Kaisi:

 

 

 

Det med "mettet på sosialt samvær" er et tema som går rett inn i fjelltur-diskusjonen. Hjemme føler jeg at det er slik. Jeg jobber ca 3 dager i uka borte,og resten hjemme. Jeg har altså rikelig tid til samvær med bikkjene, men hjemme har jeg inntrykk av at de ikke bryr seg så mye om hva jeg holder på med, annet enn når vi skal på tur eller gjøre andre aktiviteter sammen. Og det synes jeg er fint. Det er greit at bikkjene ikke er med i dusjen - de har ikke interesse av det heller. Eller på kjøkkenet når jeg skal mekke middag. Og sitter jeg ved PC´en kommer bikkjene og ber meg om å slippe dem ut, så de kan finne på noe artigere der.

Det er akkurat dette som er så annerledes på fjellturen. Da er vi mer sammen - 100 % av tiden. Likevel er de mer interessert i å være sammen med meg. Da er de ikke mettet på samvær. De vil være med ned til vannet å bade (eller vasse da - det er tross alt polarhunder vi snakker om). Middagen både tilberedes og spises i nesehøyde, så da må hundene finne ut av hvilke sosiale regler som gjelder for kokkelering og spising. PC´en er igjen hjemme og kanskje er fiskestanga med i stedet. Og fisking må læres, f.eks. at den dingsen som kastes ut i vannet ikke skal jaktes på. Spenningen ligger i om fisken er så liten at den blir bikkjemat, eller om den er så stor at den blir menneskemat. Slik lærer hunden meg å kjenne - om hva som er mine preferanser og regler. Jeg på min side lærer mye om hva som er hundens preferanser, styrker og svakheter. Det at hunden ikke er mettet på sosialt samvær med meg er nettopp fordi jeg, på tur, hele tiden driver med noe som ligger nært opp til dens medfødte interesser... Ja, interessen for samvær er nært knyttet til aktivitetene, men jeg tror jo at mengden samvær, og at samværet oppleves interessant i seg selv, knytter oss nærmere sammen, bygger tillitsforhold osv.. Fra psykologien er det kjent at indre motivasjon (den som er knyttet til selve aktiviteten) er langt sterkere enn ytre motivasjon (den som oppstår pga. ytre belønningssystemer). Det at jeg er turleder som styrer aktivitetene tror jeg gjør at hundene får gode følelser og gode bånd til meg.

Men jeg skal ikke overvurdere dette - jeg tror ikke at dette alene løser trenings- og samværsproblemer i alle andre settinger, men at det gir et bedre grunnlag, det tror jeg...

(og igjen: jeg tror ikke at dette er eneste måten å få det til på, bare at det er en setting der forutsetningene er spesielt gode nettopp fordi samværet er bygd på hundens indre motivasjon).

For meg handler "mettet på sosialt samvær" om at hun ikke anser kos og ros fra meg som forsterkere av særlig høy kvalitet. Kanskje fordi hun er "lært opp" på godbiter og lek som belønning. Hun ELSKER kos, og vi har god kontakt, men gjør hun noe riktig og jeg sier "bra" for deretter å klappe henne, så vrir hun hodet bort; "takk skal du f... meg ha - jeg vil ikke ha kos - jeg vil ha godbit!". Men om vi tar en pause og jeg setter meg på en stein, så kommer hun logrende bort og setter seg tett inntil meg og vil svært gjerne ha kos. 

Kaisi:

Pjåtten:

belgerine:

jarvi:

Du understreker nok en gang det jeg hevder.  Hvis man ikke er enig i at f eks en måned på vidda, eller 2 uker i telt i skogen ikke har innvirkning på relasjonen hund - eier så sier det meg en del om den grunnleggende forståelsen for hunden som sosialt vesen og evnen hunden har til samkvem med oss.  Men ok, det er greit.

 

Og det forteller alle andre en del om ditt hundehold også.

Min hund er med meg hele tiden. Og jeg vet at både jeg og hunden er heldige. Men poenget er at den er mettet på sosialt samvær med meg om man kan kalle det deprivasjon på det. Whats the big deal liksom? Vi er jo sammen hele tiden uansett.

Sett bikkja i isolat og la den jobbe for x antall sekunder med eieren før døren lukkes igjen. Da kan vi snakke om sosiale forsterkere. Mer velfungerende er vel stort sett sosial kontakt med andre- fremmede, andre hunder, løpetisper osv. Ikke fordi de har noen bedre relasjon til hunden enn det eieren har....

 

Jeg skjønner ikke hva du mener med at hunden er mettet på sosialt samvær. Jeg bruker mye tid på å rose og kose med hunden i mange situasjoner og etter min erfaring så virker rosen bedre og bedre jo mer jeg roser og jobber med dette. Den må på en måte bygges opp og jeg synes ikke hunden blir mettet. Jeg tror ikke isolat e.l. har særlig god effekt.

Men det er jeg som skal ta initiativet til kos. Med dette mener jeg at jeg tror ikke man ikke kan gi hunden for mye oppmerksomhet når du velger å fokusere på hunden. Dersom jeg imidlertid driver med noe annet og ikke har oppmerksomheten rettet mot hunden, så overser jeg den fullstendig. Dersom jeg gir etter her, så tror jeg kanskje det kan ha en negativ effekt.

 

Det med "mettet på sosialt samvær" er et tema som går rett inn i fjelltur-diskusjonen. Hjemme føler jeg at det er slik. Jeg jobber ca 3 dager i uka borte,og resten hjemme. Jeg har altså rikelig tid til samvær med bikkjene, men hjemme har jeg inntrykk av at de ikke bryr seg så mye om hva jeg holder på med, annet enn når vi skal på tur eller gjøre andre aktiviteter sammen. Og det synes jeg er fint. Det er greit at bikkjene ikke er med i dusjen - de har ikke interesse av det heller. Eller på kjøkkenet når jeg skal mekke middag. Og sitter jeg ved PC´en kommer bikkjene og ber meg om å slippe dem ut, så de kan finne på noe artigere der.

Det er akkurat dette som er så annerledes på fjellturen. Da er vi mer sammen - 100 % av tiden. Likevel er de mer interessert i å være sammen med meg. Da er de ikke mettet på samvær. De vil være med ned til vannet å bade (eller vasse da - det er tross alt polarhunder vi snakker om). Middagen både tilberedes og spises i nesehøyde, så da må hundene finne ut av hvilke sosiale regler som gjelder for kokkelering og spising. PC´en er igjen hjemme og kanskje er fiskestanga med i stedet. Og fisking må læres, f.eks. at den dingsen som kastes ut i vannet ikke skal jaktes på. Spenningen ligger i om fisken er så liten at den blir bikkjemat, eller om den er så stor at den blir menneskemat. Slik lærer hunden meg å kjenne - om hva som er mine preferanser og regler. Jeg på min side lærer mye om hva som er hundens preferanser, styrker og svakheter. Det at hunden ikke er mettet på sosialt samvær med meg er nettopp fordi jeg, på tur, hele tiden driver med noe som ligger nært opp til dens medfødte interesser... Ja, interessen for samvær er nært knyttet til aktivitetene, men jeg tror jo at mengden samvær, og at samværet oppleves interessant i seg selv, knytter oss nærmere sammen, bygger tillitsforhold osv.. Fra psykologien er det kjent at indre motivasjon (den som er knyttet til selve aktiviteten) er langt sterkere enn ytre motivasjon (den som oppstår pga. ytre belønningssystemer). Det at jeg er turleder som styrer aktivitetene tror jeg gjør at hundene får gode følelser og gode bånd til meg.

Men jeg skal ikke overvurdere dette - jeg tror ikke at dette alene løser trenings- og samværsproblemer i alle andre settinger, men at det gir et bedre grunnlag, det tror jeg...

(og igjen: jeg tror ikke at dette er eneste måten å få det til på, bare at det er en setting der forutsetningene er spesielt gode nettopp fordi samværet er bygd på hundens indre motivasjon).

Veldig interessant det du skriver. Og jeg synes den er artig den koblingen mellom "godbit/ikke godbit" og fjelltur (som i hvertfall danner seg i mitt hode).

Jeg har aldri hørt om dette fra psykologien om indre og ytre motivasjon. Men det gir god mening. Jeg skal ta det med meg som en tese, kanskje er det dette som gjør at jeg føler jeg har bedre kontakt med hunden når jeg får den til å jobbe for ros sammen med meg, enn når godbitene "distraherer"?

Normanna:

Kaisi:

 

 

 

Det med "mettet på sosialt samvær" er et tema som går rett inn i fjelltur-diskusjonen. Hjemme føler jeg at det er slik. Jeg jobber ca 3 dager i uka borte,og resten hjemme. Jeg har altså rikelig tid til samvær med bikkjene, men hjemme har jeg inntrykk av at de ikke bryr seg så mye om hva jeg holder på med, annet enn når vi skal på tur eller gjøre andre aktiviteter sammen. Og det synes jeg er fint. Det er greit at bikkjene ikke er med i dusjen - de har ikke interesse av det heller. Eller på kjøkkenet når jeg skal mekke middag. Og sitter jeg ved PC´en kommer bikkjene og ber meg om å slippe dem ut, så de kan finne på noe artigere der.

Det er akkurat dette som er så annerledes på fjellturen. Da er vi mer sammen - 100 % av tiden. Likevel er de mer interessert i å være sammen med meg. Da er de ikke mettet på samvær. De vil være med ned til vannet å bade (eller vasse da - det er tross alt polarhunder vi snakker om). Middagen både tilberedes og spises i nesehøyde, så da må hundene finne ut av hvilke sosiale regler som gjelder for kokkelering og spising. PC´en er igjen hjemme og kanskje er fiskestanga med i stedet. Og fisking må læres, f.eks. at den dingsen som kastes ut i vannet ikke skal jaktes på. Spenningen ligger i om fisken er så liten at den blir bikkjemat, eller om den er så stor at den blir menneskemat. Slik lærer hunden meg å kjenne - om hva som er mine preferanser og regler. Jeg på min side lærer mye om hva som er hundens preferanser, styrker og svakheter. Det at hunden ikke er mettet på sosialt samvær med meg er nettopp fordi jeg, på tur, hele tiden driver med noe som ligger nært opp til dens medfødte interesser... Ja, interessen for samvær er nært knyttet til aktivitetene, men jeg tror jo at mengden samvær, og at samværet oppleves interessant i seg selv, knytter oss nærmere sammen, bygger tillitsforhold osv.. Fra psykologien er det kjent at indre motivasjon (den som er knyttet til selve aktiviteten) er langt sterkere enn ytre motivasjon (den som oppstår pga. ytre belønningssystemer). Det at jeg er turleder som styrer aktivitetene tror jeg gjør at hundene får gode følelser og gode bånd til meg.

Men jeg skal ikke overvurdere dette - jeg tror ikke at dette alene løser trenings- og samværsproblemer i alle andre settinger, men at det gir et bedre grunnlag, det tror jeg...

(og igjen: jeg tror ikke at dette er eneste måten å få det til på, bare at det er en setting der forutsetningene er spesielt gode nettopp fordi samværet er bygd på hundens indre motivasjon).

Kanskje er det forskjell på å ha en og flere hunder. Min er aldri "mettet på sosialt samvær" i betydningen at hun selv velger å ikke være sammen med meg (med unntak av når hun er strømetrøtt om kvelden - da går hun ofte og legger seg på soverommet selv om jeg er i stuen). 

For meg handler "mettet på sosialt samvær" om at hun ikke anser kos og ros fra meg som forsterkere av særlig høy kvalitet. Kanskje fordi hun er "lært opp" på godbiter og lek som belønning. Hun ELSKER kos, og vi har god kontakt, men gjør hun noe riktig og jeg sier "bra" for deretter å klappe henne, så vrir hun hodet bort; "takk skal du f... meg ha - jeg vil ikke ha kos - jeg vil ha godbit!". Men om vi tar en pause og jeg setter meg på en stein, så kommer hun logrende bort og setter seg tett inntil meg og vil svært gjerne ha kos. 

Her beskriver du akkurat det jeg synes er negativt med å være for raus med godbitene. Jeg bruker nå nesten ingen godbiter og hunden, som tidligere har gjort akkurat som din, setter stor pris på rosen og kosen i slike situasjoner.

Må legge til at jeg ikke trener avanserte lydighetsøvelser. Det eneste jeg trener er innkalling, sitt og ligg, gå bak, og at hunden skal være løs rundt meg og ikke bry seg om forstyrrelsene rundt.

Kaisi:

 

Det med "mettet på sosialt samvær" er et tema som går rett inn i fjelltur-diskusjonen. Hjemme føler jeg at det er slik. Jeg jobber ca 3 dager i uka borte,og resten hjemme. Jeg har altså rikelig tid til samvær med bikkjene, men hjemme har jeg inntrykk av at de ikke bryr seg så mye om hva jeg holder på med, annet enn når vi skal på tur eller gjøre andre aktiviteter sammen. Og det synes jeg er fint. Det er greit at bikkjene ikke er med i dusjen - de har ikke interesse av det heller. Eller på kjøkkenet når jeg skal mekke middag. Og sitter jeg ved PC´en kommer bikkjene og ber meg om å slippe dem ut, så de kan finne på noe artigere der.

Det er akkurat dette som er så annerledes på fjellturen. Da er vi mer sammen - 100 % av tiden. Likevel er de mer interessert i å være sammen med meg. Da er de ikke mettet på samvær. De vil være med ned til vannet å bade (eller vasse da - det er tross alt polarhunder vi snakker om). Middagen både tilberedes og spises i nesehøyde, så da må hundene finne ut av hvilke sosiale regler som gjelder for kokkelering og spising. PC´en er igjen hjemme og kanskje er fiskestanga med i stedet. Og fisking må læres, f.eks. at den dingsen som kastes ut i vannet ikke skal jaktes på. Spenningen ligger i om fisken er så liten at den blir bikkjemat, eller om den er så stor at den blir menneskemat. Slik lærer hunden meg å kjenne - om hva som er mine preferanser og regler. Jeg på min side lærer mye om hva som er hundens preferanser, styrker og svakheter. Det at hunden ikke er mettet på sosialt samvær med meg er nettopp fordi jeg, på tur, hele tiden driver med noe som ligger nært opp til dens medfødte interesser... Ja, interessen for samvær er nært knyttet til aktivitetene, men jeg tror jo at mengden samvær, og at samværet oppleves interessant i seg selv, knytter oss nærmere sammen, bygger tillitsforhold osv.. Fra psykologien er det kjent at indre motivasjon (den som er knyttet til selve aktiviteten) er langt sterkere enn ytre motivasjon (den som oppstår pga. ytre belønningssystemer). Det at jeg er "turleder" som styrer aktivitetene tror jeg gjør at hundene får gode følelser og gode bånd til meg.

Jeg tror at dette er så enkelt å få til på fjellturen både fordi det er så få forstyrrelser og fordi eier kobler av og fokuserer på hunden. Jeg tror også fint man kan overføre dette til hverdagen, men det er mye mer krevende. For å provosere; det er enkelt å ha godt lederskap på fjellet

Pjåtten:

Jeg har aldri hørt om dette fra psykologien om indre og ytre motivasjon. Men det gir god mening. Jeg skal ta det med meg som en tese, kanskje er det dette som gjør at jeg føler jeg har bedre kontakt med hunden når jeg får den til å jobbe for ros sammen med meg, enn når godbitene "distraherer"?

Jeg bør legge til at aktiviteter som er forsterket med ytre belønninger kan endres: dvs. at aktiviteter som i en fase er ytre motivert senere kan bli indre motivert (fordi man gjennom lang tids belønning knytter motivasjonen direkte til aktiviteten). Likevel er indre motiverte aktiviteter noe som man typisk velger av seg selv og ikke må oppmuntres til. Vi kjenner det jo godt igjen selv gjennom hobbyer og arbeidoppgaver vi kan drive med i en evighet uten noen som helst ytre  belønning... belønningen ligger i å få drive med aktiviteten...

Pjåtten:

 

Jeg tror at dette er så enkelt å få til på fjellturen både fordi det er så få forstyrrelser og fordi eier kobler av og fokuserer på hunden. Jeg tror også fint man kan overføre dette til hverdagen, men det er mye mer krevende. For å provosere; det er enkelt å ha godt lederskap på fjellet

He, he, nei der er jeg sterkt uenig, du. Med polarhunder med sterkt jaktinstinkt er det nok vel så mye "forstyrrelser" på fjellet som i en bypark. Det betyr at med de hundene jeg har nå, blir det nesten bare fjellturer i bånd. Og jeg skal ikke skryte på meg noe god kontroll på tispa mi som klikker helt om hun kommer i jaktmodus, dvs. jeg kan skryte på meg god innkalling i alle situasjoner som ikke har med jakt/mat/bytte¨å gjøre. På tross av at turene foregår med bånd kan jeg stå inne for det jeg har skrevet tidligere.

Pjåtten: Jeg har aldri hørt om dette fra psykologien om indre og ytre motivasjon. Men det gir god mening. Jeg skal ta det med meg som en tese, kanskje er det dette som gjør at jeg føler jeg har bedre kontakt med hunden når jeg får den til å jobbe for ros sammen med meg, enn når godbitene "distraherer"?

Aase_Lange:

belgerine: Men- jeg definerer ros som verbal oppmuntring, og skiller der fra "oppmerksomhet", eller sosiale forsterkere, som jeg egentlig ikke tenker på som et fungerende alternativ, pga. min hunds metting. Skjønner at den er verre å forstå da :p Som noen få hunder kan respondere noe på. Oppmerksomhet altså. Mot alle hunder som responderer på ros som betinger for negativ forsterkning. Kan man si det sånn egentlig? Du skjønner hva jeg mener?

Skjønner hva du mener, og det er et viktig poeng at verbal oppmerksomhet/oppmuntring er en SVAK positiv forsterker for de aller, aller fleste hunder i de aller, aller fleste situasjoner. 

Tar ikke helt skillet mellom verbal oppmuntring og oppmerksomhet som sosial forsterker - er ikke førstnevnte en underkategori av førstnevnte? Gitt at vi snakker om korrekt pregede tamhunder, som da svært tidlig skjønner hva det "betyr" når et menneske snakker i hyggelig tonefall (at det tilsvarer en hund som viser affiliativt kroppspråk)?

Riktignok, men betinget slik som jeg ser det. :-) Men korrekt pregede tamhunder, er ikke dette nettopp der de lærer kroppsspråket vårt, og betydningen av rosen? De lærer også at oppmerksomhet er positivt, og fører som regel noe OK med seg? Da kan det ikke bli en primærforsterker- for meg.

Ville hunden jobbet for ros, eller kjefti for den saks skyld, hvis den aldri var parret med verken forsterkning eller straff? Det tror ikke jeg.

Uenig, men det kommer an på hunden og situasjonen. Det er uansett en fryktelig dårlig idé å *basere* treningen på bare ros (eller kjeft!). :) Det er jeg veldig enig i. Det står vel noen linjer i Målrettet miljøarbeid om ros som betinget forsterker hvis jeg ikke husker helt feil, hva tror du om dem?

Ifølge enkelte har jeg nå strengt tatt mistet muligheten til å teste dette formelt, ettersom jeg har gjort slemme ting med hunden min noen ganger i løpet av disse 2 årene *flir* og hele vår relasjon dermed visstnok er preget av den stadig nærværende trusselen om fremtidig ekkelhet *himle*, men jeg mener bestemt at Ridder ville la seg shape (i en uforstyrret situasjon) kun gjennom verbal oppmuntring. Og at dette var tilfelle da jeg fikk ham i hus ved 8 ukers alder.

I dag ville nok dette fungert *best* etter en kort deprivasjon, f.eks. rett etter at han hadde vært forvist til å sove på et annet rom enn meg, eller etter at jeg hadde sittet noen timer foran PCen ;) . Men han kan jobbe for et smil og litt skryt, javisst. Nå er akkurat denne hunden ualminnelig (synes jeg, det forundrer meg stadig) umettelig på alle former for sosial kontakt, da. Han blir i prinsippet aldri mettet på sånt. Kanskje litt på linje med at han fortsatt ville latt seg forsterke av klikk + godbit selv en god stund etter at han var så fysisk mett at han måtte la maten bli liggende igjen på bakken.... (jemini hvor jeg elsker lettbelønnede hunder!!) Oh yes! Mallen min kunne tilsynelatende gå program etter program på kun ros og kos. Men jeg mener fremdeles at det ikke var realiteten.. :-)

Derfor tenker jeg på den som betinget. Om man roser foran hver straff, og kjefter foran hver forsterkning (altså at man hypotetisk hadde klart å gjennomføre noe slikt), ville ikke status bli omvendt? Ergo betinget? 

Jo, men dét er ikke noe argument, ettersom man like gjerne kan betinge søtsmak som aversivt og elektriske støt som positive forsterkere (rotteforsøk). Mange hunder som synes at å få stappet en leke i trynet av en overivrig "nå skal vi kose oss dere!"-fører er ekkelt også, uten at det betyr at lek ikke ofte er en flott belønning... ;-) Oi! Kan du linke eller tipse om lesestoff på disse forsøkene?  Men.. Du mener betingede forsterkere, ikke primærforsterkere? :-) Man kan ikke betinge frem en primørforsterker? Poenget er jo nettopp at som søtsmaken er betinget aversiv så er rosen betinget.. Hva er synonymet jeg er ute etter? Hyggelig? :-p Dersom eletriske støt ikke lenger ble fulgt av en forsterker (mat?)?

Tror ikke vi er så veldig uenige, akkurat. Men jeg synes det er greit å, for å ta en Gro, "ha flere tanker i hodet samtidig" og skille mellom hovedregelen (å bruke *bare* ros/sosiale forsterkere funker ræva som eneste belønning i de aller fleste treningssituasjoner) og individvariasjonene (noen hunder verdsetter skryt osv. minst like mye som en litt kjedelig godbit - kanskje mer i visse situasjoner; tilsvarende men omvendt, noen hunder synes all fysisk kontakt (kos) utenfor gitte settinger er *direkte aversivt*). Ja, det er sant. Og det er vanskelig :-p Jeg har ihvertfall lett for å låse meg i en bane: SÅNN er det, og så klarer jeg ikke tenke utenfor boksen.

Moral: Hunden bestemmer hva som er hyggelig vs. ekkelt der og da, alltid, og det kan forandre seg fra time til time, for ikke å snakke om fra hund til hund. 

Hvilket fører til neste moral, som jeg har vurdert å få tatovert et sted: Jeg må trene "den hunden jeg har foran meg" . Som altså ikke alltid samsvarer med den hunden som bor inni hodet mitt. :-D Den setningen skal jeg jammen meg skrive ned. :p

 

Pjåtten:

belgerine:

jarvi:

Du understreker nok en gang det jeg hevder.  Hvis man ikke er enig i at f eks en måned på vidda, eller 2 uker i telt i skogen ikke har innvirkning på relasjonen hund - eier så sier det meg en del om den grunnleggende forståelsen for hunden som sosialt vesen og evnen hunden har til samkvem med oss.  Men ok, det er greit.

 

Og det forteller alle andre en del om ditt hundehold også.

Min hund er med meg hele tiden. Og jeg vet at både jeg og hunden er heldige. Men poenget er at den er mettet på sosialt samvær med meg om man kan kalle det deprivasjon på det. Whats the big deal liksom? Vi er jo sammen hele tiden uansett.

Sett bikkja i isolat og la den jobbe for x antall sekunder med eieren før døren lukkes igjen. Da kan vi snakke om sosiale forsterkere. Mer velfungerende er vel stort sett sosial kontakt med andre- fremmede, andre hunder, løpetisper osv. Ikke fordi de har noen bedre relasjon til hunden enn det eieren har....

Jeg skjønner ikke hva du mener med at hunden er mettet på sosialt samvær. Jeg bruker mye tid på å rose og kose med hunden i mange situasjoner og etter min erfaring så virker rosen bedre og bedre jo mer jeg roser og jobber med dette. Den må på en måte bygges opp og jeg synes ikke hunden blir mettet. Jeg tror ikke isolat e.l. har særlig god effekt.

Men det er jeg som skal ta initiativet til kos. Med dette mener jeg at jeg tror ikke man ikke kan gi hunden for mye oppmerksomhet når du velger å fokusere på hunden. Dersom jeg imidlertid driver med noe annet og ikke har oppmerksomheten rettet mot hunden, så overser jeg den fullstendig. Dersom jeg gir etter her, så tror jeg kanskje det kan ha en negativ effekt.

Oi? Sånn har ikke jeg opplevd det :-) Hunden min er som sagt med meg hele tiden. Og grunnen til at hun kan være det er selvfølgelig at hund holder seg med meg, jeg trenger ikke passe på henne. Jeg jobber med det jeg skal, jeg har ikke tid til å holde øye med henne. Hun må passe på hvor jeg går, for jeg gir ikke noe signal eller hint om at nå går jeg. Før hun skjønte det glemte jeg faktisk bikkja hist og her. Kom hjem og lukket opp for å slippe bikkja ut- oi, ingen hund.. I forkant har hun selvfølgelig lært å ikke "plage andre" og hilse uten frisignal osv. Da kommer hun og hopper ivrig og kanskje småkviner litt mens hun tigger om lov til å løpe bort. Og jeg blir obs på både bikkja og evt. folk og hunder som måtte komme. Jeg tar jo veldig notis av hunden når hun tar kontakt. Det er hadde vært unaturlig for meg å ikke gjøre det- men kanskje noe av grunnen til den manglende effekten av oppmerksomhet kan ligge i at hun trenger ikke vente på den, hun får den akkurat når hun trenger? Hun maser jo ikke. Hun sier ifra når det er noe, det har aldri blitt problematisk, eller masete. :)

Jeg bruker jo ros masse. Men det er "alltid" i forbindelse med en forsterker. Dersom jeg roser med "treningsrosen" min (jeg er så enormt dårlig på å holde meg til ja/bra ect. liknende kort og konsis betinget forsterker, det blir gjerne bare et hyl eller en gurglelyd, og det fungerer det) så lyser bikkja opp i forventning. Dersom forsterker uteblir legger hun ørene, slikker seg rundt munnen, trekker munnvikene og blir "lang" i ansiktet og blir skuffet, eller snurt. Ikke usikker. Maken til lureri. Dersom jeg roser med den rolige "så fin du er gullet, flink jente det" så ser hun kort på meg, gir et halvt halesveiv og sier "du er ganske hyggelig du også" og har samtidig sjekket ut at det ikke var noen "spesielt" jeg ville med å ta kontakt med henne. Fortsetter jeg å rose (mase..) så ser hun dumt på meg. Hva er det egentlig du vil? Jeg har aldri prøvd ut hvor lenge jeg kan forsterke oppmerksomheten mot meg med bare prat/ros, og det er sikkert en stund, men jeg er like sikker på at hun til slutt hadde sukket og gått og lagt seg. :)

Jeg mente ikke at hun ikke har interesse i meg, eller hvor jeg er eller hva jeg driver med. Det lønner seg nemlig å ha. Men hun har ikke særlig interesse i rosen min, ihvertfall når hun vet at det ikke er annet enn kjedelige "bølgeskvalp" uten mål og mening. Jeg leste en gang at vi skulle sammenlikne menneskenes lyder i hundenes ører som bølgeskvalp i våre. :-)

Jeg følte kanskje ikke jeg fikk forklart så godt, skjønte du noe mer likevel?

Jeg må bare skyte inn at dette med atferder som blir lært inn med PF og der man siden tynner ut forsterkningsskjemaet mer og mer, og til slutt til ingen belønning, da har man ikke forutsetninger for å vedlikeholde atferden med PF. Den blir ekstingvert. Så det som som regel vedlikeholder atferden da er NF/PS.

Hvis ikke snakker vi om en læringsmessig umulighet?

belgerine:

Jeg må bare skyte inn at dette med atferder som blir lært inn med PF og der man siden tynner ut forsterkningsskjemaet mer og mer, og til slutt til ingen belønning, da har man ikke forutsetninger for å vedlikeholde atferden med PF. Den blir ekstingvert. Så det som som regel vedlikeholder atferden da er NF/PS.

Hvis ikke snakker vi om en læringsmessig umulighet?

syvendefar:

 

Pjåtten: Jeg har aldri hørt om dette fra psykologien om indre og ytre motivasjon. Men det gir god mening. Jeg skal ta det med meg som en tese, kanskje er det dette som gjør at jeg føler jeg har bedre kontakt med hunden når jeg får den til å jobbe for ros sammen med meg, enn når godbitene "distraherer"?

Jeg skal ikke være bastant her, men det finns hunder som jobber for selve aktivitetens skyld, at belønning i mange sammenhenger er underordnet det å få jobbe.

 

Normanna:

syvendefar:

Pjåtten: Jeg har aldri hørt om dette fra psykologien om indre og ytre motivasjon. Men det gir god mening. Jeg skal ta det med meg som en tese, kanskje er det dette som gjør at jeg føler jeg har bedre kontakt med hunden når jeg får den til å jobbe for ros sammen med meg, enn når godbitene "distraherer"?

Jeg skal ikke være bastant her, men det finns hunder som jobber for selve aktivitetens skyld, at belønning i mange sammenhenger er underordnet det å få jobbe.

Men man må vel ha brukt en form for belønning for å motivere hunden til å jobbe i starten? Min kan også i visse tilfelle "jobbe for å jobbe", men alt er jo lært inn vha PF.

syvendefar:

Normanna:

syvendefar:

Pjåtten: Jeg har aldri hørt om dette fra psykologien om indre og ytre motivasjon. Men det gir god mening. Jeg skal ta det med meg som en tese, kanskje er det dette som gjør at jeg føler jeg har bedre kontakt med hunden når jeg får den til å jobbe for ros sammen med meg, enn når godbitene "distraherer"?

Jeg skal ikke være bastant her, men det finns hunder som jobber for selve aktivitetens skyld, at belønning i mange sammenhenger er underordnet det å få jobbe.

Men man må vel ha brukt en form for belønning for å motivere hunden til å jobbe i starten? Min kan også i visse tilfelle "jobbe for å jobbe", men alt er jo lært inn vha PF.

Ja selvfølgelig :) men etterhvert ble det mer som om at selve jobbinga var motivasjon nok til å jobbe.

Jeg vil si nei, det kommer an på jobben, og det er her forskjellen på ytre og indre motivasjon viser seg. En labrador som av seg selv plukker opp en flaske og bærer på den gjør det fordi den har en indre motivasjon for det. Den trenger ikke PF for å bære rundt på flasker. Når vi mennesker begynner å kalle det "apport" og stiller detaljerte krav til jobben, ja da må vi inn med PF. Da får hunden ytre motivasjon for å bære på vår måte, og med PF over tid vil den kanskje bli indre motivert for å bære på vår måte. Likevel vil dette være lettere å få til med en labrador enn med mange andre raser fordi den er indre motivert for bæringen. Med en trekkhund er det kanskje minst like lett å forstå forskjellen??...

Eller misforsto jeg dere nå?

Kaisi:

 

 

 

Jeg vil si nei, det kommer an på jobben, og det er her forskjellen på ytre og indre motivasjon viser seg. En labrador som av seg selv plukker opp en flaske og bærer på den gjør det fordi den har en indre motivasjon for det. Den trenger ikke PF for å bære rundt på flasker. Når vi mennesker begynner å kalle det "apport" og stiller detaljerte krav til jobben, ja da må vi inn med PF. Da får hunden ytre motivasjon for å bære på vår måte, og med PF over tid vil den kanskje bli indre motivert for å bære på vår måte. Likevel vil dette være lettere å få til med en labrador enn med mange andre raser fordi den er indre motivert for bæringen. Med en trekkhund er det kanskje minst like lett å forstå forskjellen??...

Eller misforsto jeg dere nå?

syvendefar:

belgerine:

Jeg må bare skyte inn at dette med atferder som blir lært inn med PF og der man siden tynner ut forsterkningsskjemaet mer og mer, og til slutt til ingen belønning, da har man ikke forutsetninger for å vedlikeholde atferden med PF. Den blir ekstingvert. Så det som som regel vedlikeholder atferden da er NF/PS.

Hvis ikke snakker vi om en læringsmessig umulighet?Jeg vet ikke om jeg er helt med :) Ved ekstingsjon dersom hunden forventer belønning, så ja, ellers har jeg hatt et par bikkjer som - slik jeg så det var belønningen nok å få arbeide. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. For min siste hund, en tsjekkoslovakisk ulvehund var f eks sporarbeid helt toppers - men ved sporslutt var det liksom bikkja signalerte at "hva - var det slutt nå"?

Jeg har også en sånn en, som ikke tar sporslutt for et nei. Jeg prøvde allverdens forsterkere jeg kunne komme på, men var sporet for kort ville hun ikke høre snakk om, hun skulle videre. Jeg økte tidlig i treningen fra 100m spor til 1000m over natten, for å "mette" dette behovet hun tydeligvis hadde. Jeg hadde ikke innlæring som gikk på at hun så figuranter gå ut, eller at hun ble forlatt, jeg gikk egne spor og fulgte noen meter bak henne. I praksis ble det jo til at jeg straffet et bra spor- med å avslutte det. For ikke å snakke om når vi kommer over verdens beste ting: rådyrspor! Helr bananas og vibrerer i iver. Hun følger dem noen meter og stresser mellom sporet og meg, og tigger om at jeg skal følge etter. Uten at hun noen gang har sett et rådyr (som jeg vet?) eller har vært trent på viltspor.

Jeg konkluderer med at sporene er selvforsterkende for hunden min. Mine spor mest sannsynlig med premack, mens rådyrspor er en primærforsterker for henne (med mindre det har skjedd en læring her jeg ikke har fått med meg?). Jeg kunne gått en ganske heftig program og vedlikeholdt det med å slippe henne på ferske spor. Men den eneste praktiske måten jeg har fått brukt det på er å etter å ha fulgt IDspor gjennom rådyrterreng er å slippe henne så hun kan styrte rundt i rådyrluktene. Og det fant jeg ut etter at jeg hadde forsterket å gå IDspor dårlig- hun gikk bare mer og mer ufokusert, hang seg opp i disse rådyrsporene og jeg ble så frustrert at jeg bare tok av sele og line og surmulte tilbake til bilen- vi fikk ikke til noe som helst. Og det gjentok seg noen ganger, helt til jeg ble obs på hva jeg faktisk gjorde- jeg både tillot (forsterket) rådyrsnusing underveis, OG jeg gigabelønnet fæle spor med å slippe henne løs i de samme forbaska rådyrsporene. Ikke rart det gikk nedover. Men så ble jeg klar over tingenes tilstand, og da kunne jeg heldigvis snu på dem til min fordel :-p

Det ble lite fakta og mye om Cirka, men sånn oppsummert så forklarer jeg en tilsynelatende selvforsterkende energitap som noe som ligger dypere i hundens instinkter og drifter (har du bedre forslag til meg vil jeg gjerne ha?)- dersom det ikke er vedlikeholdt av premack og variable forsterkningsskjemaer da.

Feks. har jeg en bak-kommando når vi skal passere folk og fe på trange steder. Og frisignalet får bikkja til å styrte av sted som en tulling- JIIIPPIII, jeg er FRIIII! Og så går det bare en liten stund og så finner jeg henne tilbake bak meg. Og der går hun. Leeenge. Akkurat som om jeg har bedt henne om det. Jeg lurte til å begynne med på om hun hadde misforstått, og trodde jeg hadde bedt henne om det? Så jeg gav fri igjen? Og av sted føyk dyret. Før hun kom tilbake i posisjon. Frisignalet mitt har blitt så forsterkende at hun gir opp friheten- og muligheten til å styrte rundt som en tulling- til fordel for muligheten til frisignalet- som gir henne nøyaktig den samme muligheten.. Og da snakker vi vel Premack og hjernevask, variable forsterkningsskjemaer og en hundsk form for spillegalskap? Duer vil jo faktisk også ved rette skjemaene bruke mer energi på å hakke enn de får fra forstererene- de jobber seg ihjel. Som de som ruinerer seg på pengespill, osv.

Så om man får en "spillegal" hund på sitt, gå bak, eller whatever, så jo, det tenkte jeg ikke på. Jeg har jo det selv, så det burde jeg. Men- når det ikke ER noen forsterker bak, da kan man ikke snakke om det samme? Det er ikke noe forsterkningsskjema? Da har man ingenting å spille om? Og DA snakker jeg om læringsmessige umuligheter, som at hunden skal jobbe fordi den har et innebygget ønske om å behage fører eller noe sånt. Og gjør den tilsynelatende likevel det? Så konkluderer jeg med NF.

Kan jeg være inne på noe? :-)

Normanna:

Kaisi:

 

 

 

Jeg vil si nei, det kommer an på jobben, og det er her forskjellen på ytre og indre motivasjon viser seg. En labrador som av seg selv plukker opp en flaske og bærer på den gjør det fordi den har en indre motivasjon for det. Den trenger ikke PF for å bære rundt på flasker. Når vi mennesker begynner å kalle det "apport" og stiller detaljerte krav til jobben, ja da må vi inn med PF. Da får hunden ytre motivasjon for å bære på vår måte, og med PF over tid vil den kanskje bli indre motivert for å bære på vår måte. Likevel vil dette være lettere å få til med en labrador enn med mange andre raser fordi den er indre motivert for bæringen. Med en trekkhund er det kanskje minst like lett å forstå forskjellen??...

Eller misforsto jeg dere nå?

Og så kan man, vha PF, lære hunden å utføre en adferd som hunden I SEG SELV synes er belønning nok - når den mestrer det. Hunden har mao ingen indre motivasjon i utgangspunktet, men etter at vi har tilført en ytre motivasjon, finner ut at dette var så gøy at å få utføre er belønning nok. 

Jeg vet om en del som benytter slike "belønningskommandoer" mellom øvelsene i ringen, feks. sitte bamse.

Men jeg forstår ikke hvordan denne verdien kan vedlikeholdes UTEN forsterkere NOEN gang? Har du eksempler til meg? Jeg mener, om det er en "kkep going" kommando som signaliserer at do this and your reward is soon up, men en lært atferd i seg selv om IKKE skal ha noen forsterkning? Den SKAL jo ekstingveres??

Normanna:

Kaisi:

 

 

 

Jeg vil si nei, det kommer an på jobben, og det er her forskjellen på ytre og indre motivasjon viser seg. En labrador som av seg selv plukker opp en flaske og bærer på den gjør det fordi den har en indre motivasjon for det. Den trenger ikke PF for å bære rundt på flasker. Når vi mennesker begynner å kalle det "apport" og stiller detaljerte krav til jobben, ja da må vi inn med PF. Da får hunden ytre motivasjon for å bære på vår måte, og med PF over tid vil den kanskje bli indre motivert for å bære på vår måte. Likevel vil dette være lettere å få til med en labrador enn med mange andre raser fordi den er indre motivert for bæringen. Med en trekkhund er det kanskje minst like lett å forstå forskjellen??...

Eller misforsto jeg dere nå?

Og så kan man, vha PF, lære hunden å utføre en adferd som hunden I SEG SELV synes er belønning nok - når den mestrer det. Hunden har mao ingen indre motivasjon i utgangspunktet, men etter at vi har tilført en ytre motivasjon, finner ut at dette var så gøy at å få utføre er belønning nok. 

Ja, nettopp - som sagt kan ytre motivert atferd (gjennom PF) bli indre motivert atferd. Det ser vi jo på hunder som trenes i aktiviteter som i utgangspunktet er meningsløse for dem :-)

Kaisi:Eller misforsto jeg dere nå?

Kaisi:

Pjåtten:

belgerine:

jarvi:

Du understreker nok en gang det jeg hevder.  Hvis man ikke er enig i at f eks en måned på vidda, eller 2 uker i telt i skogen ikke har innvirkning på relasjonen hund - eier så sier det meg en del om den grunnleggende forståelsen for hunden som sosialt vesen og evnen hunden har til samkvem med oss.  Men ok, det er greit.

 

Og det forteller alle andre en del om ditt hundehold også.

Min hund er med meg hele tiden. Og jeg vet at både jeg og hunden er heldige. Men poenget er at den er mettet på sosialt samvær med meg om man kan kalle det deprivasjon på det. Whats the big deal liksom? Vi er jo sammen hele tiden uansett.

Sett bikkja i isolat og la den jobbe for x antall sekunder med eieren før døren lukkes igjen. Da kan vi snakke om sosiale forsterkere. Mer velfungerende er vel stort sett sosial kontakt med andre- fremmede, andre hunder, løpetisper osv. Ikke fordi de har noen bedre relasjon til hunden enn det eieren har....

 

Jeg skjønner ikke hva du mener med at hunden er mettet på sosialt samvær. Jeg bruker mye tid på å rose og kose med hunden i mange situasjoner og etter min erfaring så virker rosen bedre og bedre jo mer jeg roser og jobber med dette. Den må på en måte bygges opp og jeg synes ikke hunden blir mettet. Jeg tror ikke isolat e.l. har særlig god effekt.

Men det er jeg som skal ta initiativet til kos. Med dette mener jeg at jeg tror ikke man ikke kan gi hunden for mye oppmerksomhet når du velger å fokusere på hunden. Dersom jeg imidlertid driver med noe annet og ikke har oppmerksomheten rettet mot hunden, så overser jeg den fullstendig. Dersom jeg gir etter her, så tror jeg kanskje det kan ha en negativ effekt.

Det med "mettet på sosialt samvær" er et tema som går rett inn i fjelltur-diskusjonen. Hjemme føler jeg at det er slik. Jeg jobber ca 3 dager i uka borte,og resten hjemme. Jeg har altså rikelig tid til samvær med bikkjene, men hjemme har jeg inntrykk av at de ikke bryr seg så mye om hva jeg holder på med, annet enn når vi skal på tur eller gjøre andre aktiviteter sammen. Og det synes jeg er fint. Det er greit at bikkjene ikke er med i dusjen - de har ikke interesse av det heller. Eller på kjøkkenet når jeg skal mekke middag. Og sitter jeg ved PC´en kommer bikkjene og ber meg om å slippe dem ut, så de kan finne på noe artigere der.

Det er akkurat dette som er så annerledes på fjellturen. Da er vi mer sammen - 100 % av tiden. Likevel er de mer interessert i å være sammen med meg. Da er de ikke mettet på samvær. De vil være med ned til vannet å bade (eller vasse da - det er tross alt polarhunder vi snakker om). Middagen både tilberedes og spises i nesehøyde, så da må hundene finne ut av hvilke sosiale regler som gjelder for kokkelering og spising. PC´en er igjen hjemme og kanskje er fiskestanga med i stedet. Og fisking må læres, f.eks. at den dingsen som kastes ut i vannet ikke skal jaktes på. Spenningen ligger i om fisken er så liten at den blir bikkjemat, eller om den er så stor at den blir menneskemat. Slik lærer hunden meg å kjenne - om hva som er mine preferanser og regler. Jeg på min side lærer mye om hva som er hundens preferanser, styrker og svakheter. Det at hunden ikke er mettet på sosialt samvær med meg er nettopp fordi jeg, på tur, hele tiden driver med noe som ligger nært opp til dens medfødte interesser... Ja, interessen for samvær er nært knyttet til aktivitetene, men jeg tror jo at mengden samvær, og at samværet oppleves interessant i seg selv, knytter oss nærmere sammen, bygger tillitsforhold osv.. Fra psykologien er det kjent at indre motivasjon (den som er knyttet til selve aktiviteten) er langt sterkere enn ytre motivasjon (den som oppstår pga. ytre belønningssystemer). Det at jeg er "turleder" som styrer aktivitetene tror jeg gjør at hundene får gode følelser og gode bånd til meg.

Men jeg skal ikke overvurdere dette - jeg tror ikke at dette alene løser trenings- og samværsproblemer i alle andre settinger, men at det gir et bedre grunnlag, det tror jeg...

(og igjen: jeg tror ikke at dette er eneste måten å få det til på, bare at det er en setting der forutsetningene er spesielt gode nettopp fordi samværet er bygd på hundens indre motivasjon).

Jeg har helt andre erfaringer. Mine hunder er hele tiden med meg, går jeg opp så følger de, setter jeg meg på en side av huset så er de på samme side, får de lov er de i sofaen og senga med meg. Ja de hadde nok gjerne vært på badet sammen med meg når jeg står i dusjen, ser på mens jeg henger opp vasken eller bretter klær, ligger ved føttene mine når jeg sitter på dataen osv. Akkurat som når vi er på tur uten bånd, dog i litt forskjellig avstander(Fru RR holder seg nært, frk dober litt lengre unna og hollendersnuppa veksler mellom langt unna, kort og alt i mellom, den lille prinsessen vet jeg enda ikke). Snur jeg og går en annen vei enn de har tatt, så svisj er de med meg likevel. De virker å ta interesse i og finne glede i alt vi foretar oss. Om det er å brette klær, gå en tur i byen, ligge strak på takterassen eller i fri utfoldelse i naturen. De vil være med meg. Og de setter pris på kos og kløing i ulik grad, men som en positiv forsterker for adferd som krever litt duger de ikke. Har jeg derimot vært borte en stund(vært i byen og handlet f.eks) så stiller det seg annerledes for de to som er gladest i den slags.

syvendefar:

Normanna:

syvendefar:

Pjåtten: Jeg har aldri hørt om dette fra psykologien om indre og ytre motivasjon. Men det gir god mening. Jeg skal ta det med meg som en tese, kanskje er det dette som gjør at jeg føler jeg har bedre kontakt med hunden når jeg får den til å jobbe for ros sammen med meg, enn når godbitene "distraherer"?

Jeg skal ikke være bastant her, men det finns hunder som jobber for selve aktivitetens skyld, at belønning i mange sammenhenger er underordnet det å få jobbe.

Men man må vel ha brukt en form for belønning for å motivere hunden til å jobbe i starten? Min kan også i visse tilfelle "jobbe for å jobbe", men alt er jo lært inn vha PF.

Ja selvfølgelig :) men etterhvert ble det mer som om at selve jobbinga var motivasjon nok til å jobbe.

At det å få jobbe /utøve spesielle aktiviteter i seg selv er belønning nok, er ikke så uvanlig. I det de gjør finnes det jo for en hunden en slags belønning selv om vi ikke nødvendigvis ser den, og i selve miljøet vil det som regel også finnes diverse forsterkende elementer når de utfører det de gjør. Jeg skiller ikke på jobb og aktivitet og for hunden tror jeg i de fleste tilfeller dette er ett fett, ihvertfall for enkelte hunder (også noe avhengig av eiers feedback).

Eksempelvis er det jo noe som setter igang en indre motivasjon, om det er noe biologisk iboende i hunden eller noe annet og for hunden er det belønning like god som alskens godbiter, ja i mange tilfeller langt mer potent. Dette kan igjen forsterkes ved ytre motivasjon og/eller det kan dempes / omdirigeres osv. Det er også der jeg mener mye av den gode kommunikasjonen ligger, det å forstå noe eller se at det er noe bestemt som ligger bak hos det enkelte individ og tilrettelegge ut fra det og også justere sine feedback med det utgangspunktet.

Angelcharm:

syvendefar:

Normanna:

syvendefar:

Pjåtten: Jeg har aldri hørt om dette fra psykologien om indre og ytre motivasjon. Men det gir god mening. Jeg skal ta det med meg som en tese, kanskje er det dette som gjør at jeg føler jeg har bedre kontakt med hunden når jeg får den til å jobbe for ros sammen med meg, enn når godbitene "distraherer"?

Jeg skal ikke være bastant her, men det finns hunder som jobber for selve aktivitetens skyld, at belønning i mange sammenhenger er underordnet det å få jobbe.

Men man må vel ha brukt en form for belønning for å motivere hunden til å jobbe i starten? Min kan også i visse tilfelle "jobbe for å jobbe", men alt er jo lært inn vha PF.

Ja selvfølgelig :) men etterhvert ble det mer som om at selve jobbinga var motivasjon nok til å jobbe.

Internalisert forsterkning, altså gleden og følelsene som føger med det å mestre noe, eller gleden over selve handlingen/jobben er faktisk en av de sterkeste forsterkerne som finnes :) Av en eller annen grunn, opplever jeg at det særlig i den delen av hundemiljøet som bekjenner seg til positiv trening,  er lite tro på at hunder opplever internalisert forsterkning. Jeg mener de kan gjøre det :)

Er ikke det litt mye av en generalisering? Er da mange ting hunder gjør fordi de finner glede av det i seg selv, tror ikke noen virkelig mener at hunder ikke kan oppleve slikt? Men derfra til at hunder gjør de tingene vi vil, når vi vil det og finner det meningsfylt i seg selv er det vel et stykke?

feil...

Bergljot:

Angelcharm:

syvendefar:

Normanna:

syvendefar:

Pjåtten: Jeg har aldri hørt om dette fra psykologien om indre og ytre motivasjon. Men det gir god mening. Jeg skal ta det med meg som en tese, kanskje er det dette som gjør at jeg føler jeg har bedre kontakt med hunden når jeg får den til å jobbe for ros sammen med meg, enn når godbitene "distraherer"?

Jeg skal ikke være bastant her, men det finns hunder som jobber for selve aktivitetens skyld, at belønning i mange sammenhenger er underordnet det å få jobbe.

Men man må vel ha brukt en form for belønning for å motivere hunden til å jobbe i starten? Min kan også i visse tilfelle "jobbe for å jobbe", men alt er jo lært inn vha PF.

Ja selvfølgelig :) men etterhvert ble det mer som om at selve jobbinga var motivasjon nok til å jobbe.

Internalisert forsterkning, altså gleden og følelsene som føger med det å mestre noe, eller gleden over selve handlingen/jobben er faktisk en av de sterkeste forsterkerne som finnes :) Av en eller annen grunn, opplever jeg at det særlig i den delen av hundemiljøet som bekjenner seg til positiv trening,  er lite tro på at hunder opplever internalisert forsterkning. Jeg mener de kan gjøre det :)

Er ikke det litt mye av en generalisering? Er da mange ting hunder gjør fordi de finner glede av det i seg selv, tror ikke noen virkelig mener at hunder ikke kan oppleve slikt? Men derfra til at hunder gjør de tingene vi vil, når vi vil det og finner det meningsfylt i seg selv er det vel et stykke?