Etter en litt turbulent start og litt om og men med gutten vi har på prøve, så vil jeg si det virkelig har løsnet. Dette er en 5 år gammel flat coated retriever, og ingenting gleder meg mer at akkurat han har begynt å fungere.

Jeg sitter med en hund som er kanon rolig innendørs. Han har skadet den ene poten på tur her om dagen, og har vært halt. Så jeg har vært tvungen til å ha han i ro, men det er ikke`no problem for han. Til tross for fryktelig mye mas med barnebursdag og masse folk på besøk i går, så vil jeg si han tok dette veldig pent. Dette er en hund som ikke er vandt til andre hunder, små barn eller katter. Så omveltningen har vært enorm, og etter gårsdagens prestasjon så skal det mye til for at jeg ikke tar over denne hunden.

Han er en racer utendørs, til tross for dårlig kondisjon så gir han seg f*** ikke. Og han svømmer antagelivis til han drukner. Elsker å bære og hente, flink med nesen sin. Litt liten og lett etter disse svenske linjene, men det er en tilvenningsak for min egen del. 

Det er naturligvis litt å ta tak i med en hund på 5 år. Men jeg har valgt og ikke tenke så mye på det. For meg, eller for oss, så er et viktigst at han fungerer hjemme. Med alt som hører med i en masete småbarnsfamilie. Og jeg vil si han presterer godt etter bare 9 dager.

Enkelte ting ved han har jeg blitt tatt litt på senga med, men sånn generelt sett så er han absolutt slik jeg har sett for meg når jeg har vært i "flat coated land". Så jeg vil bare presentere 5 år gamle Noah, liten og lett med sin myke, brungyllende pels og store motor for dere.

En drøm har gått i oppfyllelse, etter faktisk flere år med flat på hjernen. Ekstra morro er det å få gi en 5 år gammel gutt ett trivelig hjem med masser av eventyr. Jeg tror vi vinner veldig mye på dette begge to.

Jeg er grisemisunnelig! Kos dere! :)

Simira:

Jeg er grisemisunnelig! Kos dere! :)

grattis

Så bra! Gratulerer!
Finnes nesten ikke noe finere enn en glad og fornøyd flat :)

Fy søren...

I min naive verden så var jeg sikker på at det skulle gå seg til mellom hundene. Det var endel knuffing fra starten av, men jeg synes ikke et var så ille samt at jeg hadde og kontroll. De var litt tøffere mot hverandre nå på slutten, og i overigår så smalt det og Shadow ble bitt i øret. 

Jeg vurerte situasjonen slik at det var hannes feil, og valgte å tenke på situasjonen over natten. Dagen etterpå var det forsåvidt rolig før det eksploderte i stuen. Jeg var raskt opp og fikk ryddet opp mellom dem. Det roet seg umiddelbart igjen.

Oppe i alt dette så har jeg tenkt på at det er mye nytt for prøvehunden og ønsket å gi han tid. Jeg har ignorert det jeg ikke likte bevist, bare for å gi han en ærlig sjanse.

Minstegutten var trøtt og tok oppmerksomheten min i sofaen. Jentungen hadde jeg plassert trygt mellom beina mens jeg konsentrerte meg om han. Så kom Shadow å la seg ved oss, han tygde på noe. I tåka over en sutrete guttunge kom prøvehunden inn fra andre siden, Shadow knurret til han på grunn av det han tygde på. Prøvehunden svarte med å forsøke å bite han, men traff jentungen sitt lår.

Jeg rev jentungen opp i sofaen og hev hundene til hver sin side. Jeg ble så forbannet, så jævlig forbannet på meg selv. Bikkjene fikk sjokk selv tror jeg. I to uker har jeg vært fullstendig kontrollert, men nå mistet jeg fullstendig besinnelsen.

Ho fikk seg fem fine hull i låret og det hovnet opp, heldigvis var det ingen farlige skader eller dype hull. Før ho la seg så kosete ho med prøvehunden og godtok at han gjorde det med vilje. 

Jeg hev meg på telefonen å sendte han tilbake. Og i dag er det ekstra tungt. Jeg fikk beskjed i går at de ikke trengte utstyret i retur, jeg tenkte naturligvis mine tanker hva som kom til å skje nå. Og når dem hentet han så forsterket det mine mistanker som jeg har fått litt inntrykk av tidligere.

Jeg får aldri vite hva de gjør med han, selvom jeg er sikker på at det blir veterinærkontoret til uken for en hund som bare er litt ulydig og ikke så vandt med andre hannhunder. Han tilpasset seg utmerket med barn, katter, hjemme aleine, i bil og turmengden han fikk. Surt hvis min tabbe blir unnskyldningen for å avlive han.

Han beit min datter, men det var aldri hensikten. Han elsket oppmerksomheten fra henne, og etter hendelsen så lå han på rygg med sprellende bein mens ho klødde han å sa natta til han.

Huffda, så leit at dette hendte. "Likte" akkurat innlegget ditt som var "Helt magisk" og leste videre i tråden... og magien ble borte. 

Når det smeller slik at det blir skader, så er min erfaring at man må velge. Enten må man innføre en logistikk som gjør at der ikke blir provokasjoner overhodet (spesielt viktig med barn i huset), ellers så må man sende hunden bort. Så jeg forstår godt at du gjorde det du gjorde. Jeg hadde nok heller ikke tolerert å ha en hund i huset som mistet fatningen i situasjoner der barn ble skadet. Tilsiktet eller ikke. 

Jeg solgte selv en samojed hannhund, fordi han ikke taklet små barn og så på min 6 -åring som en trussel. Og det kunne jeg ikke leve med. Så han ble solgt videre til en familie uten små barn. 

Og så hadde jeg i mange år, en tispe som ikke takler valper og som kan angripe andre, spesilet unghunder, uten forvarsel. Og hun kostet meg mange tusen i vetrinærutgifter (mange egenandeler....) fordi hun skadet de andre hundene mine. Men hun var for "respektfull" ovenfor tobente av alle aldre, så slikt skjedde aldri med barn i nærheten. Og i tillegg greidde vi rent logistisk å håndtere henne fordi hun likte seg i hundegård. 

Men uten hundegård hadde det nok ikke gått. 

Og slik er min regel: Sist inn - først ut om det ikke går. For noen ganger går det rett og slett ikke. 

Har akkurat selv kjøpt 1årig tispe. Og selv om det går bra, stort sett, så sørger jeg for at begge har alenetid med meg og familien, og at de ligger på hvert sitt sted om nettene. Og når de er sammen, og uten overoppsyn av meg, er der INGENTING de kan krangle om tilgjengelig. Verken leker eller godbiter. Sånn for sikkerhets skyld. 

Ikke gi opp drømmen helt ennå. Oftest er det enklest med de uten baggasje, dvs de under ett år. Man lærer undrevegs. 

uff så synd.

Vi har bestemt oss for valp, men det vil ta kanskje 2 eller 3 år før det vil passe. Jeg føler jeg har gjort det rette til en viss grad. Det som tærer er at jentungen som har vært så flink å høre på meg ble rammet fordi jeg fulgte mine drømmer. Og samtidig kan det ende med en trist hundeskjebne for en veldig flott hund.

Ralfdog: noen ganger så vil man så mye. Så blir man impulsiv,for akkurat DEN hunden vil man ha. For den var kanksje den man drømte om. Akkurat DEN rasen,og DEN hunden. Og så går det ikke akkurat slik man hadde håpet på. For og overta en omp-hund kan være en risikosport. Man skal vite og være nøye opplyst om hva den har i bagasjen,hva den er takler,hva den er vant til etc. For mange går dette veldig bra,men for andre kan man få en aldri så liten negativ overraskelse. Det viser seg gang på gang.

Jeg var selv hvis man kan kalle det,veldig impulsiv vedr Silver da jeg overtok han. Og jeg fikk ikke opplyst fra forrige eier om hans issues. Men,,,..så hadde/har jeg bare meg selv og ta hennsyn til. Og det har gått bra. Hadde jeg hatt små barn eller andre hunder,er det ikke sikkert jeg hadde orket. For det krever mye og lære en voksen fremmed hund å kjenne.

Nå vet jeg med meg selv,at aldri mere. Om det skulle bli en ny hund en gang,så blir det en valp! For selv om gutten min pr i dag er blitt en trygg og stødig hund,så tar jeg aldri mere den risken igjen. Det KUNNE ha gått andre veien.

En hund som kommer i et fremmed hjem,med fremmede mennesker,med fremmede barn og andre hunder,det tar sin tid for en slik kar og bli trygg. Det er så innmari mye nytt og forholde seg til.

Jeg tror..som du sier selv,at det beste er at du neste gang får deg en valp,den drømmevalpen av en flat-) Slik at den kan vokse opp med barna dine på en trygg måte. Og vokser opp som en del av fam.