Gid, det hadde vært så enkelt du...

Er jeg hysterisk? Fordi jeg ikke vil øke min hunds sinnsyke skrekk for at alle hunder vi passerer skal angripe? 

Jeg syns det er helt greit å slippe min(e) når de er løse, eller slippe de løse om det er ønskelig og vi møter en snill hund. Men er det forsvarlig å slippe de langs bilveier, på parkeringsplasser, rett ved barneskoler og diverse? Ikke alle hunder er trygge på biler, innkalling, barn eller det som er. I mitt tilfelle har vi hatt problemer med biler TIDLIGERE og jeg ville aldri funnet på å slippe han ved en vei for å sjekke om det stemmer at det er gått over, for å si det sånn. Du har jo også som MarteB sa, båndtvangen.

Utagering kommer av usikkerhet gjerne, ja, det kan du ha rett i. Men om man har overtatt en usosialisert unghund man ble lovet gull og grønne skoger om? Skal man bare kappe hodet av den og hive den i bosset da? Eller ta fatt i problemet og sørge for at den blir trygg under omstendigheter som passer seg? Det er jo mange eiere som mener hunden deres er snill, så er den ikke det, eller kanskje bare ikke mot akkurat din... Vår hund for eksempel utagerer fordi han ble angrepet. Eller, det var ihvertfall den dagen han begynte med det... Så jeg antar det. Er det jeg som er hysterisk som har gjort at han ble angrepet også da eller??? For det var nemlig når han var løs på en gressplen med en hund han hadde lekt med mange ganger før..

Jeg elsker hunder, og er lykkelig naiv så jeg gleder meg hver gang til vi treffer hunder på tur. For å se om det er bedring, for å se om vi kommer oss forbi i stillhet eller hva møtet har å by på. Er aldri nervøs eller får angst... Bikkjen blir like så redd uansett hvor rolig jeg er...

Ser du skriver at det finnes unntak.. Men hvordan kan du når du svarer her sitte og vite at ikke alle som ikke lar hundene sine hilser har opplevd en stor traume/overtatt en omplasseringshund? Jeg syns det blir for dumt å si... Du kan ikke vite hvem av de du møter som utagerer pga angrep f. eks...

Tore:

 

Normanna:

 

Tore:

 

Tammymor:

 

Utagering kommer av usikkerhet,samt alt for lite sosialt samvær med ardsfrender. Da vet de ikke hvordan de skal forholde seg,og med en hysterisk eier,eskalerer det bare.

  

(Siterer bare dette men har lest alt.)

Dette kan kanskje være riktig, men ikke alltid tror jeg. Det kan også være sånn at hunden/valpen er blitt avhengig av å hilse på alle og blir usikker hvis eieren ønsker å avvenne den en smule. Den er så ivrig på "sosialt samvær" at førerens forsøk på å begrense ender i frustrasjon. Frustrasjon kan fort dra med seg ymse grums og usikkerhet, dermed er man i gang, på en måte. Jeg foretrekker å starte avvenningen fra første dag omtrent. Da blir det lettere å styre hvilke situasjoner og hvilke hunder man ønsker valpen skal ha kontakt med. 

Jeg tror stort sett man skal være veldig forsiktig med å generalisere og forenkle årsaker til adferd. Både den som er grei og den som er uønsket. Min hund var svært godt sosialisert, og vi trente også på å ikke hilse på alle fra hun var valp. Hun kan likevel utagere, og det er mulig det handler om usikkerhet, men først og fremst handler det om at hun er selvoppnevnt språkpoliti som har sterke meninger om andre hunders adferd. Hunder i bånd som stirrer, løper rett forbi eller gjør andre "uhøffligheter" kan hun utagere mot. Andre bryr hun seg filla om. 

 

 

Jeg er enig i det, og det var vel derfor jeg skrev kommentaren også.

Sosialisering er jo så mangt. Forholdet til andre hunder er ofte overdrevet synes jeg. Kvalitet er viktigere enn kvantitet mener jeg. Det er bedre at valpen får god tid og mulighet til å bli godt kjent med og trygg på noen få jevnaldringer og noen få voksne. Da kan man bruke den erfaringen og tryggheten og selvtilliten til å overse andre tilfeldige/fremmede hunder, eller lære å passere dem uten å reagere noe særlig. Jeg synes i alle fall dette opplegget fungerer bra.

Her hvor jeg bor er det sjeldent noe problem med å passere andre hunder i bånd. Synes det er greit å lære opp bisken til at i bånd så hilser vi ikke. Rett og slett fordi det blir et sinnsykt mas om å hilse på andre hunder når vi er på tur om hun får lov til det. Også vil jeg at hun skal være løs når hun hilser slik at hun og den andre hunden har mulighet til å bruke språket sitt ordentlig, ikke bare surre seg inn i bånd og sette seg fast og oppleve stress med båndet. Men her om dagen så gikk vi i byen da den kom en terrier knurrende mot oss, damen i andre enden enset ikke hva hunden hennes drev med, og jeg ble presset opp i fortauskanten for å unngå et møte. Hun forsatte mot oss og til slutte måtte jeg si høyt og skapr " Pass på hunden din, de her skal ikke hilse" . Blir irritert når andre hundeeiere ikke leser situasjonen i det hele tatt, skulle vært unødvendig med ord når jeg skjermer min hund nesten ute i veien !!

Fluehjerne:

Gid, det hadde vært så enkelt du...

Er jeg hysterisk? Fordi jeg ikke vil øke min hunds sinnsyke skrekk for at alle hunder vi passerer skal angripe? 

Jeg syns det er helt greit å slippe min(e) når de er løse, eller slippe de løse om det er ønskelig og vi møter en snill hund. Men er det forsvarlig å slippe de langs bilveier, på parkeringsplasser, rett ved barneskoler og diverse? Ikke alle hunder er trygge på biler, innkalling, barn eller det som er. I mitt tilfelle har vi hatt problemer med biler TIDLIGERE og jeg ville aldri funnet på å slippe han ved en vei for å sjekke om det stemmer at det er gått over, for å si det sånn. Du har jo også som MarteB sa, båndtvangen.

Utagering kommer av usikkerhet gjerne, ja, det kan du ha rett i. Men om man har overtatt en usosialisert unghund man ble lovet gull og grønne skoger om? Skal man bare kappe hodet av den og hive den i bosset da? Eller ta fatt i problemet og sørge for at den blir trygg under omstendigheter som passer seg? Det er jo mange eiere som mener hunden deres er snill, så er den ikke det, eller kanskje bare ikke mot akkurat din... Vår hund for eksempel utagerer fordi han ble angrepet. Eller, det var ihvertfall den dagen han begynte med det... Så jeg antar det. Er det jeg som er hysterisk som har gjort at han ble angrepet også da eller??? For det var nemlig når han var løs på en gressplen med en hund han hadde lekt med mange ganger før..

Jeg elsker hunder, og er lykkelig naiv så jeg gleder meg hver gang til vi treffer hunder på tur. For å se om det er bedring, for å se om vi kommer oss forbi i stillhet eller hva møtet har å by på. Er aldri nervøs eller får angst... Bikkjen blir like så redd uansett hvor rolig jeg er...

Ser du skriver at det finnes unntak.. Men hvordan kan du når du svarer her sitte og vite at ikke alle som ikke lar hundene sine hilser har opplevd en stor traume/overtatt en omplasseringshund? Jeg syns det blir for dumt å si... Du kan ikke vite hvem av de du møter som utagerer pga angrep f. eks...

Nei,selvfølgelig skal man ikke slippe hundene ved en bilvei eller på en p-plass. Det har jeg da heller ikke skrevet. Jeg skjønner jo etter innlegget ditt,at du har fått en hund som utagerer pga at den er blitt angrepet. Og jeg skjønner også at slike opplevelser setter spor,både hos hund og eier.

Det jeg ville frem til i innlegget mitt,er en tedens jeg ser og opplever oftere og oftere. Men jeg har selvfølgelig ingen forutsetning for hva ÅRSAKEN er når jeg både ser og leser om hunder og eiere som er så redde når de passerer andre hunder. Det kan være så mangt. Men likevell synes jeg det er trist at så mange er så redde. For ja,det ER mange hundeeiere som virker hysterisk i slike settinger. Noen har nok en årsak ,men mange har det nok ikke. De er bare så engstelige for at noe kan skje.

Man trenger ikke å la hunden hilse på alt og alle. Men jeg tror og mener de har godt av og hilse,løs,på trygge hunder. Fra de er valp,og når de er i puberteten.

Jeg vet at jeg nok har en annen innstilling til dette,enn de fleste har. Jeg er nok litt sær,der også-) Men jeg har også respekt for andres meninger. Og andres erfaringer. Men jeg synes bare det er så viktig,dette med at hundene får være hund. At de får muligheten til å bli trygg på seg selv i møte med andre hunder,at de får lov til å hilse og leke sammen.

Det er ikke min mening å generalisere eller forenkle årsaker til adferd,det har jeg overhodet ikke grunnlag for. Men det som slår meg,og har slått meg i de årene jeg har hatt hund,er de mange jeg har møtt går store omveier. Og det er hunder og valper jeg VET ikke har noe traumatisk i kofferten. Men de skal overhode ikke få hilse. Ikke på noen andre hunder. Hvordan kan slike hunder bli til slutt? Det er DET jeg setter et stort ? ved.

Jeg skal ikke påberope meg noen som helst kunnskap om hund,mulig jeg også bare lever i min egen "boble",men jeg prøver bare og formidle at jeg skulle ønske flere kunne slappe litt av. I hundeholdet sitt-)

Ser at du Tammymor ikke er enig.

men da lurer jeg p hvorfor fremmede hunder skal elske verandre?

det handler om sosialstatus, kamp for goder, energi nivå mm.

personlig liker ikke jeg selv heller alle folk/hunder mm. derfor lar jeg folk og dyr bare gå forbi. Hvorfor skal noen la min dominante hanhund hilse på deres hanhund og erfare at den blir undertrykt og herjet med. er det ikke bedre at dem holder slikt til avtalte situasjoner med folk dem kjenner?

sist men ikke minst. det er folk som har lus på hundene sine flere ganger i året på grunn av slikt. jeg vil ikke erfare det eller andre rare sykdommer som kommer mere og mere inn i landet.

 lagt til:
selv ikke i ulveflokker elsker alle hverandre. derfor får en streifere, ledere mm

Tammymor:

 

Fluehjerne:

 

Gid, det hadde vært så enkelt du...

Er jeg hysterisk? Fordi jeg ikke vil øke min hunds sinnsyke skrekk for at alle hunder vi passerer skal angripe? 

Jeg syns det er helt greit å slippe min(e) når de er løse, eller slippe de løse om det er ønskelig og vi møter en snill hund. Men er det forsvarlig å slippe de langs bilveier, på parkeringsplasser, rett ved barneskoler og diverse? Ikke alle hunder er trygge på biler, innkalling, barn eller det som er. I mitt tilfelle har vi hatt problemer med biler TIDLIGERE og jeg ville aldri funnet på å slippe han ved en vei for å sjekke om det stemmer at det er gått over, for å si det sånn. Du har jo også som MarteB sa, båndtvangen.

Utagering kommer av usikkerhet gjerne, ja, det kan du ha rett i. Men om man har overtatt en usosialisert unghund man ble lovet gull og grønne skoger om? Skal man bare kappe hodet av den og hive den i bosset da? Eller ta fatt i problemet og sørge for at den blir trygg under omstendigheter som passer seg? Det er jo mange eiere som mener hunden deres er snill, så er den ikke det, eller kanskje bare ikke mot akkurat din... Vår hund for eksempel utagerer fordi han ble angrepet. Eller, det var ihvertfall den dagen han begynte med det... Så jeg antar det. Er det jeg som er hysterisk som har gjort at han ble angrepet også da eller??? For det var nemlig når han var løs på en gressplen med en hund han hadde lekt med mange ganger før..

Jeg elsker hunder, og er lykkelig naiv så jeg gleder meg hver gang til vi treffer hunder på tur. For å se om det er bedring, for å se om vi kommer oss forbi i stillhet eller hva møtet har å by på. Er aldri nervøs eller får angst... Bikkjen blir like så redd uansett hvor rolig jeg er...

Ser du skriver at det finnes unntak.. Men hvordan kan du når du svarer her sitte og vite at ikke alle som ikke lar hundene sine hilser har opplevd en stor traume/overtatt en omplasseringshund? Jeg syns det blir for dumt å si... Du kan ikke vite hvem av de du møter som utagerer pga angrep f. eks...

 

 

Nei,selvfølgelig skal man ikke slippe hundene ved en bilvei eller på en p-plass. Det har jeg da heller ikke skrevet. Jeg skjønner jo etter innlegget ditt,at du har fått en hund som utagerer pga at den er blitt angrepet. Og jeg skjønner også at slike opplevelser setter spor,både hos hund og eier.

Det jeg ville frem til i innlegget mitt,er en tedens jeg ser og opplever oftere og oftere. Men jeg har selvfølgelig ingen forutsetning for hva ÅRSAKEN er når jeg både ser og leser om hunder og eiere som er så redde når de passerer andre hunder. Det kan være så mangt. Men likevell synes jeg det er trist at så mange er så redde. For ja,det ER mange hundeeiere som virker hysterisk i slike settinger. Noen har nok en årsak ,men mange har det nok ikke. De er bare så engstelige for at noe kan skje.

Man trenger ikke å la hunden hilse på alt og alle. Men jeg tror og mener de har godt av og hilse,løs,på trygge hunder. Fra de er valp,og når de er i puberteten.

Jeg vet at jeg nok har en annen innstilling til dette,enn de fleste har. Jeg er nok litt sær,der også-) Men jeg har også respekt for andres meninger. Og andres erfaringer. Men jeg synes bare det er så viktig,dette med at hundene får være hund. At de får muligheten til å bli trygg på seg selv i møte med andre hunder,at de får lov til å hilse og leke sammen.

Det er ikke min mening å generalisere eller forenkle årsaker til adferd,det har jeg overhodet ikke grunnlag for. Men det som slår meg,og har slått meg i de årene jeg har hatt hund,er de mange jeg har møtt går store omveier. Og det er hunder og valper jeg VET ikke har noe traumatisk i kofferten. Men de skal overhode ikke få hilse. Ikke på noen andre hunder. Hvordan kan slike hunder bli til slutt? Det er DET jeg setter et stort ? ved.

Jeg skal ikke påberope meg noen som helst kunnskap om hund,mulig jeg også bare lever i min egen "boble",men jeg prøver bare og formidle at jeg skulle ønske flere kunne slappe litt av. I hundeholdet sitt-)

 

Tammymor:

Jeg vet at jeg nok har en annen innstilling til dette,enn de fleste har. Jeg er nok litt sær,der også-) Men jeg har også respekt for andres meninger. Og andres erfaringer. Men jeg synes bare det er så viktig,dette med at hundene får være hund. At de får muligheten til å bli trygg på seg selv i møte med andre hunder,at de får lov til å hilse og leke sammen.

Min forrige ville knøvle alt som hadde 4 bein, men jeg var aldri redd hvis det kom løse bort til oss, for de hadde alltid det nødvendige motet og språket til at det gikk fint. Det var de som ikke ville hilse som ble knøvlet - så min måtte være i bånd, men møte med løshunder gikk alltid fint. Ja faktis var jeg glad til, så fikk jeg i hvert fall noen eksempler på at hun kunne hilse normalt også. 

Samtidig må man jo ha respekt for at ikke alle hunder er slik. Vi møter jevnlig en ekvipasje der eier har gitt beskjed om at hunden er redd og ønsker ikke møter med andre. Og det er jo godt mulig at et uønsket møte med en rottis ikke gjør angsten mindre. Så jeg passer jo på å holde pelsen på god avstand fra denne. Samtidig vil jeg også nevne at vi møtte samme ekvipasje i "løshundland", og da kom hunden bort til oss. Så man kan jo spørre seg om ikke denne "redde hunden" hadde hatt godt av noen flere møter, i stedenfor en eier som roper at hunden er redd. 

Normanna:

 

Tammymor:

 

Jeg vet at jeg nok har en annen innstilling til dette,enn de fleste har. Jeg er nok litt sær,der også-) Men jeg har også respekt for andres meninger. Og andres erfaringer. Men jeg synes bare det er så viktig,dette med at hundene får være hund. At de får muligheten til å bli trygg på seg selv i møte med andre hunder,at de får lov til å hilse og leke sammen.

 

Langt på vei enig med deg i det. Men som du selv sier, det er vel i stor grad basert på erfaringer. Hun jeg har nå er aller mest enkel når hun får være løs og selv kontrollere møtet med andre løse hunder. Derfor går jeg gjerne steder der andre går med løs hund. Min kan jo til og med finne på å buse litt mot "skumle" mennesker, men glemmer det hvis de har en hund med (eller er det kanskje slik at ingen som har hund er "skumle"??). Så når jeg får gå med løs hund blant andre løse er min et prakteksemplar. 

 

Min forrige ville knøvle alt som hadde 4 bein, men jeg var aldri redd hvis det kom løse bort til oss, for de hadde alltid det nødvendige motet og språket til at det gikk fint. Det var de som ikke ville hilse som ble knøvlet - så min måtte være i bånd, men møte med løshunder gikk alltid fint. Ja faktis var jeg glad til, så fikk jeg i hvert fall noen eksempler på at hun kunne hilse normalt også. 

Samtidig må man jo ha respekt for at ikke alle hunder er slik. Vi møter jevnlig en ekvipasje der eier har gitt beskjed om at hunden er redd og ønsker ikke møter med andre. Og det er jo godt mulig at et uønsket møte med en rottis ikke gjør angsten mindre. Så jeg passer jo på å holde pelsen på god avstand fra denne. Samtidig vil jeg også nevne at vi møtte samme ekvipasje i "løshundland", og da kom hunden bort til oss. Så man kan jo spørre seg om ikke denne "redde hunden" hadde hatt godt av noen flere møter, i stedenfor en eier som roper at hunden er redd. 

Ja..det slår meg når jeg leser det siste avsnittet ditt..og det er litt det jeg vil formidle: eier som gir beskjed om at hunden er redd og ikke ønsker å møte andre. I bånd. Men i løshundeland så går det jo bare fint-) Tenker denne "redde" hunden hadde hatt godt av flere slike møter. Løs. Uten en eier som roper at den er redd.

Gamlemor kunne også "buse" litt mot fremmede mennesker,men så snart hun så dette fremmede hadde hund,så glemte hun den tobente. Da var det den firbente som gjaldt-) Og livet dreide seg der og da om lek. Og atter lek.Så ja,jeg er i grunnen enig med deg,at mye har med erfaring å gjøre. Men man må bare tørre og stole litt på våre firbente. For som regel så går det bra. Når de får være løse,og ordne opp selv. Når jeg spurte møtende hundeeier om hunden var snill,og de sa ja,så stolte jeg på det. Og har ikke hatt noen grunn til og IKKE gjøre det-) Men..jeg skjønner jo etter hvert,at andre har ikke den samme erfaringen, Og det er jo trist.

Jeg hadde vel en enkel hund,som bare var snill med både stort og smått. Og som skygget unna bråkmakere. Og det er vel den erfaringen jeg sitter igjen med i dag. Men jeg fikk det ikke gratis-) Derfor skal jeg heretter være ydmyk for andres erfaringer. Og ikke så svær i kjeften..

Men..det er likevell et men: slapp av,senk skuldrene. -)

Svar på dette har jeg ikke, men jeg vil gjerne fortelle hvordan jeg gjør og tenker vedr. temaet.

Hvis folk på død og liv skal sende hunden sin på hilsetur til meg og min, så tar vi det med knusende ro. Fra dag 1. Jeg kan trene på passeringer når jeg møter folk som ikke er kokko. Så her får bikkja automatisk variasjon og vet aldri når den skal hilse på andre hunder.

Ved å ta slike settinger som dette med knusende ro, så tror jeg at jeg skaper gode relasjoner til både å hilse og se andre hunder. At jeg vil tro jeg unngår å skape ett brølemonster selv.

Og hvis og dersom hele seansen ser ut til å bli en dårlig seanse, så sier jeg i fra, avbryter og går. Jeg tror ikke hunder tar skade av noen tilfeldige treff innimellom hvor ting ikke fungerer mellom hundene. Og man kan følge litt med på møtende hund, sin egen hund og stole litt på magefølelsen. Ser man at dette ikke går bra før hilsehunden har nådd frem, så går det ann å snakke til eiere litt kontant. Man må bare tørre.

Hunder som allerede har problemer osv. kan jeg lite om. Men forebyggende arbeid som dette tror jeg lønner seg for nye eiere med valper eller med omplasseringshunder uten problemer.

Som Tammymor alltid sier; Senk skuldrene :)

ralfdog:

 Jeg tror ikke hunder tar skade av noen tilfeldige treff innimellom hvor ting ikke fungerer mellom hundene. 

Normanna:

ralfdog:

 Jeg tror ikke hunder tar skade av noen tilfeldige treff innimellom hvor ting ikke fungerer mellom hundene. 

Mitt inntrykk; er hunden "riktig navla" tåler den det meste. Har den dårlige nerver / er dårlig sosialisert / dårlige gener hjelper det ikke om man gjør "alt" riktig. Det skal like mye til å ødelegge en god hund som å "reparere" en dårlig hund. 

Ja?

Derfor påpeker jeg at det er i fra begynnelsen, med f.eks en valp eller en omplasseringshund uten denne type bagasje.

Med bagasje uttaler jeg meg med andre ikke ord om. Vedr. gener og avl så ser man jo dette etterhvert, om teorien min er feil. Men jeg tror vel en 8 ukers valp som vokser opp med en holdning som jeg snakker om har store sjanser for å sleppe unna slike problemer.

Normanna:

Selvfølgelig, det er da også derfor jeg skrev godt sosialisert. Min forrige var noe hundeaggressiv så jeg gjorde virkelig det jeg kunne for å unngå noe tilsvarende. Hun fikk være mye sammen med noen få, voksne, gode, trygge, språksterke hunder. Jeg styrte møtene med andre hunder, slik at endel av dem bare passerte vi, og der hun fikk hilse gikk jeg inn og tok pauser slik at det ikke skulle bli for voldsom lek, stress etc. Resultatet er en usedvanlig grei rottweiler i møte med andre hunder. Hun er tålmodig med valper og unghunder, det spiller ingen rolle hvilken rase, kjønn eller alder den andre har, er hunden grinete holder hun seg unna, hun er flink til å dempe seg ut av potensielle konflikter og er i det hele tatt svært dyktig med andre hunder. Jeg nøler ikke med f.eks å anbefale henne for valpeeiere når de etterlyser rolige og greie hunder å sosialisere sin valp med. Like fordømt kom dette tullet, på samme tidspunkt som hun begynte med også annen utagering (rundt 2 års alder). En kontrollfrik? Jeg tror det handler om det - altså en iboende usikkerhet (genetisk) som medfører at hun ønsker å ha kontroll over omgivelsene for derigjennom å ha trygghet. Og en hund som bare springer forbi (f.eks med sin joggende eier) er ikke slik verden bør være i hennes øyne og det må hun  reagere på for å etablere kontroll og trygghet. 

Det er jo ikke godt å si. Generelt kan man i alle fall si at adferdsendringer i den alderen KAN henge sammen med oppsamlet "gruff" fra sosialiseringsperioden. Du har lagt stor vekt  på at hunden skal være sosial og kunne omgås andre hunder og du har åpenbart lykkes med det.

Det jeg lurer på er hvilke situasjoner "dette tullet" forekommer og hvilket forhold hunden har hatt til slike situasjoner i sosialiseringsperioden og framover. Du har vel fortalt at hunden har begynt å utagere mot mennesker og andre hunder i nyere tid, men i bestemte situasjoner? Rottweileren med sin psyke har jo behov for lære å leve med denne psyken på brei basis like mye som den har behov for å kunne omgås alle hunder.

I tråden "Hva er negativt med klikkertrening" forteller du at du nylig(?) har gjeninnført aversive stimuli i nettopp de situasjonene hvor hunden viser usikkerhet og kontrollbehov. For en utenforstående som meg, kan det jo være grunn till å se ting i sammenheng her. Det genetiske kan selvfølgelig være et element, men grensen mellom arv og miljø er jo ikke så åpenbar alltid heller. I noen miljøer arver man mye, heter det. (Akkurat det var det forresten en høyrepolitiker som sa.)

ralfdog:

 

Normanna:

 

 

ralfdog:

 

 Jeg tror ikke hunder tar skade av noen tilfeldige treff innimellom hvor ting ikke fungerer mellom hundene. 

Mitt inntrykk; er hunden "riktig navla" tåler den det meste. Har den dårlige nerver / er dårlig sosialisert / dårlige gener hjelper det ikke om man gjør "alt" riktig. Det skal like mye til å ødelegge en god hund som å "reparere" en dårlig hund. 

 

 

Ja?

Derfor påpeker jeg at det er i fra begynnelsen, med f.eks en valp eller en omplasseringshund uten denne type bagasje.

Med bagasje uttaler jeg meg med andre ikke ord om. Vedr. gener og avl så ser man jo dette etterhvert, om teorien min er feil. Men jeg tror vel en 8 ukers valp som vokser opp med en holdning som jeg snakker om har store sjanser for å sleppe unna slike problemer.

Tore:

 

 

Det er jo ikke godt å si. Generelt kan man i alle fall si at adferdsendringer i den alderen KAN henge sammen med oppsamlet "gruff" fra sosialiseringsperioden. Du har lagt stor vekt  på at hunden skal være sosial og kunne omgås andre hunder og du har åpenbart lykkes med det.

Det jeg lurer på er hvilke situasjoner "dette tullet" forekommer og hvilket forhold hunden har hatt til slike situasjoner i sosialiseringsperioden og framover. Du har vel fortalt at hunden har begynt å utagere mot mennesker og andre hunder i nyere tid, men i bestemte situasjoner? Rottweileren med sin psyke har jo behov for lære å leve med denne psyken på brei basis like mye som den har behov for å kunne omgås alle hunder.

I tråden "Hva er negativt med klikkertrening" forteller du at du nylig(?) har gjeninnført aversive stimuli i nettopp de situasjonene hvor hunden viser usikkerhet og kontrollbehov. For en utenforstående som meg, kan det jo være grunn till å se ting i sammenheng her. Det genetiske kan selvfølgelig være et element, men grensen mellom arv og miljø er jo ikke så åpenbar alltid heller.

Først de 2 siste månedene har jeg funnet frem noe ubehag i "verktøykassen" for å kontrollere henne i større grad. Jeg har jobbet med motbetinging i et år, det har blitt bedre, men ikke bra nok. Når jeg stadig må passere både voksne, barn på sykkel, og hunder - tett - så må jeg kontrollere henne. Jeg bruker klikkeren så mye det lar seg gjøre, men jeg bruker alternativt også andre metoder for å styre henne. Jeg har ikke gjort meg opp noen klar mening om dette siste verktøyet gir bedring eller ikke. Det er det som er så vanskelig med en slik hund, fordi det er både forutsigbart og ikke. Vi kan unngå utageringer i ukesvis, og så plutselig skjer det. Noen ganger vet jeg at det er min "feil", dvs jeg vet at jeg håndterte det ikke riktig. Men noen ganger kommer det ut av det blå. 

Jeg tror det vi sliter med er en kombinasjon av litt dårlige gener - og rottweilerens egenskaper. Jeg ser jo mange hunder som på mange vis er verre enn henne, men det vises bare gjennom litt "armer og bein" og noen små signaler. Min demper seg forbi triggere med tydelige dempende signaler, men tyr til utagering når det blir for mye. Hun er ikke skarp, har bare rottisens kraftige språk, det er mye lyd og mye fakter. Klare avstandssøkende signaler.

 I noen miljøer arver man mye, heter det. (Akkurat det var det forresten en høyrepolitiker som sa.)

Normanna:

ralfdog:

 

Normanna:

 

 

ralfdog:

 

 Jeg tror ikke hunder tar skade av noen tilfeldige treff innimellom hvor ting ikke fungerer mellom hundene. 

Mitt inntrykk; er hunden "riktig navla" tåler den det meste. Har den dårlige nerver / er dårlig sosialisert / dårlige gener hjelper det ikke om man gjør "alt" riktig. Det skal like mye til å ødelegge en god hund som å "reparere" en dårlig hund. 

 

 

Ja?

Derfor påpeker jeg at det er i fra begynnelsen, med f.eks en valp eller en omplasseringshund uten denne type bagasje.

Med bagasje uttaler jeg meg med andre ikke ord om. Vedr. gener og avl så ser man jo dette etterhvert, om teorien min er feil. Men jeg tror vel en 8 ukers valp som vokser opp med en holdning som jeg snakker om har store sjanser for å sleppe unna slike problemer.

Jeg var bare enig med deg jeg - at de tåler noen uheldige møter ;-)

Da missforstod jeg :)

Vi kan godt hilse, vi - men jeg vil gjerne bestemme hvem pelsen min hilser på, og jeg ser helst at det kun er kjente hunder vi hilser på i bånd (iom at språket er begrenset i bånd). Og slik det er der vi bor, så møter vi på minst 2 løse hunder hver dag som kommer bort og hilser - med eier enten langt borte eller som sier "det er ikke båndtvang nå" (el.lignende) når jeg sier at "vi hilser ikke i bånd". Mao får jeg sjelden eller aldri egentlig bestemme hvem hunden min hilser på.

Jeg synes det er interessant (og irriterende, iofs) at selv om pelsen og jeg trekker oss 1-2 m unna gangveien/stien, så følger "hundeekvipasjer" etter oss. For ikke lenge siden spurte jeg en hundeeier "hvor langt unna må vi trekke oss for at du skal forstå at vi ikke vil hilse?" (i en normal tone) - og fikk "hold kjeften på deg du, da" til svar. Stadig vekk har vi løse hunder som løper i full fart 30 cm unna pelsen - og vår trening er ikke kommet dit at pelsen min ikke reagerer med å ville løpe i full fart etter. Pelsen min er ikke stor, men det er fortsatt ikke godt for armen min. (Og dette er ikke på etablerte hundejorder - der forventer jeg at det kommer løse hunder bort/løpende forbi).

Min sosiale 4-bente har mange kompiser - bare i samme bygg er det 6 hunder vi møter og går tur med ofte. I tillegg kommer mine venners hunder, de faste vi hilser på i nærmiljøet og de vi treffer på rasetreffene.  Og ja - innimellom på tur så hender det at vi møter noen det er full klaff med, og han får leke/gå tur løs med en stund. 

Jeg føler vel at pelsen har nok kjente hunder å forholde seg til, og skulle gjerne sluppet alle de fremmede som ubedt kommer bort (+ at det hadde hjulpet på hilseforventningene). Det jeg lurer på er hvor mange hunder er hhv "nok" og "for mange" for en hund å forholde seg til? Noen som vet?

SaraogChico:

Jeg sjønner heller ikke dette.. Sliter med en hund som har utageringsissues, som vi trener på. Og da trenger vi avstand. Ser jeg en møtende hund tar jeg en omvei, gjerne bare sånn at vi kan stille oss langt ut på gresset, så hunden min kan se hunden men ikke reagere med bjeffing =) Og da står vi på gresset, jeg passer på at han roer seg ned, og står på huk og gir han godbiter når han er stille. Det burde virke overbevisende nok for de fleste, at vi trener på noe, eller iallefall at det er en GRUNN til at jeg drar med meg hunden langt ut på vått gress og står stille der og ser på forbipasserende hunder. Men det ofte noen som finner ut at det mest logiske i hele verden er å FØLGE ETTER -.- Da reagerer selvfølgelig hunden min med hysterisk bjeffing, og eier av andre hunden fortsetter tulleriet sitt med å spørre om de kan hilse ^^ ...

Vi har det helt likt med vår papillon! Når han er i bånd vel og merke. Vi beveger oss unna, nok til at han kan se hunden, på en gooood avstand, slik at vi får trent med godbiter, som gjør han tryggere i lengden på andre hunder. Men mange bare kommer bort å sier "åja, denne var en liten sint en!!" så ler de som om dette skulle være så vanvittig morsomt! Flere ganger når vi har truffet andre eiere med hunder har de bare syntes dette var så morsomt å se min usikkre å redde hund bjeffe og klynke for å si ifra at dette her er skummelt! "oi oi, hehe!!" ........ ?????!

Ser de ikke at han ikke er sint, men veldig redd? Det hjelper det jo ikke å trykke det han er redd for opp i trynet hans!

Når vi er på store åpne plasser og han er løs, bjeffer han på avstand, og snuser litt når de kommer nærme, så trekker han seg unna, eller løper bak meg, og vi går videre, og da ser jo den andre hunden at min hund ikke er så glad i dette, de forstår jo språket til hverandre..

Men det er kansje ikke så lett når eieren drar med seg hunden bort til oss for å "hilse"...

iida:

Ser de ikke at han ikke er sint, men veldig redd? 

Normanna:

Jeg vet ikke om jeg helt forstår deg, så her er en kort oppsummering:

(Jeg har lest alt.)

På generelt grunnlag var vel hovedpoenget at sosialiseringen har mange sider og at sosialiseringen ikke kan evalueres fullt ut før hunden har kommet gjennom fasene sine fram mot voksen alder. Jeg mener f.eks det er viktig at valpen får erfare at hunder finnes over alt i ulike situasjoner, ikke bare i en park, hage eller treningsbane. Når valpen er liten, er det for eier nesten viktigere å lese situasjoner enn å lese hund. Valpen skal ha mulighet til å bruke nysgjerrigheten og den "skrekkblanda fryden" det kan bety å utforske. Dette gir trygghet og mestring og en tro på at det skal gå greit uansett hva vi møter på. Det er valpen som skal mestre og det er uheldig om valpen ofte tar kvelden sammen med påvirkninger og opplevelser den egentlig skulle hatt utforsket og kanskje avreagert på. Det vil komme til overflaten igjen en gang. Jeg har en mistanke om at slike forhold også kan ligge bak og lure i "spøkelsesalderen" og slikt.

Normanna:

 

iida:

 

Ser de ikke at han ikke er sint, men veldig redd? 

Velkommen i klubben. Så hvis jeg går forbi dere og min rottis skulle finne på å hive seg frem i kobbelet, mens hun brøler og fråder og har full bust, så vil du tenkte "stakker, hun er ikke sint, bare veldig redd"? I så fall er du nok ganske alene om det. Hundeeiere som ikke har hunder som utagerer er ikke så kjent med fenomenet, og forstår ikke verken hva man sliter med eller hva utagering skyldes. Vi som har hunder som kan finne på å reagere på et eller annet må nesten bare konsentrere oss om egne hunder og slutte å bry oss med hva alle andre gjør eller mener. 

 

Jeg sier jo ifra at han er redd, og ikke sint, men det nytter ikke alltid.... 

Om din rottweiler skulle hoppe frem og og brøle hadde jeg nok bare snudd å gått andre veien, altså ungått dere......

Tore:

 

Normanna:

 

Jeg vet ikke om jeg helt forstår deg, så her er en kort oppsummering:

(Jeg har lest alt.)

 

 

På generelt grunnlag var vel hovedpoenget at sosialiseringen har mange sider og at sosialiseringen ikke kan evalueres fullt ut før hunden har kommet gjennom fasene sine fram mot voksen alder. Jeg mener f.eks det er viktig at valpen får erfare at hunder finnes over alt i ulike situasjoner, ikke bare i en park, hage eller treningsbane. Når valpen er liten, er det for eier nesten viktigere å lese situasjoner enn å lese hund. Valpen skal ha mulighet til å bruke nysgjerrigheten og den "skrekkblanda fryden" det kan bety å utforske. Dette gir trygghet og mestring og en tro på at det skal gå greit uansett hva vi møter på. Det er valpen som skal mestre og det er uheldig om valpen ofte tar kvelden sammen med påvirkninger og opplevelser den egentlig skulle hatt utforsket og kanskje avreagert på. Det vil komme til overflaten igjen en gang. Jeg har en mistanke om at slike forhold også kan ligge bak og lure i "spøkelsesalderen" og slikt.

Vi er blant de mer populære blant de faste hundeeierne vi møter, nettopp fordi de vet at min er både leken, imøtekommende, og grei. Problemet vårt er altså kun ukjente hunder, som passerer i bånd når min også er i bånd og hilsing ikke er aktuelt. Og blant disse er det kanskje 10% hun utagerer mot hvis jeg ikke er meget påpasselig og avverger det. Og blant de 10% er de aller fleste hunder i fart, men også noen eksempler der jeg ikke forstår hvorfor min reagerer. 

Poenget mitt med å være så detaljert mht til hva vi gjorde og ikke gjorde er at jeg er temmelig sikker på at det ikke skyldes feil eller dårlig sosialisering at hun reagerer som hun gjør. 

Jeg mener det er feil å gi inntrykk av at all slik problemadferd skyldes "feil" eier gjør i sosialiseringsfasen. Man skal ta sosialiseringsfasen alvorlig og sørge for både tilstrekkelig, variert og avpasset sosialisering. Men det finnes andre årsaker til problemadferd som f.eks utagering. Det kan være "bare" frustrasjon fordi man har latt valpen hilse på for mange og dermed gitt for høye forventninger, men det kan også skyldes gemytt-feil eller gemytt-utfordringer, for å kalle det det. Det er forskjell på raser og det er forskjell på individer. F.eks synes jeg at schäfere er overrepresentert når det gjelder utagering, men vi kan vel ikke slå fast at nettopp schäfereiere av en eller annen grunn er speiselt dårlig på sosialisering? 

Men ikke misforstå meg, jeg skriver ikke dette for å forsvare meg selv, jeg synes det er en veldig interessant diskusjon. Så bare fyr løs :-)

iida:

 

Normanna:

iida:

Ser de ikke at han ikke er sint, men veldig redd? 

Velkommen i klubben. Så hvis jeg går forbi dere og min rottis skulle finne på å hive seg frem i kobbelet, mens hun brøler og fråder og har full bust, så vil du tenkte "stakker, hun er ikke sint, bare veldig redd"? I så fall er du nok ganske alene om det. Hundeeiere som ikke har hunder som utagerer er ikke så kjent med fenomenet, og forstår ikke verken hva man sliter med eller hva utagering skyldes. Vi som har hunder som kan finne på å reagere på et eller annet må nesten bare konsentrere oss om egne hunder og slutte å bry oss med hva alle andre gjør eller mener. 

Jeg sier jo ifra at han er redd, og ikke sint, men det nytter ikke alltid.... 

Om din rottweiler skulle hoppe frem og og brøle hadde jeg nok bare snudd å gått andre veien, altså ungått dere......

Normanna:

 

iida:

 

 

Normanna:

iida:

Ser de ikke at han ikke er sint, men veldig redd? 

Velkommen i klubben. Så hvis jeg går forbi dere og min rottis skulle finne på å hive seg frem i kobbelet, mens hun brøler og fråder og har full bust, så vil du tenkte "stakker, hun er ikke sint, bare veldig redd"? I så fall er du nok ganske alene om det. Hundeeiere som ikke har hunder som utagerer er ikke så kjent med fenomenet, og forstår ikke verken hva man sliter med eller hva utagering skyldes. Vi som har hunder som kan finne på å reagere på et eller annet må nesten bare konsentrere oss om egne hunder og slutte å bry oss med hva alle andre gjør eller mener. 

Jeg sier jo ifra at han er redd, og ikke sint, men det nytter ikke alltid.... 

Om din rottweiler skulle hoppe frem og og brøle hadde jeg nok bare snudd å gått andre veien, altså ungått dere......

 

Men det spiller jo ingen rolle om de tror han er redd eller om de tror han er sint? Du må prøve å ikke forholde deg til andre. Jobb med hvordan du skal avlede din hund - hvordan du skal hjelpe din hund - selv om noen kommer etter dere. Å stoppe og rope til andre eiere gjør neppe din tryggere. Kommer det noen etter må du bare prøve å avlede din ytterligere og fortsette å gå. Den tiden du bruker på å forklare andre eiere hva som er årsaken til din hunds adferd er tid du kaster bort på at hunden din får feil-læring. 

 

Hvordan kan du vite hva jeg gjør mot andre hunde eiere? tror ikke det er helt din oppgave å "legge ord i munnen på meg", når du kansje ikke helt vet? Har ikke spurt om hjelp til hvordan jeg skal trene min hund, ville bare fortelle noe ANDRE her inne hva vi opplever, som var det samme som de.

Jeg står ikke og roper til andre eiere, men om de skulle komme bort til meg sier jeg "han er redd", og så beveger vi oss bort og trener på avstand.

iida:

 

Normanna:

iida:

Normanna:

iida:

Ser de ikke at han ikke er sint, men veldig redd? 

Velkommen i klubben. Så hvis jeg går forbi dere og min rottis skulle finne på å hive seg frem i kobbelet, mens hun brøler og fråder og har full bust, så vil du tenkte "stakker, hun er ikke sint, bare veldig redd"? I så fall er du nok ganske alene om det. Hundeeiere som ikke har hunder som utagerer er ikke så kjent med fenomenet, og forstår ikke verken hva man sliter med eller hva utagering skyldes. Vi som har hunder som kan finne på å reagere på et eller annet må nesten bare konsentrere oss om egne hunder og slutte å bry oss med hva alle andre gjør eller mener. 

Jeg sier jo ifra at han er redd, og ikke sint, men det nytter ikke alltid.... 

Om din rottweiler skulle hoppe frem og og brøle hadde jeg nok bare snudd å gått andre veien, altså ungått dere......

 

Men det spiller jo ingen rolle om de tror han er redd eller om de tror han er sint? Du må prøve å ikke forholde deg til andre. Jobb med hvordan du skal avlede din hund - hvordan du skal hjelpe din hund - selv om noen kommer etter dere. Å stoppe og rope til andre eiere gjør neppe din tryggere. Kommer det noen etter må du bare prøve å avlede din ytterligere og fortsette å gå. Den tiden du bruker på å forklare andre eiere hva som er årsaken til din hunds adferd er tid du kaster bort på at hunden din får feil-læring. 

 

Hvordan kan du vite hva jeg gjør mot andre hunde eiere? tror ikke det er helt din oppgave å "legge ord i munnen på meg", når du kansje ikke helt vet? Har ikke spurt om hjelp til hvordan jeg skal trene min hund, ville bare fortelle noe ANDRE her inne hva vi opplever, som var det samme som de.

Jeg står ikke og roper til andre eiere, men om de skulle komme bort til meg sier jeg "han er redd", og så beveger vi oss bort og trener på avstand.

Normanna:

Da misforsto jeg. Det var forøvrig ikke meningen å "angripe" deg. Poenget mitt er bare at jeg får inntrykk i denne tråden om at veldig mange er veldig opptatt av hva alle andre gjør - om de lar hundene sine hilse eller ikke, om man får gå i fred eller ikke. Greit nok at man kan irritere seg grønn, men egen hund blir ikke tryggere av det. Det vil alltid finnes idiotiske eiere og løse hunder og det må man bare lære seg å leve med. 

Det er fort gjort å misforstå her inne. hehe :)

Mange som skriver på denne tråden, men alle mener ikke det samme ;) Er forsåvidt enig med deg at man skal heller bry seg om sin egen, men utgangspunktet i tråden var vel at det var mer irriterende at andre eiere ikke holdt avstand, enn at folk skulle bry seg med sine egne :)