Jeg lurer på hva reaksjonene hadde vært på Canis hvis det sto i en annonse på Finn at "hunden omplasseres pga manglende kjemi og følelser...."

(Desverre er det nok et faktum, bare at folk skriver ´endret livssituasjon´ eller ´allergi´ istedet.)

*sukk*

Misky:

Jeg lurer på hva reaksjonene hadde vært på Canis hvis det sto i en annonse på Finn at "hunden omplasseres pga manglende kjemi og følelser...."

(Desverre er det nok et faktum, bare at folk skriver ´endret livssituasjon´ eller ´allergi´ istedet.)

*sukk*

Men at det hos eier foregår en prosess der en over tid endrer syn og følelser er bare naturlig, en må ha tid til å "vokse" sammen for å si det på den måten.

Skjønner deg veldig godt, der, altså.

Jeg hadde en kinesisk nakenhund som "førstehund", dvs. første egeneide hund. Han var så utrolig enkel. Med en gang blikket vårt møttes for første gang sa det bare "PANG!", også kjente vi hverandre. Hele turen hjem kikka han på meg, og det var som om han sa "Så du er min nye eier..? Du var interessant... Jeg liker deg. Du forundrer meg." også var han veldig betenkt, og bare stirra på meg der han satt. Helt rolig, med store, forundra øyne. Hele tida var det bare MEG. Fra dag én. Han hylte i to dager når mora mi passa ham, satt ved siden av stolen min og bare hylte. Sånn var det bare mellom oss.

Så ble det tid for husky. Jeg henta valpen, og han var supernydelig. Aldri sett en så nydelig hund før. Grunnen til at jeg henta husky var at jeg savna nakenhunden såpass, men bare kikka etter hunder som ble gitt vekk av forskjellige grunner. Og denne valpen tålte jeg ikke trynet på. Jeg mislikte ham, og ville egentlig selge ham igjen, men siden jeg ga slipp på nakenhunden og angra så grassalt, så holdt jeg fast. Og denne bikkja var IKKE enkel. På NOEN måter. Aldri. Etter 3-4mnd sammen var han så mye fokuset i livet mitt at det var snålt. Og etter 5-6mnd sammen var vi uadskillelige. Og det var først da jeg innså at jeg virkelig elska dyret over alt på jord. Og jeg ville virkelig aldri gi slipp på ham, for han var så problematisk og samtidig det beste som hadde hendt meg. Når han var 8mnd eller noe skaffa jeg meg en husky til, og hun var komplett motsatt av ham. Hun gled rett inn i "flokken", og var så ukomplisert som valp som man kan få det. Og de elska hverandre over alt på jord, trivselen var så høy at det var sykt.

Og jeg trodde ikke jeg kunne bli like glad i den nye huskytispa som jeg var i hannen, men jaggu... Nå er hun jo min nr. 1, riktignok ettersom hannen ble avliva pga traumene han fikk som valp før han kom til meg, men vi har et veldig tett og fint bånd, og jeg har overhodet ingenting negativt å si om henne. Hun er perfekt :)

Jerko:

 

 

Om det ærlig nok er slik at eier finner ut at anskaffelsen av hund i realiteten er en skikkelig skivebom, tror jeg det er det beste både for hund og eier at den omplasseres til ett hjem der den kan få dekket sine behov. Det er behov det er snakk om, og desverre er det alt for mange som ikke tenker seg godt nok om før de skaffer seg ett levende vesen.

Men hvor mange slike gode hjem, og eiere, finnes det til enhver tid hvis det skal nærmest være en menneskerett og angre på at man skaffet seg hund? Når jeg bodde i England var jeg ofte innom et RSPCA omplasseringssenter med klientene jeg jobbet med, og blikkene fra hundene som kikket håpefulle opp på meg - og rett og slett ikke visste om de noen gang ville få et fint hjem og mennesker som bryr seg om de plager meg ennå. Mange av disse fikk sannsynligvis giftsprøyta til slutt, og mange hadde opplevd forferdelige ting. Så jeg har ihvertfall problemer med denne ´selvrealiserende´ tankegangen til mange hundeeiere, for regner man på regnestykket er det haugevis av hunder som faktisk lider pga dårlig kjemi og dårlige valg. Utrolig trist egentlig :(

 

Men at det hos eier foregår en prosess der en over tid endrer syn og følelser er bare naturlig, en må ha tid til å "vokse" sammen for å si det på den måten.

Nemlig. Og alle hundeeiere har uten tvil gått igjennom en ´gjorde jeg det riktige´ periode med hunden, og forhåpentligvis kommer man ut av prosessen med en dypere forståelse og et sterkere bånd til den hunden man er ansvarlig for å gå til anskaffelse av. Ansvar er et ord jeg synes mangler litt, for som jeg har nevnt tidligere så synes ihvertfall ikke jeg at hunden burde behandles som en cd spiller fra elkjøp - bruk og kast. Da er jeg heller mye mindre entusiastisk med å anbefale raser (og dyr generelt) til mennesker som på impuls vil ha hund selv om livssituasjonen kanskje tilsier at ikke det er noen god idè.

Misky:

Jeg lurer på hva reaksjonene hadde vært på Canis hvis det sto i en annonse på Finn at "hunden omplasseres pga manglende kjemi og følelser...."

(Desverre er det nok et faktum, bare at folk skriver ´endret livssituasjon´ eller ´allergi´ istedet.)

*sukk*

Jeg hadde et pinschertispe i noen måneder, og ga henne tilbake pga manglende kjemi :) Hun var bare helt feil for meg og livsstilen min. Det var urettferdig at jeg og Rambo (huskyen) løp ut i søle og regn og myr, mens hun pistra og gråt over hvor ekkelt det var, mens når det var sol og varmt og hun ville ut på tur lå både jeg og huskyen langflate og gispa etter skygge og vann.

Hun fungerte forresten utmerket til alle andre formål, kos, agility, lydighet, trekk. Men kjemien var ikke der. Overhodet.

Har nok hatt det slik med Rex ja at han aldrid har giddet å høre på meg og når eg ville vere med han så løp han bare vekk til noen andre ! Men nå er han ikkje slik ! Nå sover vi sammen og våkner av vekke klokka sammen , går turer sammen , trener triks sammen  og mye mer :D Han hører mer på meg enn andre her i hus ! Og venter altid på meg :D 

Så skal si at vi har kommet til det punktet der ein hund og menneske er bestevenner og avhengig av hverandre 

Misky:

 

 

 

Nemlig. Og alle hundeeiere har uten tvil gått igjennom en ´gjorde jeg det riktige´ periode med hunden, og forhåpentligvis kommer man ut av prosessen med en dypere forståelse og et sterkere bånd til den hunden man er ansvarlig for å gå til anskaffelse av. Ansvar er et ord jeg synes mangler litt, for som jeg har nevnt tidligere så synes ihvertfall ikke jeg at hunden burde behandles som en cd spiller fra elkjøp - bruk og kast. Da er jeg heller mye mindre entusiastisk med å anbefale raser (og dyr generelt) til mennesker som på impuls vil ha hund selv om livssituasjonen kanskje tilsier at ikke det er noen god idè.

Selv brukte jeg ett par år med sjekking og oppsøking / samtaler med ulike aktører innen omplassering samt at jeg selv reiste og møtte flere hunder før jeg tok den endelige avgjørelsen. På den måten viste jeg svært godt hva jeg fikk da jeg tok Jerko med hjem. Nå håper jeg ikke alle er like ("sykelig") kresne og grundige som meg, men tror nok at noe mer tankevirksomhet hadde vel vært å foretrekke for manges del:) 

Da er det også litt interessant det vi tidligere har snakket om og kalt kjemi. Da jeg steg ut av bilen og fanget blikket til Jerko og hadde gjort unna den første "hilsesermonien" med han viste jeg at han var den rette, da kunne i og for seg damen som omplasserte sagt hva som helst uten at jeg hadde skiftet mening. Men som sagt jeg hadde gjort en del forarbeid før jeg kom så langt da.

Følelser er informasjon, viktig informasjon. Jeg møter noen hunder med likegyldighet, andre med beundring, og atter andre kan jeg direkte mislike. Det går totalt på tvers av raser, og hander utelukkende om hundens personlighet og utstråling. De er på mange måter langt tydeligere enn mennesker, da de er seg selv 100%. De forstiller seg ikke og liker de meg ikke snur de seg og går vekk, og liker de meg viser de det med all tydelighet. Denne direkteheten treffer oss mitt i magen, og slår rett inn på følelsene våre, minst like mye som fornuften. Disse følelsene spiller såklart  en svært viktig rolle for hvordan relasjonen mellom en hund og dens eier blir, på samme måte som med alle andre relasjoner.

Da jeg valgte min hund hadde jeg en formening om at jeg ønsket en hannhund, ellers ville jeg rett og slett overlate valget til følelsene. Oppdretter hadde to kull født på samme dag, så når jeg kom opp til han, flokket det seg fire voksne hunder og 10 valper rundt bilen for å hilse.  Jeg fikk skitnet ned buksene skikkelig, alle fikk hver sin klapp, og så tørket 13 av hundene bort, mens en liten tass med ett litt rart øre og en rosa ulltråd rundt halsen ble stående igjen og småbite på buksebeinet mitt. Jeg overnattet hos oppdretteren, og denne lille krabaten diltet etter meg fra vi kom. Jeg var solgt, og det var ikke tvil om at ja, DETTE var min hund. Det var kjærlighet med første blikk. Kall det gjerne kjemi, kommunikasjon, frekvens, bølgelengde, forhold eller hva pokker du vil, men for meg handler det om ekte kjærlighet. Jeg vil faktisk påstå at mine følelser for min hund ligner på en god gammeldags forelskelse.

Jeg vet at han kommer til å bli borte en dag, og selv om jeg garantert kommer til å få flere hunder etter han, og sikkert mens  jeg har han også, så vet jeg at det aldri kommer til å bli noen som han igjen.

"The more people I meet, the more I love my dog"

Misky:

 

 

Det som ihvertfall for meg blir rart i tråder som denne, er hvor rettferdig det er ovenfor hunden at kjemien kanskje ikke klaffer for oss eiere.. Kjemi mellom mennesker er èn ting, de kan gå hver til sitt - som de autonome vesnene de er. En hund har ikke denne friheten, eller retten. Den er totalt avhengig av oss, om vi så elsker den eller synes den er et mareritt. Mulig jeg har blitt klin hakke gal av å lese "Kulturkollisjonen mellom hund og menneske", men jeg synes det er litt rart å lese denne tråden. Spesielt siden ingen har en klar definisjon på hva ´kjemi´ går ut på.

Nå er ikke jeg noen Ian Dunbar, men av de 3 hundene jeg har/har hatt, så fortjener hver og en av dem blanke ark, og jeg ville nok blitt skuffet hvis jeg skulle sammenligne dem oppimot hverandre. Så på den måten har jeg vel en unik kjemi med hver og en av dem, og som du skriver Jerko - så er ofte denne kjemien et resultat av felles opplevelser, trening, samspill og delt erfaring :)

Jeg kjenner jeg blir en anelse provosert over innleggene dine her, hvor du setter deg til doms ovenfor andres følelser, spesielt siden mange her tør å innrømme et litt sårbart tema. Du ahr vært heldig med dine tre hunder, så flott! Kanskje du aldri kommer borti temaet. Supert! Selv har jeg hatt 6 hunder, og selv om jeg ikke har mislikt noen av dem, så har jeg følt litt forksjellig for dem. Selv de hvor det bare har klaffet fullstendig, har det vært forskjellig. Rett og slett fordi de har vært individer med masse personlighet, alle sammen. Kjemien og båndet jeg har med lapphundtispen min, er nok heller ikke helt positivt heller. Vi er så tett, at hun plukker opp ALLE mine sinnstemninger. I konkurranser har dette ikke vært bra for noen av oss, og selv om jeg sikkert kunne startet et par ganger til i år, så har jeg nå valgt å pensjonere henne. Rett og slett fordi vi har det så mye bedre sammen uten det presset. Vi er så like på positivt og negativt at det kan være problematisk. Men jeg elsker henne over alt på jord, og den dagen hun er borte, den blir tøff.

Jeg regner med å miste gamlehunden en av de nærmeste månedene, men det er ikke like tøft. Kjemien vår har aldri passet sammen, men jeg er skrekkelig glad i ham allikevel og jeg har strukket meg langt for den karen...

Anja_S:

 

Misky:

 

 

 

Det som ihvertfall for meg blir rart i tråder som denne, er hvor rettferdig det er ovenfor hunden at kjemien kanskje ikke klaffer for oss eiere.. Kjemi mellom mennesker er èn ting, de kan gå hver til sitt - som de autonome vesnene de er. En hund har ikke denne friheten, eller retten. Den er totalt avhengig av oss, om vi så elsker den eller synes den er et mareritt. Mulig jeg har blitt klin hakke gal av å lese "Kulturkollisjonen mellom hund og menneske", men jeg synes det er litt rart å lese denne tråden. Spesielt siden ingen har en klar definisjon på hva ´kjemi´ går ut på.

Nå er ikke jeg noen Ian Dunbar, men av de 3 hundene jeg har/har hatt, så fortjener hver og en av dem blanke ark, og jeg ville nok blitt skuffet hvis jeg skulle sammenligne dem oppimot hverandre. Så på den måten har jeg vel en unik kjemi med hver og en av dem, og som du skriver Jerko - så er ofte denne kjemien et resultat av felles opplevelser, trening, samspill og delt erfaring :)

 

 

Jeg kjenner jeg blir en anelse provosert over innleggene dine her, hvor du setter deg til doms ovenfor andres følelser, spesielt siden mange her tør å innrømme et litt sårbart tema. Du ahr vært heldig med dine tre hunder, så flott! Kanskje du aldri kommer borti temaet. Supert! Selv har jeg hatt 6 hunder, og selv om jeg ikke har mislikt noen av dem, så har jeg følt litt forksjellig for dem. Selv de hvor det bare har klaffet fullstendig, har det vært forskjellig. Rett og slett fordi de har vært individer med masse personlighet, alle sammen. Kjemien og båndet jeg har med lapphundtispen min, er nok heller ikke helt positivt heller. Vi er så tett, at hun plukker opp ALLE mine sinnstemninger. I konkurranser har dette ikke vært bra for noen av oss, og selv om jeg sikkert kunne startet et par ganger til i år, så har jeg nå valgt å pensjonere henne. Rett og slett fordi vi har det så mye bedre sammen uten det presset. Vi er så like på positivt og negativt at det kan være problematisk. Men jeg elsker henne over alt på jord, og den dagen hun er borte, den blir tøff.

Jeg regner med å miste gamlehunden en av de nærmeste månedene, men det er ikke like tøft. Kjemien vår har aldri passet sammen, men jeg er skrekkelig glad i ham allikevel og jeg har strukket meg langt for den karen...

Helt enig Anja_S. Bra skrevet.

Anja_S:

Jeg kjenner jeg blir en anelse provosert over innleggene dine her, hvor du setter deg til doms ovenfor andres følelser, spesielt siden mange her tør å innrømme et litt sårbart tema. Du ahr vært heldig med dine tre hunder, så flott! Kanskje du aldri kommer borti temaet. Supert! Selv har jeg hatt 6 hunder, og selv om jeg ikke har mislikt noen av dem, så har jeg følt litt forksjellig for dem. Selv de hvor det bare har klaffet fullstendig, har det vært forskjellig. Rett og slett fordi de har vært individer med masse personlighet, alle sammen. Kjemien og båndet jeg har med lapphundtispen min, er nok heller ikke helt positivt heller. Vi er så tett, at hun plukker opp ALLE mine sinnstemninger. I konkurranser har dette ikke vært bra for noen av oss, og selv om jeg sikkert kunne startet et par ganger til i år, så har jeg nå valgt å pensjonere henne. Rett og slett fordi vi har det så mye bedre sammen uten det presset. Vi er så like på positivt og negativt at det kan være problematisk. Men jeg elsker henne over alt på jord, og den dagen hun er borte, den blir tøff.

 

Jeg setter meg nok ikke til doms over folks følelser, det har jeg ikke evnen til, jeg minner vel heller om at hvis man skal debatere noe så fluktig og udefinèrbart som kjemi i forhold til hund (hvor den ene parten er 100% avhengig av den andre og ikke motsatt) - så kan det være lurt å få med seg at dette både kan forandre seg i løpet av hund og eiers liv, og som Pelskåpa skriver tidligere, hva man gjør med disse følelsene når man har kartlagt denne kjemien (eller mangelen på den.) For her føler jeg vi beveger oss inn på etikk, hvis da kjemimangel f.eks skal være en gyldig grunn til f.eks omplassering, salg etc. For jeg er ikke fullt så optimistisk at det til enhver tid finnes et godt hjem for en hund eier bare ikke ´connecter´ med. Hvis det virkelig finnes slike hjem for de fleste, så er det sikkert bra.

Nå har ikke jeg skrevet i detalj om min kjemi med hundene jeg har eller har hatt. Selvsagt har ikke alt vært likt for disse, men det er heller ikke noe jeg bruker så mye tid på å gruble over. Hun ene er en omplasseringshund, og jeg fikk reddet henne vekk fra kasteball-verdenen hunden hun bodde med før havnet i. Og det er når man kanskje sitter med litt vonde minner i forhold til hunder man ser som aldri får det noe fint med noen, at jeg tillater meg selv å være litt kritisk til denne selvransakelsen - når jeg prøver å få fram at ansvaret for hunden kanskje burde komme først, om man vil eller ikke når man først har skaffet hunden i hus.

Og som jeg har skrevet tidligere, jeg tror ikke noen hunder lider hos de som skriver i denne tråden. Jeg ville bare tilføye et par punkter siden forumet leses av tusenvis av besøkende, og vi allerede sakte men sikkert begynner å få et reèllt problem med overflødige hunder her til lands. En klok kvinne sa en gang til meg: "Bare fordi man føler noe behøver ikke nødvendigvis bety det er riktig".