Jerko:

tenker litt tilbake på Jerko hendte det titt og ofte at jeg fra velmenende hunde"proffer" fikk råd om at det og det bør du lære bikkja. Titt og ofte ga jeg faen og lærte han heller noe annet 

Ha en god kveld

Angelcharm:

 

Man skal ikke snu seg mye i hundeverden, for å se at dette slett ikke er et oppkonstruert dilemma ;)

Er det egentlig det? Det er et innbildt dilemma mest av alt som jeg ser det. Men i virkeligheten har man et vell av muligheter foran seg. Det er bare et spørsmål om evne til å se dem eller be om hjelp til å se dem.

Angelcharm:

 

Pelskåpa:

 

Angelcharm:

For å belyse etikkens irrganger kan amn jo ta en etisk refleksjon over følgende: En hundeier har over lengre tid forsøkt å trene sin hund til en bestemt atferd. De har kommet et stykke på vei, men ikke helt i mål. Vedkommende har utelukkende trent positivt med belønning:  frustrasjonene er etterhvert synlig både hos hund og eier, og avspeiler seg i sekundær atferd hos begge. Vedkommende blir så rådet til å gjøre kort prosess, og straffe hunden til rett atferd. Dilemmaet er som følger. Bør vedkommende fortsette med positive metoder, selv om det tar tid, og både hund og eier opplever frustrasjon og sekundæratferd, eller bør vedkommende endre metode til positiv straff, noe som får atferden på plass på kort tid, frustrasjonene til å forsvinne hos eier, men som kan skape andre sekundæratferder hos hunden? Er målet med å endre atferden og dermed fjerne en daglig frustrasjon hos eier mer rett, enn hensynet til eventuelle bivirkninger ved straffen? Og er disse bivirkningene( eller sekundæratferdene) verre enn sekundæratferden ( bivirkningen) av langvarig trening uten å lykkes? Hvorfor og for hvem er det evt rett å gjøre hva?

Red: eller for å spørre på en annen måte. På hvilket etisk grunnlag er det rett å velge hva av disse ?

Der finnes vel flere veger til Rom enn straff vs akkurat den ene måten man har trent på i tenkt tilfelle. Og siden MOTOVASJON er nøkkelen til all adferd er det da kanskje på tide å ta et skritt tilbake og se etter om begge har motivasjon nok for det man øver på. Og hva man ev kan gjøre for å trigge den nødvendige motivasjonen. 

ABC-konseptet (metode som brukes i opptrening av pasienter etter hjerneskade) er en mulig metode også. 

 

Selvfølgelig gjør det det. Men akkurat NÅ er det altså dette dilemmaet dere har fått forelagt. et relativt vanlig et i hundeverden, som ofte er nokså todimensjonal ;)

 

Desto større grunn til å få frem at hundeverden er noget bredere enn to domensjoner ;) Hadde jeg hatt aktuell problemstilling, hadde jeg droppa treninga fullstendig for en periode i alle fall. Og det har jeg faktisk gjort -for jeg har en hundetype (blandt flere) som ikke er så lett trenbare alltid, og et par av de jeg har hatt har feks overhodet ikke evnet å lære seg enkel hverdagslydighet engang. (voksne jeg har tatt over). Jeg har revet meg i håret, og brukt flere innfallsvinkler. Til slutt gav jeg opp. Jeg straffer ikke en hund til å sitte eller å ligge! Da får de heller bare bli stående der og LOGRE...... 

Nebby:  Det har åpenbart ingen hensikt i å diskutere dette.  Etter flere kurs ved denne skolen har jeg ingen opplevelse som stemmer med din "virkelighetsoppfatning".  Det er faktisk tusenvis av kjempefornøyde hundeeiere.  Alle disse har ikke tatt feil. 

Bergljot:

Angelcharm:

 

Man skal ikke snu seg mye i hundeverden, for å se at dette slett ikke er et oppkonstruert dilemma ;)

Er det egentlig det? Det er et innbildt dilemma mest av alt som jeg ser det. Men i virkeligheten har man et vell av muligheter foran seg. Det er bare et spørsmål om evne til å se dem eller be om hjelp til å se dem.

Pelskåpa:

Angelcharm:

 

Pelskåpa:

 

Angelcharm:

For å belyse etikkens irrganger kan amn jo ta en etisk refleksjon over følgende: En hundeier har over lengre tid forsøkt å trene sin hund til en bestemt atferd. De har kommet et stykke på vei, men ikke helt i mål. Vedkommende har utelukkende trent positivt med belønning:  frustrasjonene er etterhvert synlig både hos hund og eier, og avspeiler seg i sekundær atferd hos begge. Vedkommende blir så rådet til å gjøre kort prosess, og straffe hunden til rett atferd. Dilemmaet er som følger. Bør vedkommende fortsette med positive metoder, selv om det tar tid, og både hund og eier opplever frustrasjon og sekundæratferd, eller bør vedkommende endre metode til positiv straff, noe som får atferden på plass på kort tid, frustrasjonene til å forsvinne hos eier, men som kan skape andre sekundæratferder hos hunden? Er målet med å endre atferden og dermed fjerne en daglig frustrasjon hos eier mer rett, enn hensynet til eventuelle bivirkninger ved straffen? Og er disse bivirkningene( eller sekundæratferdene) verre enn sekundæratferden ( bivirkningen) av langvarig trening uten å lykkes? Hvorfor og for hvem er det evt rett å gjøre hva?

Red: eller for å spørre på en annen måte. På hvilket etisk grunnlag er det rett å velge hva av disse ?

Der finnes vel flere veger til Rom enn straff vs akkurat den ene måten man har trent på i tenkt tilfelle. Og siden MOTOVASJON er nøkkelen til all adferd er det da kanskje på tide å ta et skritt tilbake og se etter om begge har motivasjon nok for det man øver på. Og hva man ev kan gjøre for å trigge den nødvendige motivasjonen. 

ABC-konseptet (metode som brukes i opptrening av pasienter etter hjerneskade) er en mulig metode også. 

 

Selvfølgelig gjør det det. Men akkurat NÅ er det altså dette dilemmaet dere har fått forelagt. et relativt vanlig et i hundeverden, som ofte er nokså todimensjonal ;)

 

Desto større grunn til å få frem at hundeverden er noget bredere enn to domensjoner ;) Hadde jeg hatt aktuell problemstilling, hadde jeg droppa treninga fullstendig for en periode i alle fall. Og det har jeg faktisk gjort -for jeg har en hundetype (blandt flere) som ikke er så lett trenbare alltid, og et par av de jeg har hatt har feks overhodet ikke evnet å lære seg enkel hverdagslydighet engang. (voksne jeg har tatt over). Jeg har revet meg i håret, og brukt flere innfallsvinkler. Til slutt gav jeg opp. Jeg straffer ikke en hund til å sitte eller å ligge! Da får de heller bare bli stående der og LOGRE...... 

Straffe en hund til å sitte / ligge ?????  Man kan LÆRE alle hunder dette.

Pelskåpa:

 

Desto større grunn til å få frem at hundeverden er noget bredere enn to domensjoner ;) Hadde jeg hatt aktuell problemstilling, hadde jeg droppa treninga fullstendig for en periode i alle fall. Og det har jeg faktisk gjort -for jeg har en hundetype (blandt flere) som ikke er så lett trenbare alltid, og et par av de jeg har hatt har feks overhodet ikke evnet å lære seg enkel hverdagslydighet engang. (voksne jeg har tatt over). Jeg har revet meg i håret, og brukt flere innfallsvinkler. Til slutt gav jeg opp. Jeg straffer ikke en hund til å sitte eller å ligge! Da får de heller bare bli stående der og LOGRE...... 

Red: Med andre ord.. etisk refleksjon handler ikke så mye om HVA du gjør.. men HVORFOR ;)

Angelcharm:

Bergljot:

Angelcharm:

 

Man skal ikke snu seg mye i hundeverden, for å se at dette slett ikke er et oppkonstruert dilemma ;)

Er det egentlig det? Det er et innbildt dilemma mest av alt som jeg ser det. Men i virkeligheten har man et vell av muligheter foran seg. Det er bare et spørsmål om evne til å se dem eller be om hjelp til å se dem.

Hvis det er så innbildt.. hvorfor ligger det da hundrevis av tråder bare på canis om temaet? Jeg møter dette dilemmaet stadig vekk i det virkelige liv. Etisk refleksjon handler ikke om å finne fasitsvar, men å forstå bakgrunnen for at man tar de valgene man tar mot en gitt problemstilling, eller verdivalg. I så måte er vel denne reell nok, for den som VIL reflektere over det .

Nja, når det er tråd her på forumet så er vel det fordi man ber om hjelp? Da sitter man ikke fast i et dilemma om å holde ut med dårlig trening som ikke fungerer for en eller å straffe det vekk. Da er man fortsatt åpen for andre løsninger...

Jeg har aldri antydet at det finnes fasitsvar, jeg har bare poengtert at et dilemma som du skisserer, det er ikke nødvendigvis et dilemma om man utvider horisonten en anelse. 

Angelcharm:

Jerko:

tenker litt tilbake på Jerko hendte det titt og ofte at jeg fra velmenende hunde"proffer" fikk råd om at det og det bør du lære bikkja. Titt og ofte ga jeg faen og lærte han heller noe annet 

Ha en god kveld

Men hva da, om det var en atferd, som var essensiell for at hunde skulle ha et velfungerende og bra liv? Hvis atferden i tillegg var viktig for hundens forhold til omgivelsene og til deg?

Bergljot:

Angelcharm:

Bergljot:

Angelcharm:

 

Man skal ikke snu seg mye i hundeverden, for å se at dette slett ikke er et oppkonstruert dilemma ;)

Er det egentlig det? Det er et innbildt dilemma mest av alt som jeg ser det. Men i virkeligheten har man et vell av muligheter foran seg. Det er bare et spørsmål om evne til å se dem eller be om hjelp til å se dem.

Hvis det er så innbildt.. hvorfor ligger det da hundrevis av tråder bare på canis om temaet? Jeg møter dette dilemmaet stadig vekk i det virkelige liv. Etisk refleksjon handler ikke om å finne fasitsvar, men å forstå bakgrunnen for at man tar de valgene man tar mot en gitt problemstilling, eller verdivalg. I så måte er vel denne reell nok, for den som VIL reflektere over det .

Nja, når det er tråd her på forumet så er vel det fordi man ber om hjelp? Da sitter man ikke fast i et dilemma om å holde ut med dårlig trening som ikke fungerer for en eller å straffe det vekk. Da er man fortsatt åpen for andre løsninger...

Jeg har aldri antydet at det finnes fasitsvar, jeg har bare poengtert at et dilemma som du skisserer, det er ikke nødvendigvis et dilemma om man utvider horisonten en anelse. 

Red: Og jeg ble etterhvert sittende med en følelse av at mange gjerne vil snakke om etikk, men det er åpenbart ikke like populært å reflektere åpent over et konkret dilemma :)

Angelcharm:

Bergljot:

Angelcharm:

Bergljot:

Angelcharm:

 

Man skal ikke snu seg mye i hundeverden, for å se at dette slett ikke er et oppkonstruert dilemma ;)

Er det egentlig det? Det er et innbildt dilemma mest av alt som jeg ser det. Men i virkeligheten har man et vell av muligheter foran seg. Det er bare et spørsmål om evne til å se dem eller be om hjelp til å se dem.

Hvis det er så innbildt.. hvorfor ligger det da hundrevis av tråder bare på canis om temaet? Jeg møter dette dilemmaet stadig vekk i det virkelige liv. Etisk refleksjon handler ikke om å finne fasitsvar, men å forstå bakgrunnen for at man tar de valgene man tar mot en gitt problemstilling, eller verdivalg. I så måte er vel denne reell nok, for den som VIL reflektere over det .

Nja, når det er tråd her på forumet så er vel det fordi man ber om hjelp? Da sitter man ikke fast i et dilemma om å holde ut med dårlig trening som ikke fungerer for en eller å straffe det vekk. Da er man fortsatt åpen for andre løsninger...

Jeg har aldri antydet at det finnes fasitsvar, jeg har bare poengtert at et dilemma som du skisserer, det er ikke nødvendigvis et dilemma om man utvider horisonten en anelse. 

Det må du gjerne mene.. jeg er ikke enig :) Forøvrig er det enkelt å snakke OM etikk.. det er ikke alltid like enkelt å reflektere over den.

Hva er du ikke enig i?

Bergljot:

Hva er du ikke enig i?

Angelcharm:

 

Red: Og jeg ble etterhvert sittende med en følelse av at mange gjerne vil snakke om etikk, men det er åpenbart ikke like populært å reflektere åpent over et konkret dilemma :)

Jammen velg da et dilemma som ikke så tydelig har andre løsninger som skriker rundt hjørnet. jeg elsker å diskutere etiske dilemmaer, har gjort det mye med foreldrene mine og senere tid venner og som student. Men dette dilemmaet oppleves helt urealistisk. Du må i så fall vær mer komkret. Hvilken adferd, hvilken setting, hvilke sekundæradferder som utløses osv.

Bergljot:

Angelcharm:

 

Red: Og jeg ble etterhvert sittende med en følelse av at mange gjerne vil snakke om etikk, men det er åpenbart ikke like populært å reflektere åpent over et konkret dilemma :)

Jammen velg da et dilemma som ikke så tydelig har andre løsninger som skriker rundt hjørnet. jeg elsker å diskutere etiske dilemmaer, har gjort det mye med foreldrene mine og senere tid venner og som student. Men dette dilemmaet oppleves helt urealistisk. Du må i så fall vær mer komkret. Hvilken adferd, hvilken setting, hvilke sekundæradferder som utløses osv.

Angelcharm:

Bergljot:

Hva er du ikke enig i?

Jeg er ikke enig i at dilemmaet innskrenker horisonten. Og jeg er ikke enig i at alle tråder om temaet handler om å be om råd. Mange av dem er av helt prisnipiell karakter.

Jeg sa ikke at dilemmaet innskrenker horisonten, men man kan ha en innskrenket horisont om man ikke kan se løsninger utenfor dette dilemmaet. Og jeg synes egentlig ikke at tema er klarlagt. Jeg vet ikke hvilken adferd det er snakk om, hvilke løsninger som er utprøvd, hvilke konsekvenser adferdene i dilemmaet medfører osv.

Bergljot:

Angelcharm:

Bergljot:

Hva er du ikke enig i?

Jeg er ikke enig i at dilemmaet innskrenker horisonten. Og jeg er ikke enig i at alle tråder om temaet handler om å be om råd. Mange av dem er av helt prisnipiell karakter.

Jeg sa ikke at dilemmaet innskrenker horisonten, men man kan ha en innskrenket horisont om man ikke kan se løsninger utenfor dette dilemmaet. Og jeg synes egentlig ikke at tema er klarlagt. Jeg vet ikke hvilken adferd det er snakk om, hvilke løsninger som er utprøvd, hvilke konsekvenser adferdene i dilemmaet medfører osv.

Angelcharm:

Bergljot:

Angelcharm:

 

Red: Og jeg ble etterhvert sittende med en følelse av at mange gjerne vil snakke om etikk, men det er åpenbart ikke like populært å reflektere åpent over et konkret dilemma :)

Jammen velg da et dilemma som ikke så tydelig har andre løsninger som skriker rundt hjørnet. jeg elsker å diskutere etiske dilemmaer, har gjort det mye med foreldrene mine og senere tid venner og som student. Men dette dilemmaet oppleves helt urealistisk. Du må i så fall vær mer komkret. Hvilken adferd, hvilken setting, hvilke sekundæradferder som utløses osv.

Da har du misforstått. Jeg er ikke ute etter løsninger, men refleksjoner over hva, hvem og hvorfor ;) Det ligger ingen løsning implisitt i dilemmaet :)

Jammen jeg kan jo ikke ta stilling til om ps kan være aktuelt om jeg ikke aner hvilke adferdsmønstre som er problematiske. Jeg kan f.eks være åpen for at enkelte benytter grime i treningssammenheng om man får ryggproblemer e.l. Men da er det klarlagt en del rammer for dilemmaet, som vi akkurat nå ikke har. Skal man gjøre en etisk refleksjon så må rammene være klare. Og det er de ikke for meg. jeg har ikke nok informasjon å reflektere over.

Bergljot:

Jammen jeg kan jo ikke ta stilling til om ps kan være aktuelt om jeg ikke aner hvilke adferdsmønstre som er problematiske. Jeg kan f.eks være åpen for at enkelte benytter grime i treningssammenheng om man får ryggproblemer e.l. Men da er det klarlagt en del rammer for dilemmaet, som vi akkurat nå ikke har. Skal man gjøre en etisk refleksjon så må rammene være klare. Og det er de ikke for meg. jeg har ikke nok informasjon å reflektere over.

Angelcharm:

 

Ok :)

Æsj, det der var skikkelig antiklimaks. Jeg var helt klar for å få ytterligere informasjon og ta et dypdykk i etikkens muligheter og utbrodere sørgeligheten på forumet. Og så var alt jeg fikk et "Ok". Hmm. Jeg har hatt mine etiske funderinger omkring diskusjonen som har pågått i det minste da :-)

Bergljot:

Angelcharm:

 

Ok :)

Æsj, det der var skikkelig antiklimaks. Jeg var helt klar for å få ytterligere informasjon og ta et dypdykk i etikkens muligheter og utbrodere sørgeligheten på forumet. Og så var alt jeg fikk et "Ok". Hmm. Jeg har hatt mine etiske funderinger omkring diskusjonen som har pågått i det minste da :-)

Poenget med dilemmaet lenger opp, var egentlig uavhengig av slike problemstillinger. Det spør ikke etter løsninger..og det var derfor jeg skrev det slik, fordi jeg ikke var ute etter løsninger på selve problemet, men etter refleksjon over de overordnede problemstillingene, og de har en tendens til å forsvinne, når man blir for fokusert på løsninger...:)

Angelcharm:

Bergljot:

Angelcharm:

 

Ok :)

Æsj, det der var skikkelig antiklimaks. Jeg var helt klar for å få ytterligere informasjon og ta et dypdykk i etikkens muligheter og utbrodere sørgeligheten på forumet. Og så var alt jeg fikk et "Ok". Hmm. Jeg har hatt mine etiske funderinger omkring diskusjonen som har pågått i det minste da :-)

He,he...ok da.. siden det er deg ;)Problemstilling 1; La oss si, at man har en hund på 40 kg, som bjeffer på alt og alle som går forbi, enten den er inne eller ute. Bjeffingen kan foregå over lange tidsrom. Hunden bjeffer fordi den blir så oppgiret og glad når den ser folk nede på veien.Man har trent med avstand og belønning over en periode på 6 måneder, med noe fremgang, men ikke nok til at hunden fungerer ift dette i det daglige. Naboene klager, og eier får hodepine. men bikkja er lykkelig da :)

Poenget med dilemmaet lenger opp, var egentlig uavhengig av slike problemstillinger. Det spør ikke etter løsninger..og det var derfor jeg skrev det slik, fordi jeg ikke var ute etter løsninger på selve problemet, men etter refleksjon over de overordnede problemstillingene, og de har en tendens til å forsvinne, når man blir for fokusert på løsninger...:)

Løsninger, kan ikke forstå hva du mener, jeg har da ikke tenkt tusen tanker om ulike løsninger for å fikse dette. Blendegardiner, persienner, dekk-kommando. Neida, har ikke streifet innom den slags en gang :-P

Setter til en liten ramme til jeg da, slike løsninger som nevnt ovenfor er ikke mulig i denne verdenen. Står mellom det man allerede har bedrevet en evighet og sette inn fysisk korreks(det skriker i meg her nå!). Ubehaget ovenfor naboen er nok påtagelig, men så lenge det foregår innenfor akspetable tidspunkt hadde ikke dette blitt noe som hadde tippet vektskåla for meg(jada, naboen fra helvete, jeg vet:-P). Det jeg nok hadde fundert mye på var hvorvidt det faktisk ville bli bra. Ikke bedre, men bra. For det er greit å holde ut naboens irritasjon for en periode, men på permanent basis er det en annen sak. Og så er det jo spørsmålet om dette vil forsure naboens opplevelse av hunden i en sånn grad at den vil ha et ugunstig syn på hunden resten av hundens levetid, selv om bjeffingen forsvant. Er jo selvsagt alltids en mulighet for å kjøpe litt godvilje fra naboen på ett eller annet vis(æsj, nå var vi over i løsning igjen).

Så har man spørsmålet om hunden faktisk er lykkelig. Jada, den er jo rent generelt lykkelig, men vedvarende bjeffing over tid kan gi stressproblematikk. Så uansett hvilken variant jeg ville velge, så måtte jeg oppriktig tro at bjeffingen skulle opphøre. En del av egenskapene med adferdsmønsteret hunden viser har jo også den kjedelige effekten at det forsterker adferden som man vil fjerne. Så hvor realistisk er det at hunden vil slutte med den når det enda ikke har fungert?

Hodepine, skikkelig hodepine, er jo en pine. Det gjør en jo heller ikke videre flink som trener, tvert i mot. Så dette er et element som kan ha en viss betydning for min avgjørelse.

Så har vi fysisk korreks. Vil dette kun påvirke hundens adferd? Hva med hundens opplevelse av mennesker, er det mulighet at dette blir påvirket i negativ forstand? Vil hunden kunne oppleve ubehag i forhold til meg pga dette? Vil det påvirke resten av treningen vi bedriver? Er jeg flink nok til å administrere ubehaget i rett tid, og med riktig styrke? Ville nok dvele lenge rundt dette.

Står vi tilbake med det vi allerede har bedrevet. Noe bedring. Men er det nok? Er det sannsynlig at det vil komme en varig endring?  Hvorfor har ikke løsningen gitt bedre resultater? Har det noe med mine trenerferdigheter å gjøre?

Og hva gjør det å gå på akkord med egne prinsipper med meg? Med min opplevelse av meg selv? Med videre valg i treningssammenheng? Er jeg for dårlig trener til å arbeide positivt, er jeg ikke i så fall for dårlig til å manøvrere ubehagskappa også? Dette punktet er for meg et veldig viktig punkt, og nok det som virkelig tar avgjørelsen. Jeg må kunne leve med mitt eget selvbilde. Men setter jeg i så fall meg selv og eget selvbilde høyere enn hundens og naboens velbefinnende?

Så forresten for meg en gal golden i vinduet :-)

Det var i hvert fall litt av de tankene som hadde kruset rundt i hodet, tror jeg. Er litt sent. Det var forresten veldig vanskelig å ikke tenke løsning, fryktelig vanskelig. Takk og lov for at jeg slipper å virkelig ta stillig til dette.

Bergljot:

Angelcharm:

Bergljot:

Angelcharm:

 

Ok :)

Æsj, det der var skikkelig antiklimaks. Jeg var helt klar for å få ytterligere informasjon og ta et dypdykk i etikkens muligheter og utbrodere sørgeligheten på forumet. Og så var alt jeg fikk et "Ok". Hmm. Jeg har hatt mine etiske funderinger omkring diskusjonen som har pågått i det minste da :-)

He,he...ok da.. siden det er deg ;)Problemstilling 1; La oss si, at man har en hund på 40 kg, som bjeffer på alt og alle som går forbi, enten den er inne eller ute. Bjeffingen kan foregå over lange tidsrom. Hunden bjeffer fordi den blir så oppgiret og glad når den ser folk nede på veien.Man har trent med avstand og belønning over en periode på 6 måneder, med noe fremgang, men ikke nok til at hunden fungerer ift dette i det daglige. Naboene klager, og eier får hodepine. men bikkja er lykkelig da :)

Poenget med dilemmaet lenger opp, var egentlig uavhengig av slike problemstillinger. Det spør ikke etter løsninger..og det var derfor jeg skrev det slik, fordi jeg ikke var ute etter løsninger på selve problemet, men etter refleksjon over de overordnede problemstillingene, og de har en tendens til å forsvinne, når man blir for fokusert på løsninger...:)

Løsninger, kan ikke forstå hva du mener, jeg har da ikke tenkt tusen tanker om ulike løsninger for å fikse dette. Blendegardiner, persienner, dekk-kommando. Neida, har ikke streifet innom den slags en gang :-P

Setter til en liten ramme til jeg da, slike løsninger som nevnt ovenfor er ikke mulig i denne verdenen. Står mellom det man allerede har bedrevet en evighet og sette inn fysisk korreks(det skriker i meg her nå!). Ubehaget ovenfor naboen er nok påtagelig, men så lenge det foregår innenfor akspetable tidspunkt hadde ikke dette blitt noe som hadde tippet vektskåla for meg(jada, naboen fra helvete, jeg vet:-P). Det jeg nok hadde fundert mye på var hvorvidt det faktisk ville bli bra. Ikke bedre, men bra. For det er greit å holde ut naboens irritasjon for en periode, men på permanent basis er det en annen sak. Og så er det jo spørsmålet om dette vil forsure naboens opplevelse av hunden i en sånn grad at den vil ha et ugunstig syn på hunden resten av hundens levetid, selv om bjeffingen forsvant. Er jo selvsagt alltids en mulighet for å kjøpe litt godvilje fra naboen på ett eller annet vis(æsj, nå var vi over i løsning igjen).

Så har man spørsmålet om hunden faktisk er lykkelig. Jada, den er jo rent generelt lykkelig, men vedvarende bjeffing over tid kan gi stressproblematikk. Så uansett hvilken variant jeg ville velge, så måtte jeg oppriktig tro at bjeffingen skulle opphøre. En del av egenskapene med adferdsmønsteret hunden viser har jo også den kjedelige effekten at det forsterker adferden som man vil fjerne. Så hvor realistisk er det at hunden vil slutte med den når det enda ikke har fungert?

Hodepine, skikkelig hodepine, er jo en pine. Det gjør en jo heller ikke videre flink som trener, tvert i mot. Så dette er et element som kan ha en viss betydning for min avgjørelse.

Så har vi fysisk korreks. Vil dette kun påvirke hundens adferd? Hva med hundens opplevelse av mennesker, er det mulighet at dette blir påvirket i negativ forstand? Vil hunden kunne oppleve ubehag i forhold til meg pga dette? Vil det påvirke resten av treningen vi bedriver? Er jeg flink nok til å administrere ubehaget i rett tid, og med riktig styrke? Ville nok dvele lenge rundt dette.

Står vi tilbake med det vi allerede har bedrevet. Noe bedring. Men er det nok? Er det sannsynlig at det vil komme en varig endring?  Hvorfor har ikke løsningen gitt bedre resultater? Har det noe med mine trenerferdigheter å gjøre?

Og hva gjør det å gå på akkord med egne prinsipper med meg? Med min opplevelse av meg selv? Med videre valg i treningssammenheng? Er jeg for dårlig trener til å arbeide positivt, er jeg ikke i så fall for dårlig til å manøvrere ubehagskappa også? Dette punktet er for meg et veldig viktig punkt, og nok det som virkelig tar avgjørelsen. Jeg må kunne leve med mitt eget selvbilde. Men setter jeg i så fall meg selv og eget selvbilde høyere enn hundens og naboens velbefinnende?

Så forresten for meg en gal golden i vinduet :-)

Det var i hvert fall litt av de tankene som hadde kruset rundt i hodet, tror jeg. Er litt sent. Det var forresten veldig vanskelig å ikke tenke løsning, fryktelig vanskelig. Takk og lov for at jeg slipper å virkelig ta stillig til dette.

jarvi:Straffe en hund til å sitte / ligge ?????  Man kan LÆRE alle hunder dette.

Jarvi: 

Hvis du har vært på flere kurs og ikke sett det samme som meg undres jeg. Har du virkelig ikke hørt hunder hoste på grunn av strupen som blir rykket?? Det er jo sånn hos nordenstam at treningen foregår med bruk av strup, det kan du ikke nekte for.  Og flere ganger blir denne behandlingen for hard. Om du synes det er greit å ta i så voldsomt så får det være, men det er ikke sunt for hundens kropp. Alt skjer ved hjelp av strupen, en blir like avhengig av det hjelpemiddelet som godbitdressurer blir avhengig av godbiter.

nebby:

Jarvi: 

Hvis du har vært på flere kurs og ikke sett det samme som meg undres jeg. Har du virkelig ikke hørt hunder hoste på grunn av strupen som blir rykket?? Det er jo sånn hos nordenstam at treningen foregår med bruk av strup, det kan du ikke nekte for.  Og flere ganger blir denne behandlingen for hard. Om du synes det er greit å ta i så voldsomt så får det være, men det er ikke sunt for hundens kropp. Alt skjer ved hjelp av strupen, en blir like avhengig av det hjelpemiddelet som godbitdressurer blir avhengig av godbiter.

 

 

Ja, jeg har vært på flere kurs.  Nei, jeg har ikke opplevd hunder hoste, eller blitt utsatt for noe type hardhendt behandling.  Jeg har aldri nektet for at treningen foregår ved hjelp av dressurlenke som er et utmerket verktøy når det brukes riktig.  Og hvordan lenken skal brukes riktig lærer man.  Nei, man blir slettes ikke avhengig av dressurlenken.  Derimot blir man "avhengig" av å by på seg selv, være seg bevisst egen atferd, eget kroppsspåk, mimikk, stemmebruk osv., og det er kun av det gode.  Dette fører til et godt samspill hund - eier.

Hvis du mener at "alt skjer ved hjelp av strupen", så har du ikke forstått metodikken overhodet.  "Alt" skjer ved hjelp av hundeeiers innlevelse og kommunikasjon med hunden via stemme, kjærtegn, mimikk, kroppsholdning og engasjement.

 Jeg har lært opp flere egne, og noen andres hunder, ved hjelp av denne metodikken.  Forøvrig må man ikke bruke lenke når man jobber med hund på denne måten.  Man kan selvsagt også bruke et helt vanlig halsbånd, men selv foretrekker jeg lenken i innlæring på unge hunder fordi brukt riktig henger lenken løst rundt hundens hals med mindre man ønsker å gi hunden et kjapt signal som da straks opphører.  Derfor treffer man meget godt med timingen.  Etter min erfaring bedre enn ved hjelp av et vanlig lærbånd.