Nå trenger vi førstehjelp.

Har en Chines crested PP hanne på snart 3 år.

Han har aldri vært glad i andre hannhunder, og har vært nokså agressiv ovenfor dem. Så virker han redd barn...Gjemmer seg bak sofaen når de kommer in, og kan knurre til unger om de kommer for nær.

Han er veldig hengiven og god på mange måter. Veldig glad i oss i familien. Men i høst hadde vi han til hundefrisør.. jeg vet ikke om det har noen sammenheng, men etterpå han han vært mer nervøs enn han har vært før, og har litt etter litt nå begynt å knurre til oss alle her. Dette gjelder spsielt om han ligger på plassen sin. vi vet man ikke skal plage en hund som sover, og respekterer det. Men ofte kan han ligge å kikke på oss, og tilsynelatende være våken og i orden. Men tar vi på han, så knurrer han... gir vi oss ikke øker han knurringen, og kan begynne å løfte i leppene. 

Selvsagt godtar vi det ikke, og sier nei.. har også prøvd alt fra å ignorere han, til å være streng, og legge han på ryggen.

Dette er vår første hund, og vi er ingen eksperter. Men for meg virker det som om han bare blir verre og verre.

Så hva gjør man?

Tror virkelig at han en dag kan glefse, om en unge ikke respekterer hans ønske om å ligge i fred.

Han er ofte  veldig rød i tannkjøttet har jeg sett, og det er kanskje vondt.. skal dra til dyrlegen med han nå, og få han godt undersøkt, for å utelokke plager, og få orden på dette med tennene.

Men kan tennene være grunnen til han er endret adferd ovenfor oss?

Evt hva gjør man, om han egentlig bare passer på plassen sin?

 Han er veldig nøye på å passe på sine ting, og forsvarer lekene sine, og bein ovenfor spesielt kattene våre, men ogs litt ovenfor oss.

Er rådvill jeg, og trenger tips.

Marte

Hvorfor fortsetter dere å ta på han når han ligger på plassen sin og gir klar beskjed om at han ikke vil bli tatt på.

Hadde du likt om noen fortsatte å ta på deg når du sa nei?

Mitt beste råd er å få hjelp utenfra. Finn en hundetrener/adferdsekspert som arbeider posistivt i deres område. F.eks siddis hundeskole, manimal, fjellanger. Er også flere muligheter rundt om i landet.

En grundig dyrlegesjekk (med en flink dyrlege som ikke bare turer frem, men som tar tid til å la hunden bli trygg, forklar problemet når dere ordner timen) + ta kontakt med en bra hundeskole og få sett på dette. Hunden høres skrekkelig usikker ut, og/eller ha veldig vondt et sted :/

istedet for å oppsøke han, ville jeg ropt han til meg for kos.  da kan han komme om han har lyst på kos. blir han liggende, så må det være lov.

knurring er jo et avstandssøkende signal. som skal taes på alvor. det å ikke godta at hunden knurrer når man gjør noe mot den, gjør oftest at hunden må ty til sterkere metoder (som å løfte på leppene evnetuelt etterhvert glefse).

en hund trenger ikke tåle alt mulig rart. om den er redd barn og har resursforsvar så må den lære at barn ikke er farlige og at ingen er ute etter å ta tingene hans.
det lærer du den ikke ved å kjefte, legge han på rygg osv. hvis han pleier å få tak i ting han absolutt ikke skal ha, så lær han å bytte det mot en leke/godbit. når han har "sine" ting, så burde det ikke være nødvendig å ta de ifra han. jo mindre en hund opplever slike trusler, jo mindre grunn har den for å vokte tingene sine. 

når det gjelder barn, så ville jeg sørget for at det alltid skjedde noe positivt når det var barn i nærheten. i tillegg til at dere må skjerme han, så han slipper å få flere negative opplevelser i forhold til unger. det å gjemme seg bak sofaen og knurre på barnebesøk er en negativ opplevelse.  ta han inn på et rom for seg selv om dere får barn på besøk. aldri la barn oppsøke han inne. så kan dere trene på at barn er positivt ute, på avstand. gjerne unger som er i barnehage e.l. da de gjerne er innegjerdet. da har du kontroll på at de ikke kommer bort til dere.

I tillegg så vil jeg si at det å dra til dyrlegen for en generell sjekk, både kropp og tenner, sikkert er kjempelurt! hvis en hund har vondt kan det være grunn til endret adferd. sier seg jo selv at hvis det er vondt å bli tatt på, man sier ifra at man ikke liker å bli tatt på, men folk fortsetter å ta på en, så hadde de fleste blitt ganske lei. jeg hadde iallefall klikket i vinkel om det var meg ;)

dette er mine tips! håper de kan være til nytte! jeg er førstegangseier selv og vet at det er vanskelig å finne ut hvordan man skal håndtere ting. spesielt siden det er så mange forskjellige metoder og råd.

Lykke til!

Først av alt bør du lære hva knurring betyr. Det er helt enkelt språk, det er ikke frekt eller ulydig av hunden, det er kommunikasjon. Det er hundens måte å kommunisere at nå er noe galt. Enten så sier han ifra at han er bekymra og ukomfortabel i situasjonen, eller så har han vondt.
En grundig dyrlegesjekk er lurt å starte med. Når hunder begynner å knurre uten å ha gjort det før kan det være smerte på gang. Alt fra tannplager til skader kan forårsake slik merkelig adferd.
Eller så må du/dere lære å respektere knurringen. Ikke gå til kamp mot en hund som sier ifra at han er ukomfortabel, da gjør du dessverre vondt værre. Om han knurrer i senga si, så la han ligge der i fred. Rop han heller bort fra senga om dere vil ha kontakt med han.
Om han knurrer, så finn ut hvorfor! Ikke bli sint eller straff, det hjelper ingen, tvert imot kan det eskalere problemet. Finn ut om det er noe som skremmer han, eller om han har vondt. Trekk deg tilbake og  la han se at du forstår knurringen og respekterer hans behov for avstand. Det er veldig viktig at hunden føler at du forstår og sammarbeider.
Sist vil jeg også anbefale sammarbeid med en god hundetrener/adferdsterapeut om ikke det løser seg fort. Ofte er det bare misforståelser mellom hund og eier som er problemet. Dette kan en utenforstående med god erfaring hjelpe med.

Lykke til! 

Jeg hadde aldri turt å fortsatt å klappe en hund som knurra, og heller ikke gått bort til den. Da hadde jeg ventet til den hadde kommer til meg uten knurring.

Greit med en tur til dyrlegen ja, for å se om det er noe fysisk som plager den. Lykke til :)

Tusen takk for svar!

Her var det mange gode tips:) Og mye jeg personlig er enig i. Det med å lokke han til meg, i stedet for å røre han der han ligger, og det med at jo oftere han opplever at han må knurre, jo letter blir det å fortsette for han, og vondt blir bare verre. Men så er vi 5 i familien, og flere andre rundt og, som ikke deler min mening der. Jeg sier til alle at når han ligger der, så la han være i fred. men altså .. vi mislykkes nok litt med det. Ofte i beste mening.. man vil liksom bare klappe litt, og si han er pen.. også knurrer han, og barna føler seg avvist kanskje..  Men den er grei.. det kan vi jo gjøre noe med.

Jeg mener at det meste skal skje på positive premisser, og han har det veldig godt tror jeg.. mye lek, og alltid noen hjemme.. gode turer, og mye omsorg. Jeg er motstander av å rive han i nakkeskinnet og kjefte og smelle egentlig. Og har liksom håpet det skulle fungere. Men når han nå har endret adferd, så blir jeg i tvil.. kanskje vi har vært for ettergivende f.eks.. Men så møter jeg også stadig hundeeiere som mener man må være dominant og mye strengere enn jeg syns er naturlig.

 Men han knurrer liksom så altfor lett nå, i flere situasjoner, så jeg virkelig har begynt å tvile på han.. Så vi får ta denne sjekken først nå da,for å utelukke. Men det er trist å ikke kunne stole helt på han.. selvsagt er det små barn jeg er mest redd for. Jeg har prøvd noen ganger å fortsette å klappe selv om han knurrer, for å se om han gjør noe mer..litt for å teste.  Men han har aldri prøvd å bite oss da heldigvis.. Bare kan løfte i leppene og vende hode bort. 
Jeg lever litt med det i hode at han skal liksom ikke knurre.. ikke når vi er snille mot han.. men det er litt feil da skjønner jeg:) Godt å høre det .. at han oppfører seg "normalt" og det er oss det er noe med.. for da er det jo mulig å gjøre noe med:)

Takk for engasjerte svar!

Marte

Når du som eier har lagt merke til tannkjøttet hans, så høres det veldig stor sannynlighet for at det er noe der. Når det kommer til tann og munnhelse, så er det ikke uten grunn at tannleger med lang utdannelse røntger og pirker en stund før de finner noe (dyrt å fikse). 

Dårlige tenner kommer dessverre ofte av seg selv, og eller med skader. Jeg vet om en stakkars liten puddel som fikk seg en på munn med en børste, av en irritert hundefrisør. Resultatet var en illsint liten tass, nettopp pga tannverk. Få ting er så vondt og plagsomt som tenner som ikke er friske. 

Vær forresten oppmerksom på at tenner og tannhelse er meget nedprioritert i veterinærutdannelsen, slik at de som intresserer seg for (ett så viktig) tema, må ha tatt etterutdannig. 

Ellers er rasen din ganske preget av adferden du beskriver også ofte "uten grunn". Sånn sett er den helt "normal", men bør også følges opp, da slikt ofte ikke blir bedre av seg selv :) Små tiltak dere kan sette igang nå, er jo f eks å belønne hunden for småting som kan virke ubetydelige. Få gobit/leke for en liten kort klapp f eks. Ta på hunden og belønn etter sekundet, før den rekker reagere :)

Hvis tannkjøttet har forandret farge i det siste så er nok hunden syk ja, det trenger ikke komme av tannplager men feber ol.

Hva er poenget ditt med å irritere hunden så straffe den med å legge den på ryggen fordi den sier den ikke vil mer?

Det er galskap å straffe hunden sin fordi den bruker språket sitt isdedenfor ditt eget... Språk som å sette sette seg med ryggen til deg, knurre, snu hodet bort, hunden har vel gjort mye av dette før den begynte med knurringen fordi du enten har straffet den eller oversett det?

Hvis det er sånn at du ikke liker hundespråket så ville jeg vurdert å kjøpe en bamse med batterier i.

Det beste er nok å ikke kaste den syke hunden din i bakken flere ganger, før den får kommet seg til legen. Jeg tror ikke du hadde likt det selv å blitt lagt i bakken mens du var syk, så prøv å hold deg og ta sinnet ditt ut på noe annet.

Åj sann, det var en saftig reprimande;) må smile litt..

Ser ellers bort i fra alt du skrev.. bortsett fra det jeg tidligere har sagt.. at jeg nok må ta den med til veterinær for en sjekk.

.."kaste bikkja i bakken ja.. "der traff du spiker´n på hode gitt;)

Kan nok være lurt å "dressere" ungene til å holde seg litt mer unna.. Få de til å skjønne at hunden ikke er en kosebamse :) 

Kan også være lurt å gi den en litt skjermet plass. Og sagt ifra til ungene at når hunden ligger på plassen sin, skal den være i fred! uansett! 

Fikk ett intrykk av at hunden har mye "mas" rundt seg og lite mulighet til virkelig ro.. Men det vet du selv best.

Er nok også veldig lurt å ta en tur til veterinæren..

En god bok som kan anbefales er "Hundens dempende signaler"(Turid Rugaas), den kan gi deg en bedre forståelse av hundens måte å kommunisere på :)

Lykke til!

Mora til Teodor:

Han er veldig hengiven og god på mange måter. Veldig glad i oss i familien. Men i høst hadde vi han til hundefrisør.. jeg vet ikke om det har noen sammenheng, men etterpå han han vært mer nervøs enn han har vært før, og har litt etter litt nå begynt å knurre til oss alle her. Dette gjelder spsielt om han ligger på plassen sin. vi vet man ikke skal plage en hund som sover, og respekterer det. Men ofte kan han ligge å kikke på oss, og tilsynelatende være våken og i orden. Men tar vi på han, så knurrer han... gir vi oss ikke øker han knurringen, og kan begynne å løfte i leppene. 

Hvis hunden ikke er særlig begeistret for håndtering og stell fra før kan et møte med hundefrisør gjøre vondt verre. Fikk dere med dere hva som skjedde der? En kan jo tenke seg selv hvordan en hundefrisør går frem hvis h*n har en tidsfrist og hunden stritter imot... Og siden doping heldigvis er lite utbredt her til lands så gjenstår det ´tvang´, og siden du beskriver hunden er blitt mer nervøs etter dette ville ihvertfall jeg synes det var litt påfallende.

Og det det hjelper ikke på problemet å gå og forstyrre hunden i det den sover eller vil være i fred. Desverre blir mange småhunder totalt oversett når de gir tegn på hundespråket at de ikke er interessert. Og som eier er det ditt ansvar å beskytte hunden fra masing. Den har nå lært seg at det faktisk må knurring til for å få frem poenget, og neste steg blir sannsynligvis et bitt, så nå fremover er det viktig du setter deg inn i litt hundespråk og krever respekt fra mennesker som omgås hunden. La den være i fred og vær litt bevisst på at mat og hundeleker ikke ligger strødd overalt så den må ´passe på noe´ for mye. Du kan heller belønne med leker og slikt når den er flink.

Ta turen til dyrlegen også. Smerte kan være en medvirkende årsak til plutselig forandringer i oppførsel. Og bruk tiden fremover i små økter med å bygge opp tillitt mellom deg og hunden. Ros når hunden tar kontakt og lar seg klappe på, det skal lønne seg for hunden å være nær deg og husk nok en gang; gi hunden fred når den sover eller spiser, og ikke ´tving´ den til å bli klappet av folk som synes den er så søt osv. Håper dere finner ut av det og kan få en trygg og god hund. Og hold oss oppdatert :)

Mora til Teodor:

Åj sann, det var en saftig reprimande;) må smile litt..

Ser ellers bort i fra alt du skrev.. bortsett fra det jeg tidligere har sagt.. at jeg nok må ta den med til veterinær for en sjekk.

.."kaste bikkja i bakken ja.. "der traff du spiker´n på hode gitt;)

 

 

 

Det du har gjort frem til nå er hvertfall helt feil, det ser du nok selv også. Det er nok langt ifra bare sjekk som trengs her. Du må lære deg språket til hunden, når det er så galt som det er nå...

Mora til Teodor:

Åj sann, det var en saftig reprimande;) må smile litt..

Leit at du synes dette er noe å smile av, jeg synes bare det er trist for den lille hunden som er så flink til å bruke språket sitt uten å bli hørt. Bare tittelen på innlegget ditt vitner jo om grov mangel på foståelse for hunder, når dere synes det er verdens undergang at bikkja knurrer til dere, og attpåtil korrigeres for det. Det er kanskje bedre med en hund uten språk som heller eksploderer og virkelig gjør skade den dagen dere drar strikken for langt?

Mora til Teodor:

Åj sann, det var en saftig reprimande;) må smile litt..

Ser ellers bort i fra alt du skrev.. bortsett fra det jeg tidligere har sagt.. at jeg nok må ta den med til veterinær for en sjekk.

.."kaste bikkja i bakken ja.. "der traff du spiker´n på hode gitt;)

 

 

 

Det er dumt at du ser det sånn, for selv om jeg ikke deler fransk dogges syn på hvordan henvende seg til noen, så synes jeg h*n har noen gode poeng. Om du ikke opplever det som at dere kaster hunden i bakken, så er det en viss sjanse for at hunden faktisk har en meget annerledes opplevelse av det hele. Selv relativt små barn blir store i forhold til hunden din. Og jeg antar at det er de voksne som faktisk har lagt hunden i bakken. Tenk for en skrekkens opplevelse å bli lagt i bakken av noen som er 10 ganger din egen str.

Vel, uansett så er dyrlegesjekk viktig. Men samtidig må man sørge for å unngå å gå i konflikt med hunden. Og det vil si at man faktisk unngår å sette hunden i en posisjon der den føler behov for å knurre o.l.

En ting som jeg har sett nevnt flere ganger i tråden nå er at man skal lære ungene å holde seg unna når hunden sover osv. Jeg vil bare presisere at det er IKKE barnets ansvar, det er ikke de som skal være flinke. Det er de voksne som har den jobben. Barn skal ikke overlates til å oppdra hunden og mange klarer heller ikke å overføre en særskilt "regel" til å være en allmenngyldig regel før de kommer i en viss alder.

At du er ny og gjør endel feil får så være. Om ikke alle har vært nye og gjort feil, så har mange det. Jeg kjenner meg godt igjen på hvordan jeg f.eks skulle reagere på knurring. Vet man ikke så er det dessverre ikke så lett å vite, så jeg skjønner at du har sjanset og prøvd deg litt frem selv.

Det som er fint, det er at du forhører deg nå før hunden faktisk biter. Og de svarene som blir gitt hvor du rådes å ta en sjekk hos veterinæren og oppsøke en hundeklubb synes jeg er fine. Ta dette på alvor, for hundens skyld. Og for deres skyld.

Håper det ordner seg.

er helt enig med zombiecat !!!

Fint svar av ralfdog, må jeg si. Veldig hyggelig og forståelsesfull formulering. 

Hei igjen.

Jeg er imponert over engasjente debatanter. Og takker for mange gode råd.
Reagerte litt på hvordan enkelte forteller meg hvor fæl hundeeier jeg/vi er, fordi vi har vært usikre på hvordan vi takler dette her. For som Ralfdog sier, så har vi prøvd oss litt frem. Men ikke på noe tidspunkt kasta bikkja i bakken. Men vi har prøvd å snu han over på ryggen når han ligger, for å prøve å gi han beskjed om at vi bestemmer. Innser nå at det da var veldig galt. 
Jeg har lest boken om dempede signaler,100% positiv hverdagslydighet osv..Har dem her flere stykker. og kan endel av teorien.. og det er ikke vanskelig for meg personlig å se hvilke signal han sender meg. Men ikke alle rundt han kan til enhver tid det samme. Vi lever et sosialt liv, hvor hunden stadig er med. Jeg syns jeg skåner han på mye, ved å si til folk, at la han være i fred.. eller, nå vil han ikke osv.. Men stadig kan han komme selv og, og legge seg ved siden av oss, og virke tilsynelatende blid og fornøyd. men om vi prøver å klappe han, fordi vi tror han innbyr til det.. så knurrer han..
Men som sagt. dette er vår første hund, så vi gjør garantert endel feil.

Men jeg har tidligere lest i noen forum rundt om kring... og folk har sagt at man skal ikke godta at bikkja knurrer til deg.. og generelt rundt oss sier folk det samme. Men om det ikke er noen krise i det, så er det bare godt å høre at han er normal, og at vi kan bli bedre på å forstå han.
Så takk for alle gode råd.

Mora til Teodor:

 

Men jeg har tidligere lest i noen forum rundt om kring... og folk har sagt at man skal ikke godta at bikkja knurrer til deg.. og generelt rundt oss sier folk det samme. Men om det ikke er noen krise i det, så er det bare godt å høre at han er normal, og at vi kan bli bedre på å forstå han.
Så takk for alle gode råd.

Bikkja skal jo ikke knurre uten at det er en god grunn til det. Har den veldig lav terskel for å knurre så er det eieres ansvar å finne ut hvorfor også eventuelt få slutt på knurringa. Det er vanskelig å få slutt på noe man ikke vet hvorfor skjer. Så det å få sjekka bikkja hos dyrlege for så å få en dyktig hundeperson til å se på bikkja er nok ikke dumt.

Mora til Teodor:

Men jeg har tidligere lest i noen forum rundt om kring... og folk har sagt at man skal ikke godta at bikkja knurrer til deg.. og generelt rundt oss sier folk det samme. Men om det ikke er noen krise i det, så er det bare godt å høre at han er normal, og at vi kan bli bedre på å forstå han.
Så takk for alle gode råd.

Engasjement har det aldri vært mangel på her inne, det hender det skranter litt på forståelse mot mennesker, men det er godt ment, det er bare at hundens velferd er så viktig at man iblant glemmer den tobeinte :)

Det du har lest er veldig gammeldags. Det viser også en grov  mangel på forståelse for hundens språk og tankemåter. Hvis man nekter hunden å knurre, så tar man fra hundens måte å si "jeg er redd", "jeg trenger fred", og hva da når hunden blir pressa? Hunden har ingen måte å siifra på før situasjonen blir så ille at han føler biting er eneste løsning. Nei, knurring er nyttig, vi skal respektereknurring.

Men, det er ikke dermed sagt at adferden du beskriver er normal, eller bra. Det er viktig å ta knurring på alvor. Man skal bare aldri klandre hunden, for hunden har vært flink til å si ifra at noe er galt. Nå er det viktig at du gjør din del og finner ut hva som er galt slik at hunden slipper å knurre igjen, eller føle seg enda mer presset.

Om ikke dyrlegesjekken viser noe, så må trolig hunden skjermes bedre i første omgang. Hvis dere er steder med masse folk og barn så legg hunden ved deg og gi klar beskjed om at hunden skal være i fred. Samme med plassen sin hjemme, det er frisone, der skal ingen klappe og kose. Om hunden stresser seg opp over ting, så kan dere høflig vise han til plassen sin hvor han kan være i fred.

Og om han knurrer helt enkelt fordi han ikke vil klappes så er det jo bare å la være å klappe akkurat da. Men du kan starte håndteringstrening. Skape positive assosiasjoner til fysisk kontakt. Klappe litt, og belønne når hunden er i godt humør. Bare små økter med masse positiv input :) 

Å legge hunder i bakken er lite nyttig. Det er fryktelig skremmende for hunden, og den lærer bare at eier kan være fysisk truende. Så mitt råd er å slutte å høre på gammeldags vissvass og holde deg til nyere treningmetoder. For eksempel kan du finne en hundetrener som trener positivt til å hjelpe deg. Ofte er det godt å få noen utenforstående til å observere og finne feilen som vi har sett oss blinde på.

Lykke til, og husk at man får mye bedre resultater om man sammarbeider med hunden enn om man forsøker å dominere den.

Men siden hunden ikke kan snakke er det opptil dem som har ansvar for hundens ve og vel å finne ut hva hunden oppfatter som en god grunn til å knurre - et knurr er ikke verdens undergang, det er bare et signal om at den det knurres mot skal slutte med det denne gjør.

Jeg er ikke så fan av "lignelser", men jeg hørte for en stund siden denne: "En gutt viftet med en stor kjøkkenkniv mot en butikkarbeider og truet til seg diverse som han ville ha. Da gutten ble stilt til ansvar for ugjerningen i ettertid var han helt uforstående og til og med overrasket over at butikkmedarbeideren hadde vært redd for livet sitt. Gutten hadde jo ikke tenkt å bruke kniven..."

Nå slet denne gutten grovt med å sette seg inn i andres perspektiv, og var dermed friere enn mange andre med bedre mentaliseringsevne til å overkjøre andre for å få det slik som han ville. Han gjorde det som fungerte for ham. Og han mente jo ingenting vondt med det, han forsto bare ikke.

Synes denne lille situasjonen passer for flere i den situasjonen som TS beskriver; det er flere som både gutten og medarbeideren. (red. husk at en hund vet ikke hva en kniv er, men den har opplevd ubehagelige ting gjort av menneskehender)

    Dem som går bort til hunden eller gjør tilnærmelser mot hunden gjør det for å kose, ikke for å være slemme, og forstår ikke hvorfor hunden blir redd. De fører hendene mot den(kniven fra historien), men har ikke tenkt å legge hunden på rygg og holde den fast så den blir redd(bruke kniven). Men det vet ikke hunden(liksom butikkmedarbeideren ikke gjorde)

    Hunden knurrer i frykt(vifter med kniven), men har ikke tenkt å bite (bruke kniven). Men mennesket vet ikke det, og blir usikkert. (som butikkmedarbeideren ble)

     Den som straffer hunden fordi den knurrer mener ikke å ødelegge hunden ("bruke kniven"), men har lest i en bok som hunden ikke har lest enda. Og gjør det som fungerer (slik som gutten gjorde). Om det fungerer, så om hunden blir litt redd (liksom om gutten rispet butikkmedarbeideren med kniven) så er det verdt det. Hunden aner ikke hva som skjer videre (om kniven vil brukes mer) og blir enda reddere (som butikkmedarbeideren ville gjort).

(neste gang hendene(kniven) kommer mot hunden (butikkmedarbeideren) er det en mer skremmende opplevelse enn før.  (det er ikke så sjelden at butikkmedarbeideren er med forberedt neste gang, og har satt et våpen litt nærmere seg slik at det er mulig å forsvare seg neste gang. På samme måte vil hunden også etter hvert se seg nødt til å finne frem sitt forsvarsvåpen til neste gang den blir skikkelig truet.)

Målet med hele denne historien og vinklingen er egentlig: her er det mye velmenende kommunikasjonssvikt og lite innlevelse i den andres perspektiv, en gjør det som fungerer, og det som starter som en forholdsvis uskyldig misforståelse blir ganske alvorlig etter hvert;)  

Og for å komme med noe helt konkret også: Stort sett er det jo bra at hunden får være med på alt. Men når hunden er redd eller mistrives med å være oppi folk hele tiden, så må en ta hensyn til det og skjerme hunden. Ikke prøve å skjerme hunden, men faktisk gjøre det. Om ungene ikke lar hunden være i fred, får du enten omplassere hunden eller gå inn for å skape et forbud mot å klappe hunden inntil videre. En hund er ikke et leketøy, og det vet jeg at du ikke mener heller. Men dermed er heller ikke en hund allemannseie. Det er et individ med en egen oppfatning av situasjonen. Og etter min mening er det mange av hundens familie som har en viftende kniv hvis en prøver å sette seg inn i hundens situasjon. Og for hver gang en skremmer hunden, gjør en det vanskeligere å rette opp.

red. lagt til litt

Nata:

Jeg er ikke så fan av "lignelser"

Ikke jeg heller. Men jeg synes du skrev det bra på den måten likevel.

Jeg fikken omplasseringshund for mange år side . Min sønn på 4 år snubla med feiekosten og traff hunden. Det ble lange tider med tilittsjobbing mellom de to. Ho flekka tenner lenge til han. Men lærevillig gutt og klok hund skapte tillit etter hvert. Virkelig værd å jobbe med og reparere skaden. Men nå visste jo jeg hvorfor, da.