|
Jeg har alltid pratet mye med hundene mine og med den jeg har nå. Husker mine besteforeldre alltid snakket med katten eller hunden. Ja da, pus, det der er maten din... eller nå får du vente litt nå hunden, så skal vi lage frokost til barnebarna. diskuterer kanskje ikke politikk med hunden, men samtidig blir de vant til å høre på os sog kan være mer lojale lyttere enn mange på to bein. De sier aldri "det sa du i går også" eller "gå nå og legg deg og hold kjeft!" Jeg forventer selvsagt ikke at han forstår alt, men.. koslig syntes jeg. at han kjenner igjen ord og situasjoner og setter dem sammen og at vi på et vis, kan snakke sammen, er ikke jeg i tvil om hvertfall. Ikke minst tror jeg dette gir en form for trygghet. Vi kan selvsagt snakke sammen gjennom kun rene kommandoer, men jeg velger å fortelle hva jeg skal,, forklare hva ting er osv. osv. og regner med at hunden etter noe tid kjenner igjen ord. Om andre mennesker synes jeg er sprø, skitt au, de har det verre med det enn meg. ,-) At hunden kjenner igjen navn på hundevenner og mennesker, og slikt, har jeg lagt merke til med de fleste av egne hunder. Så kan alle de andre snakke om bare instinkter om de foretrekker det. Jeg er ikke så opptat av hvorfor det fungerer, så lenge det fungerer og det slutter ikke å fasinere meg, hva hunden oppfatter.
|