Tammymor:

MIN sorg,har ikke uteblitt på tross av vissheten om at hun hadde det vondt den siste tiden. Jeg føler ikke det som noen lettelse,selv om jeg vet med all fornuft,at hun slipper smertene lengre. For på tross av de,så var hun en glad hund,som skjulte sine smerter. Bare slik en hund kan gjøre.Men jeg vet også innerst i hjertet,og innerst i hodet,at jeg tok det riktige valget. Hun måtte få slippe.

 

Vi hadde nesten 12 fantastiske år sammen,hun var min sjeldsfrende. Hun var der i opp og nedturer,og alt dette gjorde at hun var min aller beste venn.

Jeg har grått konstant i 3 uker nå,jeg har nesten ikke fått i meg føde,jeg har rast ned i vekt,jeg har jobbet,jeg har tvunget meg selv til å leve et normalt liv.

Man kan ikke si hva som er rett og galt,i forhold til å sørge . For vi mennesker er ulike.

Jeg er også,så pass opp i årene,at jeg har mistet fam-medlemmer,en sorg som har satt sine spor. Men jenta mi var også et fullverdig fam.medlem,som mange var glad i. Så det var det hun ble,ikke bare en hund.

Jeg er også så pass opp i årene,at jeg respektere de som har et annet syn på det og miste sin firbent. Og hvordan hvert individ sørger. Eller ikke sørger.

Noen gråter i sjela,noen åpentlyst. Og noen gråter ingen av plassene. Noen har et nettverkt de kan støtte seg til,noen ikke.

Jeg har heldigvis hatt et godt nettverk,av fam og gode venner,og det hjalp meg de værste dagene. Men for noen,kan det sorgen og savnet bli forsterket,når man er alene i slike settinger.

Så jeg vet ikke helt,ts,om du ble noe klokere av dette,men det var nå bare MIN reflekson,og mitt svar på det du spurte om-)

Men så er jeg nok en håpløs sårbar sjel-)

 

Uansett hva slags sorg man skal igjennom må man få gjøre det på sin måte! Håper du får det lettere etterhvert!

LE:):

 

Tammymor:

 

MIN sorg,har ikke uteblitt på tross av vissheten om at hun hadde det vondt den siste tiden. Jeg føler ikke det som noen lettelse,selv om jeg vet med all fornuft,at hun slipper smertene lengre. For på tross av de,så var hun en glad hund,som skjulte sine smerter. Bare slik en hund kan gjøre.Men jeg vet også innerst i hjertet,og innerst i hodet,at jeg tok det riktige valget. Hun måtte få slippe.

 

Vi hadde nesten 12 fantastiske år sammen,hun var min sjeldsfrende. Hun var der i opp og nedturer,og alt dette gjorde at hun var min aller beste venn.

Jeg har grått konstant i 3 uker nå,jeg har nesten ikke fått i meg føde,jeg har rast ned i vekt,jeg har jobbet,jeg har tvunget meg selv til å leve et normalt liv.

Man kan ikke si hva som er rett og galt,i forhold til å sørge . For vi mennesker er ulike.

Jeg er også,så pass opp i årene,at jeg har mistet fam-medlemmer,en sorg som har satt sine spor. Men jenta mi var også et fullverdig fam.medlem,som mange var glad i. Så det var det hun ble,ikke bare en hund.

Jeg er også så pass opp i årene,at jeg respektere de som har et annet syn på det og miste sin firbent. Og hvordan hvert individ sørger. Eller ikke sørger.

Noen gråter i sjela,noen åpentlyst. Og noen gråter ingen av plassene. Noen har et nettverkt de kan støtte seg til,noen ikke.

Jeg har heldigvis hatt et godt nettverk,av fam og gode venner,og det hjalp meg de værste dagene. Men for noen,kan det sorgen og savnet bli forsterket,når man er alene i slike settinger.

Så jeg vet ikke helt,ts,om du ble noe klokere av dette,men det var nå bare MIN reflekson,og mitt svar på det du spurte om-)

Men så er jeg nok en håpløs sårbar sjel-)

 

 

 

 

Uansett hva slags sorg man skal igjennom må man få gjøre det på sin måte! Håper du får det lettere etterhvert!

Ja,alle har sin måte og sine behov. For å komme igjennom sin sorg. Det er det jeg sier,vi mennesker er ulike. -)

Jeg har hatt 2 hunder, og begge har vært vonde å miste, men på forsjelliger måter.

Cocker spanielen jeg hadde var aggressiv mot fremmede folk, og det ble verre med alderen. Alt mulig rart ble prøvd uten hell. Når hun var 7 år fant vi ut at det ikke gikk lenger fordi hun begynte også å bite. Da ble hun avlivet fordi hun rett og slett kunne bli farlig, og da spesielt med tanke på at det var nye familiemedlemmer på vei i familien. Jeg sørget lenge over henne, men var også litt lei utageringen hennes mot fremmede folk. Jeg forstod at det var det rette,men ønsket intenst at det ikke var slik. 

Jeg fikk Zett (BC/eng. setter mix) ganske kort tid etter Tanya ble avlivet. Han var det stikk motsatte av henne. Han betydde masse for meg og flere andre i familien. Han gjorde virkelig alt for at vi skulle være fornøyd. Han var på tilbudssiden, og gjorde alt for å blidgjøre oss og finne ut hva vi ønsket av han. Han var også en kløpper til å forstå stemninger rundt han. 10.10.11 fant jeg en kul under halsen hans, dagen etter var han hos vetrinæren og fikk konstantert lymfekreft med svært dårlig prognose. Nesten En uke etter var vi hos en annen vetrinær som tok noen celleprøver, hun mente han fikk for svake medisiner. Når prøvene kom frem en uke etter ble han satt på sterker medisiner. Han ble avlivet 3 dager etter han fikk de nye medisinene. 

Zett var frisk, rask og blid frem til morgenen 27.10.11 Den dagen var han så dårlig at han ikke engang kunne reise seg, så da ble han avlivet.

Følelsene vi sitter igjen med alle sammen er at det føles urettferdig, samtidig som vi alle er veldig triste over at han ble rammet av kreft i såpass ung alder(6 år). Zett merket vi var triste fra den dagen han fikk diagnose. Han ville gjerne trøste oss... Jeg kunne ønske det gikk ann å trylle han tilbake :) Jeg opplever ofte at nå ville jeg gjerne kose, eller leke med Zetten. Samboeren min kan også helt ut av det blå si: Nå kunne jeg tenke meg å kose med Voffa. (Vi kalte han ofte for voffa, siden nevøer og nieser kalte han det som babyer). 

Jeg prøver å bli glad over alle de gode minnene, men blir istedet trist og begynner å savne han. Jeg håper en dag jeg kan bli glad og ikke trist når jeg tenker på Zett :)