Advarsel!! Dette er et klageinnlegg fra ende til annen. Og jeg er kvalmende selvmedlidende for veldig lite.

Jeg har til nå stort sett klart meg selv her nede. Mannen min har vært lite hjemme og det har vært en del slitsomme episoder. Men endelig fikk jeg tak på en sykkel som fungerer og en stor fryser med plass til masse mat til hundene. Mannen min er hjemme en hel mnd og vi får tak på kaniner og livet leker. Jeg finner en kattunge som trenger hjelp og har plutselig fullt opp hele døgnet. Deilig å føle seg nyttig. Så blir kattungen dårligere og dør. Alle kaninene blir tatt av villhunder uten at jeg merker det en gang(satt i huset rett ved siden av innhengingen deres). Trøa(pedalen) på sykkelen går til helvete!! Og ødelegger gjengene i festet så jeg ikke får satt i en ny pedal. På samme dag. Fy flate, jeg ble så deprimert. Stakkars kaninene og kattungen min!

Men så blir det lys i tunnellen igjen. En koselig fyr fra nabolaget inviterer på kirsebærplukking. En søt gammel mann på 71år. Morsom, vi ler og han viser rundt i den flotte hagen. Får med meg et kilo kirsebær eller mer. Jeg blir invitert på middag når familien hans kommer på besøk i august og mannen min er hjemme. Han har til og med kjøpt italiensk/norsk-ordbok.

I dag går jeg til byen siden sykkelen ikke fungerer. Da treffer jeg naboen på veien. Han kjører meg på butikken så jeg får handle og bærer varene mine og alt. Det er jo koselig. Så inviterer han meg på middag på restaurant på fredag. Og jeg er ikke sikker på at det er helt akseptabelt i følge samfunnet her nede. Men jeg kan jo ikke si nei. Senere på dagen kommer han innom med mer kirsebær(jeg elsker kirsebær) og en gave. Og nå kjenner jeg at det blir aldeles for mye for meg. Men det er ikke over, for han vil at jeg skal ringe når jeg skal til byen e.l, så skal han kjøre meg. Alltid. Off, det vil jeg ikke. Jeg vet at det ikke er ok for damer å gå langs veiene her nede, men det er uaktuelt å være avhengig av noen andre uansett hvor velment det er. Og nå sitter jeg her med en ekkel følelse og er ganske sikker på at han ikke skjønte/ville skjønne at nordmenn liker å gå og at det er slik jeg vil ha det. Og jeg føler at jeg er frekk som ikke tar imot hans ønske om å hjelpe.

Jeg får panikk av slike ting, ondt i magen. Jeg elsker uavhengigheten min og friheten. Det er få ting jeg setter høyere enn det. Og jeg kan ikke fordra å være uhøflig, og mistenker at det oppleves slik om jeg ikke ringer og han treffer meg på veien. Hvorfor kan ikke ting bare være enkle?

uff håper det føles bedre litt senere og at det er litt bedre.og det er lov å sutre når man trenger det

Han virker veldig grei og jeg tror at han vil forstå deg om du forklarer det til han på en fin måte. At det er greit at han kjører innimellom, men at du vil gå noen ganger også

Uff, føler med deg! Og jeg vet endel om dette med kulturklasj! Og for å være helt ærlig, jeg har en inngrodd skepsis til italienske menn. Og du bor sør i landet, gjør du ikke? Say no more... Jeg har vært endel på Sicilia og kjenner alt for godt til at det er UMULIG som kvinne å gå alene langs veien. Men å bli med en mann du ikke er gift med på restaurant ville jeg tro heller ikke var ok. Uansett om han er 70 eller 90. 

Jeg ville ganske enkelt snakket et språk de forstår. Si at mannen din ikke er komfortabel med at du kjører alene med menn du ikke kjenner godt. Og at restaurantbesøk av samme grunn er utelukket, selvfølgelig. 

Min erfaring er dessverre at noen av dem har en tendens til å både vurdere oss skandinaviske kvinner ganske fordomsfullt, samtidig som de også misforstår vår væremåte. De anser oss rett og slett å være ganske lette på tråden og fritt vilt i visse sammenheng. 

Jeg er klar over at jeg høres skrekkelig fordomsfull ut selv, men jeg har tilbrakt nok tid i Italia til å vite hva hvordan endel menn er der. Og det er av italienske kvinner jeg har fått gode råd og ikke minst advarsler når det gjelder den italienske mannens "væren". 

Husk at kulturen er enormt forskjellig på visse områder. Jeg hadde flere italienske kompiser som besøkte meg i Norge. De var overrasket over at norske jenter / kvinner kunne gå ut på byen - sitte sammen 4-5 stykker ved et bord - og få sitte mer eller mindre i fred. I Italia ville det godt 30 sekunder før alle menn i lokalet ville stormet bordet for å sjekke dem opp. Jenter ute alene var ensbetydende med at de var "løse". 

Normanna:

Uff, føler med deg! Og jeg vet endel om dette med kulturklasj! Og for å være helt ærlig, jeg har en inngrodd skepsis til italienske menn. Og du bor sør i landet, gjør du ikke? Say no more... Jeg har vært endel på Sicilia og kjenner alt for godt til at det er UMULIG som kvinne å gå alene langs veien. Men å bli med en mann du ikke er gift med på restaurant ville jeg tro heller ikke var ok. Uansett om han er 70 eller 90. 

Jeg ville ganske enkelt snakket et språk de forstår. Si at mannen din ikke er komfortabel med at du kjører alene med menn du ikke kjenner godt. Og at restaurantbesøk av samme grunn er utelukket, selvfølgelig. 

Min erfaring er dessverre at noen av dem har en tendens til å både vurdere oss skandinaviske kvinner ganske fordomsfullt, samtidig som de også misforstår vår væremåte. De anser oss rett og slett å være ganske lette på tråden og fritt vilt i visse sammenheng. 

Jeg er klar over at jeg høres skrekkelig fordomsfull ut selv, men jeg har tilbrakt nok tid i Italia til å vite hva hvordan endel menn er der. Og det er av italienske kvinner jeg har fått gode råd og ikke minst advarsler når det gjelder den italienske mannens "væren". 

Husk at kulturen er enormt forskjellig på visse områder. Jeg hadde flere italienske kompiser som besøkte meg i Norge. De var overrasket over at norske jenter / kvinner kunne gå ut på byen - sitte sammen 4-5 stykker ved et bord - og få sitte mer eller mindre i fred. I Italia ville det godt 30 sekunder før alle menn i lokalet ville stormet bordet for å sjekke dem opp. Jenter ute alene var ensbetydende med at de var "løse". 

Jeg vet at kulturen er forkjellig, men jeg vet ikke hvor mye som er greit og ikke. Det er noen grenser som jeg ikke helt har klart for meg. Nå vet han at jeg har mann og er gift. Og han har gitt uttrykk for at han er bekymret for at mannen min er for mye borte. Jeg tror faktisk ikke at han er noe annet enn en harmløs gammel mann. Men signalene det sender til andre er jeg bekymret for.

Jeg liker ikke denne situasjonen. Ikke i det hele tatt. Jeg har sagt ja til å bli med på restaurant, så det gjør jeg. Men så blir det ikke noe mer. Jeg får få sykkelen til verksted og fikset så jeg kan begynne å sykle igjen. Dessuten har jeg begynt å handle så mye jeg kan på markedet og da tar jeg med en hund, da får jeg stort sett gå i fred. Det er i hvert fall ikke så mange som forsøker å plukke meg opp.

Uff, det er så utidig. Men nå har jeg en plan og det er jo alltids noe.

Red: og takk for svar. Jeg følte meg litt pinglete og sytete her jeg sitter.

Usj. Har ingen råd, men du får en stor dose sympati :)

Fryktelig trist med kaninene :/

Siden han har gitt utrykk for at han bekymrer seg for at mannen din er mye borte, kan det hende han tenker på sikkerheten din da... Å at han synes det er skummelt at du går alene etter veien, siden folk i området kanskje har fått med seg at du er mye alene...

Å at han ber deg med ut kan være for å vise at noen passer på deg, og at du har venner som bryr seg..

Jeg synes du er veldig tøff som holder det gående i en slik kultur mye alene! Jeg er sikker på at jeg selv ikke hadde taklet det på egenhånd.

Trist å høre om dyrene som gikk tapt, men du prøvde iallefall å berge liv.

Mannen høres helt harmløs ut, og at han faktisk bare ønsker å hjelpe deg, men forstår det virkelig er vanskelig med en så kulturkrasj og ikke helt vite hva som blir sett på som skamløst eller ei.

Nå har du jo gitt beskjed om at du er gift, så han forstår nok om du ikke ringer, men tror ikke det vil lide noen nød at du drar ut og spiser en gang sammen med han. Skulle noen kikke på dere rundt bordet, ser de da tross alt at det kun er harmløst vennskap det er snakk om, om noen skulle være i tvil.

Lykke til, iallefall! Nå kan det vel tross alt bare gå oppover. :-)

Du stod jo ikke akkurat sist i køen- jeg tror jeg hadde fulgt magefølelsen. :-)

Red. når jeg så det på trykk innså jeg hvor himla hjelpsom jeg var.. :-p

Ja, det blir nok bedre. Og det er jo ikke alltid slik, masse flott også. Det bare ble litt overload. Mannen min kommer sannsynligvis ikke hjem før i slutten av juli heller, så det kommer litt på toppen av det hele. Heldigvis får jeg besøk av familien i juli, det blir bra.

Takk for støtten! I morgen skal jeg legge meg på takterrassen og late som om resten av verden ikke eksisterer. Drømme om norske skoger ved fjæra i havgapet i vest med løse hunder som løper av vilden sky. Kanskje jeg hiver inn en kjekk hundetrening med gode venner også. Eller et kurs med flinke folk, det og duger!

belgerine:

Du stod jo ikke akkurat sist i køen- jeg tror jeg hadde fulgt magefølelsen. :-)

Red. når jeg så det på trykk innså jeg hvor himla hjelpsom jeg var.. :-p

Problemet er at magefølelsen sier at jeg skal være litt overlegen, men samvittigheten sier at det ikke går. Jeg er bare ikke sånn. Jeg får vondt inni meg av å såre andre i slike settinger. Jeg er dritlei av å være overlegen, egentlig. Det føles som om det er det eneste jeg driver med her nede.

Men takk for komplimentet, tror jeg? :-)

Kan du ikke si du liker mosjonen du får når du sykler og går? Da har du jo en unskyldning for å ikke ville bli kjørt også kan du helelr si ifra om du skal handle mye eller tungt.

zombiecat:

Kan du ikke si du liker mosjonen du får når du sykler og går? Da har du jo en unskyldning for å ikke ville bli kjørt også kan du helelr si ifra om du skal handle mye eller tungt.

Gjorde det, det gikk ikke inn. Det er helt uforståelig for dem. Husker megleren ble helt himmelfallen over at jeg hadde syklet hele veien inn til byen. Nesten så man skulle trodd jeg hadde deltatt i giroen. Det er snakk om litt over 5km.

Bergljot:

 

 

 

Gjorde det, det gikk ikke inn. Det er helt uforståelig for dem. Husker megleren ble helt himmelfallen over at jeg hadde syklet hele veien inn til byen. Nesten så man skulle trodd jeg hadde deltatt i giroen. Det er snakk om litt over 5km.

Da ser de på deg som kjempesporty i det minste. Er jo ikke dårlig bare det :P

zombiecat:

Bergljot:

 

 

 

Gjorde det, det gikk ikke inn. Det er helt uforståelig for dem. Husker megleren ble helt himmelfallen over at jeg hadde syklet hele veien inn til byen. Nesten så man skulle trodd jeg hadde deltatt i giroen. Det er snakk om litt over 5km.

 

Da ser de på deg som kjempesporty i det minste. Er jo ikke dårlig bare det :P

Nei, hehe. Snakk om å bli villedet. ^^ Men de er veldig store på fitnessenter. Men å være ute i det flotte været og bevege seg, nei det er fyfy. Herremin hatt, jeg hadde aldri trodd at det var så stor forskjell mellom Norge og Italia. Naiv! Vet ikke hvor godt man har det før man mister det.

Ikke for å være gledesdreper. Men min ærfaring er at menn i den kulturen aldri går av med "pensjon" som harmløse. Som vi er vant til. Mannsbildet er ikke særlig knyttet opp mot alder:)

Skjønner godt at du opplever denne situasjonen som litt kinkig. På den ene siden er det hyggelig med trivelig selskap og noen å dele et måltid med, når man blir gående lange perioder uten sine nære og kjære, i et fremmed land. Og samtidig skal man balansere veldig mellom dette med kulturforskjeller på den ene siden, og menneskelige følelser på den andre.

Men.. etter min erfaring, er den beste måten å nå frem med sunn fornuft på, å appellere til den sunne fornuften som er kjent for vedkommende. Og jeg vil tro denne eldre mannen, kejnner sitt lands sosiale regler og forventninger bedre enn de fleste: Så hvorfor ikke bruke akkurat det, for å sette grensene på et ok sted?

Så jeg tenker meg følgende scenario; Neste gang du snakker med ham sier du at det er noe du gjerne vil snakke med ham om. Du sier at du setter veldig pris på omtanken hans, at han har kjørt deg, og bedt deg på mat. At han er veldig hyggelig selskap, Men at du er bekymret fordi du vet at de sosiale reglene i Italia, tilsier at det ikke er bare ok for gifte kvinner å være sammen med menn på den måten. Og at dette gjør at du opplever det som litt ubekvemt å bli kjørt hit og dit, og bedt med til middag. For selv om du og han vet at dette ikke er mer enn et hyggelig og harmløst vennskap, og aldri vil være noe mer, vet du at mange andre kan  se det annerledes. Og dette ønsker du ikke hverken av hensyn til deg selv eller mannen din.

På den måten får du både sagt tydelig fra, om at dere aldri vil bli mer enn venner. Samtidig som du kan sette en grense uten å såre ham.

Om han blir fornærmet, har han kanskje hatt andre intensjoner enn bare vennskap?

Ikke sikkert du syns dette vil fungere i det hele tatt da. Bare et forsøk på innspill herifra :)

Jeg synes det er kjempevanskelig å si sånne ting :-( En ting er at jeg ikke behersker språket noe særlig, men hvordan jeg er som person er også en del av problemet. Jeg vil ikke fornærme noen, gjøre noen lei seg. For ei suppe!

Jaja, det er jo bare så tydelig at jeg ikke hører hjemme her nede, selv om vinteren er mild. Så sånn sett er det vel ikke så farlig, vi har bestemt oss for å flytte til et sted med en kultur der jeg kan ha et liv også når mannen min er borte.

Bergljot:

Jeg synes det er kjempevanskelig å si sånne ting :-( En ting er at jeg ikke behersker språket noe særlig, men hvordan jeg er som person er også en del av problemet. Jeg vil ikke fornærme noen, gjøre noen lei seg. For ei suppe!

Jaja, det er jo bare så tydelig at jeg ikke hører hjemme her nede, selv om vinteren er mild. Så sånn sett er det vel ikke så farlig, vi har bestemt oss for å flytte til et sted med en kultur der jeg kan ha et liv også når mannen min er borte.

Angelcharm:

Bergljot:

Jeg synes det er kjempevanskelig å si sånne ting :-( En ting er at jeg ikke behersker språket noe særlig, men hvordan jeg er som person er også en del av problemet. Jeg vil ikke fornærme noen, gjøre noen lei seg. For ei suppe!

Jaja, det er jo bare så tydelig at jeg ikke hører hjemme her nede, selv om vinteren er mild. Så sånn sett er det vel ikke så farlig, vi har bestemt oss for å flytte til et sted med en kultur der jeg kan ha et liv også når mannen min er borte.

Jeg tror faktisk de fleste syns sånne ting er vanskelig å si jeg. Og det blir neppe lettere av at man bor i en kultur litt forskjellig fra ens egen, og med et annet språk :) Håper ting ordner seg så lenge da :)

Takk for støtten! Jeg setter pris på all hjelp. Holde ut til oktober/november, noe lengre enn det er uaktuelt. Har funnet treningsmiljø allerede, har til og med fått kontakt og de virker veldig grei. Så gleder meg til å få nye venner som jeg kan trene hund med og et sted jeg kan gå akkurat sånn som jeg ønsker og likevel føle meg normalt trygg. Det skal bli en sann fryd :-)

Visste ikke at jeg var så pysete, egentlig. :-P

Zapp:

Ikke for å være gledesdreper. Men min ærfaring er at menn i den kulturen aldri går av med "pensjon" som harmløse. Som vi er vant til. Mannsbildet er ikke særlig knyttet opp mot alder:)

 

Nei, jeg har merket det hos andre. Men han her oppfører seg helt annerledes enn gamlingen som prøvde å dra meg inn i en hage. Han poengterer hele tiden at han ikke vil noe tull, at det er helt platonisk, at han savner døtrene sine og ser på meg som en datter(det gikk kjapt). Og at han er bekymret for min sikkerhet langs veien.

Jeg får bare prøve å balansere på knivseggen. Som sagt, noe mer enn denne middagen blir det ikke.

Kunne du feks ha ønsket å møtt konen hans? Som i at det hadde vært hyggelig med kvinnelig selskap og om hun kan være med på middagen?

Bergljot:

 

Visste ikke at jeg var så pysete, egentlig. :-P

Nemi-XX:

Kunne du feks ha ønsket å møtt konen hans? Som i at det hadde vært hyggelig med kvinnelig selskap og om hun kan være med på middagen?

Konen er død. Ellers hadde det ikke vært noe problem.