Selvfølgelig er det ikke dårlig gjort. Hunden skal du ha i de neste ti årene, kanskje mer. Det er viktig at man går overens... MEner jeg. Hundehold skal være til glede for begge mener jeg.  MEN jeg vil råde deg til å vente til hunden er voksen. 1- 2 år. De kan forandre seg myyye.

Vetikke:

Føler at dette er litt tabu, og alle forventer at man skal elske sin hund. Og ingen kan sette seg inn i situasjon å forstå.

Jeg blir veldig trist når jeg tenker på hvor mye jeg VIL elske han, hvor mye jeg vil at vi skal bli et, bli verdens beste team. Men tusen takk for alle svar, og jeg forstår at det er flere som har det på samme måte. Jeg blir å legge fra meg alle tanker om omplassering eller salg, og får heller ta tiden til hjelp. Prøve å ikke tenke for mye over det, å nyte de flotte stundene vi har sammen, man vet aldri når den siste blir.

Ser du har fått noen gode svar. Bla dette at du var så knyttet til din forrige hund,og at du muligens sammenligner den kjemien dere to hadde,med den du har nå. Og kankje er det der problemet ligger? Og kanskje at du nå prøver for mye,at du VIL elske han,at dere skal bli ett,og verdens beste team. Jeg for min del tror at du heller skal senke skuldrene en stund,ikke tenke så mye på dette med kjemi. For den kommer etterhvert. Har aldri opplevd dette selv,da kjemien mellom meg og hunden min var der fra dag 1,men prøver å sette meg inn i hvordan du har det.

Prøv og se på valpen din,som den personligheten den er. For alle hunder har sin egen-) Fokuser på mye alenetid sammens med den,gå turer i skog og mark,opplev noen fint sammens. Det er utrolig hvor mange sterke bånd man kan knytte sammens under slike turer.

Jeg tror også at du må ta tiden til hjelp,og at du om noen mnd eller ett år..så har du lært valpen din å kjenne,på en annen måte. Dess eldre de blir,dess mere leser man de,og dess mere leser de deg-) Og kjærligheten og kjemien forsterkes etter hvert.

Personlig synes jeg det er feil og omplassere en valp selv om det mangler kjemi. For den kommer ,bare man er villig til å bruke tid på det. Lykke til-)

Mulig jeg overreagerer, men jeg ser for meg at en del hunder rett og slett lider fordi eieren ikke føler noe ´kjemi´, og det synes jeg er horribelt.

Vetikke: 

Jeg har aldri skrevet at jeg tar dårlig vare på min hund, det jeg jeg slettes ikke, hvordan skulle vi ellers ha kommet dit vi er i dag innen trening ? Jeg stiller spørsmål ved at jeg ikke føler vi passer sammen, og forhører meg om andre har det på samme måte. Syns det blir veldig feil å slenge ut negativitet, når dette er realitet for MEG, og det er derfor jeg søker råd.

 

Jeg tviler på at hundene til de som har svart i denne tråden lider, men generelt sett synes jeg det er litt skummelt å bruke ordet ´kjemi´. For det er hva vi gjør med denne kjemien som er det vesentlige. Føler hunden også denne kjemi-mangelen? Kanskje et bedre ord kunne være kontakt? Jeg tror også det er gjennom trening, utvikling, samspill og samarbeid man utvikler en relasjon til hunden sin, og det er sannsynligvis ikke gjort over natten :)Så sånn sett tror jeg det kommer til å gå greit.

Skal jeg bare tenke at dette er en 4 bent, og slikt eksisterer ikke mellom menneske og hund, når jeg føler det jeg gjør hver dag ?? Det er IKKE svart/ hvit mellom menneske og hund. Vi lever i 2012, ikke 1990 det hund var til for arbeidsoppgaver og man tuktet hundene sine. Hundeverden har kommet langt siden den gang, det er på tide vi følger etter !!

Folk hadde god ´kjemi´ med hundene sine i 1990 også, det er ikke så lenge siden :P Og at hundeverdenen har kommet lenger innen trening osv er jo bra, men på den annen side er nok realiteten at mange hunder lider pga Disney tankegang og rett og slett fordi det er vanskelig å ha hund. Nå sier jeg ikke dette gjelder deg, men jeg skjønner kanskje egentlig ikke helt hvor du vil med startinnlegget? Vil du bli mer glad i hunden?

Har fått alle svarene je ville ha, så da kan du snu deg mot en annen tråd å dikutere uvesentlige ting som ikke er reelt for meg ! :)

jeg tenker på hunden(e) min(e) som de forskjellige vennene mine i menneskeverden...

Bare ei er min bestevenninne der kjemien er 110 % mens de andre er litt opp og ned og noen er jeg veldig glad i, men kan ikke oppleve alt mulig med pga forskjellige interesser. Men vi er like fullt skikkelige gode venner på godt og vondt...

Det blir litt sånn med bikkja her også, en dag er kjemien helt topp, mens forrige uke ønsket jeg å selge han for halv pris til første som meldte seg!!!

Hvis du med kjemi mener "Knyttet til" og "glad i", ja så er jeg det, og har det. Men i varierende grad ovenfor hver enkelt hund. Og av ulike grunner.

Jeg har bla hatt en hund som var en stor utfordring HVER DAG, og som krevde utrolig mye av meg. Da hun ble avlivet pga sykdom sørget jeg veldig og gråt i mange uker. For jeg var blitt knyttet til henne gjennom alt det arbeidet jeg måtte legge ned i henne. Nå to år etterpå kan jeg si at livet UTEN henne ble mye lettere, hun krevde egentlig for mye av meg, som gikk på bekostning av altfor mye annet. Så per i dag savner jeg henne IKKE, selv om jeg der og da var veldig knyttet til henne.

Jeg har hatt en annen hund som var superenkel. Som også ble avlivet tidlig pga sykdom. Og henne savner jeg ennå...

Av de jeg har nå er jeg knyttet til begge, men av ulike grunner. Og kunne ikke tenke meg å være uten noen av dem.

Den hunden mannen min likte best, av alle de vi har hatt, var jeg selv ikke særlig knyttet til. Hun var søt og snill og lydig, men jeg greidde aldri "finne tonen" med henne.....Lagt til: Men jeg løpe turer med henne og trivdes forsåvidt med å ha henne i huset. Hun var ikke til bry overhodet. Men hun ble av en eller annen grunn aldri MIN hund. Min mann ble veldig deprimert da hun døde og sørget i flere måneder. Så hun var HANS hund -absolutt.

hunden din er jo ikke så gammel, og valper/unghunder er somregel mer opptatt av ting rundt seg enn eieren.

Når hunden blir litt eldre og roligere så vil hunden somregel gi litt mer oppmerksomhet til eieren.

Kan ofte bli irritert jeg også om man prøver å si noe til bikkjedyret men den er alt for opptatt av andre ting en den frustrerte personen i andre enden av kobbelet. føler også at jeg blir trist og lei meg når jeg blir irritert, for det er jo egentlig ikke hennes feil... det er så mye interessant her i verden og du har sikkert opplevd at du har vært litt fjærn når en venn prøver å snakke med deg, irriterende for din venn som prøver å fortelle noe de synes er interessant og du følger ikke med ;)

Båndet blir sterkere med årene :) er bare i starten at valpen må utforske og finne ut hva ting er :)

Går nok bra ^^ 

Det er noe, et eller annet. Jeg vet hva dere mener. Men jeg vet ikke hva det er.

Det er noe, et eller annet. Jeg vet hva dere mener. Men jeg vet ikke hva det er.

Det er noe, et eller annet. Jeg vet hva dere mener. Men jeg vet ikke hva det er.

belgerine:

Det er noe, et eller annet. Jeg vet hva dere mener. Men jeg vet ikke hva det er.

At det ikke nødvendigvis blir like sterke bånd mellom alle ekvipasjer om en skal kalle det for det, er vel ikke spesielt merkelig. Vært menneske og vær eneste hund er unike og uansett vil ikke alle passe som hånd i hanske. Om en ikke er istand til å se og respektere SIN hunds egenart og videre ikke takler det på en hensiktsmessig måte via egnede feedback osv., vil bånda aldri bli sterke. Det vil si på utsiden kan de nok se sterke ut men i realiteten skjer da samhandlingen på falske premisser. Håper du forsto det siste, jeg må jo bevare mitt image en smule og la andre spekulere litt;)

Jerko:

 

 

At det ikke nødvendigvis blir like sterke bånd mellom alle ekvipasjer om en skal kalle det for det, er vel ikke spesielt merkelig. Vært menneske og vær eneste hund er unike og uansett vil ikke alle passe som hånd i hanske. Om en ikke er istand til å se og respektere SIN hunds egenart og videre ikke takler det på en hensiktsmessig måte via egnede feedback osv., vil bånda aldri bli sterke. Det vil si på utsiden kan de nok se sterke ut men i realiteten skjer da samhandlingen på falske premisser. Håper du forsto det siste, jeg må jo bevare mitt image en smule og la andre spekulere litt;)

Det som ihvertfall for meg blir rart i tråder som denne, er hvor rettferdig det er ovenfor hunden at kjemien kanskje ikke klaffer for oss eiere.. Kjemi mellom mennesker er èn ting, de kan gå hver til sitt - som de autonome vesnene de er. En hund har ikke denne friheten, eller retten. Den er totalt avhengig av oss, om vi så elsker den eller synes den er et mareritt. Mulig jeg har blitt klin hakke gal av å lese "Kulturkollisjonen mellom hund og menneske", men jeg synes det er litt rart å lese denne tråden. Spesielt siden ingen har en klar definisjon på hva ´kjemi´ går ut på.

Nå er ikke jeg noen Ian Dunbar, men av de 3 hundene jeg har/har hatt, så fortjener hver og en av dem blanke ark, og jeg ville nok blitt skuffet hvis jeg skulle sammenligne dem oppimot hverandre. Så på den måten har jeg vel en unik kjemi med hver og en av dem, og som du skriver Jerko - så er ofte denne kjemien et resultat av felles opplevelser, trening, samspill og delt erfaring :)

Misky:

 

Jerko:

 

 

 

At det ikke nødvendigvis blir like sterke bånd mellom alle ekvipasjer om en skal kalle det for det, er vel ikke spesielt merkelig. Vært menneske og vær eneste hund er unike og uansett vil ikke alle passe som hånd i hanske. Om en ikke er istand til å se og respektere SIN hunds egenart og videre ikke takler det på en hensiktsmessig måte via egnede feedback osv., vil bånda aldri bli sterke. Det vil si på utsiden kan de nok se sterke ut men i realiteten skjer da samhandlingen på falske premisser. Håper du forsto det siste, jeg må jo bevare mitt image en smule og la andre spekulere litt;)

 

 

Det som ihvertfall for meg blir rart i tråder som denne, er hvor rettferdig det er ovenfor hunden at kjemien kanskje ikke klaffer for oss eiere.. Kjemi mellom mennesker er èn ting, de kan gå hver til sitt - som de autonome vesnene de er. En hund har ikke denne friheten, eller retten. Den er totalt avhengig av oss, om vi så elsker den eller synes den er et mareritt. Mulig jeg har blitt klin hakke gal av å lese "Kulturkollisjonen mellom hund og menneske", men jeg synes det er litt rart å lese denne tråden. Spesielt siden ingen har en klar definisjon på hva ´kjemi´ går ut på.

Misky: Det som ihvertfall for meg blir rart i tråder som denne, er hvor rettferdig det er ovenfor hunden at kjemien kanskje ikke klaffer for oss eiere.. Kjemi mellom mennesker er èn ting, de kan gå hver til sitt - som de autonome vesnene de er. En hund har ikke denne friheten, eller retten. Den er totalt avhengig av oss, om vi så elsker den eller synes den er et mareritt. Mulig jeg har blitt klin hakke gal av å lese "Kulturkollisjonen mellom hund og menneske", men jeg synes det er litt rart å lese denne tråden. Spesielt siden ingen har en klar definisjon på hva ´kjemi´ går ut på.

Jeg har bare en hund nå, men har "alltid" hatt to. Minien er et lite sært vesen, med egne meninger om det meste, men likevel er det sånn at når hun ser på  meg, så vet jeg hva hun mener, og den andre veien også. Sjelden jeg trenger fortelle henne hva hun skal gjøre, Vi er helt klart på samme bølgelengde, og det er skikkelig deilig

Misky:

 

Jerko:

 

 

 

At det ikke nødvendigvis blir like sterke bånd mellom alle ekvipasjer om en skal kalle det for det, er vel ikke spesielt merkelig. Vært menneske og vær eneste hund er unike og uansett vil ikke alle passe som hånd i hanske. Om en ikke er istand til å se og respektere SIN hunds egenart og videre ikke takler det på en hensiktsmessig måte via egnede feedback osv., vil bånda aldri bli sterke. Det vil si på utsiden kan de nok se sterke ut men i realiteten skjer da samhandlingen på falske premisser. Håper du forsto det siste, jeg må jo bevare mitt image en smule og la andre spekulere litt;)

 

 

Det som ihvertfall for meg blir rart i tråder som denne, er hvor rettferdig det er ovenfor hunden at kjemien kanskje ikke klaffer for oss eiere.. Kjemi mellom mennesker er èn ting, de kan gå hver til sitt - som de autonome vesnene de er. En hund har ikke denne friheten, eller retten. Den er totalt avhengig av oss, om vi så elsker den eller synes den er et mareritt. Mulig jeg har blitt klin hakke gal av å lese "Kulturkollisjonen mellom hund og menneske", men jeg synes det er litt rart å lese denne tråden. Spesielt siden ingen har en klar definisjon på hva ´kjemi´ går ut på.

Nå er ikke jeg noen Ian Dunbar, men av de 3 hundene jeg har/har hatt, så fortjener hver og en av dem blanke ark, og jeg ville nok blitt skuffet hvis jeg skulle sammenligne dem oppimot hverandre. Så på den måten har jeg vel en unik kjemi med hver og en av dem, og som du skriver Jerko - så er ofte denne kjemien et resultat av felles opplevelser, trening, samspill og delt erfaring :)

Jeg syns det er viktig å kunne være ærlig mot seg selv. Det er den eneste måten å kunne forandre en situasjon på -FØRST må den erkjennes. Og TS erkjenner at h*n ikke har "kjemi" med hunden sin. Hva kjemi er blir opp til den enkelte å definere, men det er klart at det har noe med positive følelser og emosjonelle bånd å gjøre. De kan oppstå spontant, eller de må jobbes frem. Og ved å erkjenne sine egne følelser har TS muligheten til å ta tak i dette og fokusere på hunden som en h*n skal bli kjent med fremover. Ikke "bare" en h*n skal trene med.

Jeg for min del er veldig glad i alle de tre hundene jeg har i huset mitt nå. Men følelsene har vokst frem på ulik måte. Sesi kom det spontant med -hun visste jeg var MIN allerde da jeg så bilde av henne første gang. Sara har gradvis blitt mer og mer MIN, og selv om hun er en ganske krevende hund, så har hun nå så stor del i meg at jeg ikke kan tenke meg å være uten henne. Bris har jeg blitt knyttet til gjennom flere år med utfordringer -ikke de sterke emsojonene som kan tas og føles på hele tiden, men en visshet om at jeg bryr meg om henne, jeg vil at hun skal ha det bra, og jeg bekymrer meg for henne de gangene jeg føler at jeg ikke strekker til som eier for henne. Og innimellom -når hun har krevd MYE, som feks de gangene hun har skadet andre hunder,dvs VALPER, stygt, har jeg nærmest avskydd henne (en kort periode...) . Og måttet jobbe med meg selv og fokusere på henne på nytt, som den hunden hun er med sine begrensninger og instinkter og utfordringer. Og lært av det -HVORDAN jeg skal beskytte henne og omverdenen mot henne selv, og hvordan hun må håndteres slik at vi skal ha det bra sammen.

Og jeg syns ikke at det å erkjenne ulike følelser for ulike individer er det samme som å sammenligne de individene. Man styrer ikke hva man føler, men hva man GJØR med de følelsene.

Pelskåpa:

 

Og jeg syns ikke at det å erkjenne ulike følelser for ulike individer er det samme som å sammenligne de individene. Man styrer ikke hva man føler, men hva man GJØR med de følelsene.

Kudos til TS som tar opp denne problemstillingen. Tror den er mer utbredt enn man skulle tro - uansett hvor lyst man har på hund og hvor glade man er i hunder generelt. Har ikke opplevd samme problemstilling, men vet om flere som føler det samme, eller noe av det samme. Samtidig er jeg enig i at mye handler om at bånd må styrkes - hunden har sin personlighet, og du har din - men det går an å finne felles grunn gjennom aktiviteter - tror jeg. Som sagt, har ikke hatt problemstillingen, så det er godt mulig jeg er WAY OFF med mine tanker. Personligheter og utvikling blandes i samtlige forhold, også i forhold til hund.

Her er vi ganske like,jeg og hundene så jeg føler ihvertfall at vi har god kjemi. Vi liker ikke bråk og mas,jeg har sans for at de er selvstendige og "indipendent thinkers",og at de er veldig mye dyr og veldig lite barn. Noe Lassie-bånd får vi aldri men det er jeg heller ikke interessert i. Jeg vil ha en hund som er hund og som viser tydelig hvor de kommer fra :)) Når det er sagt,så har jeg ei venninne som alltid bytter rase når hun skal ha nye hunder. Nettopp for å slippe å sammenlikne. Hun vil heller ha en helt ny hund enn å kjøpe en ny verson av den gamle på en måte :))

Til min eldste hund har eg ein god "kjemi" med, men det siste året har mykje påkjenningar endra henne og gjort at kjemien vår er endra. Ho har blitt annleis, og kjemien vår er kanskje ikkje slik den ein gong var. Likevel er eg kjempe glad i ho, men ho hart vorte mykje meir krevjande også, det siste året.

Eg hadde ein sheltie kvalp i fjor, som eg fekk ha i fire månedar, før ho vart påkøyrd. Denne kvalpen hadde eg utruleg god kjemi med. Alt stemte, og eg følte eg verkeleg hadde truffet på rasevalg. Eg sørger og saknar den kvalpen så utrulig mykje ennå. Seinare det året kom her ein ny sheltiekvalp i hus. I ei periode følte eg at det var feil. At det var for tidleg med ny hund, kjemien stemte ikkje, og alt føltes litt feil.

Den nye kvalpen sjarmerte seg inn i livet mitt, og no er kjemien vår perfekt. Eg trur dette å ha komt på avstand til sin forrige hund er viktig. Det har iallfall eg lært. Den nye kvalpen brukte ikkje lang tid på å sjarmere seg inn, men det var slik at tvilen fekk kome. Det var ingen god følelse, men den er heilt gløymt no. Eg har lært til neste gang at eg ventar lengre.

Eg er like glad i begge hundane mine som eg har no, men eg må nok innrømme at kjemien er forskjellig.

RED: Er sjølvsagt snakk om forfjor :p Kom på me har skifta til 2012 no, og den nye "kvalpen" er allereie 16 mnd!

Det tok lang tid för jeg kjente at den hunden jeg har nå var min, tror han var over 6 mnder för han virkelig var min hund. Jeg fikk ham midt i en veldig vanskelig tid med den gamle hunden min, han var plaget av lydredsel og angst og ble tilslutt avlivet i juli ca to mnder etter at jeg fikk valpen. Det var så mange problemer med gamlehunden at jeg nok var sterkere knyttet til ham enn det som er normalt og kanskje sunt, derfor kjentes det nesten som et svik å bli like glad i valpen - höres teit ut, men fölelser er sjelden rasjonelle.

Valpen er også en helt annen type hund enn det gamlehunden var, og jeg lurer enda på om han er min type hund - altså om en annen rase hadde passet meg bedre... Men han er også den greieste hunden jeg har hatt med å gjöre, han var og er den mest kosete hunden jeg har värt borti og jeg er utrolig glad i ham på alle måter. Jeg skjönner ham ikke alltid, vi jobber fremdeles med å finne flyten i treningen og det er en utfordring, men jeg hadde ikke byttet ham bort for alt i verden. Nå er han min helt og holdent og han er verdens beste hund!

For min del tror jeg at overgangen fra å ha en hund som jeg bekymret meg for hele dögnet til å ha en hund som bare er en hund i all sin glede og letthet hadde värt en overgang uansett hvilken hund jeg hadde endt opp med å få. 

Susan Garrett har forresten skrevet et blogg innlegg om det å ha en hund som man ikke föler man har rett "kjemi" med. Gjengir litt etter hukommelsen så noe er sikkert feil. Hun hadde en bc som hun fikk fra valp som hun aldri "falt for", de trente agility sammen, men hun fölte alltid at hunden bare gav 80% og at hun kanskje ikke gav mer til hunden heller. Så hadde hun noen på kurs/leir, som jobbet med hunden litt og hun så en helt annen hund - han gav 110% for henne og var helt "forelsket" i kursdeltageren. Det endte med at hun overtok hunden og Garrett fikk seg ny valp. Egentlig et ganske bra innlegg synes jeg...

Til tross for min forje hund sin nervøsitett så matchet vi hverandre veldig godt. Han og jeg var "sjelevenner" eller hva en kan kalle det. Vi hadde virkelig en god kjemi, jeg ikke kan beskrive det. Men det var noe spessielt med oss to :) Vi delte hverandres sinnsstemning veldig! Fikk flere kommentarer på dette både når vi trente lydighet og spor eller var på kurs sammen. Var jeg fokusert var han det og omvendt, var jeg glad var han glad osv.

Han jeg har nå har jeg ikke samme kjemi med. Han er happy 24/7 noe jeg setter veldig pris på! Men om vi skulle ha matchet hverandre så hadde han nok vært litt mer laid back, "seriøs" i den forstand at han ikke syntes ALT er morsomt. Men han er bare 5mnd så jeg forventer ikke at vi skal matche hverandre helt, jeg håper heller ikke at han slutter å være happy :p Også skal det sies at jeg ikke valgte rase for at den skulle matche min personlighet/kjemi whatevs, men hva jeg vil bruke han til :) Jeg tror også at det er "Noe" som kommer mer når han blir voksen og vi bli mer sammkjørt. Har jo bare hatt han i 3mnd enda.

Bee_:

 

Susan Garrett har forresten skrevet et blogg innlegg om det å ha en hund som man ikke föler man har rett "kjemi" med. Gjengir litt etter hukommelsen så noe er sikkert feil. Hun hadde en bc som hun fikk fra valp som hun aldri "falt for", de trente agility sammen, men hun fölte alltid at hunden bare gav 80% og at hun kanskje ikke gav mer til hunden heller. Så hadde hun noen på kurs/leir, som jobbet med hunden litt og hun så en helt annen hund - han gav 110% for henne og var helt "forelsket" i kursdeltageren. Det endte med at hun overtok hunden og Garrett fikk seg ny valp. Egentlig et ganske bra innlegg synes jeg...

Dette synes jeg er veldig interessant. 

Jeg og min hund har det helt motsatt. Når vi trener så har vi verdens beste kjemi. Hun gir ALT, og vi er nesten skummelt like når det gjelder hva vi må jobbe med. Har aldri noen problemer når det gjelder sånt.

For meg handler det om alt det i mellom. Når vi ikke trener. Når vi går tur. Den "naturlige" kontakten og kommunikasjonen. Kommunikasjonen som ikke skjer gjennom klikkelyden. Det er der noe mangler..

Men man kan vel ikke få i pose og sekk. Vi har det jo utrolig gøy når vi trener og styrer, og det var jo det jeg ville ha.  Og hun er jo ennå ganske ung. :)

Bee_:

 

Susan Garrett har forresten skrevet et blogg innlegg om det å ha en hund som man ikke föler man har rett "kjemi" med. Gjengir litt etter hukommelsen så noe er sikkert feil. Hun hadde en bc som hun fikk fra valp som hun aldri "falt for", de trente agility sammen, men hun fölte alltid at hunden bare gav 80% og at hun kanskje ikke gav mer til hunden heller. Så hadde hun noen på kurs/leir, som jobbet med hunden litt og hun så en helt annen hund - han gav 110% for henne og var helt "forelsket" i kursdeltageren. Det endte med at hun overtok hunden og Garrett fikk seg ny valp. Egentlig et ganske bra innlegg synes jeg...

Det hørtes da ut som en fin løsning for begge syns jeg. Jeg har selv solgt en 2 år gammel hund en gang. Ikke pga manglende kjemi, men fordi HAN ikke fungerte i familien vår. Og det som har vært så utrolig flott å se er at han fungerer helt fantastisk med sin nye familie, der han behandles som en sønn -og omtales som "broren til gutten vår", og har det helt fantastisk. Det veger opp for de gangene jeg savner han. Så av ogtil må vi stikke fingeren i jorda og innse at hunden vi har KAN ha det bedre hos andre. Uten å bruke DET som unnskyldning for å "kvitte seg med" hunder man ikke føler seg hundre prosent på bølgelengde med alltid.