Vi kan jo stadig kjøpe mer medisinsk behandling til våre firbente venner. Vi kan forlenge livet, dempe angst, vi kan kort sagt behandle det meste. Men er det alltid riktig, eller bør vi gå enda lenger? Fant en artikkel om dette i dagens Adressa.... Hvilket ansvar har vi som eiere, i hvilken retning bør utviklingen gå? Noen som har tanker om dette?

"Venter vi for lenge med avlivning av kjæledyr"

Vet bare i ettertid at vi ventet for lenge med å avlive den forrige hunden og det er noe jeg har dårlig samvittighet for den dag i dag.

Tror mange tenker mer på seg selv enn på dyret i slike tider.

Ja vi venter ofte for lenge. Fordi det er vanskelig å si STOPP. Fordi det er hardt å ta den endelige avgjørelsen og å gjennomføre den. Og fordi vi ofte tror at det å gi behandling er beviset på at vi bryr oss, spesielt når det koster masse penger.

Jeg ventet for lenge med en hund. Hun hadde det ikke bra. Men hun var så ung og jeg håpte i det lengste at jeg skulle finne ut at hun feilet noe jeg kunne behandle og helbrede. Den dagen jeg løp fra henne i motbakke og hun kollapset på gulvet idet vi kom inn døren, og ble liggende og skumme rundt munnen i 30 minutter etterpå, forstod jeg at det var gått for langt. Og lovte meg selv ALDRI MER.

Så da neste hund også ble syk, var jeg hardere mot meg selv. Og i ettertid er jeg glad for akkurat det.

Det å beholde dyret i live for lenge har ikke bare med teknologi å gjøre. Det har kanskje mer med nivået av innlevelse i dyret å gjøre, balansert med egoisme og kunnskapsnivå.

Noen holder hunden for lenge i live og lar den lide den siste tiden fordi de ikke skjønner at hunden har vondt. Andre avliver hunden straks den peser litt tungt i bakken.

Muligheten til å holde dyret i live er jeg usikker på om vil påvirke OM dyret faktisk holdes i live. Det er heller måten dyret holdes på nå for tiden, ofte som et fullverdig  familiemedlem, som gjør at folk holder dem i live. Selv har jeg hørt om en familie der de voksne ventet med å avlive den gamle hunden, fordi barna ville bli så leie seg.

Men dette er bare min oppfatning:)

Jeg leste også denne, så takk for at du delte den her AC. Synes det er et interessant tema.

Måtte tenke litt på dette selv, og kom vel egentlig fram til at jeg ville gjort MYE innenfor rimelighetens grenser. Så er det hva som er rimelig da.. Hvis mine hunder pådro seg en skade som kunne behandles og gi dem en god livskvalitet til tross, så hadde jeg prøvd det jeg kunne. Men innebar skaden at hunden virkelig led, og ville komme til å lide i mange år fremover, så ville jeg sannsynlig vurdert avlivning. Det er jo selvsagt vanskelig å gi noen konkrete svar, fordi man vet liksom ikke helt hva det evt innebærer før man opplever det.

Misky:

Jeg leste også denne, så takk for at du delte den her AC. Synes det er et interessant tema.

Måtte tenke litt på dette selv, og kom vel egentlig fram til at jeg ville gjort MYE innenfor rimelighetens grenser. Så er det hva som er rimelig da.. Hvis mine hunder pådro seg en skade som kunne behandles og gi dem en god livskvalitet til tross, så hadde jeg prøvd det jeg kunne. Men innebar skaden at hunden virkelig led, og ville komme til å lide i mange år fremover, så ville jeg sannsynlig vurdert avlivning. Det er jo selvsagt vanskelig å gi noen konkrete svar, fordi man vet liksom ikke helt hva det evt innebærer før man opplever det.

 

Jeg personlig, er nok der, at jeg er reddere for å vente for lenge, enn motsatt. Kanskje fordi jeg har sett alt for mange hunder som lider under at eieren tar mer hensyn til egne følelser enn hundens velferd ( og det er gjort i beste mening) Men jeg har vært i situasjonen helt konkret... og selv med den holdningen jeg har til dette, er det ikke enkelt.

Selv om jeg vet det er en betent frase på Canis.. så sier jeg det allikevel.. en død hund lider tross alt ikke. Så for meg er det faktisk et bedre alternativ, enn å oppdage at jeg har ventet alt for lenge fordi JEG gjerne ville prøve alt. Men jeg håper mange deler tanker og erfaringer om dette.. for det trenger å snakkes om! Fra alle perspektiver.

Jeg tror det er viktig å se på hva man gjør med/mot hunden når man presser (naturlige) grenser ifht operasjoner og behandlinger.
Noen ganger tror jeg man egentlig gjør vondt verre, selv om det er i beste mening.
Jeg tror en del av ansvaret må ligge hos veterinærene, da eierne neppe klarer å tenke rasjonelt når det skjer noe med den høyt elskede hunden (klart man ønsker å prøve ALT for å få beholde hunden!!!).
Jeg ville strukket meg langt for å få beholde mine om noe skulle oppstå (sykdom eller ulykke), men jeg håper at jeg ville fått gode råd og realiteten servert av veterinæren.

SmuleSmurf:

Jeg tror det er viktig å se på hva man gjør med/mot hunden når man presser (naturlige) grenser ifht operasjoner og behandlinger.
Noen ganger tror jeg man egentlig gjør vondt verre, selv om det er i beste mening.
Jeg tror en del av ansvaret må ligge hos veterinærene, da eierne neppe klarer å tenke rasjonelt når det skjer noe med den høyt elskede hunden (klart man ønsker å prøve ALT for å få beholde hunden!!!).
Jeg ville strukket meg langt for å få beholde mine om noe skulle oppstå (sykdom eller ulykke), men jeg håper at jeg ville fått gode råd og realiteten servert av veterinæren.

Så lenge behandlingen er på hunden snine premisser og ikke eier er det det bare å behandle i vei.

Angelcharm:

 

SmuleSmurf:

 

Jeg tror det er viktig å se på hva man gjør med/mot hunden når man presser (naturlige) grenser ifht operasjoner og behandlinger.
Noen ganger tror jeg man egentlig gjør vondt verre, selv om det er i beste mening.
Jeg tror en del av ansvaret må ligge hos veterinærene, da eierne neppe klarer å tenke rasjonelt når det skjer noe med den høyt elskede hunden (klart man ønsker å prøve ALT for å få beholde hunden!!!).
Jeg ville strukket meg langt for å få beholde mine om noe skulle oppstå (sykdom eller ulykke), men jeg håper at jeg ville fått gode råd og realiteten servert av veterinæren.

 

Jeg er enig med deg.. men det betinger at man har en veterinær man kjenner og stoler på, og som kjenner hunden. OG jeg tror mange veterinærer kvier seg, når de ser at eier er helt oppløst.. så foreslår de kanskje behandling på tross av at de mener hunden burde få slippe?

 

Hva vetrinærene sier kommer nok litt an på hva slags forhold de har til hunde-eieren også, og hva slags liv de tror hunden kan ha eller ikke ha hos de ulike eierne. Da jeg avlivet min siste unghund var beskjeden klar (min vetrinær VET at jeg vil ha klare beskjeder): Elendig prognose, dårlig livskvalitet. Hadde hunden vært en liten selskapshund som trivdes med sofaliv så KUNNE det vært forsvarlig å holde henne i live -kanskje. Men ikke en rase som min. Og med tydelige smerter i tillegg så var saken opplagt.

Med hunden før denne igjen så ble saken opplagt idet vi hadde en klar diagnose. Og da fikk jeg beskjed mens jeg stod og strigråt: "Du har ikke noe valg. Hunden må avlives av dyrevernsmessige hensyn." Og selv om jeg var nedfor så var det veldig greit med klar tale. Da slipper man litt av dilemmaet med selv å skulle ta en vanskelig avgjørelse også.

En plass går grensa, om bikkje blir alvorlig sjuk, så tar jeg henne. Det er ikke rettferdig at hun skal behandles i det uendelige fordi jeg synes valget om avlivning blir for tøft. Sånn er det å ha dyr.

boblemann:

Så lenge behandlingen er på hunden snine premisser og ikke eier er det det bare å behandle i vei.

Pelskåpa:

Angelcharm:

 

SmuleSmurf:

 

Jeg tror det er viktig å se på hva man gjør med/mot hunden når man presser (naturlige) grenser ifht operasjoner og behandlinger.
Noen ganger tror jeg man egentlig gjør vondt verre, selv om det er i beste mening.
Jeg tror en del av ansvaret må ligge hos veterinærene, da eierne neppe klarer å tenke rasjonelt når det skjer noe med den høyt elskede hunden (klart man ønsker å prøve ALT for å få beholde hunden!!!).
Jeg ville strukket meg langt for å få beholde mine om noe skulle oppstå (sykdom eller ulykke), men jeg håper at jeg ville fått gode råd og realiteten servert av veterinæren.

 

Jeg er enig med deg.. men det betinger at man har en veterinær man kjenner og stoler på, og som kjenner hunden. OG jeg tror mange veterinærer kvier seg, når de ser at eier er helt oppløst.. så foreslår de kanskje behandling på tross av at de mener hunden burde få slippe?

 

Hva vetrinærene sier kommer nok litt an på hva slags forhold de har til hunde-eieren også, og hva slags liv de tror hunden kan ha eller ikke ha hos de ulike eierne. Da jeg avlivet min siste unghund var beskjeden klar (min vetrinær VET at jeg vil ha klare beskjeder): Elendig prognose, dårlig livskvalitet. Hadde hunden vært en liten selskapshund som trivdes med sofaliv så KUNNE det vært forsvarlig å holde henne i live -kanskje. Men ikke en rase som min. Og med tydelige smerter i tillegg så var saken opplagt.

Med hunden før denne igjen så ble saken opplagt idet vi hadde en klar diagnose. Og da fikk jeg beskjed mens jeg stod og strigråt: "Du har ikke noe valg. Hunden må avlives av dyrevernsmessige hensyn." Og selv om jeg var nedfor så var det veldig greit med klar tale. Da slipper man litt av dilemmaet med selv å skulle ta en vanskelig avgjørelse også.

Angelcharm:

 

Pelskåpa:

 

Angelcharm:

 

SmuleSmurf:

 

Jeg tror det er viktig å se på hva man gjør med/mot hunden når man presser (naturlige) grenser ifht operasjoner og behandlinger.
Noen ganger tror jeg man egentlig gjør vondt verre, selv om det er i beste mening.
Jeg tror en del av ansvaret må ligge hos veterinærene, da eierne neppe klarer å tenke rasjonelt når det skjer noe med den høyt elskede hunden (klart man ønsker å prøve ALT for å få beholde hunden!!!).
Jeg ville strukket meg langt for å få beholde mine om noe skulle oppstå (sykdom eller ulykke), men jeg håper at jeg ville fått gode råd og realiteten servert av veterinæren.

 

Jeg er enig med deg.. men det betinger at man har en veterinær man kjenner og stoler på, og som kjenner hunden. OG jeg tror mange veterinærer kvier seg, når de ser at eier er helt oppløst.. så foreslår de kanskje behandling på tross av at de mener hunden burde få slippe?

 

Hva vetrinærene sier kommer nok litt an på hva slags forhold de har til hunde-eieren også, og hva slags liv de tror hunden kan ha eller ikke ha hos de ulike eierne. Da jeg avlivet min siste unghund var beskjeden klar (min vetrinær VET at jeg vil ha klare beskjeder): Elendig prognose, dårlig livskvalitet. Hadde hunden vært en liten selskapshund som trivdes med sofaliv så KUNNE det vært forsvarlig å holde henne i live -kanskje. Men ikke en rase som min. Og med tydelige smerter i tillegg så var saken opplagt.

Med hunden før denne igjen så ble saken opplagt idet vi hadde en klar diagnose. Og da fikk jeg beskjed mens jeg stod og strigråt: "Du har ikke noe valg. Hunden må avlives av dyrevernsmessige hensyn." Og selv om jeg var nedfor så var det veldig greit med klar tale. Da slipper man litt av dilemmaet med selv å skulle ta en vanskelig avgjørelse også.

 

Jeg har ogås en veterinær som er grei sånn. Men jeg vet jo av erfaring, at ikke alle har det..og hva da?

 

Ja da må man helst ha gjort seg opp em mening om hva som kan aksepteres, med tanke på hundens ve og vel. Hvor grensene der går. Og dessverre ser det ut som om noen ikke greier å sette disse grensene. Jeg syns vel egentlig at det er en PLIKT at vetrinærer sier klart fra, utfra dyreverns hensyn.

Mulig det AC men om man setter seg ned med penn og papir og skriver en for og imot behandling liste , så tror jeg at man ofte at argumentet med at det blr så trist å miste hunden og andre mennesklige behov vil komme høyt opp på for behandling. Når slike argumenter kommer høyre opp på listen og fler enn på andre siden av streken er det på tide å se realiteten i øynene. Dette bør en vet kunne hjelpe deg med.

boblemann:

Mulig det AC men om man setter seg ned med penn og papir og skriver en for og imot behandling liste , så tror jeg at man ofte at argumentet med at det blr så trist å miste hunden og andre mennesklige behov vil komme høyt opp på for behandling. Når slike argumenter kommer høyre opp på listen og fler enn på andre siden av streken er det på tide å se realiteten i øynene. Dette bør en vet kunne hjelpe deg med.

Jeg har ganske klart for meg hvor mine grenser går ifht. sykdom, skade, gemyttproblemer osv.
Jeg vet hva jeg tenker at man skal jobbe med, og behandle, men likevel tror jeg at jeg vil komme til å trenge en solig dytt i rompa hvis jeg faktisk skulle måtte ta noen av disse avgjørelsene.
Som tidligere nevnt, man strekker seg jo langt som regel, og jeg tror ikke alltid det er riktig for hunden.

Angelcharm:

 

boblemann:

 

Mulig det AC men om man setter seg ned med penn og papir og skriver en for og imot behandling liste , så tror jeg at man ofte at argumentet med at det blr så trist å miste hunden og andre mennesklige behov vil komme høyt opp på for behandling. Når slike argumenter kommer høyre opp på listen og fler enn på andre siden av streken er det på tide å se realiteten i øynene. Dette bør en vet kunne hjelpe deg med.

 

Men tror du de fleste er der, når situasjonen først oppstår.. at de evner å skrive en slik liste? Jeg opplever at mange ( forståelig nok) helst ikke vil tenke på slikt, før de absolutt må. Og da er neppe vurderingsevnen alltid på sitt beste.. eller?

 

Nei, den listen må man ha klar på forhånd. Hadde jeg gjort meg opp samme refleksjoner da første unghunden ble syk som jeg hadde da den andre ble syk, hadde første sluppet flere måneder med lidelse. Nå har jeg den "listen" med meg når jeg kjøper en hund og henger den fast i øret på hunden. For ingen skal, pga mine veldig egoistiske følelser, lide i utrengsmål flere ganger.

Nei det tror jeg ikke de alltid er istand til, men dette er betraktninger man som hundeeier bør ha tenkt igjennom før det blir aktuellt. Bestemme seg når hunden er frisk at når ditt og datt skjer så avslutter vi livet før kvaliteten blir for lav. Håper jeg selv er sterk nok når dette kommer. Ja jeg har satt meg ned og gjort meg noen tanker om det etter en diskusjon her hjemme.

Red. Ser nå at jeg skriver som en snegle og at flere over skriver det jeg mener å få frem

Jeg kan tenke meg en del vetrinærer opplever folk som er for lette på avtrekkeren også, hva burde de gjøre da?

Misky:

Jeg kan tenke meg en del vetrinærer opplever folk som er for lette på avtrekkeren også, hva burde de gjøre da?

Akkurat det samme!
Si fra om hva de mener er riktig.

Misky:

Jeg kan tenke meg en del vetrinærer opplever folk som er for lette på avtrekkeren også, hva burde de gjøre da?

Jeg vet i alle fall at min vetrinær ikke avliver med mindre der foreligger gode grunner. Så der nytter det ikke bare å komme med en hund å si "avliv".

Men jeg har selv det inntrykket at det er ikke den vegen som er problemet. Men at folk ikke orker å ta turen og dermed venter og venter. Jeg kjørte en hund til vetrinær for avliving i sommer. Den var svært gammel og veldig syk, men eieren hadde ikke orka å avlive. Men på et punkt så hadde eieren ikke noe valg, og jeg tilbød meg å kjøre hunden til vetrinæren. Hunden viste seg å være så syk at den fikk hjertestans av bedøvelsen alene.....

boblemann:

Nei det tror jeg ikke de alltid er istand til, men dette er betraktninger man som hundeeier bør ha tenkt igjennom før det blir aktuellt. Bestemme seg når hunden er frisk at når ditt og datt skjer så avslutter vi livet før kvaliteten blir for lav. Håper jeg selv er sterk nok når dette kommer. Ja jeg har satt meg ned og gjort meg noen tanker om det etter en diskusjon her hjemme.

 

Red. Ser nå at jeg skriver som en snegle og at flere over skriver det jeg mener å få frem

Har tenkt på dette før selv. Jeg mener at det å bli gammel og det som følger med, det er bare sånn livet er på slutten, men når det går utover livsglede og blir direkte hemmende for det hunden setter pris på, så burde man vurdere hvor godt den lever.
Når det kommer til skader, så synes jeg rekonvalisenstiden er svært viktig, alder på hunden spiller en rolle og hvor smertefullt og hemmende behandlingen er. En hund har ingen forståelse for at det fæle, ekle, vonde vi gjør mote den er bare midlertidig, for at den skal bli bra igjen. Den skjønner ikke at den må ligge i ro, for sitt eget beste, den blir bare frustrert, har vondt og noen synes også det er ekkelt å miste oversikten pga sløvende smertestillende.
Jeg har tenkt litt selv på hvor mine grenser går. Jeg har forsikring fordi jeg ikke hadde kunnet leve med meg selv om hunden blir skadet sånn at det kan fikses, men koster masse penger, og jeg rett og slett ikke har råd.
Jeg hadde aldri i livet satt noen hund på cellegift, jeg hadde aldri holdt en hund dopet på beroligende om den ikke fuungerte i hodet, jeg hadde heller ikke villet ha noen hund som var så hemmet av egen kropp eller eget hode at den ikke kunne gå ute eller løpe løs under egnede forhold.
En hund skal få være hund, og om den ikke kan få utfolde seg som det mer, så synes jeg det er på tide å se ting litt nærmere i sømmene.
Det er også veldig viktig, mener jeg, å tenke på at hunden ikke er i stand til å skjønne at den må gjennom lange, ubehagelige operasjoner og behandlinger fordi den skal bli bra. Den har det bare vondt og ubehagelig der og da. Vi kan ikke forklare det for dem. Så da mener jeg de må ha gode nok prognoser for nok fungerende liv i etterkant, behandlingen må ikke vare for lenge (det er jo absolutt relativt, ser bare på mine to at det er stor forskjell på hvor mye tvungen ro som hadde vært greit å gjennomføre) og det må ikke være for mye smerter og ubehag og frykt involvert.

Egi:

Har tenkt på dette før selv. Jeg mener at det å bli gammel og det som følger med, det er bare sånn livet er på slutten, men når det går utover livsglede og blir direkte hemmende for det hunden setter pris på, så burde man vurdere hvor godt den lever.
Når det kommer til skader, så synes jeg rekonvalisenstiden er svært viktig, alder på hunden spiller en rolle og hvor smertefullt og hemmende behandlingen er. En hund har ingen forståelse for at det fæle, ekle, vonde vi gjør mote den er bare midlertidig, for at den skal bli bra igjen. Den skjønner ikke at den må ligge i ro, for sitt eget beste, den blir bare frustrert, har vondt og noen synes også det er ekkelt å miste oversikten pga sløvende smertestillende.
Jeg har tenkt litt selv på hvor mine grenser går. Jeg har forsikring fordi jeg ikke hadde kunnet leve med meg selv om hunden blir skadet sånn at det kan fikses, men koster masse penger, og jeg rett og slett ikke har råd.
Jeg hadde aldri i livet satt noen hund på cellegift, jeg hadde aldri holdt en hund dopet på beroligende om den ikke fuungerte i hodet, jeg hadde heller ikke villet ha noen hund som var så hemmet av egen kropp eller eget hode at den ikke kunne gå ute eller løpe løs under egnede forhold.
En hund skal få være hund, og om den ikke kan få utfolde seg som det mer, så synes jeg det er på tide å se ting litt nærmere i sømmene.
Det er også veldig viktig, mener jeg, å tenke på at hunden ikke er i stand til å skjønne at den må gjennom lange, ubehagelige operasjoner og behandlinger fordi den skal bli bra. Den har det bare vondt og ubehagelig der og da. Vi kan ikke forklare det for dem. Så da mener jeg de må ha gode nok prognoser for nok fungerende liv i etterkant, behandlingen må ikke vare for lenge (det er jo absolutt relativt, ser bare på mine to at det er stor forskjell på hvor mye tvungen ro som hadde vært greit å gjennomføre) og det må ikke være for mye smerter og ubehag og frykt involvert.