Leste bare meget raskt igjennom, for jeg står på farten til å dra, men tenkte jeg ville gi deg et lite tips ang. klikkeren.

F.eks. dekk: Godbiten skal også gis i dekk! Klikk når hun ligger riktig, og vær så raskt nede med godbiten slik at hun får den mens hun ligger. Reiser hun seg, gi fortsatt godbiten slik at hun må legge seg.
Du skal nemlig ALLTID belønne etter et klikk, selv om det ikke ble som du ønske. En annen ting er hvis du klikker, hunden spretter opp og så får godbit, belønner du denfor å sprette opp. Hvis du belønner i ønsket posisjon i tillegg til klikket får du forsterket mye bedre ønsket adferd.

Ble rotete dette, og nå MÅ jeg løpe! Sikkert andre som kan forklare dette mye bedre enn meg.

Litt bedre tid til å skrive litt nå, he he...

Jeg vil tørre og si at du egentlig har samme problem med begge hundene, men at du får to forskjellige reaksjoner. Nå er det typisk for italieneren og stikke av fra farer, faraohunden kjenner jeg ikke noe til om hvordan de er, men det er som regel usikkerhet/redsel som ligger bak.

Du nevner sele/halsbånd. Det beste du kan gjøre der er å bruke noe som er så behagelig som mulig, mykt og godt, slik at når hunden rykker til, så opplever den ikke noe ubehag. Hunder assosierer det de ser med det de opplever, og opplever den ubehag ved møte med en annen hund av noe slag, så vil den fort assosiere ubehaget med hunden (samme prinsipp som med hund egentlig).

Så må du begynne og lære den at hunder er ålreite dyr. Litt vanskelig å gi helt spesifike råd sånn her, uten å ha sett hund/situasjon osv, men er det noen hunder den kjenner som den kan gå tur med, eller som er så stødig at den ikke bryr seg om en busemann?
Noe annet du kan gjøre er å rose med en gang dere ser en hund, ør hunden reagerer. Det krever litt av deg, siden du har en hund som er dyktig på å bruke synet og kanskje vil reagerer ganske raskt, så må du være enda raskere. Belønn for all nsket adferd i nærheten av andre hunder. Øs på med ros og godbiter når sjansene byr seg, overse utagerende adferd. Ikke si noe, bare kom dere ut av situasjonen. Gir han seg, tell til 3 sekuder om det lar seg gjøre og belønn (viktig å vente litt, for ikke å belønne den uønskede adferden). Skjønner du tegninga? Når det gjelder italieneren tror jeg det er viktig at den får noen skikkelig gode venner som er snille mot andre hunder sånn i begynnelsen Sørg for å gå tur og ikke la de løpe løs. Er ganske lett for italienere å havne i jaktsituasjoner sånn som de flyr rundt, ser bare hvordan de trigger mine hunder! Det er bare SÅ morsomt å løpe etter! Men, finn noen snille gode og olige hunder du kna gå rundt med og hunden din kan bli trygg med. Bruk også samme metode som med faraohunden, ros for ønsket adferd. Når dere er ute og går tur når den ser på andre hunder. Så langt det lar seg gjøre, gå litt med dem hver for seg, spesielt hvis du drar på steder med andre hunder/treningssitausjoner. Jeg vil tro at kanskje faraohundens adferd kan virke litt negativt på italieneren?

Når det gjelder klikkeren: godt tips det du fikk, vent ut hunden lit. Vent et par sekunder. Den kommer sikkert til å reise seg et par ganger, men hvis du venter litt kan det hende den prøver å ligge litt. Vet hvordan det er å ha en litt rask hund, har klikket inn mye rart oppgjennom årene! Dekk på apport, kasting av apport opp i lufta og mye mer....
Hvis du smatidig er flink til å belønne i dekk også, skal du se at det løser seg etterhvert :)

Jeg har akkurat samme problemet med min hund. Han hilser og er blid, plutselig stopper halen og han høgger til. Nå vet jo vi grunnen da, han ble bitt da han var valp og er redd. + er jeg litt nervøs siden jeg aldri kan helt vite reaksjonen og det skumle er jo om den andre hunden ikke tolererer dette og høgger tilbake. Fant angriper aldri, bare "truer" på en måte. Også er han jo bare en 30 cm Bichon Havanais. Så jeg òg vil virkelig vite noe som kan rette på dette. Vi går på hundeklubben nå da for å prøve å se om det kan hjelpe :)

Ang dekk. Mår du gir godbiten så kan du føre den ned til samme høyde som hunden 10-15 cm fra henne og føre den framover til henne slik at hun må nødt å være liggende for å få tak i den. Det er det jeg alltid har gjort med min hund og han reiser seg ikke fra dekk"en om jeg nå gir han fra "toppen" :)  Lykke til.

AtlasDiesel:
Jeg har en faraohund hanne på 2.5 år. Han takler ikke å engang se noen hannhunder. Møter vi noen, kan han hilse "pent", men voldsomt og kanskje leke litt med de, før han plutselig bare hogger til uten noen som helst synlig grunn. Jeg følger godt med på språket, men kan ikke se noe som skulle tilsi at han skulle bli så sint. Av denne grunn, har jeg begynt å heller gå steder der jeg vet at det ikke er andre hunder. Er jo ikke så kult med en hund som ser, for mange, så skummel ut som står der å glefser og flekker tenner mot de snille skjønne hannene deres. Andre hunder flyr han nesten bare rett på om han skulle fått sjansen. Trenger råd og hjelp her.

Kan jeg få spørre litt nærmere, så blir det lettere å danne seg et bilde av hva slags type aggresjon han viser? (Beklager om du synes "A-ordet" er ekkelt, men jeg har vært igjennom dette selv og foretrekker å kalle en spade en spade. Og aggresjon er ikke nødvendigvis galt i seg selv, det er vi som definerer hvor mye som er akseptabelt.)

Kan du beskrive nærmere hvordan det ser ut når han hilser "pent, men voldsomt"? Hvordan reagerer de andre hundene på det? Hvor lenge varer vanligvis "lekefasen"?

Når han "hogger til", betyr det at han napper/biter eller er det alltid bare glefsing og snerring? Har han bitt (kontakt med munnen) noen noen gang overhodet?

Hva gjør den andre hunden når han viser aggresjon? Hva skjer etterpå (hvis eierne ikke kommer imellom)?

Er det forskjell på om han er løs eller i bånd? Hvilken (bedre/verre)? Er det forskjell på om du går med ham alene eller med tispa? Hvor lenge har dette vart? (Tenker på evt. sammenheng med tispas løpetid eller å skulle forsvare "hans" tispe.)

Hva mener du med at han "nesten flyr rett på" andre hunder? Andre hanner, eller tisper? Gjør han utfall i båndet? Har han faktisk løpt bort til dem, løs, og laget slåsskamp? Eller hva?

Mvh Åse

Elibobben:

Jeg har akkurat samme problemet med min hund. Han hilser og er blid, plutselig stopper halen og han høgger til.

Det er overhodet ikke uvanlig at hunder utvikler et mønster med å først hilse "greit" (jeg tviler på om han egentlig er "blid", uansett om halen logrer, men det er en annen sak) og så begynner å bølle eller krangle. Det kan ha flere forskjellige årsaker, men en enkel måte å tenke på er at stresset ved å treffe den andre hunden øker over tid inntil det "sprekker" (tenk deg at tannlegen holder på med den ekle pirketingen sin... ett sekund ok, to sekunder ok, tre sekunder IKKE OK LENGER *s*).

En måte å jobbe med dette problemet på (så lenge det ikke er hunder som biter/virkelig skremmer andre) er rett og slett å aldri la dem hilse mer enn noen sekunder av gangen.

Å dra i båndet er selvfølgelig ikke noe lurt, så dette krever en god, positivt lært inn, innkalling. Begynn gjerne med å kalle inn (evt be om kontakt, om hunden går ved siden av deg) før de er helt fremme hos den andre hunden. Utvid gradvis til å la dem snuse såvidt, og legg til ett og ett halv-sekund over tid. Belønn kraftig. Eksperimenter og se om det går greit med flere slike mini-hilsinger på rad, eller om en gang pr hund er nok.

Ikke bare unngår man bråk, men det er faktisk også mulig å lære den kranglete hunden å avbryte seg selv på denne måten. Når de etterhvert begynner å komme tilbake av seg selv, før man rekker å rope, skal det feires! Da har de begynt å lære at det *går an* å trekke seg når de blir stressa, i stedet for å vise aggresjon.

Selvfølgelig en fordel om den andre hundeeieren kan samarbeide, og særlig at den andre hunden ikke følger etter. Hvis de gjør det, eller andre hundeeiere absolutt vil at de skal hilse mer og ikke hører på høflig avslag, så snu på hælen og gå/småløp raskt bort (og belønn din hund for å følge etter).

Har man ikke en så god innkalling, så ta noen uker fri fra å treffe andre hunder overhodet mens den læres inn. Det er en god idé uansett. ;o)

Mvh Åse

AtlasDiesel:
Samma tispa er nesten umulig å trene klikkerstil. Ho skjønner poenget med klikkeren og er egentlig veldig veldig flink. Problemet, er at ho blir altfor entusiastisk og trener vi på korrekt dekk feks, blir ho nede i bare brøkdelen av et sekund, før ho møter meg for å få snopen. Gir henne selvsagt ikke noe da, men venter heller til ho utfører det på riktig måte. Hva kan jeg gjøre for å få ho til å roan ner litt?

I tillegg til de rådene du alt har fått ville jeg brukt litt tid på å lære henne Doggie-Zen. Klarer hun å sitte/ligge stille mens du vifter med godbiten *før* klikket, er det lettere å få henne til å bli i posisjonen etterpå også.

Mvh Åse

oslopinscher:

AtlasDiesel:
Jeg har en faraohund hanne på 2.5 år. Han takler ikke å engang se noen hannhunder. Møter vi noen, kan han hilse "pent", men voldsomt og kanskje leke litt med de, før han plutselig bare hogger til uten noen som helst synlig grunn. Jeg følger godt med på språket, men kan ikke se noe som skulle tilsi at han skulle bli så sint. Av denne grunn, har jeg begynt å heller gå steder der jeg vet at det ikke er andre hunder. Er jo ikke så kult med en hund som ser, for mange, så skummel ut som står der å glefser og flekker tenner mot de snille skjønne hannene deres. Andre hunder flyr han nesten bare rett på om han skulle fått sjansen. Trenger råd og hjelp her.

Kan jeg få spørre litt nærmere, så blir det lettere å danne seg et bilde av hva slags type aggresjon han viser? (Beklager om du synes "A-ordet" er ekkelt, men jeg har vært igjennom dette selv og foretrekker å kalle en spade en spade. Og aggresjon er ikke nødvendigvis galt i seg selv, det er vi som definerer hvor mye som er akseptabelt.)

Kan du beskrive nærmere hvordan det ser ut når han hilser "pent, men voldsomt"? Hvordan reagerer de andre hundene på det? Hvor lenge varer vanligvis "lekefasen"?

Når han "hogger til", betyr det at han napper/biter eller er det alltid bare glefsing og snerring? Har han bitt (kontakt med munnen) noen noen gang overhodet?

Hva gjør den andre hunden når han viser aggresjon? Hva skjer etterpå (hvis eierne ikke kommer imellom)?

Er det forskjell på om han er løs eller i bånd? Hvilken (bedre/verre)? Er det forskjell på om du går med ham alene eller med tispa? Hvor lenge har dette vart? (Tenker på evt. sammenheng med tispas løpetid eller å skulle forsvare "hans" tispe.)

Hva mener du med at han "nesten flyr rett på" andre hunder? Andre hanner, eller tisper? Gjør han utfall i båndet? Har han faktisk løpt bort til dem, løs, og laget slåsskamp? Eller hva?

 

Mvh Åse

 

AtlasDiesel:

Når han hilser pent, men voldsomt, kommen han først bort, for å snuse to halve snus før han hiver seg rundt og rundt nesten, og skal leke. Han er en typisk farao, så han reiser seg på to, og slår føttene ner i bakken, evt på den andre hunden. Somregel medfører dette at den andre hunden viser masse dempende signaler og/eller truende signaler. Det er ikke på dette tidspunktet han blir aggressiv. Diesel bare ignorerer dempingen og fortsetter å ture fram. Lekefasen kan vare alt ifra sekunder, til minutter.

Stakkar, dette høres ikke så greit ut. Hvis han så ofte mislykkes i å kommunisere med de andre hundene er det ikke rart han blir frustrert etterhvert. På den annen side er det heller ikke så rart at de andre reagerer negativt. (Jeg tar ditt ord for det at han faktisk vil leke/hilse på det tidspunktet; det med å slå med labbene høres egentlig ganske kontrollerende og bøllete ut på meg. Men jeg har ikke sett hunden, så i mangel av en snutt på YouTube eller noe *s* kan jeg ikke vite.)

Ja, han har bitt hunder før. Riktignok før jeg fikk han. Han maltrakterte hannen han hadde vokst opp med i en alder av 4 år, dersom jeg husker riktig. Vet desverre ikke hva som skjedde, eller hva forløpet var. Men tidligere eier sa at han hadde hele livet vært aggressiv mot andre hanner. Ho sa også at det ikke hadde skjedd noe spesielt som skulle gjøre at han blei usikker og dermed aggressiv.

Generelt er det slik at prognosen er verre for en hund som har vært aggressiv lenge, og for en som faktisk har brukt tennene (ikke fordi de som biter nødvendigvis er "mer" aggressive, men fordi det er en større risiko å jobbe med dem). Og det er dessverre ikke slik at det trenger å ha "skjedd" noe for at en hund blir aggressiv. Ja, noen har blitt det pga dårlige opplevelser, men andre "bare er sånn" eller blir sånn med tilsynelatende riktig sosialisering osv. Min tispe viste vel ikke andre faresignaler enn en økende tendens til bøllete og kontrollerende lek, som jeg ikke tok alvorlig nok. "Plutselig" utartet det til slåssing og utfall i bånd. På det verste styrtet hun gjerne langt vekk fra meg for å "knøvle" (ikke bite, men de ble skikkelig skremt, hylte osv) en unghund eller liten hund. No fun.

Rivalisering og knuffing mellom hanner er selvfølgelig ganske "normalt", men jeg ser ingen grunn til å finne seg i såpass "uakseptabel" (etter menneskeregler) aggresjon av den grunn - veldig mange hannhunder greier seg fint med ritualisert, minimal aggresjon, og en selvsikker hund behøver ikke bråke så mye. Jeg tror heller ikke det er umulig å trene på av den grunn (ikke få "vekk" men få veldig mye "bedre", og det kan gjøre stor forskjell i hverdagen), selv om det kan gå trått. Men jeg er ofte litt vel treningsoptimistisk, da.

Å ha ham løs, tørr jeg ikke dersom det ikke er langt inne i skogen, ute på et stort jorde, eller i en ridehall eller liknende, så jeg vet nok ikke noe om det. Men han har løpt løs med tisper før, og det går relativt bra, bortsett fra at han leker veldig voldsomt. Mye leke-knurring, stamping med føttene og sånt.

Ok, det er flott at han kan leke med tisper som tåler lekestilen hans. Han skulle hatt noen store, strenge damer som lærte ham å være litt mer forsiktig (det skulle de fleste gutter hatt på et visst tidspunkt!), men det er jo ikke så lett når han er såpass stor selv. 

Når jeg går tur med han hvor det kommer andre hunder, passer jeg på å prøve å distrahere med godsnakk og snop for å fokusere på meg, slik som det er blitt anbefalt i flere andre tråder. Dette har jeg gjort lenge nå, men det hjelper like lite, for han fokuserer på meg lenge nok til å få snopen, før han nesten legger seg i båndet og bjeffer som en galning mot den andre hunden. Han får selvsagt ikke slippe framover når han gjør det. Vil jo ikke belønne for å trekke/bjeffe.

Flott at du har gjort dette, jeg er redd jeg vil gjenta rådet. *s* Som du har oppdaget er det ikke så lett som å vifte med en godbit for å distrahere hunden, man må *lære* hunden å fokusere på deg, helst frivillig, når det er andre hunder i nærheten, og det tar selvfølgelig litt tid. Hvis du har gjort det "lenge", så har du sannsynligvis, beklager å måtte si det, gjort noe feil. Sannsynligvis gått for fort frem eller forventet for mye for tidlig. Been there, done that!

Hvis du synes det er greit å lese engelsk, vil jeg sterkt anbefale "Feisty Fido" av Patricia McConnell, et lite hefte som jeg anbefaler til alle med hunder med noen slags aggresjons- eller fryktproblemer overfor andre hunder (eller sykler eller barn for den del). Veldig enkelt og tydelig forklart trinn for trinn.

Enkelt sagt må man prøve å holde så stor avstand at hunden lykkes (med å fokusere på deg). Nei takk, jeg vet det ikke er lett, jeg bor midt i Oslo og her kryr det av bikkjer (særlig gjorde det det den gangen jeg absolutt ikke ville treffe noen!). Men prøv. Dette kan innebære å gå av veien, å gå store buer, eller å snu og gå motsatt vei, for å unngå at de andre hundene kommer for nær.

Det innebærer også å være "uhøflig" og si tydelig, "Nei, vi vil ikke hilse!" til den andre eieren, og følge opp med å GÅ DIN VEI hvis dette ikke respekteres (hvilket dessverre ofte er tilfellet - jeg skjønte heller ikke helt før jeg fikk en "sånn hund" selv). Et av mange tilfeller der man har valget mellom å gjøre det som er riktig for bikkja, og å være høflig, og da vet jeg hva jeg velger. Men jeg er jo sær i utgangspunktet, da. ;o) (Hvis du har mulighet til å prate med noen av de andre eierne og forklare/få dem til å samarbeide, er det det aller beste. Det er faktisk mulig å gå ut *uten hund* (gisp) i akkurat det ærendet.)

I tillegg til avstanden høres det ut som om du ikke belønner nok/ofte nok. Har du forsøkt å skyfle godbiter (veldig små og veldig gode) inn i farao-gapet så fort og kontinuerlig at han ikke får tid til annet enn å svelge, helt til den andre hunden har passert? Eller har du prøvd å bruke en tube med leverpostei eller baconost, som det faktisk går an å "tvangsfôre" med selv på en hund som egentlig ikke enser godbiten (poenget med dét er at når de først får mat i munnen slår fordøyelsen inn, motvirker stress og gjør ofte at de roer seg og kan ta mat frivillig etterpå).

Hvor viktig er det for deg at han *får* hilse på andre hunder overhodet, i en periode eller på sikt? Personlig har jeg alltid hatt som mål at Kaisa skulle kunne hilse "fritt" (altså ikke under noen kommando eller innflytelse av meg) på andre hunder til slutt, men jeg begynte med å holde henne unna alle hundemøter (untatt hunder jeg var 100% sikker på at hun var OK mot) i en god del måneder, og trene på avstand. Det tok vekk mye stress fra meg og fra henne, og etterhvert skjønte hun at hun "aldri fikk hilse lenger" og begynte å gi litt opp, og det hjalp også. Jeg ville nok tenkt på samme måten med din hund, men det må du jo vurdere selv.

Det er alltid veldig vanskelig å si noe fornuftig over nettet, når man ikke kan SE hunden. Jeg prøver å si det slik at jeg ikke gir "råd", men "tips" eller "ideer til ettertanke", kanskje litt nye vinkler eller ting å prøve eller tenke på. Jeg synes det høres ut som du er flink og villig til å gjøre mye for begge hundene, for å ha sagt det. Å trene bort slike problemer kan være et langt lerret å bleke, og enhver får vurdere hvor mye arbeid de orker og har mulighet til å legge i det.

Ut i fra det du har fortalt om faraoen ville jeg, om jeg hadde eid ham, tenkt meg et mål på kort/middels sikt som at han kunne hilse kort og kontrollert (dvs du avbryter med en kommando både når han blir for voldsom, og etter kort tid uansett) og ellers velge å ta kontakt med deg og gå pent når han ikke får hilse. Optimistisk sett er det faktisk mulig at han deretter kunne lære å være litt mindre voldsom (at han avbryter seg selv og kommer til deg istedet) og derfor få hilse/leke lengre etterhvert. Men alle hunder er forskjellige. Og andre ville sikkert tenkt annerledes enn meg, og f.eks. lagt mer vekt på ren lydighet. Jeg foretrekker å forsøke å lære hunden å kontrollere *seg selv* (vanskeligere, men etter min mening sikrere i lengden.)

Jeg kan godt skrive i mer detalj om det å jobbe kontakt og få til mer avstand hvis du tror det hjelper - ellers får jeg bare ønske dere lykke til. :o) 

Mvh Åse

AtlasDiesel:

Den italienske mynde tispa mi på snart 3 år har det motsatte problemet. Ho er snill som dagen er lang, men er livvredd nesten hver gang vi møter en hund på tur. Ho har slitt seg fra båndet flere ganger, og løper og løper uten å ense resten av verden. Ho er til vanlig en veldig lydig hund som alltid kommer på innkalling. Bortsett fra ved møte med andre hunder. Er redd for at ho en dag kommer til å ignorere en bil, og løpe rett utfor den. Legger selvsagt turene til steder uten biler! Somregel ender det opp med at jeg heller plukker henne opp når jeg ser en anna hund. Veit jeg 
forsterker frykten ved å gjøre dette, men heller det, enn å risikere å miste henne. Har prøvd med flere 
forskjellige typer halsbånd og seler uten noen nytte. Noen tips?

Hadde ikke tenkt å si så mye om den redde hunden, men jeg leste om igjen og ville kommentere et par ting:

Skjønner godt at du er redd for at hun skal stikke. I forhold til sikkerhet ville jeg forsøkt å finne en sele som ser ut som en kattesele, altså med en ring rundt halsen som et halsbånd og en ring rundt brystet (på en IG ville jeg prøvd å få den bak ribbena, rundt livet), og en eller to remmer imellom. Ser ut som en H utslått. (Be evt. butikken om å se i katalogene til europeiske leverandører, europeiske seler er ofte av den typen.) Altså ikke noen brystsele/sykkelsele eller trekksele. Det pluss et halvstrup-type halsbånd som strammer om nødvendig (ikke bruk det med mindre du må, ha kobbelet/langline festet til selen og så en egen snor eller kort kobbel til halsbåndet) ville kanskje hjulpet? Forøvrig helt enig i at begge deler burde være behagelige, men mange av den typen seler er i nylon eller tilsvarende, og jeg ville nok prioritert sikkerhet. Evt. sy på fleece-ermer.

Jeg tror ikke det nødvendigvis er så dumt at du holder henne når hun er redd. Hun *er* redd, og så lenge du ikke også har panikk eller virker veldig redd, eller snakker på en veldig nervøs måte, ville jeg tenkt på dette mer som at "jeg beskytter hunden min!" - det er faktisk vår oppgave å gjøre det.

Jeg ville forsøkt å gjøre det til mer av en planlagt øvelse. Altså trene, først inne, på at du plukker henne opp og holder henne (enda bedre om du kan lære henne å hoppe opp i armene dine selv!) og at dere begge er helt rolige (evt gi henne godbiter hvis hun sitter stille og er relativt myk i kroppen). Bruk gjerne noen litt rituelle setninger du gjentar, eller tom en liten sang. Når dere har god vane med dette ute og hun liker det, kan du prøve det samme ute. Prøv å være rolig og trygg selv (pust dypt og tenk på noe hyggelig - eller syng! :o)) hold henne til hun har roet seg, og avslutt gjerne med noen godbiter om hun vil ta dem (enda bedre om hun kan gjøre noen triks for dem når du setter henne ned igjen). På sikt kan du kanske i stedet sette deg på huk så hun sitter mellom bena dine.

Nei, hun kan ikke hilse på hunder på den måter - veldig mange hunder reagerer negativt på hunder som blir holdt oppe - men det virker som det er langt, langt i fremtiden, om noensinne. I mellomtiden er det viktigere å lære henne at *hos deg* er det tryggeste stedet å være. Hvis hun hadde kommet til deg når hun så en annen hund i stedet for å stikke av hadde vel mye vært gjort? Det innebærer, igjen, at du må ta ansvar for at hun aldri blir "plaget" av en annen hund når hun er hos deg. Snu dere vekk, gå stor bue, gå motsatt vei, si nei til eierne, osv.

Når hun ikke er fullt så panisk kan du også prøve å gå frem i båndets lengde, foran henne, og ta tydelig front mot den andre hunden, og evt. snakke strengt for at den eller eieren skal holde seg unna. Mange redde hunder blir bedre når de skjønner at eieren faktisk er villig til å beskytte dem mot De Grønne Slimete Monstrene, enten det dreier seg om hunder eller barn eller gravemaskiner. Da trenger de jo ikke stikke av (eller slåss) selv. Sier ikke det er noen mirakelkur, men du kan jo prøve deg frem. Og som sagt, ikke ha dårlig samvittighet for å holde henne.

Lykke til, jeg synes du gjør en god jobb og jeg vet det må være slitsomt iblant med to slike "problembarn", selv om de helt sikkert er herlige hunder hjemme. Kunne man bare flyttet til sin egen private øy (sydhavsøy!) så..... :o)

Mvh Åse

oslopinscher: Jeg ville forsøkt å gjøre det til mer av en planlagt øvelse. Altså trene, først inne, på at du plukker henne opp og holder henne (enda bedre om du kan lære henne å hoppe opp i armene dine selv!) og at dere begge er helt rolige (evt gi henne godbiter hvis hun sitter stille og er relativt myk i kroppen). Bruk gjerne noen litt rituelle setninger du gjentar, eller tom en liten sang. Når dere har god vane med dette ute og hun liker det, kan du prøve det samme ute.

Mente selvfølgelig "når dere har god vane med dette INNE". For at dette skal virke bør hun helst ha en tydelig positiv assosiasjon til å bli holdt først, eller risikerer du at det går andre veien og at hun begynner å bli redd når hun blir holdt ellers også. (Det kalles "mot-betinging", på fint.)

Mvh Åse

AtlasDiesel:
Kanskje du hadde giddi å skrevet en ordentlig detaljert "how-to" for meg? Har jo aldri hatt hunder med aggressjons-problemer før, og er livredd for å gjøre det feil.

Bare for å ha sagt det (igjen): Det beste hadde selvfølgelig vært om du kunne fått hjelp der du er. En eller to privattimer fra en flink instruktør kan gjøre mye for å sette deg i gang med et ordentlig og individuelt tilpasset opplegg. All den tid ingen av hundene dine er til direkte fare for omgivelsene er det ikke noe galt i at du trener på egen hånd, men du risikerer at det tar mye lenger tid enn nødvendig. 

Men i hvert fall, her en generell beskrivelse jeg har liggende fra før. Det er stort sett samme fremgangsmåte som McConnell beskriver i sin bok. Andre kaller liknende trening for å lære hunden å "sladre". (Bodfält, "skvallring".)

Jeg ble selv helt solgt på denne måten å tenke på da min egen aggressive hund en dag så en hund som jeg ikke hadde sett, så på meg, og da jeg ikke la merke til det *dunket* meg på benet - "Hallo, jeg så en hund og tok kontakt, blir det noe godbit her eller??" :o) Da hadde hun begynt å få en annen reaksjon på å se en hund enn den gamle "MÅTADENMÅTADEN".

(Beklager om layouten blir litt rar fordi jeg klipper og limer.) 

1. Du oppdager forstyrrelsen, og gjør deg klar
2. Hunden oppdager forstyrrelsen
3. Du skaffer deg hundens oppmerksomhet (bruk helst stemmen, evt. dra ham vekk med båndet)
4. Du belønner hunden for å ta kontakt / følge med deg

1. Du oppdager forstyrrelsen, og gjør deg klar
2. Hunden oppdager forstyrrelsen
3. Du gir hunden 2-3 sekunder for å se om han velger å ta kontakt frivillig

Dette virker, både med aggressive, redde og generelt opphissede/nysgjerrige hunder. "Forstyrrelsen" kan i prinsippet være hva som helst, også en lyd eller t.o.m. en lukt (viltspor). Hvor lenge hunden er på hvert av de ulike treningstrinnene er helt individuelt, men jo flere vellykkede repetisjoner du får til på første stadie – altså at du avleder hunden før han bjeffer/gjør utfall/o.l. – jo fortere går det. Jeg anbefaler å kjøre første trinn i minst en uke før du begynner å teste det andre trinnet. Bruk gjerne klikkeren når hunden tar kontakt.

De første gangene hunden selv velger å ta kontakt i stedet for å reagere mot forstyrrelsen er gull verdt, belønn dette alt du klarer.

Legge merke til at denne treningen forutsetter at du til å begynne med har bedre oversikt over situasjonen enn hunden, slik at du oppdager forstyrrelsen først og dermed har et lite mentalt forsprang. (Forhåndsarrangerte situasjoner hjelper!) Målet er imidlertid at hunden etter hvert skal kunne beherske seg selv og velge å ikke reagere uten hjelp. Dette skiller denne fremgangsmåten en del fra de metodene som fokuserer på å alltid ha kontroll over hunden med ”på plass”, ”sitt”, "følg med", osv.

(C) Åse Lange, men med inspirasjon fra mange.

Mvh Åse

AtlasDiesel:
http://www.thottbot.com/?qu=8232 Er denne boken noe tess? Kunne den funke for meg?

AtlasDiesel:
 Riktig link er http://www.canis.no/nettbutikk/omtale.php?id=1300

"Klikkertrening og dempende signaler" (Click to Calm)... Jeg er ikke fullt så begeistret for denne boken som en del andre. Kanskje jeg ikke liker stilen hennes, men for meg ble det mye selvfølgeligheter (halve boken handler om generell klikkertrening, sitt og target osv) og svada (om aggresjon generelt), og for uoversiktlige og lettvint beskrevede praktiske øvelser.

Og den er vinklet veldig operant, med fokus på å lære inn nye atferder på kommando for å få hunden under kontroll, lite selvbeherskelsestankegang, anbefaler å klikke for dempende signaler - noe Turid Rugaas ikke liker så godt - og har lite fokus på klassisk betinging/følelser, medfødt atferd, og hundekroppspråk i praksis.

For all del, boken har mange nyttige ting å si! Les den gjerne! Det er ikke noe veldig "galt" med den, jeg ble bare så skuffet da den kom, fordi jeg hadde ventet meg mer. Men det kan være mest min personlige smak, samt en følge av at jeg allerede visste en del om emnet da jeg leste den... :o)

Jeg anbefaler fortsatt "Feisty Fido" som en kort og essensiell innføring i den praktiske treningen, og vil man gå dypere er f.eks. Brenda Aloffs "Aggression in Dogs" eller flere av Pam Dennison"s bøker gode valg, samt alt av Jean Donaldson. Skjønner at det ikke er så greit om man ikke leser engelsk så godt, men jeg *tror* FF i hvertfall er såpass klart og enkelt skrevet at det bør gå greit for de fleste. Og ja, den bør absolutt oversettes snart...

Mvh Åse

Vil bare få understreke at Fant gjør det av frykt og for å beskytte meg. Bare slik at det er klart i tilfelle jeg ikke nevnte det :P  Vi har fått tips før om å la han hilse litt og så ta han vekk. Jeg plerier å rose han når han har hilst litt og ofte ser det ut til å gå bra. Han er ivrig og "smiler" og logrer blidt og ivrig med halen. Synes det er litt synd å ta han vekk fra en hund når det går kjempebra, men så er det jo bare det at plutselig kan det ikke gå så bra igjen..

Vet at man egentlig ikke skal dra i båndet, men når han hilser på andre hunder, da klart spess store hanner, så hilser han blidt som jeg "beskrev" litt ovenfor her og plutselig faller halen helt til ro og hele hunden står helt stille. Da har jeg på en måte ikke noe annet valg enn å ta han fort vekk for da er han fullt klar til å "klikke". Så har vi nå ingen god innkalling heller, men vi skal prøve å lære kommandoen helt på nytt inn med fløyte.

Nå vil jo jeg ikke akkurat kalle Fant kranglete, men redd og beskyttende. Har nå i helga funnet ut at store deler ligger i meg. Jeg har fra Fant var valp vært litt påpasselig at andre hunder ikke skulle bite han. Nå er jeg ofte smånervøs for hvordan Fant vil reagere på den møtende hunden. Jeg vet at det går bra i starten, men så er det jo hvilken reaksjon som kommer etter noen sek. Jeg tror på en måte at grunnen til at han plutselig stopper og "høgger" til er at han skal beskytte meg. Men jeg skal prøve å få "arrangert" en liten hilsen på Hundeklubben neste torsdag. Vi prøvde noe lignende sist jeg avr der. Fant fikk hilse på en Japansk Spisshund hanne og ble til slutt litt "klikk", så tok jeg han vekk og så fikk han hilse igjen. Det ble jo til at vi til slutt kunne stå ved siden av hunden da, men det ble jo også til at den hunden ikke likte Fant noe særlig :)

Ja, vi har den siste tiden snudd mye og gått vek, Fant følger etter til slutt og får ros og godbiter :)  Nå har jo ikke jeg noen annen hund å trene, og innkallingen skal vi trene på så snart jeg har fått fatt i ei fløyte. Jeg tror kom/her-kommandoen vår er blitt litt ødelagt siden han som regel bare kommer når han vil, og han vet vi ikke får tak i han om han stikker :)

Tusen takk for tips, og ikke minst for at du også tipset meg selv om dette ikke var "min diskusjon" :)

Elibobben:
Helt enig, utrolig godt å vite at man ikke er alene. Jeg var så, på en måte, deppa før, men da vi møtte på enhund som oppførte seg litt som Fant, da ble jeg på en måte glad :) Flott at du ikke hadde noe imot at jeg "blanda" meg litt inn også da og flott at du stilte spørsmålet også for den saks skyld. Tror ikke det hadde slått meg den tanken å spørre selv. Klarer fint å forklare slik at ting blir litt misforsått og krangler og misforståelser kommer opp. :)