Nå har jeg i lengre tid prøvd ut kindereggmetoden uten at deg hjelper. Hunden min høres ut som den har tenkt til å drepe alt av passerende hunder...uansett strl. Alt fra chiuava til Grand Danois, spiller ingen rolle! Nå lurer jeg på om det finnes andre metoder jeg bør prøve...Vi har brukt denne metoden i 5-6 mnd og jeg kan ikke si at jeg ser noe særlig forskjell. Så da er spørsmålet om det finnes andre metoder man kan prøve ut for å få dyret til å la være å bjeffe på alt! Begynner å bli litt ubehagelig å møte andre hunder og jeg har mest lyst til å gå motsatt vei. Noen tips??

Holder du stor nok avstand? Tror framgangen henger en del sammen med det. Klarer du å komme deg på en avstand der hunden vet at møtende hund er der, men ikke så nære at den må bjeffe?

Vi har holdt ganske god avstand til hundene vi har passert, vi har gått på andre siden av gata, hvor det er bilvei i mellom....Hun bjeffer da også! Da har jeg forsåvidt bare ett alternativ, og det er å gå motsatt vei..

http://www.hundifokus.no/index.php?id=8456&pageid=3825

Men uansett hvilken metode, det tar tid - og trening trengs, avstand, rolige figuranthunder...

med passering kan også henge sammen med hvor mye, eller lite hunden har fått hilse på andre i perioden. Desto flere hunder den omgås og får lov å hilse på desto lengre tid vil det ta. Fordi synet av en annen hund vil føre til forventning om lek og morro.

Hun får ikke hilse på andre hunder enn de faste lekekameratene. Jeg prøver å finne ut hvorfor hun bjeffer sånn..om det er forventning eller usikkerhet. Jeg vet faktisk ikke. Men for en stund tilbake møtte jeg en som hadd en veldig rolig hund. Jeg slapp henne for å se hva hun gjorde...og hun holdt seg laaaangt unna, så det vriker ikke som hun er så interressert i å hilse...Så da er det muigens usikkerhet...

Hvor gammel er hun?

jeg har skrevet om hvordan jeg trener passering her
Men det høres ut uansett som du har for kort avstand. Avstand er noe av det viktigste. Avstanden skal alltid være så lang at hunden din ikke utagerer. Utgaerer den under trening er avstanden for kort.

Jeg var på et kurs om hundemöter för jul og synes at jeg fikk noen litt andre tanker på dette med å mestre möter etter det. Kan kort beskrive metodikken på kurset og tanken bak det.

Tanken bak var at hunder skal få tid til å se på den mötende hunden på lang avstand og hunden behöver tid til å prosessere og bearbeide språket til den andre hunden. Vet ikke om dette stemmer, men metodikken har fungert veldig bra på min lille pubertetslus iallefall.

Metodikken går ut på sladre metoden, men litt annerledes enn jeg hadde lärt den inn. Man belönner her hunden for å se på den andre hunden og all belönning skal gis i retning av den andre hunden (fra undersiden og opp sånn at man ikke skygger for öynene og fra utsiden og inn sånn at man har kontroll på hundens kropp - litt teknisk vrient å få til, men man venner seg). Stegvis:
1. Klikker/sier bra når hunden ser på den andre hunden og belönner i retning av den andre hunden. Hyppige belönninger og harde store godbiter (tygging roer ned hunden og er et beroligende signal ovenfor mötende hund)
2. Klikker/sier bra når hunden har sett litt lengre på den andre hunden - resten samme som over
3. Klikker/sier bra når hunden kaster et raskt blikk på deg etter å ha sett en lengre periode på hunden - resten samme som 1.
Så man vil at hundens fokus skal väre på den andre hunden, men kaste raske blikk på deg for å "sjekke" om du er med...

Om hunden gjör utfall eller går ut foran deg så tar du hunden i en bue bakover eller til siden også setter du fronten mot den andre hunden og begynner å jobbe igjen - hunden skal ikke läre at utfall gjör at jeg slipper å håndtere en vanskelig situasjon. Og cluet er avstand, riktig avstand så har du mye större sjanse for å lykkes!

En ting jeg oppdaget med denne metoden var at min hund snur seg og ser en stund etter hundene som forsvinner også ser jeg så godt når han slipper dem og er ferdig med mötet, han blir lös og ledig i kroppen og veldig glad :)
Jeg jobber fremdeles med at han står stille mens vi möter hunder, men man kan benytte samme metoden mens man går. Jeg har brukt denne metoden på mennesker og ting i spökelsesalderen også...  

Hvis hunden faktisk utagerer så har man vel per def for kort avstand og må øke avstanden? Må man starte på 200 meter så får man bare gjøre det og så korte inn når det fungerer. Får ikke trent hvis avstanden er for kort og hunden reagerer, da må man bare gå motsatt vei for den gangen og vente på en mer passende anledning til å trene. 

Ellers er vel kindereggmetoden også sånn som Bee beskriver her, belønne for å se rolig på den andre hunden, ikke i utgangspunktet belønne for å ta kontakt med deg. 

Fuglemat:

Hvis hunden faktisk utagerer så har man vel per def for kort avstand og må øke avstanden? Må man starte på 200 meter så får man bare gjøre det og så korte inn når det fungerer. Får ikke trent hvis avstanden er for kort og hunden reagerer, da må man bare gå motsatt vei for den gangen og vente på en mer passende anledning til å trene. 

Chrissie:

Hvor gammel er hun?

Takker for tilbakemelding, men som Normanna her også sier, så er det vell meningen at man etterhvert skal kunne passere hunder uten å være helt brøleape? Hvor lenge skal man liksom bruke en metode før man går over på en annen? Det høres ut som metoden Bee beskriver er ganske lik kinderegg metoden, bortsett fra posisjonen til hunden.

Jeg utfordrer herved enhver hundetrener som bruker positive metoder til å få bikkja mi passeringsdyktig!! 

Ja, dette lurer jeg også på. Dere som har fått dette til å funke: hvor lenge holdt dere på?

Over veien er kjempekort avstand. Min utagerer, men på en annen måte. Og da har vi startet treningen på ca 100 meters avstand. 

Det er ikke noe rart at du ikke har kommet noen vei, dersom hunden har klart å få til en utagering.

Jeg merker på min at hvis hun utagerer én gang, så er vi satt tilbake en hel uke. SÅ det krever MYE planlegging, og tilrettelegging samt kontroll på omgivelsene.

MEN når jeg gir henne den avstanden hun trenger, så virker det! Vi holdt på i to måneder med trening, fra at hun ble for gira til å respondere på 100 meters avstand, til at hun kunne passere på to meters avstand. For en uke siden overvurderte jeg fremgangen vår, og utsatte henne for en alt for vanskelig situasjon, og hele uka har vi vært tilbake på 100 meters avstand igjen..

Når man har en hund som utagerer så er det mye "uhøflig" opptreden. Jeg benytter meg av folks innkjørsler og trapper, går ofte motsatt vei hvis jeg ser at det er umulig å komme langt nok unna osv. Så det må faktisk til. 

Men det skal også nevnes at min ikke er aggressiv, bare har ekstreme forventninger samt bittelitt usikkerhet. Hadde hun derimot vært en annen rase, så hadde hun garantert bjeffet. 

POenget er liksom å gi hunden en opplevelse og følelse av at når det går folk forbi, så er den på såpass lang avstand at den ikke trenger å gjøre noe annet enn å kikke. Det er når det blir vane på det at man kan gå gradvis nærmere. Det tar litt tid, men det virker.

Kan hende du må arrangere treningene dine framover, samt velge andre tur-ruter.

Det er kjedelig å måtte være så i forkant av alt, men jeg ser ikke noen annen måte som kan fungere.

Og for å gjenta meg selv, én eneste utagering kan ødelegge utrolig mye.. Så ja.. :)

Men forstår veldig godt at du er oppgitt. Har holdt på å gi min til postmannen ved flere enn en anledning. Vel og merke FØR jeg tok denne treningen på alvor.

Ble litt langt, og håper ikke du tar det som kritikk, for det er det ikke.  Avstand og planlegging er alfa og omega. 

Jeg har en hund som har vært fæl til å utagere. Jeg tror det har vært flere årsaker til utageringen: Iver og nysgjerrighet, kombinert med usikkerhert rundt andre hunder. Kan også legge til at han er en blanding av raser jeg vil betegne som relativt "reaktive". Vi har jobbet mye med problemet, og kom et stykke på vei, men det er først de siste månedene at jeg merker at han begynner å lande. De fleste møtesituasjoner går nå helt fint.

For det første, så tror jeg Bee sin oppskrift er nyttig å ta med seg. Jeg merket definitivt endring hos min når jeg flyttet fokuset fra at han skulle ta & holde kontakt med meg, til å belønne at han ser på den andre hunden. Han får rett og slett litt friere tøyler, og får lov til å mestre situasjonen i større grad selv. Jeg kan gjerne be om oppmerksomheten hans, blant annet for å bryte ham av hvis jeg ser han er på vei til å bruse, men samtidig lager jeg ikke masse fuzz hvis han blir stående og fokusere på den andre hunden. Tidligere ville jeg da ha snudd og trukket meg lenger unna, men det tror jeg egentlig bare har vært med på å lage allerede anspente situasjoner enda verre.

Hvis han nå begynner å bråke, eller jeg ser han ikke takler møtesituasjonen uten hjelp, så setter jeg meg ned foran ham (nokså liten hund), sperrer delvis utsikten til den andre hunden, og gjør det lettere for ham å holde fokus på meg. Dette er nok neppe helt etter noen bok, men det funker for oss.

En annen ting (og dette tror jeg er et svært viktig poeng) er at vi har jobbet mye med å være sammen med andre hunder. Jeg har funnet en "støttekontakt" til ham, en stødig hannhund som vi går tur med en gang i uka. Bare tur, ikke lek og herjing. Jeg sørger for at vi jevnlig går tur med nye hunder, enten noen vi tilfeldigvis møter ute, eller jeg gjør avtaler med bekjente som har hund.

Stikk i strid med hva jeg tidligere tenkte var lurt, har jeg også begynt å ta ham med på hundejordet på Ekeberg nå og da. Han har fått en haug erfaringer av at det går fint an å være sammen med andre hunder uten at det blir bråk. Han er blitt brummet på/satt på plass av andre hunder (hunder som har "sagt ifra", og som så har trukket seg unna), og har fått erfare at det også går helt fint. Han har fått erfare at han selv kan bli skarp/si ifra hvis andre hunder blir for brå eller nærgående, noe som medfører at den andre trekker seg unna, og at han dermed har et verktøy for å mestre situasjonen.

Resultatet pr nå er at vi har en hund som stort sett takler fint å møte mindre hunder når vi går i bånd, også de som utagerer mot ham. Han trenger litt hjelp og støtte fortsatt, men det går stadig bedre. Større hunder som kommer midt imot oss på en smal vei kan være en utfordring fortsatt, men vi ser fremgang der også. Han virker rett og slett tryggere, og det er deilig.

åå føler med deg altså ! Raija hørest også ut som hun vil drepe alle !

GSH:

 

Chrissie:

 

Hvor gammel er hun?

 

Hun er 1 år...

 

Metoden til Bee har jeg brukt selv på forrige hund og det fungerte bra, men lang avstand i begynnelsen er cluet og ikke gå for fort frem.

Bor du slik at du kan få hjelp av andre til å være figurenter for deg?
Det kan være veldig nyttig! 

Aspiranten:

Ble litt langt, og håper ikke du tar det som kritikk, for det er det ikke.  Avstand og planlegging er alfa og omega. 

Man har jo de samme tingene å passe på her som i annen positiv trening. Det er ikke bare avstand som er avgjørende. 50 meter er ikke alltid det samme som 50 meter heller. Det kan f.eks være mye vanskeligere å møte en annen hund på en vei enn å passere en hund som er i ro. Timingen av klikk/belønning er veldig viktig her, særlig hvis reaksjonene er fryktbaserte. Er man for sen (ofte eller av og til) kan man ikke vente framgang, faktisk tvert i mot noen ganger. Det er også av betydning hvordan uvanen har utviklet seg.

Det er uansett viktig å trene mye på helt andre ting enn hundemøter. Kontakttrening og lydighetstrening i varierte omgivelser. Det gir hunden erfaring med læring og mestring. Klikkeren og belønningen blir kraftigere betinget, noe som er helt nødvendig for at kinderegg-lignende opplegg skal funke.

kommer jo helt ann på årsaken, hvor godt lært mønster hunden har fått ifht utageringene og hundre andre ting som spiller inn på hvor lenge man må jobbe. så det er jo umulig å si. Jeg vet for min egen del at jeg kommer til å måtte jobbe flere år med min egen hund. Mens en annen hund jeg trente kunne passere en fremmed hund på 2 meters avstand etter 30min instruksjon for eierne, valper lærer jo og fortere fordi de skal ha nyinnlæring og har ikke "lært" så godt å utagere og gjort det til en uvane. Men hos valper trenger de og litt modning før passeringene blir perfekte fordi de er så nygjerrige og "dumme", men er man konsekvent lærer jo valpen generelt fort. Tok bare noen få treninger til og litt egentrening før en bcvalp som fløy etter da spesielt joggere på tur, klarte fint å passere disse. Det er og iblant at det ikke bare hjelper å trene på passeringene, men at man må sette i gang helt andre tiltak i hundens liv for å virkelig få noe fremgang.

Jeg ser på min hund at her hjemme, hvor han ALDRI får avstanden han trenger og vi går OFTE og møter OFTE på hunder og det blir utagering, ja her utagerer han hver eneste gang vi møter hund. Men på fremmede steder er jeg alltid i treningsmodus og velger tursteder så jeg VET han får god nok avstand til at vi får vellykka passeringer. Så på fremmede steder eller steder han er vant til å få god nok avstand, har vi virkelig fremgang. Men fremgangen=0 her hjemme. Men nå skal vi flytte så det har ikke noe å si for våres del. Men det er og viktig for hunden min at stressniåvet hans er på normalen og ikke for høyt, hunder med høyt stress overreagerer veldig. er hunden min stressa en dag, kommer utageringene kjappere og i større intensitet. Jeg har og hatt god fokus på at han skal ha god sosialisering og møte hundevenner for tur oftere enn før for å få dekket sosialbehovet hans ordentlig, da jeg vet at mye av utageringsårsaken hans er frustrasjon/iver etter å hilse. Men i hovedsak er det kun usikkerhet som er den største årsaken og da tar dte ofte lang tid. Og nå da etter å ha utagert en god stund, så blir det og en lært adferd.

Men alt kommer ann på hvor redd hunden er, hvor godt lært inn utageringene er og hvor flink man er til å legge opp en verdag så hunden IKKE får utageringer så adferden kan dø ut litt og i tillegg trener aktivt på passering med god nok avstand.

GSH:

 

Aspiranten:

 

Ble litt langt, og håper ikke du tar det som kritikk, for det er det ikke.  Avstand og planlegging er alfa og omega. 

 

Tar det absolutt ikke som kritikk! Jeg har fortsatt en del igjen å lære, og tar i mot forslag med åpne armer. Nå er det jo sånn at en viss progresjon er vell å forvente etter så mange mnd med arbeid? Det  synes nå jeg 

 

Helt klart. Dersom du har lagt opp treningen riktig ;) Det er forskjell på tre månders trening med kanskje en eller to utageringer i hele perioden, og på tre månders trening med en utagering hver dag. Sisnevnte hold jeg på med i starten. Kom ingen vei. Det skal noen ofringer til. 

GSH:

Aspiranten:

Ble litt langt, og håper ikke du tar det som kritikk, for det er det ikke.  Avstand og planlegging er alfa og omega. 

Tar det absolutt ikke som kritikk! Jeg har fortsatt en del igjen å lære, og tar i mot forslag med åpne armer. Nå er det jo sånn at en viss progresjon er vell å forvente etter så mange mnd med arbeid? Det  synes nå jeg 

Jeg har også en brølape. Hun har vært sånn siden jeg fikk henne 2,5 år gammel og nå er hun snart 10. Usikker? Nope. Sinna? Også nope. Hun blir bare frustrert når hun ikke får bort og sjekke ut den andre hunden. Og siden hun ikke vet hva annet hun kan gjøre så setter hun kjeftesmella på vidt gap. Hun har rett og slett vaktmestergen så det holder. Får hun først hilst så tier hun. Men det får hun ikke. Jeg har jobbet, trent, grått, revet meg i håret, søkt råd på canis, og til og med prøvd straff med strup (den siste satt langt inne altså og aldri mer).

 Har noe hjulpet? Nei. Hvorfor? Fordi jeg ikke har hatt treningsmuligheter nok her på bøgdalandet, og fordi jeg ikke har prioritert denslags trening. Er det ett problem for meg? Nei. De to gangene i året vi uforutsett møter fremmede hunder, takler jeg ulydene heller nonchalant, (man blir utrolig herdet med årene skal jeg si deg) tar utysket med meg litt bort og venter bare rolig til den andre har passert. Hun blir villig med om enn bjeffende og litt baklengs, så det er ikke fare for tryning, bare litt såret stolthet, men den overhører jeg. Vi blir ikke særlig plaget av hilsere da:)

Men, og det var det jeg ville fram til, hadde jeg bodd og gått tur sånn at det var ett problem, da hadde jeg meldt meg på passeringskurs hos Hund i Fokus eller miljøkurs hos Kruttlappen. Lykke til:)

belle:

 

GSH:

 

Aspiranten:

Ble litt langt, og håper ikke du tar det som kritikk, for det er det ikke.  Avstand og planlegging er alfa og omega. 

Tar det absolutt ikke som kritikk! Jeg har fortsatt en del igjen å lære, og tar i mot forslag med åpne armer. Nå er det jo sånn at en viss progresjon er vell å forvente etter så mange mnd med arbeid? Det  synes nå jeg 

 

 

Jeg har også en brølape. Hun har vært sånn siden jeg fikk henne 2,5 år gammel og nå er hun snart 10. Usikker? Nope. Sinna? Også nope. Hun blir bare frustrert når hun ikke får bort og sjekke ut den andre hunden. Og siden hun ikke vet hva annet hun kan gjøre så setter hun kjeftesmella på vidt gap. Hun har rett og slett vaktmestergen så det holder. Får hun først hilst så tier hun. Men det får hun ikke. Jeg har jobbet, trent, grått, revet meg i håret, søkt råd på canis, og til og med prøvd straff med strup (den siste satt langt inne altså og aldri mer).

 Har noe hjulpet? Nei. Hvorfor? Fordi jeg ikke har hatt treningsmuligheter nok her på bøgdalandet, og fordi jeg ikke har prioritert denslags trening. Er det ett problem for meg? Nei. De to gangene i året vi uforutsett møter fremmede hunder, takler jeg ulydene heller nonchalant, (man blir utrolig herdet med årene skal jeg si deg) tar utysket med meg litt bort og venter bare rolig til den andre har passert. Hun blir villig med om enn bjeffende og litt baklengs, så det er ikke fare for tryning, bare litt såret stolthet, men den overhører jeg. Vi blir ikke særlig plaget av hilsere da:)

Men, og det var det jeg ville fram til, hadde jeg bodd og gått tur sånn at det var ett problem, da hadde jeg meldt meg på passeringskurs hos Hund i Fokus eller miljøkurs hos Kruttlappen. Lykke til:)

klart det er en prioritering man gjør. Jeg bor heldigvis såpass beleilig anlagt at hvis jeg timer turene mine kan jeg møte på så mange ekvipasjer som jeg ønsker. Så vi har hatt fremgang fordi vi har trent mange passeringer på hver tur, hver dag. 

Men for oss er det også nødvendig. Jeg har ikke bil, og jeg bor alene, så hunden min må tåle å være med meg overalt, må kunne slappe av overalt, må kunne dra på trening uten å ligge i bur osv.  Hadde jeg bodd på landet, hatt bil og bodd sammen med noen hadde situasjonen vært en annen. Da hadde jeg helt sikkert gjort som deg, belle. :) 

belle:

 

 

 

Jeg har også en brølape. Hun har vært sånn siden jeg fikk henne 2,5 år gammel og nå er hun snart 10. Usikker? Nope. Sinna? Også nope. Hun blir bare frustrert når hun ikke får bort og sjekke ut den andre hunden. Og siden hun ikke vet hva annet hun kan gjøre så setter hun kjeftesmella på vidt gap. Hun har rett og slett vaktmestergen så det holder. Får hun først hilst så tier hun. Men det får hun ikke. Jeg har jobbet, trent, grått, revet meg i håret, søkt råd på canis, og til og med prøvd straff med strup (den siste satt langt inne altså og aldri mer).

 Har noe hjulpet? Nei. Hvorfor? Fordi jeg ikke har hatt treningsmuligheter nok her på bøgdalandet, og fordi jeg ikke har prioritert denslags trening. Er det ett problem for meg? Nei. 

Det HAR blitt bedre; men selv om vi nå er der at hun ser på meg når hun ser biler og sykler og hunder i fart på f.eks 7 meter avstand, så hjelper ikke det når de kommer på 2 meters avstand. Og siden ting som er i fart naturlig nok kommer fort, så rekker vi stadig vekk ikke å sørge for tilstrekkelig avstand. 

Så jeg har på et vis resignert litte grann, og sørger bare for å ha det nødvendige verktøyet for å unngå utageringer uansett hva som skjer. Selv om det tidvis er mer snakk om brannslukking enn læring. Og så må jeg for egen sjelefreds skyld innse at hun er som hun er, og det må JEG lære meg å leve med. Jeg vil alltid jobbe for at det skal bli bedre, men min livslykke kan ikke være basert på utagering eller ikke utagering. 

Og apropos trening. Jeg har en hund som er usedvanlig kursflink. Jeg kan stille meg opp tett inntil hovedfartsåren og trene, og hun vil ikke engang reagerer med ørene på passerende trafikk. Jeg kan stille meg opp med klikker og godbiter på bøgda, og trene på de 2 bilene som kommer med en times mellomrom der - og hun "sladrer" om bilen og er verdens flinkeste. På et passeringskurs er jeg sikker på vi ville vært "flinkeste" i klassen. Men kommer de sånn susende i hverdagslivet, da er det andre boller. 

Jeg tror rett og slett ikke at vi skal regne med at alle kommer i mål, rett og slett. Men håpet er lysegrønt, selvfølgelig!