Noen som kan fortelle om første gang de fikk sin hund? Hvordan gikk det? Hvilken rase var det? Studerte du, isåfall gikk dèt bra? Hva var det første den lærte? Kjøpte selv? (osv)

 Jeg har ikke hund, men har små planer om det.

Den hunden jeg har nå, var min første som kun jeg hadde ansvar for (er vokst opp med hunder hjemmefra, men var jo mamma og pappa som hadde ansvar da). Jeg var 19 år, og bikkja var ca 4 år gammel. Hun er en phalene. Jeg fikk valget mellom å ta den "fillebikkja" eller at den ble avlivet. Ikke så vanskelig valg(?) Men for en jobb jeg fikk!!! Hun hadde stått bindt i en sølete hundegård, med en annen hund(mye større) som gikk løs inni der, og hadde gjort akkurat hva den ville mot henne. Hun hadde tydeligvis blitt sparket/slått, kastet ting på osv... Hun taklet ikke nærkontakt, hun var livredd for maten sin,likte ikke katter eller andre hunder... ja jeg kunne fortsatt i det uendelige!Jeg jobba aktivt med henne fra dag 1, jeg fikk meg noen glefs, men det stoppa meg ikke, for jeg visste at hun innerst inne kunne klare å forandre seg! Nå er hun en utrolig hund. Vanskelig å tenke tilbake på at hun en gang var som hun var.. Hun elsker kos og lange gå turer, hun trives med kattene hjemme, jeg får lov å stelle henne, bade henne,klippe klør og pels, ja hun er helt suveren =) MEN hun takler fortsatt ikke andre hunder. Det klikker for henne, hun blir helt desperat, så der har jeg ikke fått til så mye.. Får vondt av å tenke på hva hun har gått gjennom før, men er så glad for at jeg ga henne en sjanse til å få et godt liv, og når jeg ser inn i de store øynene hennes lyser det nesten takknemlighet =)

Det har ikke blitt noe problem økonomisk for meg. Studerte da jeg fikk henne, jobber nå. Hun er frisk som en fisk og så=) Men man må tenke seg nøye gjennom valget av hund. Det krever noe av deg.. Men jeg angrer ikke ett sekund, og tar gjerne til meg en omplasserings hund igjen en gang i tiden =)

Jeg fikk min første hund for tre år siden (Jeg vokste også opp med hunder i barndomshjemmet mitt men det var jo moren og faren min sin hund i prinsipp det da). Det har bare vært stas å ha hund. Jeg og samboeren min diskuterte en stund i begynnelsen hvilken rase vi skulle ha. Jeg hadde mest lyst på labrador eller golden retriver mens samboeren min ville ha en border collie. For han hadde hatt en bc før min tid. Men jeg så for meg at en bc var en gjeter hund det er den i prinsipp også og kunne ikke se for meg at en bc hadde noe i en by å gjøre. For den var jo så full av gjeter instinkter trodde jeg og kunne bare brukes til sauer. Men jeg tok feil vi bruker hunden vår aktivt i agility, lydighet, og tur i skog og mark noe som hun er veldig glad i. Gjeter instinktet har jeg i grunnen ikke sett så mye til. Men jeg vet jo at det ligger der. Bc min er også veldig glad i oppmerksomhet og liker å ligge på fanget og få kos.

Jeg har hele tiden jobbet mens samboeren min har studert til å bli dyrlege. Han har hatt gode sjanser til å ta henne med på skolen og har gjort det ofte. Så hun har blitt godt vant med alle slags dyr i rundt seg.

Det vi i prinsipp sliter mest med er å gå ifra henne selv om vi vet at hun er helt rolig og ligger og sover men er hoppende glad når vi kommer hjem.

Wilma er min "lille problem hund". Jeg var 14år da jeg fikk Wilma (jeg blir 18år neste månde). Wilma er ei st.bernhardstispe på 60kg idag. Da jeg fikk henne var hun 7månder, 43kg og veldi skeptisk til folk.

Jeg har aldri hatt hund som jeg kan huske (pappa hadde ei st.bernhardstispe da jeg ble født). Pappa ønsket seg ei ny st.bernhardstispe, så jeg maste hver helg han var hjemme i 2månder om å få en hund. Til slutt fant jeg Wilma 30min unna der mamma og pappa bor, da gidde pappa etter og kjøpte henne (mamma viste ingen ting). Da var hun pappa sin, jeg fikk i oppgave å ta vare på henne som min egen hund helt til jeg skulle begynne på videregående, for pappa ville ha henne selv, jeg spurte pappa ofte om jeg kunne kjøpe av han Wilma for komfirmasjonspengene mine, men svare var altid nei. Men en dag fikk jeg henne  helt gratis med pappa (mamma overtalte han, for hun vil ikke ha en så stor hund i hus i 12-14år).

Og studie tiden har vært tøff med en så stor hund på "slep". Selv flyttet jeg ifra Averøya til Ålesund på en liten hybel (3timer hjemmen ifra mamma). En st.b kan ikke bo i en by på et lite rom på 15-20kwm. Så jeg måtte sette igjen Wilma hos mamma i 1år, det var avtalen. Men selv fant jeg meg en gutt her i byen som nettopp hadde kjøpt seg leilighet på 38kwm, jeg flyttet inn med han, men her er det fortsatt ikke plass til Wilma, og hun kan heller ikke bo mitt i byen. Dette endte opp med at mamma måtta ha Wilma enda et år, for jeg forelsket meg i byen og vil ikke forlate gutten min. Så nå har Wilma bod hos mamma i 2år. Men i august flytter jeg hjem til mamma i 3månder for å full føre utdannelsen i Kr.Sund. Da får jeg god tid til Wilma. Og går alt etter plannen får jeg og samboeren min en cavalier i oktober, og flytter inn i nytt hus til jul slik at wilma kan bo ilag med oss.

 Jeg syns det har vert tøft å måtte sette igjen hunden min, og komme hjem hver 3-4uke å se at mamma ikke går tur med henne.

Hadde jeg vert klar over at videregående hadde endt opp med at jeg måtte sette igjen Wilma hos mamma i 2år hadde jeg ventet med å funnet meg hund.

Så tenk nøye over hvor du må bo under studie før du skaffer deg hund.

lottatyra:

Wilma er min "lille problem hund". Jeg var 14år da jeg fikk Wilma (jeg blir 18år neste månde). Wilma er ei st.bernhardstispe på 60kg idag. Da jeg fikk henne var hun 7månder, 43kg og veldi skeptisk til folk.

Jeg har aldri hatt hund som jeg kan huske (pappa hadde ei st.bernhardstispe da jeg ble født). Pappa ønsket seg ei ny st.bernhardstispe, så jeg maste hver helg han var hjemme i 2månder om å få en hund. Til slutt fant jeg Wilma 30min unna der mamma og pappa bor, da gidde pappa etter og kjøpte henne (mamma viste ingen ting). Da var hun pappa sin, jeg fikk i oppgave å ta vare på henne som min egen hund helt til jeg skulle begynne på videregående, for pappa ville ha henne selv, jeg spurte pappa ofte om jeg kunne kjøpe av han Wilma for komfirmasjonspengene mine, men svare var altid nei. Men en dag fikk jeg henne  helt gratis med pappa (mamma overtalte han, for hun vil ikke ha en så stor hund i hus i 12-14år).

Og studie tiden har vært tøff med en så stor hund på "slep". Selv flyttet jeg ifra Averøya til Ålesund på en liten hybel (3timer hjemmen ifra mamma). En st.b kan ikke bo i en by på et lite rom på 15-20kwm. Så jeg måtte sette igjen Wilma hos mamma i 1år, det var avtalen. Men selv fant jeg meg en gutt her i byen som nettopp hadde kjøpt seg leilighet på 38kwm, jeg flyttet inn med han, men her er det fortsatt ikke plass til Wilma, og hun kan heller ikke bo mitt i byen. Dette endte opp med at mamma måtta ha Wilma enda et år, for jeg forelsket meg i byen og vil ikke forlate gutten min. Så nå har Wilma bod hos mamma i 2år. Men i august flytter jeg hjem til mamma i 3månder for å full føre utdannelsen i Kr.Sund. Da får jeg god tid til Wilma. Og går alt etter plannen får jeg og samboeren min en cavalier i oktober, og flytter inn i nytt hus til jul slik at wilma kan bo ilag med oss.

 Jeg syns det har vert tøft å måtte sette igjen hunden min, og komme hjem hver 3-4uke å se at mamma ikke går tur med henne.

Hadde jeg vert klar over at videregående hadde endt opp med at jeg måtte sette igjen Wilma hos mamma i 2år hadde jeg ventet med å funnet meg hund.

Så tenk nøye over hvor du må bo under studie før du skaffer deg hund.

Dette fikk meg til å tenke litt, ja....