|
Samojedhund er en polar spisshund som opprinnelig stammer fra Sibir i Russland. I all enkelhet kalles gjerne denne rasen for samojed i vesten, men per definisjon gjelder egentlig denne benevnelsen en gruppe urfolk - samojedene. S amojed betyr «kannibal» på russisk og er også et foreldet navn for et nenets-folk som tradisjonelt holdt disse hundene noe øst for Kirkenes.
Nøyaktig hvor gammel samojeden er i sin opprinnelse vet man ikke, men den regnes som en sibirsk urhund og den eksisterer fortsatt, men den kan ikke sammenstilles med den moderne vestlige samojedhunden.
Opprinnelig var denne urhunden meget allsidig, og samojedene brukte som sledehund, jakthund på bjørn og rype, gjeterhund for reinsdyr, og vakthund.
Første gang denne hunden beskrives er i 1875, da den britiske ornitologen Henry Seebohm så slike hunder brukt som gjeterhunder. Han beskrev hundene som helhvite, men unntak av en hund som var svart. Videre beskrev han hundene som små og kraftig bygget, med et revelignende hode og med ringlet busket hale.
Joseph Wiggins var trolig den første som bragte med seg slike hunder til England. Han var sjøkaptein og ledet i 1875-1895 seks ekspedisjoner for å finne en raskere handelsrute til Sibir. Det mangler imidlertid dokumentasjon på disse hundene. Briten Ernst Kilburn Scott kjøpte en valp i Arkhangelsk. Den fikk navnet Sabarka og var en gave til kona Clara, men denne hunden var brun med hvitt kun på labbene og halen. Scott ble senere en betydelig oppdretter av slike hunder. I 1909 dannet han The Samoyede Club, som altså ble den første raseklubben for samojedhunder i verden. I mai samme år publiserte Scott den første rasestandarden. I den står følgende å lese om farger:
Colour. Pure white; white, with slight lemon markings; brown and white; black and white. The pure white dogs came from the farthest north, and are most typical of the breed.
– Sarah de Monchy og Pieter Keijzer, ON THE PRESERVATION OF A CULTURAL HERITAGE,
Sent i 1893 importerte F. Popham den første kjente helhvite samojed laikaen til England, etter å ha kjøpt en slik hund av jenisejerne i Golchika.
Det var den kjente polarforskeren Robert Falcon Scott ( 1868 – 1912 ) som først viste disse hundenes evne til å trekke tunge lass over lange strekninger. Etter dette ble de spredt til resten av verden. Fridtjof Nansen benyttet seg i 1894 / 1895 av samojed laikaer på sin første ekspedisjon mot Nordpolen . For å skaffe seg hundene benyttet han seg av Joseph Wiggins nære vennskap og gode kontakter med samojedene. Nansens lederhunder var Kaifas og Suggen , som begge ble avlivet den 7. august 1895, da Nansen møtte åpent hav og ikke kunne ta med hundene. Den siste tiden hadde Nansen trolig foret hundene med kjøtt fra de andre hundene, etter hvert som disse døde. I Roald Amundsens beretning om Nordøstpassasjen kan man også lese at han hadde med slike hunder på sine ekspedisjoner. Amundsens lederhund het Etah .
Schott hadde med noen hunder, men han hadde ikke noe særlig tro på dem og satset derfor på beltebiler, som ikke startet i kulda og ponnier som frøs i hjel. Han ville også forbedre hundenes bruksegenskaper og klippet bort det meste av halehårene på hundene. Det førte til at de frøs ihjel. Polarhunder fryser ikke i hjel og en av grunnene til dette er halen som de stikker snuten under for å filtrere lufta når den sover. Etter Schotts forbedringer fikk hundene lungebetennelse og døde.
Nansen noterte nøye data på sine hunder, dette bl.a. fordi de var reserveproviant og variasjonene var meget store.Vekten lå på fra 19-35 kg. for hanner, snitt ca 30 kg. og for tisper fra 17,5-28 kg. snitt ca. 24 kg. Dette er ca. 4 kg. for hanner og 2 kg. for tisper over det normale en ligger på i dag.
Nansen og Johansen kjørte mot Nordpolen med 3 9-spann. Ingen av disse 27 hundene overlevde turen, men Nansen var uten tvil den som bidro mest til å gjøre rasen kjent og populær. Dagens Samojedhuner er etterkommere etter hunder fra de forskjellige Polarekspedisjonene + en del hunder som ble importert til England fra Russland, de første så tidlig som på 1870-tallet, ekteparet Kilburn-Schott var pionerene her.
Etter at rasen ble populær i Vest-Europa ble all avl konsentrert om de hvite hundene. Men den dag i dag dukker det enda opp eksemplarer med små svarte flekker.
England ble helt til i 1969 anerkjent som rasens hjemland. Grunnen var at engelskmennene hadde vært først ute med en standard og den var ikke godkjent som rase i Sovjet
I 1946 startet Kåre Pedersen sin Ibur kennel. Han gikk til innkjøp av hunder fra Amerika og England og fikk snart ros for å ha funnet sunne, friske og velbygde hunder. Hunder fra hans kennel ble grunnlaget for størsteparten av den Samojedstammen vi kjenner i Norden i dag.
Standard
Middels stor, elegant, hvit arktisk spisshund. Dens vesen gir inntrykk av styrke, utholdenhet, sjarme, smidighet, verdighet og selvsikkerhet. Øynenes form og plassering og de opptrukne munnviker gir det typiske uttrykket, det såkalte "samojedsmilet". Tydelig kjønnspreg. Kroppen ca. 5% lenger enn mankehøyde. Brystdybden en aning mindre enn halvparten av mankehøyden. Snutepartiet omtrent like langt som skallen. Vennlig, åpen, oppmerksom og aktiv. Svakt utviklet jaktlyst.Aldri redd eller aggressiv. Meget sosial og anvendes ikke som vakthund.
|
Vet ikke men.... tror den ene (Japansk spisshund) er selskapshund (og allarm system!!) mens Samojed er (polar?) trekk hund??? Gleder meg til å se svarene du får!
Min konto | Kundeservice | Salgsvilkår | Affiliateprogram
