ralfdog:

 

Og det på det grunnlaget at man ikke ville svart slik man svarer på nett, face to face. Da virker som regel antennene, når man ser i øynene til noen og ikke på pc skjermen.

Det er jeg faktisk ganske sikker på.

red. Innlegget ditt holder forsåvidt mål :) Men ikke typ unnskyldningen for å skrive slik enkelte skriver.

 

Jeg reagerer en gang i blant på innlegg som er rasistiske, eller kjønnsdiskriminerende, men ellers synes jeg tonen her inne er helt grei. Det er alltid en overvekt av de som formulerer seg saklig og veloverveid, og da må man vel være fornøyd? Det kan da ikke bli slik at alle innlegg skal forholde seg til en slags minste felles standard? 

Jeg tviler ikke på at vi har gjort feil, og jeg tåler kritikken... ellers hadde jeg ikke fortalt så ærlig hva vi trengte hjelp til.
Men det du over sier om at man får mange råd, og ikke alle passer.. det kjenner jeg også igjen.

Men dere..er det alltid slik at det er oss som eiere som gjør feil, eller hender det også at en hund tror han er sjefen, og "tar seg tilrette" deretter? At han forveksler vårt milde oppdragelsessystem på noen måte, og tenker at her får jeg bli sjefen selv?

Ser jo her at alt skal foregå etter klikkermetoden, eller altså på den positive metoden. Det er jeg helt enig i..Jeg kan ikke ha hund om jeg måtte fysisk vært hard mot han, rista han i nakkeskinnet eller noe slikt.
Men, trenger de ikke at vi er "sjefen", så de ikke må ta lederrollen selv?

Lurer av og til på det.. at ved at vi kanskje ikke er klare nok ledere/beskyttere,, at han tar den rollen selv, og da ved siden av hans egen usikkerhet blir det for mye for ham, og så går det som det går..?

Og at han også dermed gjør som han gjør.. flytter grenser.. Og han legger vel merke til at knurring duger, og dermed bruker det oftere, for å få oss til å gjøre som han vil?
Kan de være litt smålure slik?
Minner av og til litt om en treåring syns jeg.. gir man dem lillefingeren, tar de lett hele armen:)

Mora til Teodor:

 

Lurer av og til på det.. at ved at vi kanskje ikke er klare nok ledere/beskyttere,, at han tar den rollen selv, og da ved siden av hans egen usikkerhet blir det for mye for ham, og så går det som det går..?

Tampen brenner...

Nå ble jeg rett og slett litt paff her. Og godt mulig jeg er både krass og ufin, men jeg fatter ikke at man kan se slik på et annet levende vesen. Det være seg en 3åring av menneskearten eller en valp/hund. Hvorfor skulle de plotte om å overta noe som helst? Det er da kun et spørsmål om at de forsøker å finne ut hva som fungerer og ikke fungerer her i verden.

Mora til Teodor:

Men dere..er det alltid slik at det er oss som eiere som gjør feil, eller hender det også at en hund tror han er sjefen, og "tar seg tilrette" deretter? At han forveksler vårt milde oppdragelsessystem på noen måte, og tenker at her får jeg bli sjefen selv?

Ser jo her at alt skal foregå etter klikkermetoden, eller altså på den positive metoden. Det er jeg helt enig i..Jeg kan ikke ha hund om jeg måtte fysisk vært hard mot han, rista han i nakkeskinnet eller noe slikt.
Men, trenger de ikke at vi er "sjefen", så de ikke må ta lederrollen selv?

Lurer av og til på det.. at ved at vi kanskje ikke er klare nok ledere/beskyttere,, at han tar den rollen selv, og da ved siden av hans egen usikkerhet blir det for mye for ham, og så går det som det går..?

Og at han også dermed gjør som han gjør.. flytter grenser.. Og han legger vel merke til at knurring duger, og dermed bruker det oftere, for å få oss til å gjøre som han vil?
Kan de være litt smålure slik?
Minner av og til litt om en treåring syns jeg.. gir man dem lillefingeren, tar de lett hele armen:)

Man lærer først og fremst en hund å være rolig. Der jeg i sin tid gikk kurs var mantraet: "ro, kontakt, læring, krav" (ære være Lundqvist!). Det betyr at du må ha kontakt med en hund for å kunne lære den noe. Og for å ha kontakt må hunden ha den nødvendige roen. Så for meg starter alt med ro. Dernest er det endel adferd de gjør fordi de vil ha oppmerksomhet. Den oppmerksomheten er det mange som gir; i form av korrigering. Tøffe hunder synes det er bedre oppmerksomhet enn ingen oppmerksomhet og fortsetter å "bølle" - det er jo så gøy når muttern roper nei! og dytter meg bort!! 

Dernest må vi være konsekvente. Det som er lov er lov, det som ikke er lov er aldri lov. Er sofaen forbudt område så skal hunden selvfølgelig aldri ligge der. Men i stedenfor å si nei og dytte ned ørten ganger, ville jeg heller ved positive metoder lære hunden hvor jeg vil at den skal ligge. Det er mye enklere, og man slipper å korrigere så mye at bikkja til slutt tror den heter "nei". 

Noen tror at vi som ikke ser på forholdet mellom eier og hund som en rangordning ikke er opptatt av å kontrollere hunden. Det er selvføglelig helt feil. Vi er like konsekvente som disse lederskapsfantastene, det er bare at begrunnelsen er forskjellig. Vi ser på unghunden som unghund, en oppløpen pubertal dust som trenger ro og konsekvens. Og vi velger å ta det med det gode, og ikke med det "onde". Grunnen til det er selvfølgelig ikke fordi det er "synd" på en hund som blir korrigert, eller fordi det er "skadelig" for hunden å bli korrigert. Grunnen er rett og slett at noen av oss har erfart at det går mye fortere, og er mye hyggeligere, å konsentrere et hundehold om hva vil ønsker at hunden skal gjøre, fremfor hva vi ikke ønsker at hunden skal gjøre. 

Det er mye hyggeligere å belønne for ønsket adferd, fremfor å korrigere for uønsket adferd. Og ro er noe ikke alle hunder har i seg. Noen må lære det. Det er bare å søke opp "ro-trening" her på nettet. 

Normanna:

 

Det er mye hyggeligere å belønne for ønsket adferd, fremfor å korrigere for uønsket adferd.

Og så enkelt kan det faktisk sies, dette er vel kjernen i dagens hundetrening :)

Bergljot:

Nå ble jeg rett og slett litt paff her. Og godt mulig jeg er både krass og ufin, men jeg fatter ikke at man kan se slik på et annet levende vesen. Det være seg en 3åring av menneskearten eller en valp/hund. Hvorfor skulle de plotte om å overta noe som helst? Det er da kun et spørsmål om at de forsøker å finne ut hva som fungerer og ikke fungerer her i verden.

Mora til Teodor:

Jeg tviler ikke på at vi har gjort feil, og jeg tåler kritikken... ellers hadde jeg ikke fortalt så ærlig hva vi trengte hjelp til.
Men det du over sier om at man får mange råd, og ikke alle passer.. det kjenner jeg også igjen.

Men dere..er det alltid slik at det er oss som eiere som gjør feil, eller hender det også at en hund tror han er sjefen, og "tar seg tilrette" deretter? At han forveksler vårt milde oppdragelsessystem på noen måte, og tenker at her får jeg bli sjefen selv?

Ser jo her at alt skal foregå etter klikkermetoden, eller altså på den positive metoden. Det er jeg helt enig i..Jeg kan ikke ha hund om jeg måtte fysisk vært hard mot han, rista han i nakkeskinnet eller noe slikt.
Men, trenger de ikke at vi er "sjefen", så de ikke må ta lederrollen selv?

Lurer av og til på det.. at ved at vi kanskje ikke er klare nok ledere/beskyttere,, at han tar den rollen selv, og da ved siden av hans egen usikkerhet blir det for mye for ham, og så går det som det går..?

Og at han også dermed gjør som han gjør.. flytter grenser.. Og han legger vel merke til at knurring duger, og dermed bruker det oftere, for å få oss til å gjøre som han vil?
Kan de være litt smålure slik?
Minner av og til litt om en treåring syns jeg.. gir man dem lillefingeren, tar de lett hele armen:)

Før du blir anbefalt en DVD serie med Cesar Millan av visse her på forumet vil jeg bare skyte inn og si; les mitt innlegg på side 1 i denne tråden igjen. Jeg har bl.a en liten pelshund som alle vil bort å ta på, så jeg sitter inne med litt kompetanse på feltet. *skryt* :P

Her er en teknikk som kanskje kan hjelpe deg.

Hunder kommer som regel ikke til oss mennesker for å få kos og klapp. Jeg tviler egentlig at de liker så godt å bli strøket og klappet på,  som vi liker å tro at de gjør. De kommer til oss for å få oppmerksomhet, og klappingen og strykingen er en del av denne pakken.

Du må lære hunden din at skal den få oppmerksomhet fra deg eller de andre i familien må den godta å bli kjælet med. En måte å lære dette er ved å ignorere hunden. Bruk f.eks en helg på å ignorere hunden fullstendig. Til slutt vil den mest sansynlig komme bort og ta kontakt fordi den ønsker oppmerksomhet. Begynner den da med knurring når du tar på den, så avslutter du straks og går bort fra hunden, og ignoreringen fortsetter. Ganske raskt vil hunden forstå at skal den ha noe samspill med de andre i familien MÅ den godta kontakt. Og selvfølgelig gjelder dette KUN hvis det ikke er noe galt med hundens helse.

OBS. Den må ALDRI oppleve noe negativt igjen forbundet med fysisk håndtering. Jeg anbefaler ikke å levere hunden til hundefrisør e.l. uten at du er tilstede og har kontroll med hvordan hunden din blir håndtert.

dobber78:

Hunder kommer som regel ikke til oss mennesker for å få kos og klapp. Jeg tviler egentlig at de liker så godt å bli strøket og klappet på,  som vi liker å tro at de gjør. De kommer til oss for å få oppmerksomhet, og klappingen og strykingen er en del av denne pakken.

Mora til Teodor:

Men dere..er det alltid slik at det er oss som eiere som gjør feil, eller hender det også at en hund tror han er sjefen, og "tar seg tilrette" deretter? At han forveksler vårt milde oppdragelsessystem på noen måte, og tenker at her får jeg bli sjefen selv?

Lurer av og til på det.. at ved at vi kanskje ikke er klare nok ledere/beskyttere,, at han tar den rollen selv, og da ved siden av hans egen usikkerhet blir det for mye for ham, og så går det som det går..?

At hunden opphøyer seg selv til sjef i huset kan du nok se bort i fra. Men at mangel på grenser og struktur kan gi utslag i diverse problemer, er en annen sak. Men det skyldes neppe at hunden prøver å ta over styringa, heller at den blir usikker og frustrert over å ikke vite hva som forventes av den.

Og at han også dermed gjør som han gjør.. flytter grenser.. Og han legger vel merke til at knurring duger, og dermed bruker det oftere, for å få oss til å gjøre som han vil?
Kan de være litt smålure slik?
Minner av og til litt om en treåring syns jeg.. gir man dem lillefingeren, tar de lett hele armen:)

Selvsagt ser hunden at knurring virker - ergo vil han fortsette med det. Det har dog ingenting med "å ta hele armen" å gjøre. Dere har rett og slett en hund som ikke stoler på dere. Det har ingenting med sjefing og den slags å gjøre. Men usikkerhet og manglende tillit. Og så har dere en vond sirkel gående.

Mora til Teodor:

Men dere..er det alltid slik at det er oss som eiere som gjør feil, eller hender det også at en hund tror han er sjefen, og "tar seg tilrette" deretter? At han forveksler vårt milde oppdragelsessystem på noen måte, og tenker at her får jeg bli sjefen selv?

Ser jo her at alt skal foregå etter klikkermetoden, eller altså på den positive metoden. Det er jeg helt enig i..Jeg kan ikke ha hund om jeg måtte fysisk vært hard mot han, rista han i nakkeskinnet eller noe slikt.
Men, trenger de ikke at vi er "sjefen", så de ikke må ta lederrollen selv?

Lurer av og til på det.. at ved at vi kanskje ikke er klare nok ledere/beskyttere,, at han tar den rollen selv, og da ved siden av hans egen usikkerhet blir det for mye for ham, og så går det som det går..?

Og at han også dermed gjør som han gjør.. flytter grenser.. Og han legger vel merke til at knurring duger, og dermed bruker det oftere, for å få oss til å gjøre som han vil?
Kan de være litt smålure slik?
Minner av og til litt om en treåring syns jeg.. gir man dem lillefingeren, tar de lett hele armen:)

Det å ikke være en klar og tydelig leder har ingenting med om man trener positivt eller ei..
Hvis man trener på en måte som gjør at hunden må ta ansvar for ting selv, så har man missforstått.

Positiv trening er ikke at man får sose og styre på som man selv vil uten at det finnes konsekvenser.

Positiv trening er at man legger vekt på å lære hunden det man vil den skal kunne/gjøre, ikke fokusere på alt den gjør galt. Men det er tydelige grenser for hva som er lov og ikke lov. Og gjør den noe den ikke skal, så blir den korrigert ved at man ignorerer den totalt.

Du har nok dog rett i at det er mange som er dårlige ledere for hundene sine, men det er fordi de ikke gir den de grensene den trenger. En dag får hunden ligge i sofaen og kose seg, neste dag får den kjeft for det samme. En annen dag får den hoppe på eier når den er glad, neste dag blir den tråkka på tærne fordi eier hadde på seg hvit bukse..

Men dette har ingentil med den positive treningsmetoden.. Dette er bare hundehold uten mål og mening;) 

Normanna:

dobber78:

Hunder kommer som regel ikke til oss mennesker for å få kos og klapp. Jeg tviler egentlig at de liker så godt å bli strøket og klappet på,  som vi liker å tro at de gjør. De kommer til oss for å få oppmerksomhet, og klappingen og strykingen er en del av denne pakken.

Helt ot; men du har ikke møtt kosemonsteret vårt, skjønner jeg :)

Mitt monster liker også kos, men tror det er mest den type kos der han ligger oppå meg så alle knoker og bein knaser. Han blir fort lei av å ligge ved siden av meg og bli klappet og kalt fin gutt :P

dobber78:

 

Normanna:

 

dobber78:

Hunder kommer som regel ikke til oss mennesker for å få kos og klapp. Jeg tviler egentlig at de liker så godt å bli strøket og klappet på,  som vi liker å tro at de gjør. De kommer til oss for å få oppmerksomhet, og klappingen og strykingen er en del av denne pakken.

Helt ot; men du har ikke møtt kosemonsteret vårt, skjønner jeg :)

Mitt monster liker også kos, men tror det er mest den type kos der han ligger oppå meg så alle knoker og bein knaser. Han blir fort lei av å ligge ved siden av meg og bli klappet og kalt fin gutt :P

Normanna:

dobber78:

 

Normanna:

 

dobber78:

Hunder kommer som regel ikke til oss mennesker for å få kos og klapp. Jeg tviler egentlig at de liker så godt å bli strøket og klappet på,  som vi liker å tro at de gjør. De kommer til oss for å få oppmerksomhet, og klappingen og strykingen er en del av denne pakken.

Helt ot; men du har ikke møtt kosemonsteret vårt, skjønner jeg :)

Mitt monster liker også kos, men tror det er mest den type kos der han ligger oppå meg så alle knoker og bein knaser. Han blir fort lei av å ligge ved siden av meg og bli klappet og kalt fin gutt :P

Min får aldri nok. Hun dytter med snute og labb hvis jeg slutter, og favoritt-kose-positur er å ligge på ryggen med forlabbene i været og buken blottet slik at vi kan stryke på magen. Og det rare er at sånn var hun før vi fikk henne i hus også. Når vi besøkte henne hos oppdretter la hun seg alltid på rygg og ville ha kos på magen (overhodet ikke sånn underkastelsespositur, det var "kose på magen!"-postitur :-) ) 

Jeg har to kosemonstre, og ei som er sånn passe interessert. Litt vil hun ha, men så er det nok. De to andre får ikke nok, tror jeg. Har aldri opplevd at de har gått fra en kosestund.

Bergljot:

 

 

Jeg har to kosemonstre, og ei som er sånn passe interessert. Litt vil hun ha, men så er det nok.

De to andre får ikke nok, tror jeg. Har aldri opplevd at de har gått fra en kosestund.

tyri:

 

Mora til Teodor:

 

Men dere..er det alltid slik at det er oss som eiere som gjør feil, eller hender det også at en hund tror han er sjefen, og "tar seg tilrette" deretter? At han forveksler vårt milde oppdragelsessystem på noen måte, og tenker at her får jeg bli sjefen selv?

Lurer av og til på det.. at ved at vi kanskje ikke er klare nok ledere/beskyttere,, at han tar den rollen selv, og da ved siden av hans egen usikkerhet blir det for mye for ham, og så går det som det går..?

 

 

At hunden opphøyer seg selv til sjef i huset kan du nok se bort i fra. Men at mangel på grenser og struktur kan gi utslag i diverse problemer, er en annen sak. Men det skyldes neppe at hunden prøver å ta over styringa, heller at den blir usikker og frustrert over å ikke vite hva som forventes av den.

 

Og at han også dermed gjør som han gjør.. flytter grenser.. Og han legger vel merke til at knurring duger, og dermed bruker det oftere, for å få oss til å gjøre som han vil?
Kan de være litt smålure slik?
Minner av og til litt om en treåring syns jeg.. gir man dem lillefingeren, tar de lett hele armen:)

 

 

Selvsagt ser hunden at knurring virker - ergo vil han fortsette med det. Det har dog ingenting med "å ta hele armen" å gjøre. Dere har rett og slett en hund som ikke stoler på dere. Det har ingenting med sjefing og den slags å gjøre. Men usikkerhet og manglende tillit. Og så har dere en vond sirkel gående.

Bergljot:

Nå ble jeg rett og slett litt paff her. Og godt mulig jeg er både krass og ufin, men jeg fatter ikke at man kan se slik på et annet levende vesen. Det være seg en 3åring av menneskearten eller en valp/hund. Hvorfor skulle de plotte om å overta noe som helst? Det er da kun et spørsmål om at de forsøker å finne ut hva som fungerer og ikke fungerer her i verden.

Du, må bare kommentere den. Har nemlig sett flere mødre som påstår at deres barn prøver å dominere dem og få viljen sin ved ikke å såve om natten. Derfor bør de ignoreres når de gråter om natten, for de gjør det bare for å ta kontrollen..... Hva slike skal med barn fatter jeg ikke, men det er nok et bevis på at mennesket er en ekstremt paranoid art!

Til TS: Hunden min ble mye enklere å kontrollere da jeg ga opp tullet om lederskap. Jeg var så fokusert på at hunden skulle gjøre som jeg ville, for jeg var sjefen, at jeg totalt ignorerte dens forutsetninger for å gjøre riktig, og ignorerte det faktum at jeg ikke alltid hadde lært han hva den riktige adferden faktisk var. Da jeg begynte å behandle hunden min som et individ fikk vi mye bedre kontakt og tillit oss imellom, og hunden min gjorde som jeg ville fordi det lønte seg for han. Ikke fordi han fikk straff for å gjøre feil, men fordi belønningen var så god. Og da snakker vi f.eks kunn det å få gå framover på tur, eller å få komme bort til meg for kos.

Jeg fatter ikke hvorfor vi må være så paranoide. Hunden er ikke et individ, det er et dominerende vesen vi må holde i sjakk.... Hvorfor få seg hund om fokuset er på å være dominant? Er ikke det voldsomt stressende for de innvolverte?

Da jeg trente tradisjonelt og trodde at hunden drev og planla å overta husholdningen, formet jeg hunden min dertil, fordi hendene mine kunne klappe og kose i det ene øyeblikket og legge ham på rygg, holde ham fast etter nakkeskinnet, dytte til snuten hans, dytte ham unna og holde ham på snuten. Da målte han positivt mot negativt og fant fort ut at han klarte seg godt helt uten fysisk berøring fra meg. Jeg hadde ikke hatt hund før, og tenkte ikke over at det kunne være annerledes. Mye av oppførselen tilla jeg hans personlighet.

Så begynte jeg på et hundehold som aldri inkluderte noe negativt, og dermed heller aldri noen fysisk (eller psykisk) straff i form av det som er nevnt over eller andre ubehageligheter. I starten var det likt. Men så begynte jeg å belønne alt av kontaktsøking fra hans side med oppmuntring, oppmerksomhet, og til slutt kos i over ett år.

Kontakten økte helt ekstremt, jeg har en annen hund nå enn jeg hadde før, og tenker stadig at hadde jeg bare visst.. Nå er han så trygg på kontakt at det er en fryd, han er en kosehund uten like, og foretrekker å være klin inntil meg straks jeg er i ro. En jentunge kastet seg rundt halsen hans og hvinte i sommer. For to år siden kunne det skremt ham skikkelig. Men han stod der og tok det med stoisk ro. Fortsatt ser jeg endring på kontakt- og kommunikasjonsområdet, og det er bare til det gode. Han tåler røff behandling nå, press og holding fra alle kanter.

Så det er ikke bare hvilken hund en har i hus. Det er også miljøet hunden befinner seg i.

Mora til Teodor:

Jeg tviler ikke på at vi har gjort feil, og jeg tåler kritikken... ellers hadde jeg ikke fortalt så ærlig hva vi trengte hjelp til.
Men det du over sier om at man får mange råd, og ikke alle passer.. det kjenner jeg også igjen.

Men dere..er det alltid slik at det er oss som eiere som gjør feil, eller hender det også at en hund tror han er sjefen, og "tar seg tilrette" deretter? At han forveksler vårt milde oppdragelsessystem på noen måte, og tenker at her får jeg bli sjefen selv?

Ser jo her at alt skal foregå etter klikkermetoden, eller altså på den positive metoden. Det er jeg helt enig i..Jeg kan ikke ha hund om jeg måtte fysisk vært hard mot han, rista han i nakkeskinnet eller noe slikt.
Men, trenger de ikke at vi er "sjefen", så de ikke må ta lederrollen selv?

Lurer av og til på det.. at ved at vi kanskje ikke er klare nok ledere/beskyttere,, at han tar den rollen selv, og da ved siden av hans egen usikkerhet blir det for mye for ham, og så går det som det går..?

Og at han også dermed gjør som han gjør.. flytter grenser.. Og han legger vel merke til at knurring duger, og dermed bruker det oftere, for å få oss til å gjøre som han vil?
Kan de være litt smålure slik?
Minner av og til litt om en treåring syns jeg.. gir man dem lillefingeren, tar de lett hele armen:)

Han knurrer ikke fordi han er "smålur", han knurrer fordi han er redd/usikker over å leve i en flokk hvor ingen skjønner hva han prøver å uttrykke.

Det er dere som gjør ham usikker fordi dere ikke er de trygge personene som dere burde være for ham. Det er dere som må endre dere i forhold til å vite hva en hund er og hva en hund trenger. Hunden skal ikke ha ansvaret for om dere skal fungere sammen eller ikke. Det ansvaret ligger hos dere, og alle oss som har åpnet hjemmene våre for hundene.

Mora til Teodor:Han er ofte  veldig rød i tannkjøttet har jeg sett, og det er kanskje vondt.. skal dra til dyrlegen med han nå, og få han godt undersøkt, for å utelokke plager, og få orden på dette med tennene.

Men kan tennene være grunnen til han er endret adferd ovenfor oss?

Rasen er berykta for dårlige tenner, og ja, tannverk kan gjøre selv den mildeste sjel gretten.  Samme kan andre helseproblemer....(og kommunikasjonsproblemer).

dobber78:

Normanna:

dobber78:

Hunder kommer som regel ikke til oss mennesker for å få kos og klapp. Jeg tviler egentlig at de liker så godt å bli strøket og klappet på,  som vi liker å tro at de gjør. De kommer til oss for å få oppmerksomhet, og klappingen og strykingen er en del av denne pakken.

Helt ot; men du har ikke møtt kosemonsteret vårt, skjønner jeg :)

 

Mitt monster liker også kos, men tror det er mest den type kos der han ligger oppå meg så alle knoker og bein knaser. Han blir fort lei av å ligge ved siden av meg og bli klappet og kalt fin gutt :P

Det blir ikke mine!

Jeg var skikkelig agressiv, ja direkte mannevond da jeg hadde tannverk. Unger og bikkjer lå lavt i terrenget. Men etter en tur til tannlegen, gikk alt tilbake til normalen. Nå var det jo ikke jeg som var temada, men....Smerte er det samme uansett hvem som har det.

En ting - som nok er litt sent for TS, men som nok er verdt å tenke på når man har valp/unghund;

Jeg har inntrykk av at veldig mange er redd for å håndtere og ta i hundene sine "for mye". Og om eier er litt usikker på hva hunden tåler av håndtering, så vil jo hunden nødvendigvis også lure på om dette er helt trygt og greit? Slik kan man fort starte en ond sirkel, liknende TS´ problem.

Selv synes jeg det er veldig greit å plukke og ta på bikkjene mest mulig fra de er små. Lempe dem hit og dit, dra dem i øra, i halen og nakken. Pille på labber og klør, inni munnen osv. Alt på en hyggelig og positiv måte. Slik blir det på en måte stabilitet i det "ustabile". Jeg kan gjøre hva jeg vil med bikkjene, og de kan stole på at uansett hva jeg gjør med dem, så er det trygt og ufarlig. Dette har man ikke minst igjen for den dagen bikkja faktisk har vondt noe sted som følge av skade/sykdom.

Uansett om man velger å trene hunden sin med aversiver eller pølse, så er hundens adferd slik beskrevet her helt på trynet. Jeg er helt uenig at man skal akseptere at en voksen hund knurrer til eieren sin, uansett om den spiser eller sover på plassen sin. Jeg er veldig enig med Tyri, og vil til og med gå som langt som å si at den skal tåle, nei den skal DIGGE, alle typer håndtering av sin eier og resten av familin, i ALLE situasjoner uten noen som helst slags form for knurring eller flekking av tenner. Om den gjør det, så er det kanskje "normal" adferd sett med hundens øyne, men som hundeeier er det et VELDIG tydelig signal om at du enten har bommet grovt med sosialisering og trening, ELLER at hunden har en eller annen form for smertefull tilstand som gjør den var og engstelig for berøring.

Det er egentlig bare to ting å gjøre, når en tre år gammel hannhund endrer adferdsmønster slik du beskriver her, og ferdig med det:

1. Veterinærsjekk og evt. behandling av det som måtte verke.

2. Profesjonell hjelp til å rehabilitere hundens forhold til barn, og gjerne andre hannhunder også.

Og nå har det gått fire dager siden du startet tråden, så jeg håper virkelig du har vært hos veterinæren allerede, og har bestilt time hos en velrennomert hundeskole. Du har fått noen tips til gode ressurser tidlig i tråden. Få ut fingeren, dette går ikke over av seg selv.