Jeg har en 12 år gammel hund som i høst begynte å "hangle". Veterinæren mente det var begynnende nyresvikt, men man kan visst ikke se det på blodprøvene før 75% av nyrene er ødelagte. I tillegg mente hun at han antagelig har "cushingssyndrom". Til daglig sover han nå ekstremt mye og når han ikke sover så maser han stort sett på mat (sult er en av symptomene på cushings). Han må dras med på tur og den er ikke mer enn max 500m fordi han ikke klarer mer. Han blir stiv og halter. Han har også begynt å miste kontroll over bakbeina (tegn på nyesvikt) og han har problemer med å gå opp og ned av sofaen (ja han får lov) og klarer overhodet ikke gå ned trapper. Om han rister seg så faller han og om han har ligget lenge /feil må han ha hjelp til å reise seg opp (bakbeina "vil ikke"). MEN han virker blid og fornøyd. Kosete til tusen. Logrer og er snill som dagen er lang med ungene. Jeg vet at vi ikke har han til våren, men når skal jeg sette punktum? Nå eller vente til han blir deppa? Tanken på å ta med en fornøyd, men gammel og syk hund til veterinæren er veldig vond. Sånn sett hadde det vært lettere om jeg så at han ikke hadde mer livslyst, men da har det kanskje gått for langt allerede?  :-(

KAn noen flytte denne til Helse og sykdom?

For en vond situasjon, om enn uunngåelig med disse dyrene våre.

All den tid våre hunder ikke kan si det i klartekst til oss at de har det vondt, ville jeg nok ikke latt det gå veldig mye lengre før jeg hadde latt hunden slippe, om jeg var i dine sko. Fordi det virker som om han, selv om han er i aldri så godt et humør, faktisk har en stadig synkende livskvalitet. Og om han sliter med så mange hverdagslige ting som du her nevner, kan han ikke ha det godt.

Vi har litt av det samme med den eldste katten vår. Eller bare begynnende nyresvikt. Hun har ikke så  mange symtomer som din hund, men virker fornøyd og kosete. Hun får gjøre som hun vil så lenge hun trives og ikke har vondt. Har byttet til nyrevennlig for, og så ser vi tiden an.... Det er leit når dyra blir syke, man blir så glade i dem, men det kommer til et punkt hvor det faktisk er bedre å la dem slippe. Antagelig bare vet/ føler man når det er. Jeg tror du kan kose deg med hunden din enda litt til. Lykke til!

uff hunden er jo ikkje så gammel heller ! Rex er 13 og er full av energi og kan løpe nesten som dagen er lang !  

Han kan gå opp og ned trapper mange ganger og din som er 12 er slik uff ! 

Hadde Rex vert slik nå hadde eg villt avlivet han ! Du kan se på hunden at hunden har det vondt og stever om dagene og da hadde eg heller villet avlive hunden ! 

Hvilken rase er hunden din ?

Han har ikke vondt, men strever gjør han. Spørsmålet er vel om han har livskvalitet. Dette er en fuglehund som har jaktet timesvis om dagen og alltid vært i god form før.

Eføya:

Han har ikke vondt, men strever gjør han. Spørsmålet er vel om han har livskvalitet. Dette er en fuglehund som har jaktet timesvis om dagen og alltid vært i god form før.

Ok så lenge du ser at han ikkje lider av det så går det nok bra ! MEn om du ser han strever slik at han lider så er det nok på tide ! Spør dyrlegen selv ;D

Jeg tenker at den dagen du er i tvil om hunden skal få fortsette eller om det er tid for å ta farvel, så er det tid for å sette punktum. Det er fryktelig trist å måtte avgjøre når livet er slutt, og jeg vet hvor forferdelig vanskelig det er. Jeg hadde en hund med lignende helsetilstand som din, og dessverre ser jeg i ettertid at jeg lot det gå altfor langt. Hunden var tilsynelatende fornøyd, og logret gjenkjennende når vi snakket til henne til tross for både synssvikt og dårlig hørsel, men hun må jo ha hatt vondt. En kveld kollapset hun fullstendig på gulvet hjemme, sannsynligvis med slag og multiorgansvikt, og timene før vi fikk gjort ende på lidelsene hennes var grusomme. Ikke la det gå så langt.

Det er vonde tanker, men tenk på at dere har hatt et langt liv og en flott reise sammen, avskjeden er dessverre siste destinasjon.

Den dagen mine hunder ikke kan få være hund lenger, da er det tid...

Og hvilken dag er det? For meg er det den dagen jeg begynner å stille meg spørsmålet om hvor langt jeg skal vente... Da er det nok påtide.

samme her ! Når hunder ikkje kan verken se eller høre synest eg det er over ! Hunden blir litt mer redd og usikker !

Jeg ville nok tatt farvel ganske snart om det var min hund. Enda mens den har sitt gode humør, vennlige vesen og alle kan ha gode minner om den. Før det skjer en forværring. Virker jo som det mentale er godt enda, men at kroppen svikter bit for bit. Og da er det på tide.

Er i litt av samme dilemma selv.Ei tispe som er snart 12. Men enda løper hun 7 km-turer, spiser og drikker normalt, er fornøyd med det meste og følger med på alt vi gjør.

Hun er noe stiv i framlabben og av og til ser jeg svakhetstegn i bakkroppen. Det værste er at hun stinker pyton når hun puster på oss. Folk viker jo unna uansett hvor snill og selskapssyk hun er.

Vi har også kullbroren og han jobber fremdeles som trekkhund på tur. Nå mest i snørekjørerlina. I dag på tur i litt løse spor, men holdt følge med 6-spannet ca 17km.

Jeg har forberedt meg på at vi må ta avskjed etterhverdt, men som med deg så er det vanskelig å sette endelig punktum.

Når kroppsfunksjonene svikter skal mine slippe å bli holdt "igang" unødig.

I allefall la hunden ha det bra di sisste tidene 

Vis hunden begynner å endre personlighet, og når den sliter såpass som den gjør ville jeg tatt den. Blir egoisme å holde en hund i smerter levende. 

Nå har jeg dessverre måttet ta farvel med et par hunder de siste årene,og jeg merker med meg sjøl at jeg lar de slippe tidligere nå enn ved førstemann.. Har en eldre herremann på 12 år nå,og den dagen beina ikke vil bære lenger,eller jeg tydlig ser på øynene at livsgnisten ikke er der eller han får problemer med å reise seg eller gå i trapper,da skal han få slippe. Jeg lar de heller gå litt før enn å vente til de byner å vise smerte eller ubehag.

Med alle de symptomene du nevner kan jeg ikke skjønne annet enn at han må være plaget selv om han virker i godt humør. Hunder kan skjule mye. Vet i ettertid at vi burde latt ene hunden vår slippe lidelse mye før. Når vi ser dem daglig så blir vi litt blinde.

Nå har vi en som er 11,5 år. Hun går på prednisolon for inflammasjon i muskulaturen. Nå er hun symptomfri, har ikke lagt på seg av tablettene (liten dose) og spiser godt. Kan være i aktivitet lenge, var med og sanket sau i høst, men slapp unna de lengste turene.  Vurderer livet hennes som godt, men vi vet at vi ikke kommer til å dra det langt ut dersom hun får smerter. (Da spiser hun ikke, inflamasjonen sitter i ansiktet).

 Hunder kan ikke tenke frem i tid, vurdere konsekvenser, livskvalitet og verdig liv. Derfor vil jeg ikke sammenligne det med hvordan jeg tenker om jeg skulle bli gammel og syk.

Du aner vel svaret mitt, og ja, jeg er ikke i tvil om at jeg hadde latt ham slippe. Men jeg vet jo at det er tøft.

Hvordan vet du at hunden ikke har det vondt? Det at den halter osv kan gjøre vondt selv om den ikke uttrykker det noe særlig. Sånn ellers ville jag avlivet hvis hunden ikke viser samme livsglede lenger. Når hunden ikke vil ut på tur, da synes jeg kanskje det er på tide å tenke på avliving.

Morro er det ikke, men tenk på hva som er best for hunden.

Livsgnisten, som Raia nevner, er viktig synes jeg... Har selv en gammel hund hvor det bare er spørsmål om tid. Han fyller 14 nå i mars. På mange måter er han veldig "sprek", han freser rundt, hopper og spretter, selv om han egentlig ikke klarer det. En dag vil han ikke kunne reise seg, og da er det stopp. Døv er han også, orker ikke gå særlig tur. Men han har tonnevis av livsgnist, og han finner gjerne på sprell. Så lenge han gjør det, er det ikke et tema, men penger er satt over på sparekonto, og jeg vet at det kan skje i morgen, om en uke, om et par måneder, eller kaskje holder han lenger? Så lenge han kan reise seg uten store smerter og har livsgnisten, så er det ikke tema (selv om ejg har fått spørsmålet hundrevis av ganger etter at han ble døv).

Du har fått veldig gode svar og eg er enig med alle ! Du burd avlive hunden din ! OG visst hunden din halter å ikkje kan gå ned trapper så er det nok ikkje mye hunden kan finne på ! Og eg synest eit hunde liv skal vere livligt og energi fult ! Ikkje kjedelig og sovende ! Hunden din kan nesten ikkje noko annet enn å ligge å sove og det er desverre inget hunde liv i mine øyne ! 

noen jeg kjenner sa noe klokt(?) til meg: er du glad i hunden din lar du han slippe , lar du han ikke slippe er det egoistisk fra din side...

dette velger jeg og følge hvis lillegullet mitt blir sykt, for da er det bedre og huske han som den lille gladfisen han er , istedet for en syk og svak  hund som kansje ikke husket hvem jeg er? tilslutt...

dobbelpost...

Min tidligere hund ble avlivet for cirka 1 år siden, 15 år gammel. Hun ble akutt syk og dårlig og jeg bare visste tiden hadde kommet. På sine siste år mistet hun nok gradvis mye av hørselen, og var nok blitt mer stiv og støl enn tidligere. Men hun var glad og greide fint hverdagen uten å vise tegn på at hun led pga alderdommen.

Man må vurdere utifra hva som er rettferdig for hunden - det er ihvertfall mine tanker rundt emnet.

Tråden flyttes til Helse og Sykdom

Moderator Nemi-XX

Det er tungt å ta forvel med en lang og trofast hundevenn. Jeg måtte ta denne beslutningen i våres for min 12 år gamle hund. På det tidspunktet var han mye som du beskriver din. Begynte å slite med litt ulike ting, sov mer, men spiste godt og var glad og tilsynelatende fornøyd. Min hund hadde litt andre symptomer som svullen buk men samtidig veldig tynn. Han fikk slippe på dette stadiet. FØR han fikk vondt og før han mistet sitt gode humør og vennelige vesen. Dette ble gjort i samråd med min veterinær som jeg har brukt i flere år og vet er dyktig og rettferdig både ovenfor dyrene og eierne.  Han mente min hund ville fått vondt i løpet av kort tid, kanskje 1 uke, kanskje 2 mnd, og at tidspunktet var korrekt.

Hadde din hund vært min, og jeg har oppfattet tilstanden rett, så hadde jeg forberedt meg på avskjeden nå og la det fordøyes kanskje en uke eller to før jeg tok turen til veterinæren.

Det er jo ikke en lett ting å bestemme at nå er det nok for hunden. Men for meg høres det ut som om hunden begynner å bli sliten. Når hunden ikke lenger klarer å gjøre de daglige tingene, som å gå ned trapper, ikke orker lenger å gå turer uten å få vondt,og problemer med å gå, stå, reise seg opp så er jo det et tydelig tegn på at hunden har fått nok. Ofte har hunden det mer vondt enn den gir uttrykk for, da den ikke vil vise seg svak i flokken sin. Da det fra naturens side er slik at de svake, syke dyrene blir etterlatt til seg selv for å dø. Høres ut som om du burde la den slippe å lide, da det virker som om den har det vondt. Og hva slags liv er det for enn hund å ikke lenger kunne gjøre alle favoritt tingene sine..

Da jeg var barn hadde vi en flat som vi måtte avlive tidlig desverre. Hun hadde HD og ble desverre verre etterhvert som årene gikk(hun ble ikke mer enn 7 år). På slutten klarte hun ikke lenger å gå ut av kurven for å gå å tisse en gang. faren min måtte bære hunden ut i hagen og tilbake igjen. Og hver gang hun gikk haltet hun, men hvis vi så på henne så stoppet hun helt til vi snudde hodet vekk, da haltet hun videre. Et tydelig tegn på at hun ikke ville vise flokken sin at hun var svak. Da vi kom til dyrlegen sa han at hun hadde at mye mer vondt enn hun ga utrykk for. stakar liten. Huff.  Nei, vær barmhjertig og la hunden slippe å lide mer, bare fordi vi mennesker er så utrolig glade i hundene våre.