Jeg skjønner ikke helt hva dere diskuterer... 
Nå vet jeg ikke om dere mener det vi gjør er feil, men liksom...

Om mopsen vår skal trenes til noe som helst, om det er triks, innkalling, eller noe annet, så er det liksom mye greiere å gi maten, fordi mopsen lett blir overvektige. Nå er ikke vår det, men han er veldig stor og kraftig og har mye muskler og kommer det bittelitt fett på han ser han smellfeit ut ganske fort, spesielt i magen. Han blir også dårlig av for mye mat selvom han gjerne vil ha, så skal han jo heller ikke ha så veldig mye av det fôret han bruker nå, så hvis vi sier 50 fôrkuler er hans dagsrasjon og han da skal gå løs ute (det gjør de som oftest siden vi har en ganske forlatt skog), passere noen hunder, til veterinær eller noe sånt, så går jo frokosten og gjerne kveldsen også med (spesielt hvis det er hunder han har problemer med på vetten eller i skogen). 

Leonbergeren vår vokser utrolig fort, så tør ikke gi henne mer enn det hun skal pga hun risikerer å få vondt fordi hun blir så fort tung, og vi trener mye innkalling, gå fot og sånne ting med henne så hennes måltider går jo med der..

Om vi skulle gitt måltider + belønning hadde de jo spist mer enn sin dobbelte dagsrasjon......?? 

Ja, vet ikke om noen mente meg som sagt, men fint hvis noen kan svare hvis vi gjør det feil :) 

Når han får mat i bollen må han sitte :) Og så får han den :) MEn han pleier også å få maten sin i kong wobbleren :) 

I forhold til små hunder, så er det vanskelig å lage godbitene små nok:) så man må fort kutte ned på matmengden. På dager hvor man f.eks trener på kurs.

En Leonbergervalp eller lignende derimot spiser minst TO LITER tørrfor om dagen:) og det er mange kuler det:)

Og tyder vel på at du trener alt for mye, eller belønner alt for raust? om du bruker tundt to liter som treningsgodbiter daglig?

Angelcharm:

Her i huset er mat bare mat.. belønning er belønning. Mat er ikke noe som etter min mening skal være knyttet til å prestere og til ytelse. Mat skal man ha uavhengig av dagsform, humør, innsats og hva man presterer.

Skal hundene prestere/ yte noe.. så belønnes de med lek, ros og av og til godbiter.

Jeg kan forstå at enkelte bruker maten i søk osv, om de har hunder som ikke spiser godt. Utover det, syns jeg faktisk det er en smule etisk på kanten, å bruke mat som belønning for å prestere noe som stort sett er viktig for oss mennesker.

Red: endret ett ord

Min jobber ikke for maten annet enn sitt og vente på værsågod når vi er hjemme i byen. Men på hytta må hun ofte ut og finne maten sin selv. Og hun er jo nordeuropas mest forslukte bikkje, så det er ikke fordi hun er småspist. Men fordi da blir hun fornøyd, sliten i hodet og på en vis hygger seg mer med maten i og med at det tar litt lenger tid enn 1,5 sekund å spise den opp. 

Når man tenker på hvor mye et dyr i vill tilstand må jobbe for maten, så kan jeg altså ikke for mitt bare liv se at 5 minutter med fvf eller noen kontaktøvelser er for mye for å få skåla full av mat. 

Normanna:

Angelcharm:

Her i huset er mat bare mat.. belønning er belønning. Mat er ikke noe som etter min mening skal være knyttet til å prestere og til ytelse. Mat skal man ha uavhengig av dagsform, humør, innsats og hva man presterer.

Skal hundene prestere/ yte noe.. så belønnes de med lek, ros og av og til godbiter.

Jeg kan forstå at enkelte bruker maten i søk osv, om de har hunder som ikke spiser godt. Utover det, syns jeg faktisk det er en smule etisk på kanten, å bruke mat som belønning for å prestere noe som stort sett er viktig for oss mennesker.

Red: endret ett ord

Der er jeg ikke helt enig med deg - tror jeg. En av grunnene til at vi aktiviserer hundene våre er jo at de lever et unormalt passivt liv. I "vill" tilstand er jo det å finne mat en av de viktigste aktivitetene. Samt å formere seg og passe på reviret - og å leke. Det er jo dette "naturlige" vi erstatter med lydighet, spor og all mulig aktivisering. Så hvorfor ikke "jobbe" for maten? Å bli aktivisert er vel et gode? Ikke et "onde" vi utsetter hunden for og som den dermed bør få slippe i forbindelse måltidene? 

Min jobber ikke for maten annet enn sitt og vente på værsågod når vi er hjemme i byen. Men på hytta må hun ofte ut og finne maten sin selv. Og hun er jo nordeuropas mest forslukte bikkje, så det er ikke fordi hun er småspist. Men fordi da blir hun fornøyd, sliten i hodet og på en vis hygger seg mer med maten i og med at det tar litt lenger tid enn 1,5 sekund å spise den opp. 

Når man tenker på hvor mye et dyr i vill tilstand må jobbe for maten, så kan jeg altså ikke for mitt bare liv se at 5 minutter med fvf eller noen kontaktøvelser er for mye for å få skåla full av mat. 

Jeg snakker ikke om det å slenge ut forkuler i ny og ne, som hunden koser seg med å søke opp. Jeg snakker om de som bruker hundens dagsrasjon av mat - på daglig basis, til å belønne treningsaktiviteter, som man strengt tatt driver med mer for egen del, enn for bikkjas del. Aktivitetsbehovet til hunden kan fint dekkes uten hverken sitte bamse, utstillingsdressur eller andre liknende øvelser. Ikke at det er noe galt å lære hunden dette.. langt i fra. Det er for mange hunder fin hjernetrim. Men da syns jeg man kan finne andre belønninger enn hundens matrasjon.

Jeg ser helt klart at det er nyanser og gråsoner i dette. Men å bruke maten på en slik måte som ble beskrevet ift artikkelen det bel referert til innledningsvis.. er og blir etisk betenkelig for meg. Og det blir for meg endel av marginaliseringen og fremmedgjøringen vi utsetter hundene våre for i økende grad. Alt er liksom tillatt, bare VI får utløp for våre behov gjennom hunden. Og maten blir et legitimt middel, for å oppnå det vi vil.

Mine hunder vil alltid få maten sin uavhengig av hva de evt måtte prestere på trening. Så er det min jobb å finne andre forsterkere/ belønninger som fungerer godt i sammenhengen. Og det er min jobb å sørge for at de får aktivisert seg slik de har behov for.. uavhengig av matrasjonen.

med Angelcharm. Våre hunder er ikke etterkommere etter ville hunder som har bodd i skogen og livnært seg ved matsanking.

Og de dyra vi har som lever på den måten har i blandt harde liv. Som det ikke er noe mål å tilstrebe for hushunder.

Levealderen på dyr i fangenskap kontra i vill tilstand er for enkelte arter dobbel i fangenskap:)

Så det har ingenting med hverandre å gjøre.

At hunder liker å jobbe derimot er sant:)

Når vi først har fått de dit at det har blitt lystbetont og vi har skapt mestringsfølelse og glede FOR hunden ved å jobbe. Det er det ikke gitt at alle har?

Hunder er lettlurte der. Heldigvis.

I blandt har jeg noen lange, fæle økter på bordet med den lille. Hvor jeg børster og klipper. Og han tror selv han jobber:) Så han hyler av iver og glede når han forstår han skal til frisøren. Enda så ubehagelig det er:)

Den følelsen av jobb kunne jeg ikke skapt ved å tilby middagen i bytte.

Men noen kan sikkert det.

Poenget er at et hundehold er basert på vår omhendetaging av de. Vi skal dekke basisbehovene så hundene har en trygg og god tilværelse. Lek og aktivisering og trening kommer i tilegg og bør være på hver enkelt hunds premisser.

Jeg har to matvrak som godt kunne jobbet for middager, sånn verdimessig som belønning. Men akkurat de to er det spesiellt viktig å fore i enerom så de får minimalt med stress rundt spisingen sin. Og helst skal de være så rolige som mulig, både før og etter matinntaket.

Skulle de spist med samme intensitet som de inntar treningsgodbiter ville det sannsynligvis vært negativt. Helsemessig:)

I mine øyne er ikke tisseflekker egna som belønning heller:) uansett hvor gira en hund skulle være på det!

Hadde tisseflekker vært en av mine hunders store interesse. Så ville jeg forsøkt å snu den interessen. Og erstatte den med noe som var relatert til meg.

Så det er mye man kan være uenig i. Fra div. artikler om hundetrening. Selvom man har mye felles ideologi.

Angelcharm:

 

Normanna:

 

Angelcharm:

Her i huset er mat bare mat.. belønning er belønning. Mat er ikke noe som etter min mening skal være knyttet til å prestere og til ytelse. Mat skal man ha uavhengig av dagsform, humør, innsats og hva man presterer.

Skal hundene prestere/ yte noe.. så belønnes de med lek, ros og av og til godbiter.

Jeg kan forstå at enkelte bruker maten i søk osv, om de har hunder som ikke spiser godt. Utover det, syns jeg faktisk det er en smule etisk på kanten, å bruke mat som belønning for å prestere noe som stort sett er viktig for oss mennesker.

Red: endret ett ord

Der er jeg ikke helt enig med deg - tror jeg. En av grunnene til at vi aktiviserer hundene våre er jo at de lever et unormalt passivt liv. I "vill" tilstand er jo det å finne mat en av de viktigste aktivitetene. Samt å formere seg og passe på reviret - og å leke. Det er jo dette "naturlige" vi erstatter med lydighet, spor og all mulig aktivisering. Så hvorfor ikke "jobbe" for maten? Å bli aktivisert er vel et gode? Ikke et "onde" vi utsetter hunden for og som den dermed bør få slippe i forbindelse måltidene? 

Min jobber ikke for maten annet enn sitt og vente på værsågod når vi er hjemme i byen. Men på hytta må hun ofte ut og finne maten sin selv. Og hun er jo nordeuropas mest forslukte bikkje, så det er ikke fordi hun er småspist. Men fordi da blir hun fornøyd, sliten i hodet og på en vis hygger seg mer med maten i og med at det tar litt lenger tid enn 1,5 sekund å spise den opp. 

Når man tenker på hvor mye et dyr i vill tilstand må jobbe for maten, så kan jeg altså ikke for mitt bare liv se at 5 minutter med fvf eller noen kontaktøvelser er for mye for å få skåla full av mat. 

 

Mnjaaa.. vi har domestisert hunder i den grad, at de ikke lenger har det å finne mat for å overleve som en hovedaktivitet. Vi har gjort dem fullstendig avhengige av vår velvilje for å få mat. Da mener jeg at mat skal man få uavhengig av prestasjon.

 

Jeg snakker ikke om det å slenge ut forkuler i ny og ne, som hunden koser seg med å søke opp. Jeg snakker om de som bruker hundens dagsrasjon av mat - på daglig basis, til å belønne treningsaktiviteter, som man strengt tatt driver med mer for egen del, enn for bikkjas del. Aktivitetsbehovet til hunden kan fint dekkes uten hverken sitte bamse, utstillingsdressur eller andre liknende øvelser. Ikke at det er noe galt å lære hunden dette.. langt i fra. Det er for mange hunder fin hjernetrim. Men da syns jeg man kan finne andre belønninger enn hundens matrasjon.

Jeg ser helt klart at det er nyanser og gråsoner i dette. Men å bruke maten på en slik måte som ble beskrevet ift artikkelen det bel referert til innledningsvis.. er og blir etisk betenkelig for meg. Og det blir for meg endel av marginaliseringen og fremmedgjøringen vi utsetter hundene våre for i økende grad. Alt er liksom tillatt, bare VI får utløp for våre behov gjennom hunden. Og maten blir et legitimt middel, for å oppnå det vi vil.

Mine hunder vil alltid få maten sin uavhengig av hva de evt måtte prestere på trening. Så er det min jobb å finne andre forsterkere/ belønninger som fungerer godt i sammenhengen. Og det er min jobb å sørge for at de får aktivisert seg slik de har behov for.. uavhengig av matrasjonen.

Normanna:

 

Angelcharm:

 

 

Normanna:

 

Angelcharm:

Her i huset er mat bare mat.. belønning er belønning. Mat er ikke noe som etter min mening skal være knyttet til å prestere og til ytelse. Mat skal man ha uavhengig av dagsform, humør, innsats og hva man presterer.

Skal hundene prestere/ yte noe.. så belønnes de med lek, ros og av og til godbiter.

Jeg kan forstå at enkelte bruker maten i søk osv, om de har hunder som ikke spiser godt. Utover det, syns jeg faktisk det er en smule etisk på kanten, å bruke mat som belønning for å prestere noe som stort sett er viktig for oss mennesker.

Red: endret ett ord

Der er jeg ikke helt enig med deg - tror jeg. En av grunnene til at vi aktiviserer hundene våre er jo at de lever et unormalt passivt liv. I "vill" tilstand er jo det å finne mat en av de viktigste aktivitetene. Samt å formere seg og passe på reviret - og å leke. Det er jo dette "naturlige" vi erstatter med lydighet, spor og all mulig aktivisering. Så hvorfor ikke "jobbe" for maten? Å bli aktivisert er vel et gode? Ikke et "onde" vi utsetter hunden for og som den dermed bør få slippe i forbindelse måltidene? 

Min jobber ikke for maten annet enn sitt og vente på værsågod når vi er hjemme i byen. Men på hytta må hun ofte ut og finne maten sin selv. Og hun er jo nordeuropas mest forslukte bikkje, så det er ikke fordi hun er småspist. Men fordi da blir hun fornøyd, sliten i hodet og på en vis hygger seg mer med maten i og med at det tar litt lenger tid enn 1,5 sekund å spise den opp. 

Når man tenker på hvor mye et dyr i vill tilstand må jobbe for maten, så kan jeg altså ikke for mitt bare liv se at 5 minutter med fvf eller noen kontaktøvelser er for mye for å få skåla full av mat. 

 

Mnjaaa.. vi har domestisert hunder i den grad, at de ikke lenger har det å finne mat for å overleve som en hovedaktivitet. Vi har gjort dem fullstendig avhengige av vår velvilje for å få mat. Da mener jeg at mat skal man få uavhengig av prestasjon.

 

Jeg snakker ikke om det å slenge ut forkuler i ny og ne, som hunden koser seg med å søke opp. Jeg snakker om de som bruker hundens dagsrasjon av mat - på daglig basis, til å belønne treningsaktiviteter, som man strengt tatt driver med mer for egen del, enn for bikkjas del. Aktivitetsbehovet til hunden kan fint dekkes uten hverken sitte bamse, utstillingsdressur eller andre liknende øvelser. Ikke at det er noe galt å lære hunden dette.. langt i fra. Det er for mange hunder fin hjernetrim. Men da syns jeg man kan finne andre belønninger enn hundens matrasjon.

Jeg ser helt klart at det er nyanser og gråsoner i dette. Men å bruke maten på en slik måte som ble beskrevet ift artikkelen det bel referert til innledningsvis.. er og blir etisk betenkelig for meg. Og det blir for meg endel av marginaliseringen og fremmedgjøringen vi utsetter hundene våre for i økende grad. Alt er liksom tillatt, bare VI får utløp for våre behov gjennom hunden. Og maten blir et legitimt middel, for å oppnå det vi vil.

Mine hunder vil alltid få maten sin uavhengig av hva de evt måtte prestere på trening. Så er det min jobb å finne andre forsterkere/ belønninger som fungerer godt i sammenhengen. Og det er min jobb å sørge for at de får aktivisert seg slik de har behov for.. uavhengig av matrasjonen.

 

Joda, jeg ser det. Men jeg synes gråsonene er ganske vesentlige. De færreste i denne tråden krever vel så veldig hardjobbing for maten. Og jeg mener ikke at "jobbe for maten" skal bety at man ikke får mat om man ikke presterer godt nok. På den annen side tror jeg mange hunder synes det å bli aktivisert er en positiv måte å samhandle med sin eier på. Om det skjer i forkant av et måltid, der måltiden er belønningen, eller i etterkant, der godbiter er belønningen, tror jeg ikke har så stor betydning for hunden. Aktivisering er for meg ikke bare til hygge for hunden og eier, men også en tilførsel av "mening" for hunden. Jeg tror mao at en viss prestasjon i forkant av måltider vil være et gode for hunden, fordi den må gjøre noe som gir mening. Ikke som i et voldsomt arbeidsregime foran hvert eneste måltid hver eneste dag, men f.eks i form av søksøvelser. Det er nok for meg å se på pelsen når hun søker opp maten sin i skogen. Det er iver og glede og ingen mistrivsel med det. Og ikke minst ser jeg det på den fornøyde roen etterpå. Maten blir ellers mer "snortet" enn spist, noe jeg IKKE tror gir så mye glede.... 

 

Middagen får de uansett resultat av sporinga når de kommer hjem.

Jeg er litt usikker på om vi snakker om det samme? Jeg snakker ikke om at hunden jobber i forkant av at den får måltidet sitt. Jeg snakker om det at hundens mat brukes som belønning underveis i trening. Og dermed fordeles som et gode basert på prestasjon.

Zapp:

I forhold til små hunder, så er det vanskelig å lage godbitene små nok:) så man må fort kutte ned på matmengden. På dager hvor man f.eks trener på kurs.

En Leonbergervalp eller lignende derimot spiser minst TO LITER tørrfor om dagen:) og det er mange kuler det:)

Og tyder vel på at du trener alt for mye, eller belønner alt for raust? om du bruker tundt to liter som treningsgodbiter daglig?

Zapp:

at fokuset blir feil. Trening blir noe som kommer etter innkjøpet av valp:) og selve hundeholdet kommer deretter.

Desto mer jeg leser på forumet om "renslighetstrening" alenetrening, båndtrening osv. Desto sikrere blir jeg på at det er feil. Rekkefølgen, tidspunktet og fokuset er feil!

Det hele er et kompromiss i forhold til tidsklemme og oppskrudde ambisjoner og det gavner ingen.

Valper MÅ modnes og ting må skje i riktig takt.

Selve hundeholdet er hovedelementet. IKKE treningen.

Nå har jeg hatt nokså mange hunder på nokså kort tid, de siste ti årene. Og alle har vært supermotiverte for å trene. Selv den usikre som ikke var det som ung ble det på sine "felt" litt senere i livet. Utrolig nok.

Men det skjedde ikke i mitt tempo:) det forsinket og forhindret bare.

Hun var den jeg startet ut først og mest med. Og den jeg nesten feilet fullstendig med.

Jeg glemmer aldri innkallingstrening med henne på bronsjemerkekurset. Hun gikk innkalling i skilpaddefart. Og jeg hoppet og jeg skyntet på henne. Og desto mer JEG sleit, desto saktere gikk det.

Hjemme derimot løp hun bæret av lp-stjerna mi, på innkalling. Selvom hun hadde kortere bein.

Viljen hennes til å innfri når det ikke var "farlige" forstyrrelser tilstedet var ekstrem. Og jeg skjønte ikke at hun var så redd de andre eierne (ikke hundene deres) når hun gikk innkalling at det var et mareritt for henne at de stod langs løypa hennes:)

Hun viste jo ingen redsel. Hun presterte og leverte som best hun kunne. På tross av at hun var ALT annet enn klar for strabasene jeg utsatte henne for.

Heldigvis hadde jeg vett på å stoppe. Manglende MOTIVASJON betyr at det er helt feil!

Hun hadde så mye "willing to please" at det kun var den manglende interessen for belønningen som avslørte at noe var fryktelig galt. Hun gjorde alt jeg bad henne om å gjøre. Men uten glede, lyst og glød:)

Og da er man på feil spor. Å se henne i fysisk utfoldelse uavhengig av i hvilken aktivitet viste en helt annen hund. En hund med en eksplosiv glede og livsutfoldelse:)

Får man ikke med seg det i lp-treningen kan man like godt la vær. Eller i hvertfall vente. På bedre tider:)

Zapp: Du setter fokus på noe jeg føler er vesentlig, for meg i alle fall, her. Når det gjelder manglende motivasjon. Noe har blitt feil underveis når hunden ikke er motivert.

Men det jeg opprinnelig spurte om var om det å jobbe for maten kan ØKE hundens motivasjon. Slik artikkelsorfatter Siv Svendsen skriver.

Jeg har to hunder. For den ene ville det bli masse frustrasjon,- ja nesten KRISE, hvis han ikke fikk maten i skåla si to ganger daglig. For den andre ville det være greit, til en viss grad, at jeg gjorde ting annerledes. Så hunder er forskjellige, - og hundeeiere er forskjellige. Men om det ville gjøre noe med MOTIVASJONEN til hund nr. to for å "trene", er jeg ikke sikker på. Derfor spør jeg. Det er ikke sikkert at jeg er enig med Siv Svendsen i at å la hunden jobbe for maten er en god metode for å øke motivasjonen. Også derfor spør jeg.

Forøvrig: Jeg er veldig tilhenger av å se på helheten i hundeholdet. Mine erfaringer er ikke så omfattende og langstrakte og mangfoldige som mange andres, siden jeg kun har hatt to hunder fra de var små (valper). Etter som tiden går, ser jeg hvor mye som gjerne skulle vært gjort annerledes. F.eks. i forhold til å stimulere til lek, læring, og arbeid for hundene. Og jeg forstår en god del av hvorfor hund nr. 2 ikke er så veldig ivrig på den tradisjonelle LP-treningen, eller agility, eller hva annet vi nå finner på av annen s.k. tradisjonell trening.

Hans erfaringer, helt fra starten av, har ikke bare vært gode: Det har handlet om å måtte kjøre bil til en kurs- eller treningsplass, - og bilen har bare gitt dårlige opplevelser med masse bilsyke og oppkast og styr og stress...

Hans energinivå, sånn fra starten av, førte til at folk sparket etter ham fordi han ble litt for ivrig, andre kjeftet oss huden full fordi en liten gjeterhund som leker kan finne på å løpe veldig fort og bjeffe litt høyt, og han ble nesten "spist opp" av en strihåret vorster da han var 4 måneder gammel (vorsteren bet heldigvis meg i armen i stedet da jeg ville beskytte hunden min), og eldstehunden røk leddbåndene i begge bakbeina, har vært gjennom to TPLO-operasjoner, og kunne ikke være lekekameraten hans.

Altså: Jeg finner ganske mange GRUNNER til den manglende motivasjonen. Så er spørsmålet: Hva GJØR man? Så jeg leste artikkelen til Siv Svendsen med stor interesse. Og finner mange gode tips der. Men er ikke helt sikker på hva jeg synes om å la hunden måtte jobbe for all maten. Derfor spør jeg.

RED.: Rettet opp skrivefeil

Om mat kan øke hundens motivasjon til å trene, kommer jo helt an på hvor viktig mat er for den? Dersom trening er den eneste muligheten til å få mat, så vil det jo på sikt øke motivasjonen noe.. men kanskje på feil grunnlag? Har man et matvrak.. er jo mat motivasjon uansett...men er det etisk riktig, å gjøre ett av de mest fundamentale behovene vi har, til forsterkning og motivasjonspådriver?

red<: endret en setning

Angelcharm:

Jeg er litt usikker på om vi snakker om det samme? Jeg snakker ikke om at hunden jobber i forkant av at den får måltidet sitt. Jeg snakker om det at hundens mat brukes som belønning underveis i trening. Og dermed fordeles som et gode basert på prestasjon.

Jeg er nok farget av egen hund, som jeg har inntrykk av er svært glad i å jobbe for belønning, så lenge belønningen er god nok. Og all mat er god nok belønning for henne. For min del er det et element av latskap fra min side som gjør at hun ikke i større grad må jobbe for maten. Samt at jeg er vant til at mesteparten av aktivisering skal skje ute, og at det er litt upraktisk å belønne med små mengder vomoghundemat på tur i Oslo...

Men pga av egen erfaring ser jeg ikke helt hva som er problemet med å dele opp maten i små porsjoner som brukes som belønning. Hunden oppfatter vel dette som godbiter (hvis den er matglad). Resultatet er vel da bare at den ikke får et måltid i skåla den dagen? Er det et gode i seg selv for hunden at den får en eller to porsjoner mat i skåla pr dag? 

Normanna:

Angelcharm:

Jeg er litt usikker på om vi snakker om det samme? Jeg snakker ikke om at hunden jobber i forkant av at den får måltidet sitt. Jeg snakker om det at hundens mat brukes som belønning underveis i trening. Og dermed fordeles som et gode basert på prestasjon.

Ok, jeg oppfattet at tråden handlet om begge deler; Jobbe for maten, det være seg om belønningen kommer til slutt i form av ett måltid, eller underveis i form av oppdelte måltider / godbiter. 

Jeg er nok farget av egen hund, som jeg har inntrykk av er svært glad i å jobbe for belønning, så lenge belønningen er god nok. Og all mat er god nok belønning for henne. For min del er det et element av latskap fra min side som gjør at hun ikke i større grad må jobbe for maten. Samt at jeg er vant til at mesteparten av aktivisering skal skje ute, og at det er litt upraktisk å belønne med små mengder vomoghundemat på tur i Oslo...

Men pga av egen erfaring ser jeg ikke helt hva som er problemet med å dele opp maten i små porsjoner som brukes som belønning. Hunden oppfatter vel dette som godbiter (hvis den er matglad). Resultatet er vel da bare at den ikke får et måltid i skåla den dagen? Er det et gode i seg selv for hunden at den får en eller to porsjoner mat i skåla pr dag? 

Om det er et problem for hunden at den får maten fordelt i små porsjoner utover dagen, vet jeg ikke. Men alle mine, har ihvertfall tydelig vist velbehaget ved å være mette.

Det er vel det etiske aspektet vurdert ut i fra vår menneskelige kognitive kapasitet jeg stiller spørsmålstegn ved. Er det riktig å bruke dekningen av ett av de mest fundamentale behovene vi har som motiavsjonspådriver? Særlig da med tanke på at det vi motiverer for, stort sett er for vår skyld, og ikke hundens?

- dersom trening var eneste mulighet for mine gutter til å få mat, ville de funnet andre løsninger, - helt garantert. De hadde begynt å lete etter mat ute i mye større grad. Fange rotter og mus, spore opp andre smådyr. De hadde sikkert fint overlevd, så lenge det ikke er båndtvang... ;)))

Det er OT i denne sammenhengen; - men jeg er overbevist om at de to guttene mine hadde klart seg fint i naturen, uten meg. Litt slunkne mager, sikkert, - men de hadde levd rimelig gode dager som "villhunder"!

virak:

- dersom trening var eneste mulighet for mine gutter til å få mat, ville de funnet andre løsninger, - helt garantert. De hadde begynt å lete etter mat ute i mye større grad. Fange rotter og mus, spore opp andre smådyr. De hadde sikkert fint overlevd, så lenge det ikke er båndtvang... ;)))

Det er OT i denne sammenhengen; - men jeg er overbevist om at de to guttene mine hadde klart seg fint i naturen, uten meg. Litt slunkne mager, sikkert, - men de hadde levd rimelig gode dager som "villhunder"!

 

Det er jeg ikke så overbevist om...

Mistet en husky en gang. Og de er jo jegere. Han var på rømmen en uke før han ble påkjørt og vi på den måten fant han/fikk tak i han. (Måtte avlives). Han var VELDIG mager da vi fant han, og hadde neppe fått i seg særlig med mat. Men var blitt observert ved søppeldunker i en bydel ikke langt fra oss. Vi bor i grønn del, med mye vilt, inkl småvilt. Med rikelig tilgang på både mus, rotter, bever, grevling, rev, katt (!) mm.

Men like fullt gikk han etter søppel-dunkene.

virak:

- dersom trening var eneste mulighet for mine gutter til å få mat, ville de funnet andre løsninger, - helt garantert. De hadde begynt å lete etter mat ute i mye større grad. Fange rotter og mus, spore opp andre smådyr. De hadde sikkert fint overlevd, så lenge det ikke er båndtvang... ;)))

Det er OT i denne sammenhengen; - men jeg er overbevist om at de to guttene mine hadde klart seg fint i naturen, uten meg. Litt slunkne mager, sikkert, - men de hadde levd rimelig gode dager som "villhunder"!

 

Ja, det hender man kommer feil ut. Men at det kan rettes er det ingen tvil om. Spørsmålet er hvordan. Og der blir løsningen individuell.

Da jeg skjønte at min usikre egentlig hadde det fælt på trening droppet jeg det Men jeg droppet ikke utstilling, fordi om heller ikke det opplevdes attraktivt for henne. Der la jeg bare om på rutinene før og etter. Og en dag opplevde jeg at hun kom og vekket meg klokken syv om morgenen, for HUN skulle på utstilling. Og det var visst stas? Og derfra gikk det rette veien. Det var hennes "prestasjonsarena" og det var viktig:) de andre hundene var ikke like viktige der. Det var hun som var den store stjernen:) og det var viktig med oss to da. Vår greie og noe hun faktisk følte hun kunne og gjorde bra. Selvom det startet som et nødvendig onde.

Å bygge opp motivasjonen på en hund som hverken var godbitinteressert eller lekbar sånn i det små foregikk vel mest ved at jeg "deltok" i alt hun selv syntes var topp. Som lek med de andre hundene og villmannsløping i skogen. Desto gladere hun var, desto gladere og mer "delaktig" var jeg:)

Og så elsket hun å trekke, så hun var fryktelig stolt hver gang hun hadde sele på og meg på slep:) uansett hvordan. Å bære meg på ryggen så jeg mister balansen er fortsatt noe hun morer seg fryktelig over:) selvom teknikken ikke er like god.

Da hun var ung og sprek gikk hun mellom beina på meg, skjøt rygg og labbet avgårde med meg hinkende etter. For jeg nådde ikke ned med begge beina når hun spente ryggen, Og det var bare så morro:)

Godbiter lærte hun seg å ta av ren høflighet. Hun vet jo "verdien" utifra de andres sterke lystfølelse. Selvom hun ikke har den følelsen selv.

En av hennes sterkeste belønninger er å skaffe resten av flokken godis. Hun stråler av lykke når HUN avstedkommer at alle får......og heldigvis oppdaget jeg det nokså tidlig. Og kan i blandt bruke den:)

På treningen var det å finne den helt nøyaktige balansen på ros, klikk og godbit. Og var jeg heldig tok hun den. Hun lærte seg betydningen av. Og ville gjerne levere. Men den labre intensiteten vil aldri eskalere noen framdrift:)

Så alle er bare ikke skapt til å bli gode hunder til å trene med. Noe må drive de fremover. Og hverken ros eller vilje til å innfri er forsterker god nok til det.

Men mestringsfølelsen kan gi økt lystfølelse over tid. Og dermed gi en viss framgang.

Men en hund må ha så og så mye guts. For at det skal være noen vits i å jobbe aktivt. Tror jeg.

Angelcharm:

 

Men alle mine, har ihvertfall tydelig vist velbehaget ved å være mette.

 

Boffen min har lært å apportere matskåla i stål så når det er tid for mat ber jeg han hente skåla og da tripper han bort, tar den i munnen og kommer bort til meg hvor jeg da fyller på og setter den ned og han får spise i fred. I går kveld var han så ivrig at han hentet skåla når han hadde spist opp og enda en gang etter det så måtte til slutt sette vekk skåla så han har ikke noe vondt av å måtte bruke hodet.

Noen gang legger jeg tørrfor i en melkekartong eller brusflaske også eller bare strør det ute.

Skjønner ikke hvordan det kan være feil at boffen kan få brukt seg litt så lenge de synes det er gøy og det ikke brukes tvang.

Men dette går neppe under betegnelsen å jobbe for maten?

At vi lager rutiner på hvordan vi serverer maten, at vi varierer disse rutinene også. Det er bare litt krydder i hverdagen:) Hunder liker variasjon på sine faste rutiner. Som at vi går forskjellige veier på tur. Og har litt forskjellig mat i koppen.

Men det er alikevel helt forutsigelig for de AT de får tur. Og AT de får mat.

Jeg blir litt trist jeg, når noen putter leverpostei i en kong hver dag og tror DET er å jobbe:)

Det er det absolutt ikke. Hunden bruker hodet de første tre gangene (=jobb) deretter er det bare å spise. Og overhodet ikke noe som krever bruk av hodet:) eneste de kan bli slitne i er tunga. Som forsåvidt gjør en liten jobb.

Pelskåpa: Hundens evne til å overleve alene i naturen vil jo bero på tilgangen til mat, evne til å finne maten, jaktlykke, og en god del tilfeldigheter. Urinstinkter og "den sterkeste overlever" gjelder i høy grad. Jeg vet om flere historier om lapphunder som har forsvunnet. En ble funnet igjen etter ETT ÅR alene i skogen. Men den måtte avlives fordi den var blitt så sky. Antageligvis ville bare den ene mine to lapske vallhunder ha noen sjanse til å overleve alene. Han er det så mye urhund i at det er helt fascinerende...

Og det er nok ikke mange av våre domestiserte raser som ville ha noen sjanse til å overleve...

Zapp: Nettopp. Og de fleste hunder har guts på en eller annen måte. Man må bare finne dem, og finne ut hvordan man skal håndtere dem. Jeg VET at yngsthunden min har guts i massevis. Jeg kjenner igjen din beskrivelse av hunden din, som gjerne vil levere, og som gjør det den blir bedt om. Men uten glede og iver. Jeg leter etter andre måter å gjøre ting på, for å få opp glede og lystfølelse. For han er en kjempefin hund! Gløgg, og har LYST til å jobbe, - men bare ikke på DEN måten...

Jeg har også et par bunnløse. Men jeg tror alikevel at maten, på samme måten som tur og andre faste rutiner er viktige faktorer, for tryggheten og trivselen derav.

Jeg syns jeg ser nesa på frøken matvrak her i huset om det IKKE skulle kommet noen frokost? eller enda værre? noen MIDDAG i koppen sin?

Den er viktig. Helt klart. Selvom hun gjerne skulle spist dobbelt så mye. Og neppe føler seg ordentlig mett:)

Jeg har hatt EN hund som klarte seg på egenhånd i forhold til basisbehov som mat og vann og en god seng. Han var ram på å forstå åpningstidene på nærmeste gatekjøkken når han var rundt på forskjellige jobber. Og var først i pølsekøen der han sjarmerte ekspeditører og andre kunder i senk så de gav han pølse.

Og når han trengte ordentlig mat og stell fant han seg en kompis med snill eier. Som tok han med hjem. Der spiste han verttshundens mat og la  seg i vertshundens seng osv. Og var VÆRDENS KULESTE kompis. Helt til eieren ev. fulgte han ut til bilen når vi kom for å hente. Og han takket for seg med et hånlig knurr til vertshunden. Før han hoppet inn i bilen:)

Så at de kan?

Joda:) men det handler om å kunne sitt miljø. Ikke villhundene sitt. De er bare ikke der.

Men gatekjøkken kan de forstå. Og også hvordan trylle pølser ut av de som har:)

Zapp, - forskjellen er bare at her jeg bor er det kortere vei til å dekke basalbehovene ved å ta seg en liten løpetur i skogen og finne seg en harestek. Og når magen er mett og hunden trett, finner han seg en tett og fin gran som han kryper innunder. Der bruker han rota som hodepute, og sovner med et smil om munnen...Så våkner han og strekker seg, bruker litt tid på å myse ut mellom det tette laget med grankvist. Finner så ut at det er en deilig dag, og løper om kapp med et ekorn og noen skjærer, finner seg en pinne å tygge på, bruker noen store kongler som lekebytte, og surrer litt rundt for seg selv. Tygger litt på restene etter dagens måltid, før han fortsetter å svinse rundt i skogen, utrettelig på jakt etter nye dyrespor han kan forfølge... I mangel på gatekjøkken og matmor og sånt.

Hunder er forskjellige, mennesker er forskjellige, og virkeligheten rundt hunder og mennesker er forskjellige. Det er viktig å kunne sitt miljø, enten det er villmarka eller byen. Enkelte hundeindivider er ikke så domestiserte som vi kanskje tror... Han som har pappa´n til min "lille villhund" sier akkurat det samme om sin lapske vallhund. Kanskje ikke villhunden er der i all sin prakt, - men jeg har et eksemplar av typen Canis Familiaris som viser meg at villhunden faktisk ikke er helt bortavlet. Ennå. Slik er vår virkelighet.

Så det er kanskje ikke så rart at vi strever litt med motivasjonen til tradisjonell LP-trening og agility og annen menneskeskapt aktivitet...

Forøvrig så vet jeg om hunder av arten Lapsk Vallhund som trener tradisjonelt og gjør det bra i konkurranser. Bare så det er sagt.

Hunden i huset her jobber sjeldent for maten annet enn at de få gangene jeg bruker tørrfor og slenger ut ett godbitsøk på plenen han må lete etter selv. Ellers fås maten uten å måtte gjøre noen verdens ting. Hender hvis han får noe ekstra snacks e.l. at jeg gjemmer den og han finner den selv.