder i högriskraser för att minska förekomsten av sjukdomen om man kunde detektera dessa bakomliggande genetiska faktorer."

Michael

Normanna:

Vel min erfaring er at de færreste kastrerer tisper. Før hun holder på å stryke med av livmorbetennelse. Jeg møter mange tisper der jeg faktisk anbefaler kastrasjon fordi jeg ser hvordan tispa sliter med innbilt. Men eierne ser ut til å trives med en litt daff og trist hund, og synes til og med at det er litt hyggelig, for da kan de jo "kose" seg mer inne og trenger ikke så mye tur, for det er jo den triste hunden ikke så interessert i.... 

Det er min erfaring også. Og her synes jeg innbillt blir litt for mye bagatellisert nå. Hadde jeg kun lest denne tråden, og ikke forhørt meg rundt med ulike veterinærer, så hadde jeg følt meg som en som tok minste motstands vei ja.

Innbillt og innbillt kan være to svært ulike ting. Noen hormonforstyrrelser kan være helt uskyldige, mens andre absolutt ikke er det. Jeg synes det blir feil, veldig feil, å kun se på eiers tålegrense her. Det er hunden det er snakk om, og hva hunden skal måtte tåle. Både hva hunden gjennomgår under innbillt og konsekvensene av dette. Hadde mi hatt innbillt som de to første gangene, hadde jeg ikke vurdert alvorlig å kastrere. Og JEG kan fint leve med ei tispe som i perioder blir litt satt ut av spill og holder sengen det meste av tiden. Men jeg kan ikke leve med en tispe som lider, og som jeg ikke tar på alvor den utviklingen hun har vist, med en kraftig økning av innbillte symptomer.

Jeg synes vinklingen i tråden her er like uheldig som påstanden at eiere kastrerer fordi det er mer behagelig for eier selv. Selvsagt skal ikke kastrering bli en enkel løsning, men det må da heller ikke bli slik at alle farer blir oversett, og at vi får en holdning at alle symptomer kan mildnes ved å legge inn litt ekstra jobb med hunden. Det fungerer faktisk ikke slik alltid. Der det fungerer (f.eks med ekstra mosjon, mindre mat og Galastop), er det ikke snakk om en alvorlig hormonforstyrrelse. Noen ganger er det faktisk fysiologisk, og skjer automatisk uavhengig av all verdens tiltak. Et eks er min venninnes hannhund. Der er det påvist en overproduksjon av hormoner, som fører til forstørret prostata i omgang ved løpstisper.

Mi viser de samme symptomer som Normanna sin tispe, og i følge veterinærene jeg har konferert med, som har fått hele utviklingen hennes, vil dette ikke minske, men øke. Hun har også enda melkeproduksjon, selv om det er nesten en uke siden behandling med Galastop ble avsluttet.

Skriver ikke dette for å forsvare egen avgjørelse, men for å "rope litt varsko" mot å uttale seg veldig bastantisk om noe som det egentlig bør noen veterinærsjekker til for å vurdere. Det er viktig at det framkommer tydelig at mosjon, aktivitet, matmengde osv har betydning og kan fjerne symptomer. Men SÅ må faktisk veterinær sjekke organer og hva som faktisk skjer rent fysiologisk med den aktuelle hund

Lilli&Nemi:

Veldig bra innlegg Lilli&Nemi, å trykke ´Liker´ var ikke nok !

MichaelFossum:

 

Tyri,

Jeg forstår tankegangen din men kan ikke si meg helt enig:

For det første har man idag gått mer og mer bort fra at risken for innbilt og/eller livmorbetennelse skulle minske ved å ta en kull. I dag står det som oftest mellom medisinering eller kastrering (ved innbilt). Som du sier så blir man mer og mer sikkert på at det finnes en arvelig faktor i forhold til livmorbetennelse (ikke like fullt ved innbilt men misstanker finnes) – om da tisper kastreres forebyggende så blir det vanskelig å se hvilke som nedarver og hvilke som eventuell ikke burde vært brukt i avl. Det er like ille at en dårlig nedarver fortsetter å produsere valper som at et avkom gjør det....Nedarving er avlens a og å....

Når det gjelder mange jakthundraser så er dette en minimalt problem. Selv jakter jeg med tispene også under løp og eventuell innbilt – det fungerer like bra. Har heller ikke venner som må stille inn jakt på grunn av løpetid. Det blir noe annet med jaktprøver men det er risikoer man får ta når man velger tispe....Vil man sikre seg i forhold til jaktpröver, utstillinger og lignende så kan man velge hannhund.....

Michael

Jeg sikter i grunn ikke til risken for livmorbetennelse eller ei, men til tisper som blir helt ubrukelige pga hormoner i forbindelse med løp/innbildt. Og dette er helt klart arvelig. For min del har jeg aldri hatt problemer med dette på mine tisper, men vet om flere (da faktisk jakthunder) som i grunn bare kan parkeres hjemme både før og etter løpetid. Det festelige er at folk da velger å parre disse tispene, i håp om at dette problemet blir mindre/borte. Faktisk vet jeg om tilfeller hvor dyrlegen har anbefalt kull på slike tisper:(  Poenget mitt er at slik praksis er langt værre etisk sett, enn å faktisk sterilisere en slik tispe, og dermed hindre at hun fører "dritten" videre.

 red: Men for all del - jeg er på ingen måte for kastrering/sterilisering som en lettvindt "problemløser" i hundeholdet. Tvert i mot, mener jeg det er svært sjelden det faktisk er nødvendig å gjøre et slikt inngrep. Men i de tilfellene det ER nødvendig, tror jeg dårlig avl får ta en stor del av skylden. Det ER ikke nødvendig å avle på de værste hormonbombene, men det gjøres desværre av ymse "grunner". Og valpekjøperene er de som sitter igjen med problemene.

Pelskåpa:

 

 

takk, det er tildels slitsomt ja. Jeg må stå og passe på når jeg forer nå, helt til all mat er spist. For ellers går ho oppetter den hunden som ennå har mat i skåla si (ho sluker sin egen mat uten å tygge den....og er ALLTID først til å spise opp). Og ho starter om nødvendig slosskamp nå for å få tak i maten som er igjen. Tidligere kunne jeg la gnageben og denslags ligge "strødd", men det kan jeg ikke lenger. For ho skal ha ALT og tåler ikke at andre tygger på noe. Så når ho er inne i huset, må jeg fore valpen i bur. For å beskytte valpen mot angrep. Og lukke buret til valpen har spist opp og fjerne alle rester med en gang valpen er ferdig.

Kan du ikke bare be dette matmonsteret gå å legge seg et annet sted mens de andre spiser da?

Er du sikker på at det er kastreringen som er årsaken til dette problemet?

hildur:

 

Pelskåpa:

 

 

 

takk, det er tildels slitsomt ja. Jeg må stå og passe på når jeg forer nå, helt til all mat er spist. For ellers går ho oppetter den hunden som ennå har mat i skåla si (ho sluker sin egen mat uten å tygge den....og er ALLTID først til å spise opp). Og ho starter om nødvendig slosskamp nå for å få tak i maten som er igjen. Tidligere kunne jeg la gnageben og denslags ligge "strødd", men det kan jeg ikke lenger. For ho skal ha ALT og tåler ikke at andre tygger på noe. Så når ho er inne i huset, må jeg fore valpen i bur. For å beskytte valpen mot angrep. Og lukke buret til valpen har spist opp og fjerne alle rester med en gang valpen er ferdig.

 

 

Kan du ikke bare be dette matmonsteret gå å legge seg et annet sted mens de andre spiser da?

Er du sikker på at det er kastreringen som er årsaken til dette problemet?

Ja jeg er ganske sikker på at dette kom med kastrering. Mulig at økende spondylose har forverret mataggresjonen ytterligere. Og hun er en hund som ikke tar kommandoer av den sorten du nevner. Jeg overtok henne da hun var 4 år, og hun hadde da kun bodd ute i hundegård og har vist seg svært tungnem angående innlæring av nye lærdommer. Jeg MÅ stå mellom henne og de andre, og stå der til alle har spist. Eventuelt låse henne eller valpen inn i bur om jeg forer alle inne.

Det å SE henne spise, er en egen opplevelse.....veldig spesielt. Og det har kommet ETTER kastreringa.

MichaelFossum:

Hva i all verden har dette med denne tråden å gjøre? Om du er kranglesyk så får du ta det med hunden eller kona, jeg pakker for fjellet og er i "jakt-modus".... Jeg har tidligere også invitert deg til å komme og observere på kurs eller jakthundssamling, da kan du få full innsikt i såvel teori som praksis - kanskje du kommer til å se lyset

For det første så kom jeg med et ganske enkelt spørsmål, så at du velger å tolke dette som at jeg er kranglesyk, sier vel egentlig mest om hvem som er mest kranglesyk.

Og for meg er det ganske klart at konkrete metoder til å kontrollere en hannhund uten å måtte ty til kastrasjon er GODT innenfor trådens tema, som i utgangspunktet er cæsar som selv vurderer kastrasjon, og spurte om erfaringer.