Jerko:

 

MollyBou:

 

 

Misky:

 

Angelcharm:

 

Men det er vel ikke avlivning av friske dyr vi diskuterer her?

 

Kanskje ikke, men siden vi snakker om noe så endelig som døden, er det vel på sin plass å diskutere folks reelle evner til å avgjøre om et dyr virkelig lider nok til at det er den beste utveien :)

 

Når man står der -med to bein midt i suppa og ikke vet hva som er opp eller ned lengre- så er jeg sikker på at de aller, aller fleste tar hunden med til dyrlege og adferdsterapeuter eller spesialister for å få adekvate, informerte råd om hva som er det beste for hunden, og prognosene for bedring kontra avliving.

 

 

Jada mange vil nok påkalle spesialister i alt mellom himmel og jord lenge før det har gått så langt, spesialister i alt fra knurring til markering av potteplanter og såre poter. Og i mens sitter bikkja der og lurer på når eieren skal se lyset og oppdage at det er en bikkje de har skaffet seg.

 

Når en ikke har kunnskap om normalen hvordan skal en da vite når noe er utenom det vanlige det være seg både fysiske og mentale plager / lidelser, når skal en vite når man bør sett foten ned osv. Dette har jeg satt på spissen men jeg mener faktisk dette er ett reelt problem og i beste canisånd blir dette ofte fyrt opp under slik at mang en fersk hundeiere ikke vet sin arme råd.

Ærlig talt, hvem er det som ikke har kunnskap om normalen? Dette var da ett veldig fordømmende utsagn.

Red; Ja, det er mange spørsmål om helt basale ting innen hundehold her, men de eneste dumme spørsmål er etter min oppfatning de som ikke blir stilt.

Jerko:

Bergljot:

Jerko:

MollyBou:

Misky:

Angelcharm:

 

Men det er vel ikke avlivning av friske dyr vi diskuterer her?

 

Kanskje ikke, men siden vi snakker om noe så endelig som døden, er det vel på sin plass å diskutere folks reelle evner til å avgjøre om et dyr virkelig lider nok til at det er den beste utveien :)

 

Når man står der -med to bein midt i suppa og ikke vet hva som er opp eller ned lengre- så er jeg sikker på at de aller, aller fleste tar hunden med til dyrlege og adferdsterapeuter eller spesialister for å få adekvate, informerte råd om hva som er det beste for hunden, og prognosene for bedring kontra avliving.

 

Jada mange vil nok påkalle spesialister i alt mellom himmel og jord lenge før det har gått så langt, spesialister i alt fra knurring til markering av potteplanter og såre poter. Og i mens sitter bikkja der og lurer på når eieren skal se lyset og oppdage at det er en bikkje de har skaffet seg.

Når en ikke har kunnskap om normalen hvordan skal en da vite når noe er utenom det vanlige det være seg både fysiske og mentale plager / lidelser, når skal en vite når man bør sett foten ned osv. Dette har jeg satt på spissen men jeg mener faktisk dette er ett reelt problem og i beste canisånd blir dette ofte fyrt opp under slik at mang en fersk hundeiere ikke vet sin arme råd.

 

Kanskje det skulle startes et nytt underforum der dere som vet når foten skal settes ned kan regjere og sende ut avlivnings og benådningsblanketter? Så er vi kvitt det problemet. Resten av Canis er jo tydeligvis for sentimentale og noen ekte frysepinner som fyrer opp alt for mye.

Mulig jeg har en splittet personlighet, men har jeg nevnt noe om avlivnings og benådningsblanketter i dette innlegget, eller noe om sentimentalitet eller frysepinner for den del?

Om du oppfattet DET som kjernen i innlegget mitt forstår jeg bedre at denne diskusjonen har blitt som den har blitt.

Dette er ett engasjerende tema med mye følelser i sving, men ber uansett om at debattantene prøver å holde en saklig tone.

Moderator Nemi-XX

Amatør.:

Jerko:

 

MollyBou:

 

 

Misky:

 

Angelcharm:

 

Men det er vel ikke avlivning av friske dyr vi diskuterer her?

 

Kanskje ikke, men siden vi snakker om noe så endelig som døden, er det vel på sin plass å diskutere folks reelle evner til å avgjøre om et dyr virkelig lider nok til at det er den beste utveien :)

 

Når man står der -med to bein midt i suppa og ikke vet hva som er opp eller ned lengre- så er jeg sikker på at de aller, aller fleste tar hunden med til dyrlege og adferdsterapeuter eller spesialister for å få adekvate, informerte råd om hva som er det beste for hunden, og prognosene for bedring kontra avliving.

 

 

 

Jada mange vil nok påkalle spesialister i alt mellom himmel og jord lenge før det har gått så langt, spesialister i alt fra knurring til markering av potteplanter og såre poter. Og i mens sitter bikkja der og lurer på når eieren skal se lyset og oppdage at det er en bikkje de har skaffet seg.

 

Når en ikke har kunnskap om normalen hvordan skal en da vite når noe er utenom det vanlige det være seg både fysiske og mentale plager / lidelser, når skal en vite når man bør sett foten ned osv. Dette har jeg satt på spissen men jeg mener faktisk dette er ett reelt problem og i beste canisånd blir dette ofte fyrt opp under slik at mang en fersk hundeiere ikke vet sin arme råd.

 

Ærlig talt, hvem er det som ikke har kunnskap om normalen? Dette var da ett veldig fordømmende utsagn.

Red; Ja, det er mange spørsmål om helt basale ting innen hundehold her, men de eneste dumme spørsmål er etter min oppfatning de som ikke blir stilt.

At dette i seg selv kan skape en del problematikk er ikke så overaskende. Og igjen, ja jeg mener blant annet at forum som dette til en viss grad er med på å befeste dette, fordi en ofte er opptatt av at det meste kan fikses, at om ikke alt går på skinner (er gjennomsnitlig osv.) er det noe som må være galt. Og om en liker det eller ei er det først og fremst mangel på kunnskap som gjør dette mulig, og / eller sagt på en annen måte ett manglende perspektiv der en ser for lite på helheten, men fokuserer seg blind på enkeltsymptomer, enkeltatferd etc. om dette er fordømmende, greit så får det være det da for de som syns så. 

Jerko:

 

....mange er svært opptatt av normalbegrepet på godt og vondt, at normalbegrepet kan være relativt vidt og omfatte til dels store variasjoner er det påfallende mange som ikke helt har fått med seg.

 

 

Stakkars oss.

Jerko:

MollyBou:

Misky:

Angelcharm:

 

Men det er vel ikke avlivning av friske dyr vi diskuterer her?

 

Kanskje ikke, men siden vi snakker om noe så endelig som døden, er det vel på sin plass å diskutere folks reelle evner til å avgjøre om et dyr virkelig lider nok til at det er den beste utveien :)

 

Når man står der -med to bein midt i suppa og ikke vet hva som er opp eller ned lengre- så er jeg sikker på at de aller, aller fleste tar hunden med til dyrlege og adferdsterapeuter eller spesialister for å få adekvate, informerte råd om hva som er det beste for hunden, og prognosene for bedring kontra avliving.

 

Jada mange vil nok påkalle spesialister i alt mellom himmel og jord lenge før det har gått så langt, spesialister i alt fra knurring til markering av potteplanter og såre poter. Og i mens sitter bikkja der og lurer på når eieren skal se lyset og oppdage at det er en bikkje de har skaffet seg.

Når en ikke har kunnskap om normalen hvordan skal en da vite når noe er utenom det vanlige det være seg både fysiske og mentale plager / lidelser, når skal en vite når man bør sett foten ned osv. Dette har jeg satt på spissen men jeg mener faktisk dette er ett reelt problem og i beste canisånd blir dette ofte fyrt opp under slik at mang en fersk hundeiere ikke vet sin arme råd.

Til "problemhunden" forebygger en i klubbene eller finner et kurs før det smeller. Så går det forhåpentligvis bra med hund& eier, mye gode tips å få i hundeklubber av erfarne eiere og hundetrenere.

Amatør.:

Jerko:

 

....mange er svært opptatt av normalbegrepet på godt og vondt, at normalbegrepet kan være relativt vidt og omfatte til dels store variasjoner er det påfallende mange som ikke helt har fått med seg.

 

 

 

Stakkars oss.

Jerko:

 

 

Flott at du på en så inngående måte kommenterer innholdet i mitt innlegg, det er lærerikt

 

Vi later vel fortsatt ikke som om du ønsker å lære noe av det jeg skriver.

Mye tåke her, over og ut.

Amatør.:

Jerko:

 

 

Flott at du på en så inngående måte kommenterer innholdet i mitt innlegg, det er lærerikt

 

 

Vi later vel fortsatt ikke som om du ønsker å lære noe av det jeg skriver.

Mye tåke her, over og ut.

 

 

Bergljot:

Jerko:

MollyBou:

Misky:

Angelcharm:

 

Men det er vel ikke avlivning av friske dyr vi diskuterer her?

 

Kanskje ikke, men siden vi snakker om noe så endelig som døden, er det vel på sin plass å diskutere folks reelle evner til å avgjøre om et dyr virkelig lider nok til at det er den beste utveien :)

 

Når man står der -med to bein midt i suppa og ikke vet hva som er opp eller ned lengre- så er jeg sikker på at de aller, aller fleste tar hunden med til dyrlege og adferdsterapeuter eller spesialister for å få adekvate, informerte råd om hva som er det beste for hunden, og prognosene for bedring kontra avliving.

 

Jada mange vil nok påkalle spesialister i alt mellom himmel og jord lenge før det har gått så langt, spesialister i alt fra knurring til markering av potteplanter og såre poter. Og i mens sitter bikkja der og lurer på når eieren skal se lyset og oppdage at det er en bikkje de har skaffet seg.

Når en ikke har kunnskap om normalen hvordan skal en da vite når noe er utenom det vanlige det være seg både fysiske og mentale plager / lidelser, når skal en vite når man bør sett foten ned osv. Dette har jeg satt på spissen men jeg mener faktisk dette er ett reelt problem og i beste canisånd blir dette ofte fyrt opp under slik at mang en fersk hundeiere ikke vet sin arme råd.

Kanskje det skulle startes et nytt underforum der dere som vet når foten skal settes ned kan regjere og sende ut avlivnings og benådningsblanketter? Så er vi kvitt det problemet. Resten av Canis er jo tydeligvis for sentimentale og noen ekte frysepinner som fyrer opp alt for mye.

For å hedre den flinke Nemi skal jeg tydeliggjøre hva jeg mente med dette innlegget. 

Jeg opplever at gjennom denne tråden så er det en holdning fra flere om at det er enkelt å avgjøre når nok er nok og hvorvidt hunden har det bra eller ikke. Sånn stiller ikke saken seg for meg. Jeg synes det er et vanskelig, viktig spørsmål som jeg tar meget alvorlig og jeg vurderer nøye mulighetene og evnt konsekvenser før jeg tar en avgjørelse. Selv etter en slik runde eller ti med meg selv og gjerne også etter å ha forhørt meg med kjente som jeg stoler på vurderingskraften til er det ikke sikkert at jeg føler meg 100% sikker på at avgjørelsen er rett. Jeg vil tro at de fleste har en lignende problematikk i slike spørsmål. Her er ingen fasit og det som er rett for en hund, er helt feil for en annen, og samme greia med eierne. I dagens bruk og kast-samfunn opplever ikke jeg at det er avlivningsknappen som har behov for smurning. Men siden det er flere som opplever at det ikke er slik, så lurer jeg på hvilke kriterier som skal stilles for å få leve? For nesten så ille opplever jeg et par av utsagnene i denne tråden!

Og så lurer jeg oppriktig på om det bare er en vinkling i forhold til dette temaet som fyrer opp såpass at disse ferske hundeeierne ikke vet sin arme råd? Er det ikke like sannsynlig at tråder som disse, der man steilt står og stamper er like forvirrende? Fader, jeg er verken ny som hundeeier eller som forumsbruker, men denne tråden er nok til å gi meg grå hår her og der. Og at vi dermed, hele gjengen, er like skyldig i denne oppfyringen?

Jaja, jeg vallet meg nå litt inn i denne forklaringen og forsvant litt ut ei sidedør jeg ikke helt hadde fått med meg og tok en skarp sving til venstre og plutselig var jeg i gang med noe helt annet enn jeg begynte på, menmen, det er jo helt i ekte Canisånd, så jeg lar det stå til :-P

Jerko:

Jada mange vil nok påkalle spesialister i alt mellom himmel og jord lenge før det har gått så langt, spesialister i alt fra knurring til markering av potteplanter og såre poter. Og i mens sitter bikkja der og lurer på når eieren skal se lyset og oppdage at det er en bikkje de har skaffet seg.

Fryktelig lite sjarmerende med en slik bedrevitende tone som går igjen i denne tråden.

Jeg synes også det er ganske forvirrende med at det stadig påpekes at det er avl det skal diskuteres, men det kommer stadig likevel tilbake til de såkalte "hvermansen" som i denne tråden fremstilles ikke langt unna å være inkompitente idioter uten gangsyn mens det generalises over lav sko. De vet jo ikke engang at det er en hund de har, stakkars.

Når en ikke har kunnskap om normalen hvordan skal en da vite når noe er utenom det vanlige det være seg både fysiske og mentale plager / lidelser, når skal en vite når man bør sett foten ned osv. Dette har jeg satt på spissen men jeg mener faktisk dette er ett reelt problem og i beste canisånd blir dette ofte fyrt opp under slik at mang en fersk hundeiere ikke vet sin arme råd.

Jeg trener aktivt via hundeskoler og hundeklubb og har gjennom årene hatt en svært stor omgangskrets innen hund både blant de som driver aktivt innen hundesport og de som har hunder for kos og tur. Jeg må ha vært utrolig heldig med de menneskene jeg treffer på min vei, for det "canis-problemet" med alle de bristende og lidende hundene som holdes urett i livet ser jeg heldigvis særdeles sjeldent, heldigvis. Men de hundene er vel hjemme hos canisbrukere som lufter de ute på natta. Ikke så lett å oppdage de nervevrakene da. Trist å høre om, alvorlig talt.

Jeg registrerer i hvertfall den bedrevitende tonen som dominerer hos flere, og ser for meg hvordan dagene går unna med å vite så mye bedre enn selv hundeeierne, dyrlegene og absolutt alle fagfolka tilsammen! Sånt burde det deles ut en medalje for ;)

Bergljot:

For å hedre den flinke Nemi skal jeg tydeliggjøre hva jeg mente med dette innlegget. 

Jeg opplever at gjennom denne tråden så er det en holdning fra flere om at det er enkelt å avgjøre når nok er nok og hvorvidt hunden har det bra eller ikke. Sånn stiller ikke saken seg for meg. Jeg synes det er et vanskelig, viktig spørsmål som jeg tar meget alvorlig og jeg vurderer nøye mulighetene og evnt konsekvenser før jeg tar en avgjørelse.

 

Red: Jeg for min del, tar dette veldig alvorlig, og jeg kan love at jeg ikke tar lett på det. Men det gjør det ikke mindre aktuellt å diskutere også denne problemstillingen av den grunn.

Ånei!:

 

 

Jeg registrerer i hvertfall den bedrevitende tonen som dominerer hos flere, og ser for meg hvordan dagene går unna med å vite så mye bedre enn selv hundeeierne, dyrlegene og absolutt alle fagfolka tilsammen! Sånt burde det deles ut en medalje for ;)

Applaus!

Angelcharm:

 

 Men jeg oppfatter, nettop derfor,  at noen mener at det er viktig å ta stilling til, å reflektere over, å innse at er en av realitetene man av og til må forholde seg til og å tørre å diskutere dette på generellt grunnlag.

 

Noen mener at man av og til må reflektere osv osv, og derfor er dette nå plutselig en trend?

Det er ikke en direkte innlysende logikk i det du skriver der.

Angelcharm:

Bergljot:

For å hedre den flinke Nemi skal jeg tydeliggjøre hva jeg mente med dette innlegget. 

Jeg opplever at gjennom denne tråden så er det en holdning fra flere om at det er enkelt å avgjøre når nok er nok og hvorvidt hunden har det bra eller ikke. Sånn stiller ikke saken seg for meg. Jeg synes det er et vanskelig, viktig spørsmål som jeg tar meget alvorlig og jeg vurderer nøye mulighetene og evnt konsekvenser før jeg tar en avgjørelse.

 

Jeg oppfatter ikke at noen sier at det er enkelt. Det kjenner jeg ingen som har hatt hund, som syns det er.. tvert i mot. Men jeg oppfatter, nettop derfor,  at noen mener at det er viktig å ta stilling til, å reflektere over, å innse at er en av realitetene man av og til må forholde seg til og å tørre å diskutere dette på generellt grunnlag. Uten å bli oppfattet som hverken triggerhappy eller kald av den grunn.

Red: Jeg for min del, tar dette veldig alvorlig, og jeg kan love at jeg ikke tar lett på det. Men det gjør det ikke mindre aktuellt å diskutere også denne problemstillingen av den grunn.

Ja, jeg forstår ikke behovet for å poengtere hvorvidt det er viktig å ta diskusjonen, vi er på side 10 allerede? Det er da ingen som har sagt at man ikke kan diskutere tema? Og jeg må jo returnere det du sier her med motsatt fortegn: det må være mulig å si at man ikke er enig i en del av det som blir ytret uten å bli stemplet som sentimental caniser. Med tanke på at klikkertrenerne visstnok er så himla mekaniske så er jo det et paradoks i seg selv. :-D Mulig at vi stakkars klikkere har klikket totalt, alt er blitt helt forstokket :-P

Synes at diskusjonsteknikken i denne tråden har nådd et lavmål. Jeg har i hvert fall tenkt å ta den erfaringen med meg videre og slutte å synke så lavt. (dette var en generell kommentar og ikke myntet på AC). Ja, jeg skal i hvert fall forsøke.

Bergljot:

 

 

Synes at diskusjonsteknikken i denne tråden har nådd et lavmål. Jeg har i hvert fall tenkt å ta den erfaringen med meg videre og slutte å synke så lavt.

Ja, jeg skal i hvert fall forsøke.

Enig med du.

Ånei!:

Jeg trener aktivt via hundeskoler og hundeklubb og har gjennom årene hatt en svært stor omgangskrets innen hund både blant de som driver aktivt innen hundesport og de som har hunder for kos og tur. Jeg må ha vært utrolig heldig med de menneskene jeg treffer på min vei, for det "canis-problemet" med alle de bristende og lidende hundene som holdes urett i livet ser jeg heldigvis særdeles sjeldent, heldigvis. Men de hundene er vel hjemme hos canisbrukere som lufter de ute på natta. Ikke så lett å oppdage de nervevrakene da. Trist å høre om, alvorlig talt.

Jeg registrerer i hvertfall den bedrevitende tonen som dominerer hos flere, og ser for meg hvordan dagene går unna med å vite så mye bedre enn selv hundeeierne, dyrlegene og absolutt alle fagfolka tilsammen! Sånt burde det deles ut en medalje for ;)

Jerko:Du vet det er vel ofte sånn at de som mener at andre er bedrevitere, de mener seg som ofte å vite bedre. Ellers står jeg for det jeg har skrevet og forsøkt formidlet, så får bare karakteristikkene hagle:)

Fjernet innlegg som gikk rett på person.

Moderator Nemi-XX

Ånei!:

Jerko:Du vet det er vel ofte sånn at de som mener at andre er bedrevitere, de mener seg som ofte å vite bedre. Ellers står jeg for det jeg har skrevet og forsøkt formidlet, så får bare karakteristikkene hagle:)

Fjernet innlegg som gikk rett på person.

Moderator Nemi-XX

Det skal da være unødvendig å måtte si fra to ganger på så kort tid....
Hold dere til tema og gi dere med denn skjulte og åpne personfokuseringen.
Etterfølges ikke dette har jeg ingen annen mulighet enn å låse tråden.

Moderator Nemi-XX 

Det er ett dritvanskelig tema. Ser jeg på min egen erfaring så var det tøft når det stod på og valget skulle tas. I ettertid skjønner jeg ikke hva jeg fomlet med. Trist som faen, men sånn er det bare. For andre igjen så ville det sikkert vært feil og dratt til veterinæren etter bare 9 måneder eller noe slikt.

Så hva er riktig? 

Aner ikke. Jeg kan bare stole på min egen magefølelse hvis jeg havner i en situasjon hvor jeg synes hunden ikke har det bra mye av tiden. Jeg er vel såpass kynisk at jeg tenker på livskvaliteten til hunden, i stedet for å tenke på om den vil leve.

Man må nesten gjøre seg opp en mening om det når man står midt oppe i situasjonen. Folk er forskjellige og gjør forskjellig, på alle plan med hunden sin. Vi har også forskjellige krav til den. Hvordan den skal være og fungere. Uten disse kravene så blir ordet husdyr ubetydelig for meg. Man må få kunne stille krav til noe man skal leve med. Det håper jeg i hvertfall. Så kan man alltids diskutere hva som er urimelige krav.

Men hunder bør og skal virke, i mine øyne.

ralfdog:

Det er ett dritvanskelig tema. Ser jeg på min egen erfaring så var det tøft når det stod på og valget skulle tas. I ettertid skjønner jeg ikke hva jeg fomlet med. Trist som faen, men sånn er det bare. For andre igjen så ville det sikkert vært feil og dratt til veterinæren etter bare 9 måneder eller noe slikt.

Så hva er riktig? 

Aner ikke. Jeg kan bare stole på min egen magefølelse hvis jeg havner i en situasjon hvor jeg synes hunden ikke har det bra mye av tiden. Jeg er vel såpass kynisk at jeg tenker på livskvaliteten til hunden, i stedet for å tenke på om den vil leve.

Det er da en del av bildet, er det ikke? Det er derfor valget ikke nødvendigvis er så enkelt? For meg er det i hvert fall slik.

Man må nesten gjøre seg opp en mening om det når man står midt oppe i situasjonen. Folk er forskjellige og gjør forskjellig, på alle plan med hunden sin. Vi har også forskjellige krav til den. Hvordan den skal være og fungere. Uten disse kravene så blir ordet husdyr ubetydelig for meg. Man må få kunne stille krav til noe man skal leve med. Det håper jeg i hvertfall. Så kan man alltids diskutere hva som er urimelige krav.

Men skal disse kravene bare gå en vei? Hundene, har de lov til å stille noe krav? Gjennom denne tråden kan jeg ikke si at jeg opplever det slik. Dvs, de kan stille visse krav, men det er en del betingelser som må fylles før det er greit. Jeg ser det nok ikke helt som det er blitt fremstilt tidligere i denne tråden.

Men hunder bør og skal virke, i mine øyne.

Det håper og tror jeg at alle er enige om i denne tråden. :-)

Bergljot:

 

Men skal disse kravene bare gå en vei? Hundene, har de lov til å stille noe krav? Gjennom denne tråden kan jeg ikke si at jeg opplever det slik. Dvs, de kan stille visse krav, men det er en del betingelser som må fylles før det er greit. Jeg ser det nok ikke helt som det er blitt fremstilt tidligere i denne tråden.

 

Men hunder bør og skal virke, i mine øyne.

 

Det håper og tror jeg at alle er enige om i denne tråden. :-)

Naturligvis stilles det krav i fra flere hold. Jeg synes likevel det er enkelte som har et oppsiktsvekkende stort "gjennomtrekk" av hunder.  Sikkert av ulike årsaker, men det synes som om terskelen for enkelte når det gjelder utskiftning av hunder, enten det dreier seg om avlivning, eller omplassering, er rimelig lav.  Dette forteller meg noe om folks holdninger til hund og hundehold som jeg ikke synes noe særlig om.  Og jeg snakker ikke om de tilfellene som er åpenbare grunner for avlivning eller omplassering.

Snakket med en hundeeier for litt siden som hadde avlivet to hunder på 8 år.  De var ikke syke eller på noen måte problematiske, men de hang ikke helt med på aktivitetene lenger.  Det synes jeg er en dårlig holdning til hund, og etter mitt syn burde denne personen tatt vare på hundene inn i alderdommen.  Jeg synes at såpass skylder vi hundene.

jarvi:

Snakket med en hundeeier som hadde avlivet to hunder på 8 år.  De var ikke syke eller på noen måte problematiske, men de hang ikke helt med på aktivitetene lenger.  Det synes jeg er en dårlig holdning til hund, og etter mitt syn burde denne personen tatt vare på hundene inn i alderdommen.  Jeg synes at såpass skylder vi hundene.