syvendefar:

jarvi:

syvendefar:

jarvi:(Forøvrig litt festeligå lese nok en gang at man skal etterligne valpens form for auuu, mens det blir latterliggjort å etterligne hundens knurring med begrunnelsen at vi ikke er hunder....  Ja, det er mulig at det fungerer å hyle som en valp, men da skulle det da også fungere å knurre som en hund? )

Tja, det handler kanskje om hvordan man betinger endringer av atferd for valper/hunder må vel ha opplevet noe som den kan forbinde lydene med? Om man konsekvent au´er, piper, tar snutetak eller presser hundeleppene over tennene og klemmer etc  til vil vel valpen asossiere ubehaget med at den faktisk bet. På samme måte må vel "knurring" også asossieres med en fysisk handling for at valpen skal forstå hva hensikten med knurringen er. Både au´ing og knurring er jo i seg selv bare lyder. En annen sak er at lyder i seg selv kan være et positivt eller et negativt signal, men valpen må læres til å forstå hvilken atferd det er som utløser lyden.

Ja, selvsagt må valpen / hunden assosiere hvilken atferd som foråsaker det ene eller det andre.  Hunden lærer jo som følge av egen atferd, og den responsen dette medfører i fra omgivelsene.  Men man trenger slettes ikke være fysisk i mot valpen for at den skal forstå også vår knurring.  Dette avhenger naturligvis av hvert enkelt individ, men jeg har flere eksempler på at valpen reagerer på mishaglyder uten at valpen er tatt fysisk av hundeeier.

Klart valpen reagerer. Både på positive og negative lyder. Men for at lyden skal ha noen effekt, altså hvorfor man piper, knurrer osv må lyden betinges. Ellers blir jo lyden helt meningsløs for valpen. "Jeg får kjeft men forstår ikke hvorfor jeg blir kjeftet på".

Nå må jeg innrømme at jeg ikke helt har sansen for denne hylinga heller da. Jeg foretrekker å konsekvent bare skyve valpen bort, og stappe noe som er lov å bite på i kjeften på den istedet :)

Red: Nå må jeg for ordens skyld legge til at jeg ikke driver å knurrer til bikkjenen mine. Men jeg har gjort det.. i hine hårde dager ;)

syvendefar:

Klart valpen reagerer. Både på positive og negative lyder. Men for at lyden skal ha noen effekt, altså hvorfor man piper, knurrer osv må lyden betinges. Ellers blir jo lyden helt meningsløs for valpen. "Jeg får kjeft men forstår ikke hvorfor jeg blir kjeftet på".

 

Jeg har aldri betinget knurringen min/løfting av leppen o.l. Forståelsen for det har de kommet med.  Men jeg malte meg litt opp i et hjørne første gangen jeg knurret og gjorde meg stiv til samboers Anatoler, det endte med en lang meningsutveksling. Og jeg er ikke sikker på hvem som vant- men han ga opp å få tak i maten min :) Skrekkblandet fryd den episoden der... 

syvendefar:

jarvi:

syvendefar:

jarvi:(Forøvrig litt festeligå lese nok en gang at man skal etterligne valpens form for auuu, mens det blir latterliggjort å etterligne hundens knurring med begrunnelsen at vi ikke er hunder....  Ja, det er mulig at det fungerer å hyle som en valp, men da skulle det da også fungere å knurre som en hund? )

Tja, det handler kanskje om hvordan man betinger endringer av atferd for valper/hunder må vel ha opplevet noe som den kan forbinde lydene med? Om man konsekvent au´er, piper, tar snutetak eller presser hundeleppene over tennene og klemmer etc  til vil vel valpen asossiere ubehaget med at den faktisk bet. På samme måte må vel "knurring" også asossieres med en fysisk handling for at valpen skal forstå hva hensikten med knurringen er. Både au´ing og knurring er jo i seg selv bare lyder. En annen sak er at lyder i seg selv kan være et positivt eller et negativt signal, men valpen må læres til å forstå hvilken atferd det er som utløser lyden.

Ja, selvsagt må valpen / hunden assosiere hvilken atferd som foråsaker det ene eller det andre.  Hunden lærer jo som følge av egen atferd, og den responsen dette medfører i fra omgivelsene.  Men man trenger slettes ikke være fysisk i mot valpen for at den skal forstå også vår knurring.  Dette avhenger naturligvis av hvert enkelt individ, men jeg har flere eksempler på at valpen reagerer på mishaglyder uten at valpen er tatt fysisk av hundeeier.

Klart valpen reagerer. Både på positive og negative lyder. Men for at lyden skal ha noen effekt, altså hvorfor man piper, knurrer osv må lyden betinges. Ellers blir jo lyden helt meningsløs for valpen. "Jeg får kjeft men forstår ikke hvorfor jeg blir kjeftet på".

Ja, som også jeg skriver må lyden betinges - men ikke nødvendigvis ved ta tak i valpen fysisk.  Jeg mener at grunnen til at det likevel fungerer skyldes valpens / hundens meget velutviklede evner til kommunikasjon med menneske.  Selv om vi ikke er fysiske med de forstår de likevel lyden, kroppsspråket, mimikken osv. pga vår lange sameksistens med hunden. 

Jeg har mange eksempler på dette.  Kan ta et par.

En av mine siste valper satte tenna i salongbordet.  Jeg murret / knurret dypt og pekte på den med en "streng pekefinger", og hadde en streng mimikk.  Valpen stoppet straks, men nærmet seg likevel bordet igjen.  Jeg murret på nytt, og det var nok.  Jeg hadde aldri tatt valpen fysisk, og heller ikke oppdretter.  

Oppdretteren av denne valpen hadde tre kull samtidig.  Alle valpene fløy rundt på tomta på 10 - 15 mål. De hadde lært seg hvor foret ble oppbevart.  Da vi skulle inn i forrommet kom 12 av valpene styrtende.  Vi brummet ai, ai, ai og satte opp hånda i mot flokken.  Alle 12 stoppet, og ingen løp inn i rommet.  Ingen av valpene var tatt fysisk.

Dette ville helt sikkert ikke fungert med alle raser, men dette er en sensistiv og "språksterk" rase. 

Angelcharm:

Jeg tror, at i mange tilfeller viser valpen en reaksjon på det vi tror er knurringen, men i virkeligheten reagerer den på at vi samtidig har et truende kroppspråk. De fleste vil i settingen hvor de knurrer til valpen også gjerne reise seg, bøye seg litt mot eller over den....og valpen viser redsel eller underkastelse, fordi den oppfatter dette som truende. Og etterhvert lærer den å forbinde lyden med kroppspråket? Og da bruker jeg meg selv som referanse.. men inbiller meg at andre ikke gjør det så ulikt ;)

 

Nå må jeg innrømme at jeg ikke helt har sansen for denne hylinga heller da. Jeg foretrekker å konsekvent bare skyve valpen bort, og stappe noe som er lov å bite på i kjeften på den istedet :)

Red: Nå må jeg for ordens skyld legge til at jeg ikke driver å knurrer til bikkjenen mine. Men jeg har gjort det.. i hine hårde dager ;)

Klart det er fler signaler. Jeg blir stiv, løfter på leppa, "blåser meg opp" - alt ettersom hvor ille "overtredelsen" er :)

Og så fort jeg får gehør avslutter jeg. Jeg har aldri lært det av noen eller noens metodikk, men jeg har brukt det så lenge jeg kan huske ift. matsituasjoner, ufint språk o.l. Og bikkjene har virket klare på at de har skjønt beskjed.

Hyle til valper har jeg derimot aldri benyttet meg av. Da er det du beskriver mer matnyttig:)

Angelcharm:

Jeg tror, at i mange tilfeller viser valpen en reaksjon på det vi tror er knurringen, men i virkeligheten reagerer den på at vi samtidig har et truende kroppspråk. De fleste vil i settingen hvor de knurrer til valpen også gjerne reise seg, bøye seg litt mot eller over den....og valpen viser redsel eller underkastelse, fordi den oppfatter dette som truende. Og etterhvert lærer den å forbinde lyden med kroppspråket? Og da bruker jeg meg selv som referanse.. men inbiller meg at andre ikke gjør det så ulikt ;)

Nå må jeg innrømme at jeg ikke helt har sansen for denne hylinga heller da. Jeg foretrekker å konsekvent bare skyve valpen bort, og stappe noe som er lov å bite på i kjeften på den istedet :)

Red: Nå må jeg for ordens skyld legge til at jeg ikke driver å knurrer til bikkjenen mine. Men jeg har gjort det.. i hine hårde dager ;)

Som jeg også skriver; knurringen settes selvsagt i sammenheng med kroppsspråk m.m. 

Nei, jeg flyr heller ikke rundt og knurrer.  Men jeg, og helt sikkert også du - og alle andre hundeeiere ! - uttrykker i en eller annen form vår misnøye, både ubevisst og bevisst.  Både gjennom stemme og kroppsspråk. Og det senser hunden ganske lett.

Forøvrig synes jeg det er effektivt å knurre / murre litt til valper samtidig som jeg legger på ordet nei.  Da fanger de fort opp hva nei betyr.

jarvi:

Angelcharm:

Jeg tror, at i mange tilfeller viser valpen en reaksjon på det vi tror er knurringen, men i virkeligheten reagerer den på at vi samtidig har et truende kroppspråk. De fleste vil i settingen hvor de knurrer til valpen også gjerne reise seg, bøye seg litt mot eller over den....og valpen viser redsel eller underkastelse, fordi den oppfatter dette som truende. Og etterhvert lærer den å forbinde lyden med kroppspråket? Og da bruker jeg meg selv som referanse.. men inbiller meg at andre ikke gjør det så ulikt ;)

Nå må jeg innrømme at jeg ikke helt har sansen for denne hylinga heller da. Jeg foretrekker å konsekvent bare skyve valpen bort, og stappe noe som er lov å bite på i kjeften på den istedet :)

Red: Nå må jeg for ordens skyld legge til at jeg ikke driver å knurrer til bikkjenen mine. Men jeg har gjort det.. i hine hårde dager ;)

Som jeg også skriver; knurringen settes selvsagt i sammenheng med kroppsspråk m.m. 

Nei, jeg flyr heller ikke rundt og knurrer.  Men jeg, og helt sikkert også du - og alle andre hundeeiere ! - uttrykker i en eller annen form vår misnøye, både ubevisst og bevisst.  Både gjennom stemme og kroppsspråk. Og det senser hunden ganske lett.

Forøvrig synes jeg det er effektivt å knurre / murre litt til valper samtidig som jeg legger på ordet nei.  Da fanger de fort opp hva nei betyr.

 

Angelcharm:

jarvi:

Angelcharm:

Jeg tror, at i mange tilfeller viser valpen en reaksjon på det vi tror er knurringen, men i virkeligheten reagerer den på at vi samtidig har et truende kroppspråk. De fleste vil i settingen hvor de knurrer til valpen også gjerne reise seg, bøye seg litt mot eller over den....og valpen viser redsel eller underkastelse, fordi den oppfatter dette som truende. Og etterhvert lærer den å forbinde lyden med kroppspråket? Og da bruker jeg meg selv som referanse.. men inbiller meg at andre ikke gjør det så ulikt ;)

Nå må jeg innrømme at jeg ikke helt har sansen for denne hylinga heller da. Jeg foretrekker å konsekvent bare skyve valpen bort, og stappe noe som er lov å bite på i kjeften på den istedet :)

Red: Nå må jeg for ordens skyld legge til at jeg ikke driver å knurrer til bikkjenen mine. Men jeg har gjort det.. i hine hårde dager ;)

Som jeg også skriver; knurringen settes selvsagt i sammenheng med kroppsspråk m.m. 

Nei, jeg flyr heller ikke rundt og knurrer.  Men jeg, og helt sikkert også du - og alle andre hundeeiere ! - uttrykker i en eller annen form vår misnøye, både ubevisst og bevisst.  Både gjennom stemme og kroppsspråk. Og det senser hunden ganske lett.

Forøvrig synes jeg det er effektivt å knurre / murre litt til valper samtidig som jeg legger på ordet nei.  Da fanger de fort opp hva nei betyr.

 

Jada, vi uttrykker alle vår misnøye på en eller annen måte..enten vi er bevisst det eller ikke :) Og så lenge knurringen etterfølges av en instruks om HVA men faktisk forventer, tror jeg neppe valpen/ hunden reagerer så annerledes på det enn andre mishagsytringer :)

Kanskje fordi våre mishagsytringer er ganske så likt et knurr?  De fleste av oss bruker litt dyp, mørk stemme i det vi f eks kremter, sier AAAAA !!!!, ai,ai, ai,  osv.  Og det er jo ikke alltid at dette etterfølges av en instruks om hva vi vil, eller at det gis et alternativ.  Men man ser jo at valpens atferd stopper likevel, og den kan også stoppes ganske så effektivt i det atferden ikke nødvendigvis opptrer igjen.  Men som sagt; dette er veldig avhengig av både individ og rase, altså hvorvidt de tar det til seg eller ei.  Jeg tror at kjære deg var inne på det essensielle her, de har det i seg.

jarvi: Jeg tror at kjære deg var inne på det essensielle her, de har det i seg.

jarvi:

Kanskje fordi våre mishagsytringer er ganske så likt et knurr?  De fleste av oss bruker litt dyp, mørk stemme i det vi f eks kremter, sier AAAAA !!!!, ai,ai, ai,  osv.  Og det er jo ikke alltid at dette etterfølges av en instruks om hva vi vil, eller at det gis et alternativ.  Men man ser jo at valpens atferd stopper likevel, og den kan også stoppes ganske så effektivt i det atferden ikke nødvendigvis opptrer igjen.  Men som sagt; dette er veldig avhengig av både individ og rase, altså hvorvidt de tar det til seg eller ei.  Jeg tror at kjære deg var inne på det essensielle her, de har det i seg.

syvendefar:

 

jarvi: Jeg tror at kjære deg var inne på det essensielle her, de har det i seg.

Tja, eller har lært det fra barnsben av. En mishagslyd etterfulgt av et snutedytt fra mora kanskje?

 

Dumme meg, jeg trodde det var åpenbart :P

men_kjære_deg...:

syvendefar:

jarvi: Jeg tror at kjære deg var inne på det essensielle her, de har det i seg.

Tja, eller har lært det fra barnsben av. En mishagslyd etterfulgt av et snutedytt fra mora kanskje?

Dumme meg, jeg trodde det var åpenbart :P

syvendefar:

jarvi: Jeg tror at kjære deg var inne på det essensielle her, de har det i seg.

Tja, eller har lært det fra barnsben av. En mishagslyd etterfulgt av et snutedytt fra mora kanskje?

Ja, akkurat.  Det har jeg hevdet her før, men det blir avvist av flere her da de påstår at hunden ikke kan assosiere dette med oss.  Jeg tolket "har det i seg" nettopp ved at de har det med seg i fra mor, og at de assosierer og gjenkjenner dette også i forhold til oss .

Jeg mener at det er derfor jeg bare kunne "knurre" til valpen som beit i bordet fordi den gjenkjente knurrelyden med erfaringer i fra mor og søsken, og visste at dette betydde "trøbblel".

Angelcharm:

jarvi:

Kanskje fordi våre mishagsytringer er ganske så likt et knurr?  De fleste av oss bruker litt dyp, mørk stemme i det vi f eks kremter, sier AAAAA !!!!, ai,ai, ai,  osv.  Og det er jo ikke alltid at dette etterfølges av en instruks om hva vi vil, eller at det gis et alternativ.  Men man ser jo at valpens atferd stopper likevel, og den kan også stoppes ganske så effektivt i det atferden ikke nødvendigvis opptrer igjen.  Men som sagt; dette er veldig avhengig av både individ og rase, altså hvorvidt de tar det til seg eller ei.  Jeg tror at kjære deg var inne på det essensielle her, de har det i seg.

Jeg skrev nok litt knotete.. jeg mente altså at det ikke er mer skadelig for valpen enn andre mishagsytringer :) Om man har det i seg eller ikke er jeg mer usikker på. Jeg mener fortsatt det handler om læring :)

Ja, selvsagt har det mer læring å gjøre.  Lært som en konsekvens av egen atferd i forhold til mor.  F eks ved å prøve seg på mat etc., Derfor fungerer dette også for oss, men vi må ikke nødvendigvis være fysiske med valpen for at den også skal forstå våre mishaglyder.

jarvi:Jeg mener at det er derfor jeg bare kunne "knurre" til valpen som beit i bordet fordi den gjenkjente knurrelyden med erfaringer i fra mor og søsken, og visste at dette betydde "trøbblel".

syvendefar:

jarvi:Jeg mener at det er derfor jeg bare kunne "knurre" til valpen som beit i bordet fordi den gjenkjente knurrelyden med erfaringer i fra mor og søsken, og visste at dette betydde "trøbblel".

Mulig? Selv mener jeg at mennesker ikke er i stand til å "herme" valpemora eller søsken men at det er andre forhold som får valpen til å la være å agere slik den gjør.

Jeg tror at hund og menneske pga sine lange og tette sameksistens har utviklet så tette bånd og så god kommunikasjon at vi kan "herme" elementer i fra hunden, og at hunden forstår dette.  (Og naturligvis forstår mye av vår atferd, uten at vi hermer noe etter hunden).

Knurring og au´ing er da totalt forskjellige ting?

Når en valp hyler når en kullsøster eller -bror bitter han i halen, så betyr hylet "Au, dette var vondt" og bitingen opphører umiddelbart. Slik jeg tolker det leser da den bitende hunden at "ops, der gikk jeg over streken og brøt vår gjensidige forståelse for hvor hardhendt vi kan leke", og innretter seg etter det. Min erfaring er at hunden fort lærer hvor de "nye" grensene går når han bytter lekekamerat fra kullsøsken til ny eier.

Et knurr har jeg mindre forståelse for hva betyr i hundens hode, men at det er en form for trussel av typen "trø meg ikke for nær, ellers så ...." er jeg ganske sikker på. Det er en ganske annerledes setting, der faren for bivrkninger i form av usikkerhet hos valpen er betydelig, og derfor ikke noe jeg vil bedrive overfor en valp som er litt for ivrig i biteleken.

jarvi:

syvendefar:

jarvi:Jeg mener at det er derfor jeg bare kunne "knurre" til valpen som beit i bordet fordi den gjenkjente knurrelyden med erfaringer i fra mor og søsken, og visste at dette betydde "trøbblel".

Mulig? Selv mener jeg at mennesker ikke er i stand til å "herme" valpemora eller søsken men at det er andre forhold som får valpen til å la være å agere slik den gjør.

Jeg tror at hund og menneske pga sine lange og tette sameksistens har utviklet så tette bånd og så god kommunikasjon at vi kan "herme" elementer i fra hunden, og at hunden forstår dette.  (Og naturligvis forstår mye av vår atferd, uten at vi hermer noe etter hunden).

Men i så fall, hvorfor herme? Når hunden forstår så mye av vår adferd generelt? Jeg bruker ikke så mye hundespråk, tror jeg, jeg er bevisst hundens signaler og forholder meg til dem(det jeg kan se i hvert fall) og så forsøker jeg å være bevisst eget språk så langt råd er. De få ganger jeg tyr til noe som kan kalles herming er det signaler som er konfliktløsende, slik at man i det minste ikke gjør noen skade om man blir feiltolket. Jeg ser liksom ikke helt behovet for disse knurregreiene og all hermingen? Jeg er et menneske og fornøyd med det.

jarvi:Jeg tror at hund og menneske pga sine lange og tette sameksistens har utviklet så tette bånd og så god kommunikasjon at vi kan "herme" elementer i fra hunden, og at hunden forstår dette.  (Og naturligvis forstår mye av vår atferd, uten at vi hermer noe etter hunden).

Bergljot:

 

jarvi:

 

syvendefar:

jarvi:Jeg mener at det er derfor jeg bare kunne "knurre" til valpen som beit i bordet fordi den gjenkjente knurrelyden med erfaringer i fra mor og søsken, og visste at dette betydde "trøbblel".

Mulig? Selv mener jeg at mennesker ikke er i stand til å "herme" valpemora eller søsken men at det er andre forhold som får valpen til å la være å agere slik den gjør.

Jeg tror at hund og menneske pga sine lange og tette sameksistens har utviklet så tette bånd og så god kommunikasjon at vi kan "herme" elementer i fra hunden, og at hunden forstår dette.  (Og naturligvis forstår mye av vår atferd, uten at vi hermer noe etter hunden).

 

 

Men i så fall, hvorfor herme? Når hunden forstår så mye av vår adferd generelt? Jeg bruker ikke så mye hundespråk, tror jeg, jeg er bevisst hundens signaler og forholder meg til dem(det jeg kan se i hvert fall) og så forsøker jeg å være bevisst eget språk så langt råd er. De få ganger jeg tyr til noe som kan kalles herming er det signaler som er konfliktløsende, slik at man i det minste ikke gjør noen skade om man blir feiltolket. Jeg ser liksom ikke helt behovet for disse knurregreiene og all hermingen? Jeg er et menneske og fornøyd med det.

syvendefar:

 

men_kjære_deg...:

syvendefar:

jarvi: Jeg tror at kjære deg var inne på det essensielle her, de har det i seg.

Tja, eller har lært det fra barnsben av. En mishagslyd etterfulgt av et snutedytt fra mora kanskje?

Dumme meg, jeg trodde det var åpenbart :P

Hvorfor skulle det være åpenbart?  "Har det i seg" som arvelig, medfødt eller noe?

 

"Har de kommet med", var mitt valg av ord. Og det er akkurat det de har, voksen som valp. Og de har selvfølgelig alle fått betinget det en eller annen gang. Men ikke av meg- jeg har aldri lagt en finger på hundene om jeg har knurret. Men det er klart det blir videre betinget når jeg legger på et strengt kroppspråk- men alle har hatt forståelsen for lyden og mimikken med seg.

tok en test her forleden og knurret litt til Jerko, da begynte halen å gå og han så forventningsfult men samtidg litt undrende på meg. Jeg kunne også ane en litt bekymret mine, nærmest som han vurderte å skaffe hjelp, kontakte legevakt eller noe lignende:)

Men du verden jeg snakker mye med bikkjene våre både verbalt og kroppslig.

Mofassah:

Et knurr har jeg mindre forståelse for hva betyr i hundens hode, men at det er en form for trussel av typen "trø meg ikke for nær, ellers så ...." er jeg ganske sikker på. Det er en ganske annerledes setting, der faren for bivrkninger i form av usikkerhet hos valpen er betydelig, og derfor ikke noe jeg vil bedrive overfor en valp som er litt for ivrig i biteleken.

Jeg tror ingen har snakket om bitelek? Jeg har som sagt alltid brukt det, og vet ikke hvorfor. Og det har alltid fungert mye bedre enn nei, gå og legg deg osv. i f.eks situasjoner der jeg har sittet med mat og hunden av en eller annen grunn har kommet for å prøve å snike den til seg . I eksempelet med WSSen var det gjort med ett knurr og et klapp med tenna. Og han gikk inn for å ta maten min ut av hendene mine, 3 dager etter at han var kommet i hus. Hadde jeg tatt unna maten eller prøvd å ta unna han hadde han sikkert klappet tak i hånda mi- med den hundens psyke. Så da jeg truet han tilbake feiga han ut.

Men å knurre om bikkja ikke hører etter, eller om valpen har raptus- det sier jo seg selv at er ganske poengløst. Knurringen kommer som en direkte konsekvens av et visst framstøt i mitt hundehold, og det fungerer uten bivirkninger.

men_kjære_deg...:"Har de kommet med", var mitt valg av ord. Og det er akkurat det de har, voksen som valp. Og de har selvfølgelig alle fått betinget det en eller annen gang. Men ikke av meg- jeg har aldri lagt en finger på hundene om jeg har knurret. Men det er klart det blir videre betinget når jeg legger på et strengt kroppspråk- men alle har hatt forståelsen for lyden og mimikken med seg.

Bergljot:

jarvi:

syvendefar:

jarvi:Jeg mener at det er derfor jeg bare kunne "knurre" til valpen som beit i bordet fordi den gjenkjente knurrelyden med erfaringer i fra mor og søsken, og visste at dette betydde "trøbblel".

Mulig? Selv mener jeg at mennesker ikke er i stand til å "herme" valpemora eller søsken men at det er andre forhold som får valpen til å la være å agere slik den gjør.

Jeg tror at hund og menneske pga sine lange og tette sameksistens har utviklet så tette bånd og så god kommunikasjon at vi kan "herme" elementer i fra hunden, og at hunden forstår dette.  (Og naturligvis forstår mye av vår atferd, uten at vi hermer noe etter hunden).

Men i så fall, hvorfor herme? Når hunden forstår så mye av vår adferd generelt? Jeg bruker ikke så mye hundespråk, tror jeg, jeg er bevisst hundens signaler og forholder meg til dem(det jeg kan se i hvert fall) og så forsøker jeg å være bevisst eget språk så langt råd er. De få ganger jeg tyr til noe som kan kalles herming er det signaler som er konfliktløsende, slik at man i det minste ikke gjør noen skade om man blir feiltolket. Jeg ser liksom ikke helt behovet for disse knurregreiene og all hermingen? Jeg er et menneske og fornøyd med det.

 

Nei, man må jo ikke herme.  Det jeg sier at det man kan bruke visse elementer i fra hundespråket, og jeg hevder at det fungerer - ikke noe annet.  Jeg bruker forøvrig svært lite hundespråk selv.

Jeg bare påpekte det at folk sier at å f eks knurre er bare tull, fordi vi er ikke hunder.  Samtidig anbefaler  de samme folka å hyle til valpen.  Det henger ikke helt sammen for meg.  Og selv om å hyle og å knurre er to forskjellige ting så er begge deler likevel elementer i fra hundespråket.  Og folkens, en hund tåler å bli "knurret" til, uten at disse bivirkningene som trekkes frem gjør seg gjeldene. 

jarvi:

Bergljot:

jarvi:

syvendefar:

jarvi:Jeg mener at det er derfor jeg bare kunne "knurre" til valpen som beit i bordet fordi den gjenkjente knurrelyden med erfaringer i fra mor og søsken, og visste at dette betydde "trøbblel".

Mulig? Selv mener jeg at mennesker ikke er i stand til å "herme" valpemora eller søsken men at det er andre forhold som får valpen til å la være å agere slik den gjør.

Jeg tror at hund og menneske pga sine lange og tette sameksistens har utviklet så tette bånd og så god kommunikasjon at vi kan "herme" elementer i fra hunden, og at hunden forstår dette.  (Og naturligvis forstår mye av vår atferd, uten at vi hermer noe etter hunden).

Men i så fall, hvorfor herme? Når hunden forstår så mye av vår adferd generelt? Jeg bruker ikke så mye hundespråk, tror jeg, jeg er bevisst hundens signaler og forholder meg til dem(det jeg kan se i hvert fall) og så forsøker jeg å være bevisst eget språk så langt råd er. De få ganger jeg tyr til noe som kan kalles herming er det signaler som er konfliktløsende, slik at man i det minste ikke gjør noen skade om man blir feiltolket. Jeg ser liksom ikke helt behovet for disse knurregreiene og all hermingen? Jeg er et menneske og fornøyd med det.

 

Nei, man må jo ikke herme.  Det jeg sier at det man kan bruke visse elementer i fra hundespråket, og jeg hevder at det fungerer - ikke noe annet.  Jeg bruker forøvrig svært lite hundespråk selv.

Jeg bare påpekte det at folk sier at å f eks knurre er bare tull, fordi vi er ikke hunder.  Samtidig anbefaler  de samme folka å hyle til valpen.  Det henger ikke helt sammen for meg.  Og selv om å hyle og å knurre er to forskjellige ting så er begge deler likevel elementer i fra hundespråket.  Og folkens, en hund tåler å bli "knurret" til, uten at disse bivirkningene som trekkes frem gjør seg gjeldene. 

Jeg synes kanskje du har misforstått poenget med hvilke elementer fra hundespråket man velger å forsøke å etterligne og videre anbefaler andre å benytte. Å velge konfliktdempende løsninger gjør ikke stor skade om man bommer, verste som skjer er at man har sett bort, gått i bue, sleiket seg om munnen e.l til ingen nytte, men å bruke signaler som knurring og andre truende signaler kan potensielt sette folk i ubehagelige og i enkelte tilfeller farlige situasjoner. Det jeg skrev ovenfor er vel mer som et tilleggsargument å regne.