Jeg må bare lufte noen tanker her!

Jeg har jo kjøpt meg en liten hund som "førstegangshund". Og jeg valgte en liten og "enkel" hund pga. flere grunner, både økonomi, at jeg ikke ville ta meg vann over hodet og også det at den er enkel å ta med seg overalt.

Men min lille hund har blitt mye mer krevende enn mange store raser jeg har sett på (og vurderte). Mye småhundfakter som gneldring, lite selvstendighet og at alt er så "stort og skummelt". Nå sier jeg ikke at ikke store hunder kan ha disse faktene ved seg, ei heller at alle små hunder har det - men det er IKKE å stikke under en stol av småhund-avl er mye mer "pinglete avl" enn hos storhund. Generelt sett.

Hva tenker dere om dette?

For min del så tror jeg at jeg velger stor hund fremover. Selvfølgelig er jeg kresen på gemytt her også, som jeg ville vært hvis jeg skulle velge en liten hund på nytt, men likevel føler jeg meg faktisk tryggere på valg av valp der rasen er stor.

Jeg skjønner greia at en liten hund som bjeffer mot noe er mye mindre truende eller skremmende for folk enn når det er en stor hund som bjeffer. Men likevel: for meg er det samme ulla, det er til og med mer irriterende med småhundbjeff. Og jeg behandler min lille som en hund, for hun er jo det - 5 kg eller 50 kg!

Og det irriterer meg, og også gjør meg ganske lei meg at folk bevisst eller ubevisst avler på hunder med dårlig gemytt, bare fordi den er liten. Hva gjør det mer greit at en liten hund er skeptisk enn en stor??

Jeg tror det er forskjell fra situasjon til situasjon - og hund til hund. Du finner skeptiske hunder av alle størrelser, men forskjellen er jo at små hunder kommer frem i rampelyset i forhold til store hunder.

Dessverre har du jo en rase som er kjent for å ha fått svært dårlig gemytt, og at det er mye useriøs avl der.

Du behøver ikke være redd for å kjøpe deg en liten hund igjen av den grunn, det gjelder å gjøre forarbeid (sier ikke at du ikke har gjort dette med din), og rett og slett bli kjent med oppdretter og ikke minst foreldredyrene neste gang.

For min del er slikt ikke ok uansett størrelse, og har ingen av disse problemene med min hund. Selvsagt er jo hunder forskjellige, men det er aldri greit å bruke en nervøs hund o.l i avl.

Derfor:

http://www.canis.no/innlegg.php?iid=1527879#1527879

;)

Det er godt mulig man kan generalisere litt, men jeg mener likevel det er stor forskjell mellom rasene her også. Din rase er kjent for å ha mange nervøse og skjøre individer, dessverre. Det er en god del små raser som ikke er kjent for å gneldre eller ha dårlig gemytt, akkurat som det er store raser som er kjent for å være nervøse og vanskelig å ha med å gjøre.

Jeg ville nok satt meg mye mer inn i rasevalget neste gang, det går sikkert an å kjøpe hund av liten rase som er trygg, stødig og uredd. 

Jeg kjenner flere småhunder som er kule, med stor personlighet, og langt fra nervøs og bjeffete.

Tror kanskje det er litt raseavhengig, jeg har fått høre mye negativt om kineserne fra folk som har lang erfaring med rasen, og som mener gemyttet og avlen er dårlig her til lands. :/

Jeg tror det regjerer en slags kollektiv tro om at siden hunden er liten og sannsynligvis mer praktisk i formatet, så blir ting litt enklere. Feil, feil, feil og feil :)

Jeg synes faktisk småtassene mine er mye mer krevende enn den store hunden jeg hadde før, og hun var en mix av sterke instinkter. Jeg tror det var Canisbruker ´Avatar´ som så fint skrev i en annen tråd at en del miniatyrer har et ekstra gir - og den beskrivelsen kjenner jeg meg veldig igjen i. HELT uproporsjonal ift til den ´hendige størrelsen´, og gjerne med visse ´typiske´ ulemper, som f.eks gneldring, usikkerhet, osv osv. Mye er hva man gjør det til, men en skal være klar over at noen utgangspunkt er veldig forskjellige også. Dette lærer jeg mer om for hver dag som går :)

Så jeg forstår en del av frustrasjonen din Maries; mye er sikkert pga avl og rase, men på en annen side må man innse at man har en hund fra en gruppe som gjerne ikke oppfører seg som en labrador heller :P

Er det ikke selvforklarende hvorfor det godtas mer fra små hunder? Det er fordi de er små, hvis de er aggressive gjør de ikke like mye skade, hvis de hopper opp havner man ikke på ryggen på gulvet, hvis de bjeffer høres de ikke like skumle ut, osv.

Men angående din hund synes jeg det høres ut som dårlig avl i kombinasjon med dårlig sosialisering.

Det stilles høyere krav til sosialisering av en liten hund enn en stor hund, nettopp pga av at de er skjørere og at alt er stort og skummelt.

Jeg har to små, og mine kunne like gjerne vært store hunder. De oppfører seg ikke noe annerledes. De er litt mer pratsomme enn de fleste store hunder, men det er som regel en del av rasen blant små hunder at de skal være pratsomme. For mange terriere var det en del av jakten slik at eieren enkelt skulle finne hunden og byttet.

Begge mine er omplasseringshunder, men skulle jeg kjøpt fra oppdretter hadde jeg hatt like høye krav som for oppdretter av store hunder, dvs jeg vil de kun skal avle på hunder med over gjennomsnittlig gemytt, og jeg ser etter hunder som er selvsikre av natur. Da er de mye lettere å jobbe med enn en hund som av natur er usikker og gneldrete.

Det godtas mer pga at de små hundene har mindre skadepotensiale enn en stor hund. En liten hund som snerrer og glefser og viser tydelig aggresjon ler mange av, "haha, så tøff han tror han er" osv. en labrador som hadde gjort det samme hadde heller vakt reaksjoner om avlivning. Det er større sjanse for at en liten hund med atferds- eller nerveproblemer skal bli gammel enn en stor en, og dermed også større sjanse for at den faktisk avles på til tross for dårlig gemytt  - la oss ikke stikke under en stol at mange oppdrettere er mer opptatt av eksteriør enn "interiør". ;)

I tillegg kommer jo rasestandard, som også til dels beskriver hvordan hundene skal være gemyttmessig. Standarden kan være flott den, men som med utseende blir det lett at en del prøver å gjøre hunden "enda mer rasetypisk" slik at det dermed avles frem dyr med mer ekstreme trekk også når det gjelder gemytt. skal hunden være "reservert" avles det kanskje på direkte sky individer osv.

Mvjnz:

Men angående din hund synes jeg det høres ut som dårlig avl i kombinasjon med dårlig sosialisering.

Det stilles høyere krav til sosialisering av en liten hund enn en stor hund, nettopp pga av at de er skjørere og at alt er stort og skummelt.

Javel, så du sier jeg har sosialisert hunden min dårlig? At det er derfor hun er litt usikker av seg? Skal sies at hun var sånn fra dag 1, og har blitt bedre og bedre etter at jeg har hatt henne. Ser stor forskjell på hvordan min hund oppfører seg i ringen på ustilling enn andre individer fra samme rase, både hunder som er eldre og yngre enn henne (altså at hun er en MYE tryggere hund enn andre). Det kan Shlush skrive under på i hvert fall.

Så jeg synes selv jeg har vært ganske flink på å sosialisere riktig.

Mvjnz:Det stilles høyere krav til sosialisering av en liten hund enn en stor hund, nettopp pga av at de er skjørere og at alt er stort og skummelt.

Dette er bare tull.  For det første finnes det flust av store hunder som synnes ting er stort og skummelt, og for det andre er samfunnets krav til store hunder mye høyere enn til små. 

Store hunder har for øvrig selv svært dårlig forståelse av sin egen størrelse, og ikke så mye begrep om at de er store.  Det er ikke uten grunn at den største reelle faren i samspill mellom store og små hunder ikke er angrep, men i lek, fordi store hunder ser en annen hund og ikke skjønner at den andre hunden er for liten til å leke på likefot.

*Voff*:

Jeg kjenner flere småhunder som er kule, med stor personlighet, og langt fra nervøs og bjeffete.

Tror kanskje det er litt raseavhengig, jeg har fått høre mye negativt om kineserne fra folk som har lang erfaring med rasen, og som mener gemyttet og avlen er dårlig her til lands. :/

OT.

Hørt masse negativt og rasen jeg og, også møtt endel eksemplarer som var "ille", og der eierne unnskylder at det ligger i rasen.. Har ei venninne med to kinesere (en med og en uten pels) og de hundene er herlige.. Ikke bjeffer de noe serlig, og er trygge/gode hunder.. Så at det finnes endel kinesere med godt gemytt er jeg ikke itvil om :) Men er nok dårlig avl inn i bildet også!. 

RRene:

Mvjnz:Det stilles høyere krav til sosialisering av en liten hund enn en stor hund, nettopp pga av at de er skjørere og at alt er stort og skummelt.

Dette er bare tull.  For det første finnes det flust av store hunder som synnes ting er stort og skummelt, og for det andre er samfunnets krav til store hunder mye høyere enn til små. 

Store hunder har for øvrig selv svært dårlig forståelse av sin egen størrelse, og ikke så mye begrep om at de er store.  Det er ikke uten grunn at den største reelle faren i samspill mellom store og små hunder ikke er angrep, men i lek, fordi store hunder ser en annen hund og ikke skjønner at den andre hunden er for liten til å leke på likefot.

Ville lagt inn et "ofte" mellom "Store hunder har" og "for øvrig..."ovenfor. For det er jo heldigvis ikke en absolutt sannhet. Men ellers er jeg enig, mange store hunder har null forståelse for egen styrke og størrelse. Er litt morsomt å se når de har dette derimot.

Til TS kan jeg bare si at du nok ikke har valgt den letteste rasen av småttisene. Det finnes jo selvsagt flotte individ, men masse ugreie også. Men det finnes raser som er små, som har like stor sjanse for å bli flotte hunder som større raser. Så ikke la størrelsen være utslagsgivende for hva du velger, du finner mye dritt i begge str-leire. Og gull også :-)

Om hvorfor det godtas mer fra små hunder enn store tror jeg skyldes det Angelie er inne på, de har mindre skadepotensiale enn store hunder.

Men om man snakker om rasevalg og gemytt så tror jeg ikke man bør skille mellom store eller små hunder, for det er ikke størrelsen som i bunn og grunn bestemmer gemyttet. Man må se på bruksområdet til hunden, hva er den avlet frem til? Endel små hunder er jo rene selskapshunder og jeg tror det er der de finner de "svakeste" individene, som f.eks. Chinese Crested. Nå er jo din (og min) rase en rase som blir mer og mer populær og blir brukt mer og mer, bl.a. i agility og lydighet. Og det tror jeg vil være med på å bedre gemyttet. Iallefall hvis man ser på det som ofte går igjen hos CC: usikkerhet.

En annen ting, man kan jo se på eierne. Hvem er det som eier de små hundene og da ofte de rene selskapshundene? Ofte de som vil ha en liten og søt hund med stort kosepotensiale som de slipper å jobbe så mye med, for som sagt: den gjør jo ikke så stor skade allikevel. Og om de da får en hund som din og ikke forstår hunden og ikke jobber med problemene dens. Men den er jo uansett så søt og gjør jo ingen skade... Derfor tror jeg ofte at man ser dette i det daglige.

Jeg har lest endel innlegg av deg og sett utfordringene dine, all kred til deg for den jobben du har gjort med din hund, Maries!

Jeg kan bare snakke for min egen del, men jeg må innrømme at jeg har nedprioritert å gå pent i bånd for eksempel. Jeg har jobba mest med innkalling, noen lydighets øvelser og andre "problemer" som har dukket opp (utagering i bånd, bjeffing) :p  JEG kan jo nedprioritere å gå fint i bånd, fordi han er så enkel å holde igjen, men med en stor hund vil det å gå ordentlig i bånd være det aller viktigste å lære. Men jeg sliter også motsatt veg. Siden min hund er så liten slipper folk sine større hunder bort til min. DET er det mest negative ved å ha liten hund. Jeg har opplevd å rope på hundeeiere at de må kalle inn hunden sin- "neeeida, han er såååååååå snill". Da blir jeg forbanna, i og med at min kan være skeptisk til sånne som bare buser rett bort. Det er vanskelig å jobbe med usikre små hunder, når andre ikke tar hensyn, ikke engang når du sier i fra!

edit:

Må jo legge til at vi også møter kjempe trivelige hunder og eiere, som tar hensyn, og til og med setter av et 5minutt for at vi kan rusle sammen så småen ser at det er greit :)

Det kommer helt an på hvilken bjeffing det er snakk om. Er det en usikker bjeffing? Agressiv?Oppspillt? Slike ting, kan ofte avgjøre hvorfor hun bjeffer, og er enklere å håndtere for oss tobente.

Små huder bjeffer ofte pga usikkerhet da det er vanlig, som mange forteller i tråden, å le av adferden, eller ikke reagere som man ville gjort hos en stor hund. Dette gjør at vi underbygger usikkerheten, istedet for å gjøre noe med problemet. Vi sier på en måte at "det er greit å være "ustabil". Det som også ofte er typisk er å løfte hunden opp og kose med den, eller "trøste" den, som bare fortserker sinnstilstaden mer og gjør hunden forvirret!
Når en hund bjeffer eller viser slik adferd ovenfor andre hunder, er det vanlig å bli korrigert av noen i flokken. og det er da noen opplever at hunder "går etter hverandre" eller "angriper", når de ofte bare kontrollerer og korrigerer adferden fordi det blir sett på som svakhet. 

Sosialisering kan det godt være, i den forstand at hunden aldri har møtt en hund før! :p evt hvis hun ikke har blitt korrigert av eier når adferden har oppstått. Men å kunne skille på hvilken type bjeffing det er, kan man finne den beste måten å korrigere, eller bli kvitt adferden på. 

Vet ikke hvordan du ser på andre problemer i adferden, som tilsier at hun er usikker eller har noen problemer? Om hun får nok trening eller utfordinger osv.? 

Min malteser begynte å bjeffe noe skrekkelig på hunder i møtesituasjoner etter en episode når hun var liten, hvor jeg egentlig burde ha beskyttet henne, for hun ble løpt ned av en slags tervurenhund vi møtte i mørket imens hun gikk i bånd. Etter det sier hun veldig ifra på forhånd, og når jeg tenker etter er det vel det eneste forsvaret hun har..

Men gøy er det ikke, for det ser sikkert ut som hun er vokst opp beskyttet i en veske - noe som absolutt ikke er tilfelle.

Avl har jeg ingen som helst greie på, og jeg vet lite om små hunderaser generelt, da jeg aldri har interessert meg for å skaffe en, eller kjent så mange små hunder såpass godt at jeg kan uttale meg. Det jeg reagerer på, er at majoriteten, bortimot alle, av småhundeiere jeg selv har møtt, gir totalt f***. Sånn rent praktisk sett så er det ikke vanskelig for dem å holde igjen sin egen hund, og det blir ikke et svare kaos hvis den tukler seg inn i noen andres bånd, så flexilina og andre liner får som regel fri flyt, og ja, dette er utrolig slitsomt for en med stor og vilter hund, når de ikke bryr seg om konsekvensene dette får for andre, men som svar på TS sitt innlegg, er det jo like mye en konsekvens for deres egen hund. At den får ture frem som den selv vil, og utvikle de uvaner som passer den. Begynner min hund på 40kg å utagere, eller på annen måte sjenere andre, MÅ jeg ta tak i problemet, eller evt flytte til et lite rødt hus i skogen. Med liten hund må man ikke ta tak i det på samme måte. Og det virker som om mange lar være. Fordi de tross alt kan leve med det. Selv om det er irriterende. 

Vil nok en gang minne på at jeg ikke er bevandret innen småhunder, og at dette er erfaringer jeg har fra hunder med eiere jeg selv har møtt.  

Maries:

 

Mvjnz:

 

Men angående din hund synes jeg det høres ut som dårlig avl i kombinasjon med dårlig sosialisering.

Det stilles høyere krav til sosialisering av en liten hund enn en stor hund, nettopp pga av at de er skjørere og at alt er stort og skummelt.

 

 

Javel, så du sier jeg har sosialisert hunden min dårlig? At det er derfor hun er litt usikker av seg? Skal sies at hun var sånn fra dag 1, og har blitt bedre og bedre etter at jeg har hatt henne. Ser stor forskjell på hvordan min hund oppfører seg i ringen på ustilling enn andre individer fra samme rase, både hunder som er eldre og yngre enn henne (altså at hun er en MYE tryggere hund enn andre). Det kan Shlush skrive under på i hvert fall.

Så jeg synes selv jeg har vært ganske flink på å sosialisere riktig.

Vet ingenting om hvordan du har sosialisert hunden din. Kanskje er det først og fremst dårlige gener som er problemet, eller kanskje hunden er normal for rasen, men ble dårlig sosialisert. Eller kanskje det er både dårlig sosialisering og dårlige gener som er problemet. Mest sannsynlig er det sistnevnte. Det er ikke kritikk av deg, men basert på kunnskapen folk flest har om hvordan man sosialiserer riktig er det det mest sannsynlige. Seff kan det hende at det er førstnevnte som er problemet hos deg.

En hund med dårlige gener kan bli en ganske ok hund med god sosialisering.

Og hvis man velger en hund med dårlig gemytt bidrar man til "småhundproblemet". Høres ut som du valgte en valp fra en lite seriøs oppdretter hvis den var verre da du kjøpte den.

Misky:

Min malteser begynte å bjeffe noe skrekkelig på hunder i møtesituasjoner etter en episode når hun var liten, hvor jeg egentlig burde ha beskyttet henne, for hun ble løpt ned av en slags tervurenhund vi møtte i mørket imens hun gikk i bånd. Etter det sier hun veldig ifra på forhånd, og når jeg tenker etter er det vel det eneste forsvaret hun har..

Men gøy er det ikke, for det ser sikkert ut som hun er vokst opp beskyttet i en veske - noe som absolutt ikke er tilfelle.

Du eee...Misky...hvordan ser en SLAGS tervuerenhund ut?

Jeg mener og tror at man kan velge å dempe eller å styrke rase og gemytt. dvs at selv om hunden er en kamphund, avlet for å beskytte og vokte, så kan man fjerne eller dempe rasen i han for å oppleve den mer som; en hund. som hører og lystrer deg. Å styrke rasen er feks gjeting osv. Dette er en postitiv styrkning og perfekt for å tømme hunden for energi og trene hjernen.
Så hunden trenger ikke være renraset og perfekt avlet for å være en flott, lydig og snill hund.. 

det at hun bjeffer i forsvar, vil jo si at hun er usikker, og dermed kan bli irettesatt av større hunder, og det kan fort bli til et stygt møte. Hun trenger nok en som viser henne at hun er beskyttet(uten å synes synd på henne) og lede henne forbi den passerende hunden. Det er ikke så smart å løfte henne eller noe lignende, da dette blir å "fjerne" henne fra hinderet og tilslutt vil hun forbinde bjeffing med løfting og så har du det gående. Hun trenger nok bare en som viser den andre hunden at noen beskytter henne, og forstår at du har kontrollen. og best av alt, det er ingenting galt i det! :)

Mvjnz:

 

 

Vet ingenting om hvordan du har sosialisert hunden din. Kanskje er det først og fremst dårlige gener som er problemet, eller kanskje hunden er normal for rasen, men ble dårlig sosialisert. Eller kanskje det er både dårlig sosialisering og dårlige gener som er problemet. Mest sannsynlig er det sistnevnte. Det er ikke kritikk av deg, men basert på kunnskapen folk flest har om hvordan man sosialiserer riktig er det det mest sannsynlige. Seff kan det hende at det er førstnevnte som er problemet hos deg.

En hund med dårlige gener kan bli en ganske ok hund med god sosialisering.

Og hvis man velger en hund med dårlig gemytt bidrar man til "småhundproblemet". Høres ut som du valgte en valp fra en lite seriøs oppdretter hvis den var verre da du kjøpte den.

Ja okei, jeg skjønner ikke helt hvorfor du sier dette når du "ikke mener det som kritikk", for jeg blir faktisk ganske fornærma av å lese dette her.

Først og fremst, jeg er på ingen måte noen ekspert - men jeg har mer enn grunnleggende erfaring innen hund og jeg var godt forberedt når jeg kjøpte meg valp. Har gjort alt etter "boka", men også måtte være kreativ når ting har dukket opp.

Hun har fått møte forskjellige typer mennesker i forskjellige aldere, og forskjellige hunder (men fokusert på at hun skal bare treffe trygge hunder), og alt det andre som har med miljøtrening (by, buss, båt, strand, ute på landet, forskjellige underlag) å gjøre. Det jeg har fokusert mest på gjennom hele sosialiseringen er at hun er trygg!

Jeg har gjort en grundig jobb med henne, greit at du "ikke vet det", men ikke uttal deg om at jeg har gjort en dårlig jobb da. For det vet jo ikke du. Og jeg blir som sagt ganske fornærma.

Min teori er at hun har havna underst i kullet og blitt herja med endel av de voksne hundene som bor der. Det er ikke et useriøst oppdrett, men de fleste oppdrettere i Norge på denne rasen har faktisk samme type gemytt på sine hunder. De er trygge innenfor husets fire vegger. Ellers... Tja. Ikke imponert.

Nå skal det også sies at jeg mye mer bruks-menneske enn selskap. For jeg BRUKER hunden som om den er en hund, av alt det innebærer agility, blodspor, tur på fjellet og mye mental trening! Og de fleste som eier kinesere (og da spesielt oppdrettere), bruker ikke hundene til noe som helst egentlig. Dette er type hundefolk som synes det er søtt å kle dem opp i brudekjole og smoking...

Jeg plukker den ikke opp hver gang noe skummelt skjer. Og jeg vil nok si jeg forventer mye mer av hunden min og jobber målrettet for å få hunden dit jeg ønsker. Altså at den takler mest mulig og er trygg.

Topphopp:

Det kommer helt an på hvilken bjeffing det er snakk om. Er det en usikker bjeffing? Agressiv?Oppspillt? Slike ting, kan ofte avgjøre hvorfor hun bjeffer, og er enklere å håndtere for oss tobente.

Små huder bjeffer ofte pga usikkerhet da det er vanlig, som mange forteller i tråden, å le av adferden, eller ikke reagere som man ville gjort hos en stor hund. Dette gjør at vi underbygger usikkerheten, istedet for å gjøre noe med problemet. Vi sier på en måte at "det er greit å være "ustabil". Det som også ofte er typisk er å løfte hunden opp og kose med den, eller "trøste" den, som bare fortserker sinnstilstaden mer og gjør hunden forvirret!
Når en hund bjeffer eller viser slik adferd ovenfor andre hunder, er det vanlig å bli korrigert av noen i flokken. og det er da noen opplever at hunder "går etter hverandre" eller "angriper", når de ofte bare kontrollerer og korrigerer adferden fordi det blir sett på som svakhet. 

Sosialisering kan det godt være, i den forstand at hunden aldri har møtt en hund før! :p evt hvis hun ikke har blitt korrigert av eier når adferden har oppstått. Men å kunne skille på hvilken type bjeffing det er, kan man finne den beste måten å korrigere, eller bli kvitt adferden på. 

Vet ikke hvordan du ser på andre problemer i adferden, som tilsier at hun er usikker eller har noen problemer? Om hun får nok trening eller utfordinger osv.? 

Jeg er egnetlig ikke ute etter masse tips til hunden min ;)

Jeg vet hva som "feiler" henne og jobber med henne. Og jeg gjør stort sett ting riktig vil jeg tro, da jeg får resultater og baserer treningen min på positiv trening. Jeg ønsker ikke å bruke korrigering på en hund som bjeffer pga. usikkerhet! Det blir helt feil, for straffer du usikkerhet får du bare mer usikkerhet. Så her går det i pølser og fiskekaker og gjøre ting positivt for henne :)

Og du forresten, hva mener du med "vanlig å bli korrigert av noen i flokken?" Hvis jeg går med mine 3 hunder, 2 hannhunder og en tispe... Så kommer det en annen hund et stykke unna, som først min lille begynner å bjeffe på.. Tror du da at en av hannhundene vil korrigere henne? I såfall, hvordan i alle dager gjør de det? Bjeffer, glefser, knurrer til henne?

Jeg ser for meg at da vil de antakelig bare henge seg på og bjeffe fordi min gjør det. Fordi situasjonen blir bare mer og mer anspent, og de girer opp hverandre.

Og jo, hun får nok utfordringer og trening. Ingen tvil om det.

Kraizi:

En annen ting, man kan jo se på eierne. Hvem er det som eier de små hundene og da ofte de rene selskapshundene? Ofte de som vil ha en liten og søt hund med stort kosepotensiale som de slipper å jobbe så mye med, for som sagt: den gjør jo ikke så stor skade allikevel. Og om de da får en hund som din og ikke forstår hunden og ikke jobber med problemene dens. Men den er jo uansett så søt og gjør jo ingen skade... Derfor tror jeg ofte at man ser dette i det daglige.

Jepp, enig med deg. De fleste hunde-eierne av denne rasen gir blaffen om de bjeffer på alt. Har sett flere tilfeller der eiere bare lar hunden sitte og glefse mot andre hunder uten å bry seg. Og at de plukker den opp i hytt og pine. Heller sjelden går de med godbiter på tur også forsåvidt!

Jeg har lest endel innlegg av deg og sett utfordringene dine, all kred til deg for den jobben du har gjort med din hund, Maries!

Tusen takk for det :)

Tammymor:

 

Misky:

 

Min malteser begynte å bjeffe noe skrekkelig på hunder i møtesituasjoner etter en episode når hun var liten, hvor jeg egentlig burde ha beskyttet henne, for hun ble løpt ned av en slags tervurenhund vi møtte i mørket imens hun gikk i bånd. Etter det sier hun veldig ifra på forhånd, og når jeg tenker etter er det vel det eneste forsvaret hun har..

Men gøy er det ikke, for det ser sikkert ut som hun er vokst opp beskyttet i en veske - noe som absolutt ikke er tilfelle.

 

 

Du eee...Misky...hvordan ser en SLAGS tervuerenhund ut?

Hehe, en slags blanding med en tervuren i seg