Egi:

Har tenkt på dette før selv. Jeg mener at det å bli gammel og det som følger med, det er bare sånn livet er på slutten, men når det går utover livsglede og blir direkte hemmende for det hunden setter pris på, så burde man vurdere hvor godt den lever.
Når det kommer til skader, så synes jeg rekonvalisenstiden er svært viktig, alder på hunden spiller en rolle og hvor smertefullt og hemmende behandlingen er. En hund har ingen forståelse for at det fæle, ekle, vonde vi gjør mote den er bare midlertidig, for at den skal bli bra igjen. Den skjønner ikke at den må ligge i ro, for sitt eget beste, den blir bare frustrert, har vondt og noen synes også det er ekkelt å miste oversikten pga sløvende smertestillende.
Jeg har tenkt litt selv på hvor mine grenser går. Jeg har forsikring fordi jeg ikke hadde kunnet leve med meg selv om hunden blir skadet sånn at det kan fikses, men koster masse penger, og jeg rett og slett ikke har råd.
Jeg hadde aldri i livet satt noen hund på cellegift, jeg hadde aldri holdt en hund dopet på beroligende om den ikke fuungerte i hodet, jeg hadde heller ikke villet ha noen hund som var så hemmet av egen kropp eller eget hode at den ikke kunne gå ute eller løpe løs under egnede forhold.
En hund skal få være hund, og om den ikke kan få utfolde seg som det mer, så synes jeg det er på tide å se ting litt nærmere i sømmene.
Det er også veldig viktig, mener jeg, å tenke på at hunden ikke er i stand til å skjønne at den må gjennom lange, ubehagelige operasjoner og behandlinger fordi den skal bli bra. Den har det bare vondt og ubehagelig der og da. Vi kan ikke forklare det for dem. Så da mener jeg de må ha gode nok prognoser for nok fungerende liv i etterkant, behandlingen må ikke vare for lenge (det er jo absolutt relativt, ser bare på mine to at det er stor forskjell på hvor mye tvungen ro som hadde vært greit å gjennomføre) og det må ikke være for mye smerter og ubehag og frykt involvert.

Eller begge deler. Jeg har sett enkelte gå alt for lenge med gamle vrak. Og ene var jeg sterkt fristet til å riste veterinæren litt i skulderen for. For eieren gjorde det med veterinærens velsignelse:)

Ellers ser jeg mye mer av det motsatte. Særlig hos enkelte oppdrettere. Der hundene bare påkostes behandling i sin produktive fase. Og etterpå kan de dø av nokså banale kurerbare sykdommer fordi de ikke kommer under beh. tidsnok f.eks. Eller enda værre. Overhodet ikke.

Terskelen hos enkelte oppdrettere på å avlive unghunder med noe som hindrer avlsgodkjenning er også ofte altfor lav. Fremfor eks. omplassering.

For meg personlig har aldri temaet vært vanskelig. Det jeg derimot har hatt problemer med er å avlive en UNG hund, som fikk påvist en kronisk sykdom. Så jeg gjorde det ikke. Fordi om langt de fleste rådet meg til det. Hun levde et fint liv. Og det kostet meg nok et par hundre tusen:)

Og på sett og vis kan man si at sånne prosjekter er vanskelige. Jeg ble spådd en langt dårligere prognose enn hun faktisk fikk. Og full levetid var helt utenkelig. I forhold til absolutt alle veterinærer:)

Men hun ble gammel. Og tanken var jo at en kostnadskrevende hund med kun kort tid igjen å leve var riktig for henne:) og burde jeg "spandere". Men seks kostbare år hadde jeg kanskje ikke begitt meg ut på. Om jeg hadde visst det?

Jeg syns  mange viser liten forståelse for hunders normale aldring. Og anser hundene som "syke" når de ikke er fulltfungerende på alle plan lenger.

Det er jo ikke sånn at dårlig syn eller hørsel er noen lidelse for de gamle. Om man bare legger opp livet så de fungerer med nedsatt "noe".

At enkelte eiere ikke har vett på å SE at en hund lider? enten det skyldes sykdom eller sykdom kombinert med høy alder er vel neppe så utbredt at det er et problem?

Eller er det så mange "bommulshuer" rundt omkring?

Zapp:

Eller begge deler. Jeg har sett enkelte gå alt for lenge med gamle vrak. Og ene var jeg sterkt fristet til å riste veterinæren litt i skulderen for. For eieren gjorde det med veterinærens velsignelse:)

Ellers ser jeg mye mer av det motsatte. Særlig hos enkelte oppdrettere. Der hundene bare påkostes behandling i sin produktive fase. Og etterpå kan de dø av nokså banale kurerbare sykdommer fordi de ikke kommer under beh. tidsnok f.eks. Eller enda værre. Overhodet ikke.

Terskelen hos enkelte oppdrettere på å avlive unghunder med noe som hindrer avlsgodkjenning er også ofte altfor lav. Fremfor eks. omplassering.

For meg personlig har aldri temaet vært vanskelig. Det jeg derimot har hatt problemer med er å avlive en UNG hund, som fikk påvist en kronisk sykdom. Så jeg gjorde det ikke. Fordi om langt de fleste rådet meg til det. Hun levde et fint liv. Og det kostet meg nok et par hundre tusen:)

Og på sett og vis kan man si at sånne prosjekter er vanskelige. Jeg ble spådd en langt dårligere prognose enn hun faktisk fikk. Og full levetid var helt utenkelig. I forhold til absolutt alle veterinærer:)

Men hun ble gammel. Og tanken var jo at en kostnadskrevende hund med kun kort tid igjen å leve var riktig for henne:) og burde jeg "spandere". Men seks kostbare år hadde jeg kanskje ikke begitt meg ut på. Om jeg hadde visst det?

Jeg syns  mange viser liten forståelse for hunders normale aldring. Og anser hundene som "syke" når de ikke er fulltfungerende på alle plan lenger.

Det er jo ikke sånn at dårlig syn eller hørsel er noen lidelse for de gamle. Om man bare legger opp livet så de fungerer med nedsatt "noe".

At enkelte eiere ikke har vett på å SE at en hund lider? enten det skyldes sykdom eller sykdom kombinert med høy alder er vel neppe så utbredt at det er et problem?

Eller er det så mange "bommulshuer" rundt omkring?

Jeg kjenner mange som anser det som en "synd"så å si, å avlive en hund. Omtrent uansett grunn. Og de SER IKKE at hundene lider. Hundene er fulle av smertefull kreftspredning, blir inkontinente, blinde, døve og mister fotfestet, og likevel vil de ikke avlive hunden. Og slikt anser jeg overhodet ikke som normal aldring. Greit nok at synet svekkes, og fysikken blir dårligere osv, men der er en reell forskjell på alder og på sykdom.

Jeg treffer en del gamle hunder, som ikke er syke. Og DE er det så avgjort ingen grunn tilå avlive. Selv om de ikke lenger kan delta på alt de deltok i tidligere.

Vedr sykdom hos hunder så har jeg sterke meninger preget av min erfaring fra menneskemedisin. Bla dette med hjertesvikt. Jeg har hatt mange slike pasienter. Og det de beskriver av lidelse knyttet til denne tilstanden, som ofte ikke vises på utsiden heller, gjør at jeg ALDRI kommer til å behandle en hund med hjertesvikt, men avlive. Det samme gjelder en del klaffefeil -ikke alle typer, men noen spesifikke. Feks aortastenose. Som er kalkdannelse på den klaffen som slipper blodet ut fra hovedkammeret og ut i kroppen. Jeg har hatt pasienter med aortastenose som har tryglet om å få dø, og noen har nektet å ta imot den behandlingen som kan gis til de som ikke kan opereres. For de orker ikke mer.Og behandlingen til de som ikke kan bli operert er begrenset effekt av.

Så mitt syn på dette er sterkt preget av de beskrivelser jeg har fått fra mange pasienter med disse lidelsene. Det besnærende er jo at mange av disse sykdommene ser så fredelige ut fra utsiden.

Det samme gjelder en del nevrologiske lidelser.

Kreft dreimot, kan en hund leve med til den får spredning og ev smerter i skjelett og/eller hode. Eller andre side-effekter som er uforenlig med liv, feks vansker med å spise/drikke osv.

Pelskåpa:

 

 

 

 

Nei, den listen må man ha klar på forhånd. Hadde jeg gjort meg opp samme refleksjoner da første unghunden ble syk som jeg hadde da den andre ble syk, hadde første sluppet flere måneder med lidelse. Nå har jeg den "listen" med meg når jeg kjøper en hund og henger den fast i øret på hunden. For ingen skal, pga mine veldig egoistiske følelser, lide i utrengsmål flere ganger.

Vel sagt og godt tips, har ofte tenkt på hvis om? Men skal faktisk lage meg en liste for jeg vet at følelser kan fort ta overhånd når situasjonen er der, vet ikke om jeg klarer å tenke de fornuftige tankene jeg har nå, når situasjonen er der.

OT: AC godt å se deg

Og der er du vel egentlig inne på det som gjør temaet vanskeligere enn det burde være. Og det er veterinærenes evne til å formidle så vi faktigsk FORSTÅR realitetene.

Jeg har et "skrekkeksempel" i tåkeleggende FAGTERMINOLOGI fra en vet. jeg brukte en periode. Og det var rett og slett KOMISK hvordan han ved å bruke feil ord fikk oss til å forlenge kattens lidelser med et par uker. SAMTIDIG som vi la igjen et par helt unødvendige tusenlapper hos veterinæren.

Jeg tror egentlig historien er mer vanlig enn den burde:) bare at her var diagnosen på Norsk noe enhver forstod. Så hadde han snakket Norsk, i stedetfor å bruke "latinen" for å lure penger av oss? Så hadde ikke det gått.

Men til veterinærens forsvar kan jeg jo si jeg forstår på de (har to) at enkelte eiere faktisk driver med svindyr livsforlengelse. Uten grunn.

Men i dette tilfellet var det ikke egentlig min katt engang:) Det var naboens katt. I utgangspunktet.

På et tidspunkt flyttet naboens to katter mer eller mindre inn til oss. Men hannkatten hadde vært nærmest villkatt i over et år. Så han kom bare innom og sov ut oppå et høyt skap. Og spiste et måltid eller tre:)

Vet. mente vi ikke burde kastrere han da. I og med at han var på høyden i kattehieraekiet i området. Så det hendte vi behandlet noen små slosskader og tross sin halville status lot han oss.

Men så ble han borte. Tror det gikk 3-4 døgn. Og det hadde aldri skjedd før.

Så kom han krekende, åpenbart alvorlig syk eller skadd. Og knapt nok i stand til å stå på bena.Vi kjørte han til en vet. vi brukte på kattene. Og etter noen døgn der på intravenøs og div. medisiner uten at han ble bedre kjørte de han til den andre vet. vår for ytterligere undersøkelser med bedre utstyr ennde hadde. Jeg dro dir også. Den første vet. trodde han hadde fått i seg noe etsende væske. For halsen var stygg innvendig.

Så kom svaret på noen blodprøver, etter at han var overført til hundevet. vår.

Og vetten lirte av seg et LATINSK navn på sykdommen prøvene viste. Og anbefalte vidre beh. med kortison og penicilin. Hjemme. Enten ville det gå bra. Eller også ikke:)

Så jeg trodde jo det måtte være en sykdom han kunne bli FRISK av?

Men latinen var bare en omskrivning av katte-hiv. Så to uker senere måtte jeg avlive han. Og det var to helt unødvendige smertefulle uker for katten.

At jeg ble sint var mildt sagt. Katte-hiv var et høyst forståelig ord. Som hadde fått meg til å avlive den dagen diagnosen forelå. Og veterinæren visste at det ikke engang var vår katt:)

Så jeg opplevde at han unnlot å bruke det forståelige navnet med vilje.

Så noen eiere blir kanskje forledet av veterinærenes hang til overbehandling?

Alle gjør det ikke. Men en del gjør det nok. Både for å tjene mer penger. Og fordi det gir nyttig faglig kompetanse. I noen tilfeller.

Mange drøyer det alt for lenge og det synes jeg er utrolig trist. Hundens ve og vel bør komme først, samme hva. Man har lett for å bli egoistisk, men elsker man hunden sin så VET man at det riktiger er å la den slippe. Det er bare det at det er så utrolig vanskelig å slippe en venn man har sett vokse opp, lekt med hver dag, alltid vært med, som følger en overalt og som bestandig er glad for å se deg uansett hva.

MEN.. Hva med hunder som ikke er syke som i å ha sykdom, men som ikke lever et godt liv og som egentlig ikke har det godt med seg selv? Type psykisk ustabil? Hvor eier mener det går bra osv, mens hunden egentlig er et nervevrak. Jeg vet om flere som tviholder på hundene av helt egoistiske grunner. Det er også trist, og ikke for hundens beste.

Zapp:

Og der er du vel egentlig inne på det som gjør temaet vanskeligere enn det burde være. Og det er veterinærenes evne til å formidle så vi faktigsk FORSTÅR realitetene.

Jeg må si at jeg mistenker at vetrinærene ikke alltid forstå selv heller hvor mye dyrene lider. For dyrene kan jo ikke snakke slik som MINE pasienter kan. I så måte er jeg enklere stillt, siden jeg får klar tilbakemelding på hvordan pasientene mine har det fra dem selv. Og når jeg ser hvor mange hunder som behandles for hjertesvikt som er så uttalt at hunden garantert ikke kan ha det bra, så regner jeg med at vetrinærene ikke forstår hvor mye lidelse som ligger i den tilstanden. Hadde de forstått hadde de vært nødt til å anbefale avliving av dyrevelferdsgrunner....

Så noen eiere blir kanskje forledet av veterinærenes hang til overbehandling?

Alle gjør det ikke. Men en del gjør det nok. Både for å tjene mer penger. Og fordi det gir nyttig faglig kompetanse. I noen tilfeller.

Ja dessverre...her har jeg selv sett og hørt skrekkhistorier. Og har bla selv opplevd, med en veldig syk hund, at vetrinæren var mer opptatt av å få brukt sitt nye fancy ustyr til flere hundre tusen kroner, enn av selve hunden. For min del kunne vetrinæren ha droppa flere av de undersøkelsene som ble gjort, og jeg stilte spørsmål ved poenget ved dem. Men de var visst absolutt nødvendige. Var svaret. Men det viste seg i ettertid å ikke være tilfelle.

Samme vetrinær ble "kjent" via en særdeles grotesk historie her i byen, der en liten puddel ble skåldet i kokende vann, over hele kroppen. Tredje grads forbrenning over det meste av kroppen. Vetrinæren insisterte på å behandle hunden, og eieren -en eldre kvinne på ca 80 år, visste ikke bedre og gikk med på det. Etter to uker i lidelser,mange penger ut fra eier, med intravenøse behandlinger og flere operasjoner, døde hunden. Men ryktet til vetrinæren døde ikke -DET fikk seg en alvorlig knekk.

Jeg vet ikke om jeg har en "evne", eller om jeg har hatt tydelige hunder...?  Fire hunder har "jeg" til nå har avlivet- to av "alderdom" (kreft/diabetes), en med begynnende leversvikt i en alder av 7 og en på 5 med mange plager ingen fant ut av. Hos alle fire (av helt forskjellige raser...) var det som om noen hadde slukket lyset i øynene deres fra den ene dagen til den andre. Og da har jeg/vi bare ringt dyrlegen med en gang og fått det overstått, det har vært helt innstinktivt for min del.

Nå vet jeg ikke om det har vært tydelig for andre enn meg, da det er jeg som har tatt avgjørelsen i hovedsak, men alle fire ganger har veterinær vært enig i min avgjørelse, og syntes det var det "perfekte" tidspunktet å ta de på. Er det bare jeg som har sett lyset (eller, det slukkede lyset:) ? Eller har de fire vært spesielle?

Og før du svarer PK, nei det var ingen "smerteblikk", de ser helt annerledes ut:)

Og AC, nå har jeg vært her noen år, dette er den første tråden jeg har sett deg starte! Godt med ferie kanskje ;)

men_kjære_deg...:

Jeg vet ikke om jeg har en "evne", eller om jeg har hatt tydelige hunder...?  Fire hunder har "jeg" til nå har avlivet- to av "alderdom" (kreft/diabetes), en med begynnende leversvikt i en alder av 7 og en på 5 med mange plager ingen fant ut av. Hos alle fire (av helt forskjellige raser...) var det som om noen hadde slukket lyset i øynene deres fra den ene dagen til den andre. Og da har jeg/vi bare ringt dyrlegen med en gang og fått det overstått, det har vært helt innstinktivt for min del.

Nå vet jeg ikke om det har vært tydelig for andre enn meg, da det er jeg som har tatt avgjørelsen i hovedsak, men alle fire ganger har veterinær vært enig i min avgjørelse, og syntes det var det "perfekte" tidspunktet å ta de på. Er det bare jeg som har sett lyset (eller, det slukkede lyset:) ? Eller har de fire vært spesielle?

Og før du svarer PK, nei det var ingen "smerteblikk", de ser helt annerledes ut:)

 

Og AC, nå har jeg vært her noen år, dette er den første tråden jeg har sett deg starte! Godt med ferie kanskje ;)

Smerteblikkene er det de UNGE Hundene som får....

Jeg har hatt eldre hunder som har blitt avlivet pga kreft med langtkommen spredning. De ble avlivet den dagen da de ikke lenger greidde å spise.... (vorsteh..... det å ikke spise er ikke forenlig med et vorsteh-liv...)

men_kjære_deg...:

Jeg vet ikke om jeg har en "evne", eller om jeg har hatt tydelige hunder...?  Fire hunder har "jeg" til nå har avlivet- to av "alderdom" (kreft/diabetes), en med begynnende leversvikt i en alder av 7 og en på 5 med mange plager ingen fant ut av. Hos alle fire (av helt forskjellige raser...) var det som om noen hadde slukket lyset i øynene deres fra den ene dagen til den andre. Og da har jeg/vi bare ringt dyrlegen med en gang og fått det overstått, det har vært helt innstinktivt for min del.

Nå vet jeg ikke om det har vært tydelig for andre enn meg, da det er jeg som har tatt avgjørelsen i hovedsak, men alle fire ganger har veterinær vært enig i min avgjørelse, og syntes det var det "perfekte" tidspunktet å ta de på. Er det bare jeg som har sett lyset (eller, det slukkede lyset:) ? Eller har de fire vært spesielle?

Og før du svarer PK, nei det var ingen "smerteblikk", de ser helt annerledes ut:)

 

Og AC, nå har jeg vært her noen år, dette er den første tråden jeg har sett deg starte! Godt med ferie kanskje ;)

Forøvrig er jeg enig i det du skriver om lyset som slukner. Jeg så det veldig tydelig hos min første...og om enn ikke like tydelig.. så ihvertfall et snev av det hos de andre. Men jeg kikket nok også etter det..fordi jeg visste det var et tidsspørsmål. Jeg er ikke like sikker på at alle vet at de skal se etter det, eller om det er like tydelig hos alle hunder :)

Red: Men ferien var alldeles nydelig da ;)

Det beste for hunden er å ta den med ut i skogen, og et velplassert skudd bak øret.  Da slipper de veterinærkontoret som mange hunder kvier seg litt for.

jarvi:

Det beste for hunden er å ta den med ut i skogen, og et velplassert skudd bak øret.  Da slipper de veterinærkontoret som mange hunder kvier seg litt for.

Metoden er vel underordnet så lenge hunden ikke lider. Halvparten av mine hunder har fått nakkeskudd, de resterende en sprøyte. Hvilken metode har vært avgjort av muligheter og omstendigheter. Kun EN avliving var fryktelig, og da pga reaksjonen på bedøvelsesmiddelet -hunden ble akutt steinsjuk av selve bedøvelsen. Utover den ene gangen har vel jeg lidd mer enn hundene.

I vår tid kommer veterinærene hjem til oss og gjør dette her. Man trenger ikke ta hunden med på veterinærkontoret.

jarvi:

Det beste for hunden er å ta den med ut i skogen, og et velplassert skudd bak øret.  Da slipper de veterinærkontoret som mange hunder kvier seg litt for.

Er det ikke bare en treningssak (og godt lederskap) å få hunden til å like vetrinærkontoret da?

(Bare et lite sleivspark fra de av oss som ikke har våpenlisens og driver med jakt..)

jarvi:

Det beste for hunden er å ta den med ut i skogen, og et velplassert skudd bak øret.  Da slipper de veterinærkontoret som mange hunder kvier seg litt for.

tror at mye av "problemet" ligger i at for mange ikke tar den tunge og smertefulle prosessen det kan være å reflektere over hvorfor man tar de valg man tar. Det er så uendelig mye lettere og mindre smertefult å bare fortrenge og skyve det smertefulle foran seg. Da handler det også mest om hva som er ubehagelig og smertefult for eier, ikke hunden. 

For meg ville det vært svært smertefult å betrakte at Jerko grunnet sykdom / lidelser ikke hadde vært istand til å utøve sin personlighet og egenskaper osv. Det å se på hunden at den gjerne vil og at den har ulike behov den behøver å få dekt, men som den ikke er istand til det, er utrolig vanskelig å se på. Det hadde jeg ikke vært istand til, og ville derfor heller i respekt for hunden latt den få slippe. Også det er selvsagt en tung avgjørelse, men alternativet er for meg så uendelig mye værre.

Som om jeg skulle sagt det selv:)

Ah, Canis ville ikke at jeg skulle sitere det utfyllende innlegget ditt Jerko:)

Og til resten, det plager meg fremdeles at jeg presterte å skrive iNNstinkt i mitt forrige innlegg.

Målløs Jerko?

Sol og varme kan ha den effekten på noen..... bra å få kjølt seg ned igjen på isholka her da ;)

Blir litt som jeg skrev i en annen tråd her: litt kynisk,men likefullt realiteten;det handler nok om å gi slipp,tenke på hundens beste,ikke vårt..

..for hunden er forskjellen mellom "likeglad sprøyte" og avliving at den ikke vokner igjen etter den siste..

..mye handler nok mer om våre følelser enn hundens..

jarvi:

Det beste for hunden er å ta den med ut i skogen, og et velplassert skudd bak øret.  Da slipper de veterinærkontoret som mange hunder kvier seg litt for.

sådasåda,enkelte ting snakker vi ikke om på forum min gode venn,det er yngre og mer siviliserte folk her og;-D

Pelskåpa:

Målløs Jerko?

Sol og varme kan ha den effekten på noen..... bra å få kjølt seg ned igjen på isholka her da ;)

Angelcharm:

jarvi:

Det beste for hunden er å ta den med ut i skogen, og et velplassert skudd bak øret.  Da slipper de veterinærkontoret som mange hunder kvier seg litt for.

Men det er vel lite realistisk å tro, at mennesker som ikke engang greier å se at hunden bør får slippe, eller som velger ut i fra egne følelser fremfor hundens behov.. skulle være både emosjonellt og praktisk i stand til å ta den med ut i skogen å gi den et nakkeskudd?

Jeg har ingen tro på det, nei.  Det er ikke så mange som klarer å skyte sin egen hund uansett , men bruker man et par dager og manner seg opp går det helt greit.

(Forøvrig er det også blitt forbudt, men det er nå så...)

jarvi:

Angelcharm:

jarvi:

Det beste for hunden er å ta den med ut i skogen, og et velplassert skudd bak øret.  Da slipper de veterinærkontoret som mange hunder kvier seg litt for.

Men det er vel lite realistisk å tro, at mennesker som ikke engang greier å se at hunden bør får slippe, eller som velger ut i fra egne følelser fremfor hundens behov.. skulle være både emosjonellt og praktisk i stand til å ta den med ut i skogen å gi den et nakkeskudd?

Jeg har ingen tro på det, nei.  Det er ikke så mange som klarer å skyte sin egen hund uansett , men bruker man et par dager og manner seg opp går det helt greit.

Hvilken metode man velger, er vel egentlig ikke det viktigste.. så lenge det skjer på en måte som ivaretar hunden. Men først må man jo ha tenkt igjennom prosessen på en slik måte, at man faktisk SER når nok er nok. Og det er kanskje det jeg føler det skorter mest ift. Altså at mange utsetter og utsetter avgjørselsen..og som regel er det hunden som "betaler" for det....

Nå har det kommet mange gode svar i denne tråden... Men hvor er alle de som mener at man skal prøve ALT, de som mener at hunden omtrent skal leve til den bikker av seg selv... de som danner grunnlaget for artikkelen? Det hadde vært fint å balansere argumentasjonen med å høre hvorfor dere evt mener det er riktig? Jeg ser jo i forskjellige tråder, at det finnes mange som mener det, også her inne?