zombiecat:

Jeg ser egentlig ikke helt hvorfor det er så mye bedre at den ene tar alt ansvaret. Den andre vil jo fremdeles ha en hund i huset. Den vil ta kontakt med personen mest sannsynlig og den som har ansvaret vil bli vanskeligere å få med på ting.

Hunden vil være en like stor del av hans liv som i ditt, så du må få ham med deg frivillig, med begge beina, ikke bare prøve å hale ham over med overtalelser. Jeg tenker at det kan være lurt av deg å la ham få litt fred fra temaet "hund" noen måneder, jeg. Dersom det er snakk om vonde følelser er det ikke alltid like enkelt å få så mye ut av noen. Kanskje han husker hvor forferdelig det var å miste den forrige hunden, og dermed er redd for å få en annen. Eller han er redd for at den nye ikke vil oppfylle forventingene etter mange år med en fantastisk hund. Slike følelser er vanlige, og kan være en brems for å få en ny hund i huset nå. Eller kanskje han rett og slett ikke tror at du vil forstå ham når det kommer til argumenter om hvorfor han ikke er klar for hund nå, og bare gir opp. Det må du nesten finne ut av selv.
Men et pusterom om temaet kan uansett være greit for ham, så slipper det å være så strevsomt, det hundetemaet.

Og i mellomtiden kan jo du gjøre litt research og finne gode oppdrettere og sette deg inn i alt som har med sheltier å gjøre. Hvor diskret du gjør det er opp til deg. Min samboer liker ihvertfall at jeg har gjort leksene mine først, før jeg begynner å mase på ham, ang. det meste ;) Etter noen måneder kan du selv velge hvordan du vil gå frem: diskret, i retningen "...jeg har sett litt rundt, og funnet flere oppdrettere som jeg håper du har lyst til å se litt på, jeg har sendt deg nettsidene på mail, dersom du har tid en gang i lunsjen på jobb denne uka..." eller direkte: "...jeg har funnet mange fine oppdrettere, men særlig en var spesiell. hun har kull nå, og jeg lurte på om du vil bli med meg og bare se på valpene. Ikke kjøpe, bare se an oppdretteren til en evt. annen gang i fremtiden...". Noe som passer for dere.

Eller ikke gjør noe i mellomtiden, slik at han får slappet totalt av, også etter at pausen er over, bruk tiden på å vurdere nøyaktig hvor viktig dette er for deg, og dersom du fortsatt er veldig ivrig på hund kan du starte researchen etter den perfekte oppdretter også, og selv bestemme hvor mye du vil innvolvere sambo i prosessen, alt etter hvor nøye han er på den delen. Så kan du prøve igjen etter at han har fått slappet av nok til å kanskje også få tid til å tenke igjennom temaet "hund".

Dersom vedkommende man bor sammen er så fjernt fra en selv på et vesentlig område er mitt beste tips at man flytter fra hverandre.

Nata: Høres ut som en god ide. Har forsåvidt nå bestilt et par bøker som jeg har tenkt å lese ut før jeg tar opp temaet igjen. Det opp igjen i Mars-April og høre om han har endret innstilling. I mellomtiden kan jeg sette meg inn i det meste med hund. 

Så trist situasjon, da. Du hadde absolutt fortjent å ha en hund¨å jobbe med siden du er hjemmeverende. Skjønner samboeren din også. Tenker at gutter/ menn iden alderen kanskje ikke forstår at det er så viktig for andre å ha hund. Kan være tankeløs egoisme ute å går. Blir nok annderledes etter noen år når man blir mer voksen. Men mener ellers at den ene parten ikke skal sette seg på bakbeina når den andre brenner for noe. Syns det lukter " gamle dager " at mannen bestemmer og det er slettes ikke riktig. Det går igjen i alle tråder der jentene vil ha noe, og så er det mannen som ikke vil.

Kanskje la samboeren møte hunder av forskjellige raser, størrelse og med forskjellig lynne?

Kanskje han ser noe han liker og blir mer åpen for hund?

Ellers kan du jo skaffe deg en hund helt selv og ta 100% ansvar for det uten at han skal ta noe ansvar hvis han ikke ønsker det. Så er det bare din hund.

Hvis du tar alt ansvar for det og "gjør alt" når det kommer til hunden, blir det noe helt annet enn hvis man skal skaffe seg en hund og eie den og ta ansvar sammen.

Hvor mye koster det omtrent å ha en sheltie, uten vaksine og veterinærutgifter? rundt 2-2,5 tusen? 

edit: i måneden.  

LaVofs:

 

zombiecat:

 

Jeg ser egentlig ikke helt hvorfor det er så mye bedre at den ene tar alt ansvaret. Den andre vil jo fremdeles ha en hund i huset. Den vil ta kontakt med personen mest sannsynlig og den som har ansvaret vil bli vanskeligere å få med på ting.

 

Jeg tenker helt klart det samme. Når det kommer hund i hus, så burde begge parter være enig i avgjørelsen. Så fremst begge parter er enig i å ha hund, men den ene parten tar alt ansvaret for hunden, så er det forsåvidt greit. Men det blir helt annerledes om den ene parten absolutt ikke har lyst på hund og den andre parten skaffer seg hund uansett.  

 

Det samme kan sies om diverse hobbyer som tar plass og koster en del penger. De blir en del av hverdagen for begge to, selv om en har ansvaret. Mangel på penger kan også føre til at man går ut sjeldnere. Man skal da ikke slutte å ha hobbyer eller drive med noe man er interessert i fordi man er i et forhold. Et forhold skal gi deg noe, gjøre livet bedre, ikke begrense det og forhindre en i å drive med ting man er interessert i. Da er det noe som skurrer.

Hvis den andre parten virkelig bryr seg og vil at man skal være lykkelig, tåler de, eller oppmuntrer til og med, til å drive med hobbyer som man brenner for.

Og den beste tiden å drive med dyre hobbyer er før man har barn, mens man er ung. Ellers må man muligens vente til barna tjener sine egne penger.

Ylvapuppy:

Så trist situasjon, da. Du hadde absolutt fortjent å ha en hund¨å jobbe med siden du er hjemmeverende. Skjønner samboeren din også. Tenker at gutter/ menn iden alderen kanskje ikke forstår at det er så viktig for andre å ha hund. Kan være tankeløs egoisme ute å går. Blir nok annderledes etter noen år når man blir mer voksen. Men mener ellers at den ene parten ikke skal sette seg på bakbeina når den andre brenner for noe. Syns det lukter " gamle dager " at mannen bestemmer og det er slettes ikke riktig. Det går igjen i alle tråder der jentene vil ha noe, og så er det mannen som ikke vil.

Jeg er enig med deg at det er en kjempetrist situasjon.

Men jeg mener også at om man er sammen med en som tydeligvis ikke vil ha noen man selv virkelig ønsker og dette er en ting om faktisk vil påvirke hverdagen til begge, så må man faktisk respektere det. Et nei er vel fortsatt et nei? Ingen gode forhold vokser ut av manglende respekt for hverandre. Men man skal på ingen måte gå på akkord med en selv. Men man får selv velge; hva er høyest på ønskelisten, hva ønsker man seg virkelig i livet? I dette tilfellet: mannen eller hund?

TS: har han sagt at aldri vil ha hund eller er det akkurat der dere er nå i livet som han ikke vil ha hund?

Baskerville:

han sagt at aldri vil ha hund eller er det akkurat der dere er nå i livet som han ikke vil ha hund?

LaVofs:

Baskerville:

han sagt at aldri vil ha hund eller er det akkurat der dere er nå i livet som han ikke vil ha hund?

Litt begge deler. Det blir hvert fall ikke hund nå, kanskje (en bitte lite kanskje) det blir hund når vi har kjøpt hus og han er i fast heltidsjobb.  

Da må du nesten avveie og se hva du ønsker. Og om det kanskje er et poeng i det han sier eller ikke. Vi blir jo gjerne litt blinde når vi veldig gjerne ønsker oss noe. Og alt blir gjerne rosenrødt i drømmene våre. For samboeren din som er erfaren med hund, så kan det jo være at han ikke er like rosenrød ift hundehold? Og jeg syns ikke at "fast arbeid og hus" er en urimelig tanke før dere får hund. Sett fra din samboers synspunkt.

Men som sagt, du må avgjøre hva du vil ha livet ditt for å være lykkelig.

Baskerville:

 

 

Da må du nesten avveie og se hva du ønsker. Og om det kanskje er et poeng i det han sier eller ikke. Vi blir jo gjerne litt blinde når vi veldig gjerne ønsker oss noe. Og alt blir gjerne rosenrødt i drømmene våre. For samboeren din som er erfaren med hund, så kan det jo være at han ikke er like rosenrød ift hundehold? Og jeg syns ikke at "fast arbeid og hus" er en urimelig tanke før dere får hund. Sett fra din samboers synspunkt.

Men som sagt, du må avgjøre hva du vil ha livet ditt for å være lykkelig.