Jeg synes mopsen (og bulldoggen for den saks skyld) illustrerer veldig godt hvordan raser forfaller helsemessig. 

Jeg hører til de som rett og slett ikke klarer å se noe pent i en hund som har så dårlige fysiske forutsetninger. Derfor synes jeg helt klart at den gammeldagse mopsen er utrolig mye penere. Jeg klarer ikke å se noe pent i en pesende hund med krum rygg. Jeg kjenner også noen friske mopser, men jeg kjenner en god del flere pesende eksemplarer med diverse sykdommer og skavanker. Og det som er skremmende er nesten at mange eiere godtar disse problemene som en del av pakka.

Flåtten:

Havanaislove:

Ja, og det er jo fint hvis det fortsatt finnes "friskt" avlsmateriale der ute som man kan jobbe med, at ikke rasen er "fortapt"

 

Skal en bevisst jobbe for å endre utseendet til rasen, eller iallefall linjene en selv avler på, må det jo brukes hunder som står utenfor standarden slik den er i dag, og da sikkert ikke gjort det godt på utstilling. Med lenger snuteparti f.eks hos Bulldog-rasene.

Ja, det er jo klart. Om rasestandarden er slik at hundene skal være syke for å vinne priser, må man se etter hunder som ikke vinner priser  Det er ikke alltid at de friskeste og "beste" hundene vinner i utstilling dessverre.

Når det gjelder fransk bulldog er det de med flatest tryne som vinner på utstillingene. Har selv møtt en av norges mestvinnende fralletisper, og jeg syntes synd på henne. Hørtes ut som om hun hadde kols. Hvordan kan folk synes at det er søtt når hunden nesten ikke får puste?

Det er så galt, så galt. Det er raseklubbene som må forandres, men det ser dårlig ut synes jeg.

Det er klart alle raser har noen sunne individer som "kan" avles på. Men hvem skal definere sunnhet - når rasetilhengerne synes de fineste hundene er de som er bygd på en usunn måte? Jeg tenker på de ramaskrikene som dukket opp i England når veterinærene disket masse av hundene før BIS pga helseproblemer som eierne og raseklubbene nektet for at disse individene hadde.  

Dessuten synes ikke jeg det er nok at ett enkelt individ er sunt. Den hunden man vil avle på bør også ha en sunn familie. Dvs, foreldrene og søsknene og besteforeldre og tanter og onkler bør HELLER ikke ha noen helseproblemer pga hundens ekstreiør.

Hvor mange mops har foreldre, søsken, besteforeldre og tanter og onkler der INGEN har problemer med pust eller øyne f.eks.

Hvis man kunne funnet de hundene - hvis de finnes og avlet på kun dem og kun dersom man kan holde innavlsprosenten veldig lav - da kan rasen leve videre.

Men hvis sykdom er utbredt i alle linjer og alle "familier" slik at et sunt individ stort sett alltid har mer uheldige søsken eller tanter osv. - da synes jeg de gjerne kan slutte å avle på den rasen.

Jeg føler det var litt mye negativt mot oppdrettere av Cavalierer i begynnelsen av denne tråden. Siste årene har oppdretterne fått ett mye større fokus på helse, å føler jo at mange tar dette alvorlig. Selv om det ikke er nevnt på cavalierklubbens sider noe om sykdommen, har veldig mange begynt å DNA-teste cavalierene sine for Episodic Falling Syndrome og Curly Coated/Dry Eye Syndrome. Hadde man kunne testet for SM med DNA-tester, hadde nok alle gjort det. Men for å finne ut om en hund har SM, må man ta en MRI, som koster ca 3500. Har man da 5 hunder (som nok er minste antallet en oppdretter har), blir dette nesten 20 000, å da har man ingen garanti for at hunden fortsatt ikke får det. I tillegg er det anbefalt å scanne enda en gang når de har blitt 5 år (Først v 3 år, så ved 5 år), så da er man oppe i nesten 40 000 bare på scanningen av disse 5 hundene. Så skal oppdretterne øyenlyse, sjekke hjerte og patella, å gjerne en del utstilingsmeritter i tillegg. Så for å være en såkalt "seriøs" oppdretter i dag krever det ganske mye penger. For å få igjen max ett par tusen kr tilbake pr valp etter alle utgiftene er betalte. 

Vassa:

Jeg føler det var litt mye negativt mot oppdrettere av Cavalierer i begynnelsen av denne tråden. Siste årene har oppdretterne fått ett mye større fokus på helse, å føler jo at mange tar dette alvorlig. Selv om det ikke er nevnt på cavalierklubbens sider noe om sykdommen, har veldig mange begynt å DNA-teste cavalierene sine for Episodic Falling Syndrome og Curly Coated/Dry Eye Syndrome. Hadde man kunne testet for SM med DNA-tester, hadde nok alle gjort det. Men for å finne ut om en hund har SM, må man ta en MRI, som koster ca 3500. Har man da 5 hunder (som nok er minste antallet en oppdretter har), blir dette nesten 20 000, å da har man ingen garanti for at hunden fortsatt ikke får det. I tillegg er det anbefalt å scanne enda en gang når de har blitt 5 år (Først v 3 år, så ved 5 år), så da er man oppe i nesten 40 000 bare på scanningen av disse 5 hundene. Så skal oppdretterne øyenlyse, sjekke hjerte og patella, å gjerne en del utstilingsmeritter i tillegg. Så for å være en såkalt "seriøs" oppdretter i dag krever det ganske mye penger. For å få igjen max ett par tusen kr tilbake pr valp etter alle utgiftene er betalte.

Peregrin:

Fluehjerne: Så du synes denne: http://artforprofits.files.wordpress.com/2009/07/pug-gainsborough.jpg eller denne http://babylonbaroque.files.wordpress.com/2011/06/a-splendid-example-of-a-magnificent-pug-champion-the-marqu.jpg er lik denne?

Du har sikkert fått hundre svar nå, men jeg slengte meg på med min mening jeg :-)
Jeg har ingen erfaring med hunden,men har sett den og den ser jo utrolig flott ut da!

Jeg visste faktisk ikke at hunden var mye syk? at den døde tidlig, ( nå har jeg ikke direkte satt meg inn i stoffet men) er ikke de fleste hundene nå til dags " syke" da? spesielt rasehunder? ( skal være forsiktig med å påstå noe her, bare noe jeg..  "antar" )

Så kanskje de ikke vet det? Eller kanskje de vil gi den en sjanse alikevel? jeg bruker sjeldent å tro det jeg leser på nettet til pungt og prikke... Jeg ville kanskje tenkt at det var før, at jeg ville ta ordentlig vare på den... så den ikke ble syk.. Kanskje mange føler at hunden er perfekt? og at de vil ta sjansen? ( også med store sparepenger ved eventuell sykdom)

Det er jo så utrolig mye tull i hundeverden nå, at jeg forstår ikke hvordan folk har samvittighet til å avle syke hunder... Det er nesten så man sier gamlemetoden var bedre ( nesten!!! ) hvor de rett og slett ikke beholdt syke hunder med dårlige gener.... Det er groteskt.. Men det er bedre for en hund å slippe lidelse, og slippe å gi lidelse videre.. enn å gå rundt og ha det vondt...

Jeg syns det var bra spørsmål av deg jeg! fikk meg til å tenke :-)
Men hvis du ser på de miniatyrhundene da? eller alle de hundene som er avlet for å være små.... Mange kjøper jo de også, folk bryr seg kanskje ikke.. også..

er nok mange grunner, men må være vondt å få en ordentlig syk hund.. håper virkelig jeg slipper det igjen.. ( mistet min besteste bestevenn når jeg var barn, av brystkreft)

Husker faktisk når jeg mistet henne, jeg var vel.. ja jeg gikk på barneskolen.. og jeg takket pappa for å avlive henne.. Fordi hun hadde det så vondt.. 6-7 år gammel og forsto det, da må hunden virkelig ha hatt det vondt da!

Men jeg ser ingen garanti for at noen som helst hund skal leve noe lenge, for alt du vet kan hunden din dø i morgen.. ( GRUSOM TANKE ) Men sånn er det vel, men sånne som avler på syke hunder og øker odsene for det enda mer.. huff... håper de.. brenner...

:(:(:( Grusomme tanker.. Men utenom sykdommen dere sier de bruker å ha virker det som en fantastisk rase... får håpe folk slutter å ødelegge rasene... 

Nei, de fleste hunder er ikke syke, og rasehunder er ikke spesielt mye sykere enn blandingshunder.

MEN - de er ofte mye bedre testet for sykdommer...og vi VET mer om sykdommer på rasehunder.  Blant annet også fordi det blir registrert et sted. 

Ville bare si at vi har en Cavaliergutt som ikke er helt som rasebeskrivelsen er.. Han har større hode enn de fleste, har aldri hatt problemer med helsen og er en super førstegangshund! Han så ut som alle andre som valp såklart. Husker veterinæren nesten jublet da hun så størrelsen på hodet hans, og skulle ønske det var flere som han. Familien min brukte nesten 5 år på å finne hund, og 2 år på å grave gjennom cavalierbøker, informasjonssider og oppdrettere. Jeg har sett mange cavalierer som ikke har blitt mer enn 4-5 år(desverre..) men jeg syntes vi har vært utrolig heldige med vår lille gledesspreder! Eneste "negative" er at han er litt overbitt, men det er i minimal grad, og han er en familiehund, og ikke en utstillingshund. :) Dette har kanskje ikke så mye med saken å gjøre, ville bare si at det ikke er alle cavalierer som blir syke når de blir voksne! Vår er da 6 år

Christiina:

Hvorfor velger folk å kjøpe syke raser som f.eks Cavalieren? Har helse ingenting/lite å bety for dem som velger å kjøpe disse hundene? Flere av sykdommene de lider av kan ikke "kontrolleres" av avl heller.... Det er er et sjansespill hvor flere av valpene blir "forsøkskaniner" for å se om kombinasjonen av foreldrene blir vellykket... Jeg begriper bare ikke hvorfor noen velger en rase hvor man er HELDIG dersom hunden er frisk og blir eldre enn 5-7 år....

Du har vel muligens ikke sett den avslørende dokumentaren?

Når vi letet etter riktig rase var sykdom en viktig faktor. Jeg kunne godt hatt en Mops hadde den vært allergivennlig og mindre utsatt for sykdommer. Det er fantastiske søte hunder med herlige personligheter som fungerer godt som familiemedlemmer. Dessverre er det kjent at mopsen er mer utsatt for en rekke sykdommer en generelt friskere raser.

Hvorfor kjøpe en hund som er mer utsatt for sykdommer? Jeg tror vel at mange som kjøper disse rasene skyver sykdommene og helse-faktoren litt til siden fordi de er forelsket i en rase som passer godt for dem ellers. Jeg kunne ikke kjøpt meg en mops. Jeg føler for det første at det er noe uetisk å støtte en industri der "unaturlige" raser blir avlet frem på tross av at de får vesentlige sykdommer og "skavanker". Der en hunds utseende blir mer viktig enn hundens helse. For la oss innse det, en mops er mer utsatt for sykdommer enn andre raser. Vi kan snakke om sannsynlighet og det faktum at det finnes mopser som er helt friske hele livet. De mopsene er heldige, og ja det finnes noen av dem. Men ser man på antall mops vs. antall Havanaiser som får f.eks. problemer knyttet til pust og pustebesvær, vil andelen mops være mye høyere. Fordi de er mer _utsatt_.

Jeg har ingenting imot at andre velger å kjøpe raser som er ekstra utsatt for sykdom. De må gjerne gjøre det. Men personlig ville jeg ikke gjort det. Både av etiske årsaker som at jeg ikke ønsker å støtte et slikt marked, og at jeg ikke ønsker at hunden min skal leve med smerter og problemer så jeg gjør alt jeg kan for å unngå det, og av økonomiske årsaker.