Når det gjelder situasjonen til pølsetante, kan jeg til dels forstå dette veldig godt. For å være til stede sammen med barn/voksne som krever mye rom og lager mye støy er veldig slitsomt.

På den andre siden har ofte slike barn behov for en større forståelse og imøtekommelse. Så det er slik at man blir litt mellom barken og veden.

Poenget mitt er bare det at barn er folk de også :o)

Pølsetante:

 

 

 

Amatør.:

 

På generell basis er det jo sånn at atmosfæren i en sånn familiesetting hvor noen mistrives og plages med en eller flere av de andre, vil forsures uten at noen trenger å hverken si eller gjøre noe slemt.

 

 

Jeg kan jo ikke styre over egen trivsel da, jeg sitter jo ikke her å planlegger å mistrives bare for å være vanskelig.

Har du prøvd med en positiv innstilling, samt å kikke litt lengre enn egen nesetipp?

Amatør.:

 

 

Har du prøvd med en positiv innstilling, samt å kikke litt lengre enn egen nesetipp?

Du kjenner jo ikke meg eller min situasjon utover akkurat det jeg har skrevet her, så denne kommentaren lar jeg passere. Selvsagt gjør jeg det som står i min makt for å være så positiv som mulig i disse settingene og ikke forsure tilværelsen for noen andre. Men etter x antall timer med hamring og slamring og å bli hylt i øret så begynner det faktisk å bli slitsomt å prøve å være positivt innstilt.

Jeg regner med du aldri har vært i en lignende situasjon ettersom du synes innstillingen min til barn er så hårreisende.

Pølsetante:

Bergljot:

Jeg tror ikke hva jeg ser. Ser du selv hva du skriver? Du sammenligner et barn med pest!

 

Nå måtte jeg le litt, det får da være måte på å ta ting bokstavelig

 

Selv ser jeg ikke noe som er morsomt med dette. Det er utelukkende trist.

Pølsetante:

 

Amatør.:

 

 

 

Har du prøvd med en positiv innstilling, samt å kikke litt lengre enn egen nesetipp?

 

 

Du kjenner jo ikke meg eller min situasjon utover akkurat det jeg har skrevet her, så denne kommentaren lar jeg passere. Selvsagt gjør jeg det som står i min makt for å være så positiv som mulig i disse settingene og ikke forsure tilværelsen for noen andre. Men etter x antall timer med hamring og slamring og å bli hylt i øret så begynner det faktisk å bli slitsomt å prøve å være positivt innstilt.

Jeg regner med du aldri har vært i en lignende situasjon ettersom du synes innstillingen min til barn er så hårreisende.

Har jobbet innen psykiatri med krevende og  utagerende mennesker (både voksne og barn), og i en alder av godt over førr, så har jeg da møtt min skjerv av barn, så jo jeg har nok det.

Bergljot:

Selv ser jeg ikke noe som er morsomt med dette. Det er utelukkende trist.

Ja hvis det ikke skal være lov å bruke slike vanlige uttrykk lengre uten at enkelte går fullstendig av skaftet og tror jeg faktisk sammenligner barn med pest, så synes jeg også det er litt trist.

Pølsetante:

Amatør.:

 

 

Har du prøvd med en positiv innstilling, samt å kikke litt lengre enn egen nesetipp?

Du kjenner jo ikke meg eller min situasjon utover akkurat det jeg har skrevet her, så denne kommentaren lar jeg passere. Selvsagt gjør jeg det som står i min makt for å være så positiv som mulig i disse settingene og ikke forsure tilværelsen for noen andre. Men etter x antall timer med hamring og slamring og å bli hylt i øret så begynner det faktisk å bli slitsomt å prøve å være positivt innstilt.

Jeg regner med du aldri har vært i en lignende situasjon ettersom du synes innstillingen min til denne ungen er så hårreisende.

Jeg jobber med unger i kategorien superhyperaktiv, og det er forbausende hvor lite av oppmerksomhet og positiv oppmerksomhet som skal til for å gjøre dem til de reneste "drops" :)

Jeg må virkelig si at jeg syntes noen her er litt krasse i kommentarene.

Som kanskje vitner om noen korte nesetipper? (hihihi)

Angelcharm:

 

Har du prøvd å være den kule tanta, som slenger seg i gulvet og bygger lego, eller leser en kjempespennende historie, eller spiller ett eller annet spill med dem på fullt alvor? Det kan hende det ville gitt dere alle en positiv opplevelse og en hyggelig julaften?

 

Vi spiller spill, leker, er ute med hundene, går tur rundt i nabolaget - alt som må til for å holde ungen såpass aktivisert at han ikke river i stykker huset.

Skjønner jo at mange her inne synes jeg er Tante Grusom nå, men jeg sitter faktisk ikke i en krok og er sur hele julekvelden for de som måtte tro det ;)

VMA:

Jeg må virkelig si at jeg syntes noen her er litt krasse i kommentarene.

Som kanskje vitner om noen korte nesetipper? (hihihi)

Krass, ja det er så. Men selv om synet ikke er det beste, så ser jeg langt forbi nesetippen.

Pølsetante:

Angelcharm:

 

Har du prøvd å være den kule tanta, som slenger seg i gulvet og bygger lego, eller leser en kjempespennende historie, eller spiller ett eller annet spill med dem på fullt alvor? Det kan hende det ville gitt dere alle en positiv opplevelse og en hyggelig julaften?

 

Vi spiller spill, leker, er ute med hundene, går tur rundt i nabolaget - alt som må til for å holde ungen såpass aktivisert at han ikke river i stykker huset.

Skjønner jo at mange her inne synes jeg er Tante Grusom nå, men jeg sitter faktisk ikke i en krok og er sur hele julekvelden for de som måtte tro det ;)

Sier ikke at det nødvendigvis er løsningen for deg - tenkte bare det var verdt en skikkelig gjennomtenking :)

Red: det handler ofte ikke om at ungen er ufordragelig, men om at vi voksne faktisk ikke "ser" ungen i det hele tatt.

Jeg synes at en god del av kommentarene her inne illustrerer problemstillingen godt. Hvis man tør å si at man ikke liker barn, så er man mutt, innestengt, har ikke prøvd, det er noe galt med en, man har ikke barn selv og kan derfor ikke forstå, etc. Kort sagt, man er ikke et fullverdig menneske. Takk for den. 

Jeg liker ikke barn. Jeg misliker dem forsåvidt ikke heller, ikke mer enn jeg misliker mennesker generelt. De av den uppdragne sorten, som tror verden er til for dem og alle andre har bare å tilpasse seg. Ikke lar jeg det gå ut over barnet heller, det er tross alt foreldrene som har hovedansvaret der. 

Jeg ønsker ikke barn selv, av ørten gode og mindre gode grunner. 

Jeg forbeholde meg retten å si fra hvis noen dytter en snørrete skrikeunge opp i fanget når jeg sitter i et hjørne med bok og hodetelefoner. Jeg oppsøker ikke barn. Men jeg forholder meg til barn med høflige foreldre når jeg må, leker og er hyggelig og morsom og kan endog sitte barnevakt hvis noen er dum nok til å be meg om det. 

Er jeg et dårlig menneske nå?

Pølsetante:

 

 

Skjønner jo at mange her inne synes jeg er Tante Grusom nå, men jeg sitter faktisk ikke i en krok og er sur hele julekvelden for de som måtte tro det ;)

Du har rett, jeg kjenner ikke din situasjon, men tenker at det sikkert kjempegøy for foreldrene til barnet også. Å vite at familien plages med sønnen.

Angelcharm:

Red: det handler ofte ikke om at ungen er ufordragelig, men om at vi voksne faktisk ikke "ser" ungen i det hele tatt.

Kjempegodt poeng!

Men man må ikke glemme av at noen går bedre sammen, og andre ikke. Sånn er det med voksne og barn. Jeg liker ikke alle barn, heller ikke alle voksne. :o)

TheT´s:

Jeg synes at en god del av kommentarene her inne illustrerer problemstillingen godt. Hvis man tør å si at man ikke liker barn, så er man mutt, innestengt, har ikke prøvd, det er noe galt med en, man har ikke barn selv og kan derfor ikke forstå, etc. Kort sagt, man er ikke et fullverdig menneske. Takk for den. 

 

Jeg har skrevet tidligere, og kan skrive igjen at folk selvfølgelig liker eller ikke liker akkurat hvem og hva de vil. Men noen innlegg viser, synes jeg, holdninger som jeg reagerer sterkt på. 

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke kan forstå meg på de som ikke har forståelse for at barn i alle aldere ikke nødvendigvis forstår konsekvens. Ja, f.eks konsekvens av å løpe forbi eller mot en hund, se en hund inn i øynene eller rope etter en hundeeier med spørsmål om hunden.

At noen ikke vil omgåes med barn eller ønsker å stifte en familie er egentlig uvesentlig. Men det er lov å tenke seg litterann om å gjøre ett ærlig forsøk på å forstå at barn ikke alltid forstår. Og i stedet irritere seg så voldsomt over at barn er barn, så synes jeg heller en får trå til litt med ett smil.

Små barn som er ute med foreldrene sine er i utgangspunktet under kontroll. Hvis dem ikke er det, så går det jo ann å si ifra eller gå fra stedet. De store pøblene på 8 år og oppover får en bare snakke til på en allright måte. Kanskje Fido faktisk tåler at du snakker med unger.. Eller tåler å bli beundret av dem.

Fins det flere drittunger nå enn tidligere? Det lurer jeg på...

VMA:

Fins det flere drittunger nå enn tidligere? Det lurer jeg på...

Nei, så jeg skjønner ikke det plutselige hysterie for disse små menneskene..

Amatør.:

 

 

Du har rett, jeg kjenner ikke din situasjon, men tenker at det sikkert kjempegøy for foreldrene til barnet også. Å vite at familien plages med sønnen.

Hvordan vet de det? Er de tankelesere?

Pølsetante:

 

Amatør.:

 

 

 

Du har rett, jeg kjenner ikke din situasjon, men tenker at det sikkert kjempegøy for foreldrene til barnet også. Å vite at familien plages med sønnen.

 

 

Hvordan vet de det? Er de tankelesere?

Sånne ting skinner ofte veldig lett igjenom. De fleste er såpass menneskekjennere at de merker antipati.

Amatør.:

 

Sånne ting skinner ofte veldig lett igjenom. De fleste er såpass menneskekjennere at de merker antipati.

Isåfall... Hvis det så var tilfelle, ville jeg ikke tro at barnet ville dra noen store skader av det...

Hmm er det flere drittunger nå enn tidligere? kanskje det heller er at vi oppdager flere nå enn når vi var yngre?

Jeg syntes det er ganske mange voksene som oppfører seg som "drittunger" også jeg. Jeg har jobbet litt i butikk, og det er ikke få ganger jeg har opplevd at eple ikke faller langt fra stammen :P 

Jeg liker unger jeg kjenner, men helst fra 2-3 år og oppover :P Jeg er litt usikker sammen med mindre barn fordi jeg ikke helt vet hvordan jeg skal få de til å slutte å grine. Jeg er tante til ett par stykker. Og hvis jeg opplever grining så blir jeg vandrende rundt med ungen på skuldra uten å vite hva jeg skal gjøre. Men det er jo veldig søtt med ett stort tannløst smil da :P

fremmede unger er jeg høfflige mot. Men jeg er nok litt skeptisk. Men det er nok mest det at jeg i bunn og grunn er usikker. Jeg er jo tross alt minst i søskenflokken. 

Og en ting til, det er ikke rart å se hvor lite mange barn sørger over at dyr dør? To av de jeg er tante til er 5 og 6 år. De begynte først nå å vise interesse for Zett. Moren min hadde han med opp til dem dagen før han døde. Da virket han frisk og fin. dagen etter ble han avlivet  fordi han ble dårlig av sykdommen (lymfekreft) . Når barna fikk beskjed var mer reaksjonen, jammen han var jo frisk i går? De er veldig opptatt av å begrave døde fugler og mus da :P

TheT´s:

Jeg synes at en god del av kommentarene her inne illustrerer problemstillingen godt. Hvis man tør å si at man ikke liker barn, så er man mutt, innestengt, har ikke prøvd, det er noe galt med en, man har ikke barn selv og kan derfor ikke forstå, etc. Kort sagt, man er ikke et fullverdig menneske. Takk for den. 

Jeg liker ikke barn. Jeg misliker dem forsåvidt ikke heller, ikke mer enn jeg misliker mennesker generelt. De av den uppdragne sorten, som tror verden er til for dem og alle andre har bare å tilpasse seg. Ikke lar jeg det gå ut over barnet heller, det er tross alt foreldrene som har hovedansvaret der. 

Jeg ønsker ikke barn selv, av ørten gode og mindre gode grunner. 

Jeg forbeholde meg retten å si fra hvis noen dytter en snørrete skrikeunge opp i fanget når jeg sitter i et hjørne med bok og hodetelefoner. Jeg oppsøker ikke barn. Men jeg forholder meg til barn med høflige foreldre når jeg må, leker og er hyggelig og morsom og kan endog sitte barnevakt hvis noen er dum nok til å be meg om det. 

Er jeg et dårlig menneske nå?

 

I min famile er det mange som har små barn. Så i alle større familesammenkomster er det 5 barn fra 7 år og nedover. Noen av dem er utrolig flotte. Et bare er noen sutrete, nebbete puddinger som hyler opp for den minste ting. De stjeler andres leker og blir hysteriske om de blir snakket til. De kan ikke sitte stille ved bordet, de dytter og plager de andre barna osv osv. Vi er som regel 8-10 voksne også. Det er ikke noe behov for at noen av oss legger oss på gulvet og leker kul tante. Barna har nok med sitt, det er i samspillet dem i mellom man ser hvor forskjellige de er. Og jeg er ikke i tvil om hvorfor de har blitt som de har blitt, det ser man på oppdragelsen. 

Jeg må ærlig innrømme at både jeg og sambo puster lettet ut - SVÆRT lettet ut - hver gang vi kan rømme disse familieselskapene. Lykkelige over at det ikke er vi som er småbarnsforeldre. 

Nå er det ikke slik at jeg kan si at "jeg liker ikke barn". Men jeg kan heller ikke si at "jeg liker barn". Det kommer an på. Og jeg har full forståelse for dem som helst ikke vil ha noe med dem å gjøre. I enkelte tilfeller merker sikkert barnet det også. Og så? Må de være sikre på at alle de møter bare synes de er guds gave til menneskeheten? Kan ikke barn vokse opp til å bli trygge og greie inidivider selv om de har en "kjip tante" som ikke lar seg begeistre? Så lenge mor og far og besteforeldre og andre tanter og lærere osv liker dem? Før eller siden vil de oppdage at man ikke må bli likt av alle. Jeg er ganske sikker på at det går helt fint. 

S&Z:

 

Og en ting til, det er ikke rart å se hvor lite mange barn sørger over at dyr dør?

Mange barn FORSTÅR IKKE hva døden innebærer før de er ganske gamle. For dem betyr det omtrent som å ta en tur på ferie. Det går heller ikke an å forklare veldig tidlig til et barn hva død er, for de har ikke begreps-bredde nok til å forstå det.

I tillegg er det ofte slik at barn sørger veldig på og av. Som uten tvil er den sunneste måten å sørge på. Det må være lov , spesielt for barn,å leve og være glad "innimellom" for de som er tilbake etter et dødsfall. Det være seg dyr eller mennesker som dør.

Jeg vokste opp i en storfamilie. Med både mange voksne i alle aldre og mange barn på min alder og eldre og yngre. Så i selskapene kunne vi være ganske mange barn.(min mor hadde 85 søskenbarn og mange av disse hadde barn igjen) Jeg er utrolig glad for at vi aldri møtte noe annet enn positive holdninger ovenfor oss ungene. Selv om vi sikkert bråkte og støyet en del.

Selv har jeg enkelte dager opp mot 10 - 14 unger i huset, "kun" 4 av dem er mine. Bråk?? Tja, hvis man bare viser litt interesse og litt kløkt, lar de aller fleste unger seg organisere til lek og aktiviteter som gjør tilværelsen veldig levelig også for de voksne som måtte være tilstede. Så hvordan det blir avhenger i stor grad av de voksne som er rundt. om de gidder å bruke litt energi på en positiv måte istedefor bare å kjefte og smelle -DA får man i hvert fall garantert bare en selvforsterkende negativ spiral.