kanskje er et middel mot dette hunde hysteriet et krav om at alle hunder skal være godkjente innenfor sin raseklubb., så det ikke bare er å avle. samtidig som for eksempel at en krever at kjøpere må ha godt minimum 40 timers kurs på forhånd.

når vi kjøpte Brutus, pratet vi med masser av kennler av forskjellige raser og kun to steder av nærmere 40 kennler sa fra at vi måtte ha referanse fra noen de kjente får de ville selge til oss. det var en schäferhund og en golden oppdretter, ogsom du ser ble det golden, i fra denne oppdretteren.

vet ikke helt, men når vi skulle ha hund kunne vi få et utall av hunder i ca halv voksen alder. men det var jo aldri noen feil på de...... så jeg tror ikke mange er ærlig når de plaserer om hunder...

Det er definitivt for mye avl. Etter min mening burde det vært et kompetanse krav da gjelder avl av hund. 

I tillegg så er det et fenomen at "alle" skal ha valp. Da kan de nemlig "forme den selv!" (har hørt dette uttrykket en mill. ganger).  

Jeg syntes at det burde anses som mer "normalt" å ta imot en omplasseringshund enn hva det desverre er idag. Dette fordi mange hundeeiere hadde fått mye mer utbytte av å få en voksen hund i hus  (les: over pubertal alder)  og slippe valpestress, pubertetsmas og alt annet som får dem til 1) ødelegge hunden og dermed  2) legge den ut til omplassering. På den måten kan vi få et antall omplasseringshunder som faktisk må omplasseres av reelle grunner i Norge. Ikke liksom-allergi og  kan-ikke-gi-den-det-den-fortjener syndromene  

hund-for-livet!!:

Hei Tessie.

at du ikke vet noe om mentaltester forstår jeg. MH er en beskrivelse av hundens handlinger ut ifra en mental påvirkning som blir gitt hunden osv. her kan enn kun stryke ved helt ekstreme tilfeller. da dette er en beskrivelse og ingen bedømning av hunden.

videre så er det forskjell på om en hund på to kilo biter og en hund på15 osv. så dette er dumt. hva du gjør med en hund som ikke består er meg likegyldig så lenge de holdes vekk fra oss eller veier 2 kg.

hva med å lære mer om mentalitet? og sist men ikke minst det er en vesentlig forskjell på hunder som har erfart kontra hunder som ikke har erfart.

at du ikke vet forskjellen på brister osv er ditt problem. igjen hva med å lære seg litt mer om dyrs nervekonstitusjon? i stede for å ta vare på all dritt. 

hund-for-livet!!:

Cozby, Smith, Nelson for ikke å snakke om Seligman..

hvem liker du? har jobbet i flere år innen for psykiatrien. så da burde jo alt dette også være kjent stoff for deg...

Fordi du har jobbet i mange år innenfor psykiatrien så burde Cozby, Smith, Nelson og Seligman være kjent stoff for meg?  Jeg jobber da ikke innenfor psykiatrien. Men må si det frister, for du gir jo et fortreffelig bilde av de som gjør det!! :D

Jeg går ut fra at Tessie er lege, siden hun vet når folk har "liksom-allergi", og "ekte" allergi, hvis "ekte"allergi fins da, i familier med hunder? Det er en temmelig nedlatende holdning, som sikkert lindrer kvalene og sorgen når folk må omplassere hundene sine, for eksempel fordi ett av barna blir syke.

Samme hånlige kommentar har Tessie til folk som ønsker omplassering fordi de ikke har tid til hunden lenger. En trenger ikke så veldig mange år på baken, før en slutter å være ekspert på andres liv. Men noen greier aldri tre ut av denne rollen, og fortsetter å tro de er lønnet for å dømme og fordømme mennesker som tenker annerledes enn dem selv.

Utfra det jeg har sett, har det skjedd at familier opplever at både èn og flere familiemedlemmer utvikler allergi mot både hester og hunder og katter. De kan henvende seg til Tessie, da kan de beholde hunden eller katten, for det er en bare en "liksom-tilstand". Likedan når folk får endringer i livet, som de slett ikke ba om. Og disse medførte at de ikke lenger har mulighet for å gi en hund det minimum den trenger.  De kan trygt beholde den. Det er bare et "jeg kan ikke gi hunden det den trenger lenger" syndrom.

Så er det, det jeg leser her inne om oppdrettere. Finnes det en normal oppdretter igjen i Norge? Vi har selv hatt noen, jeg vil kalle det direkte syke erafringer, når vi forhører oss angående framtidig valp. Når en investerer høye summer i en valp, som skal brukes til et bestemt forrmål, ønsker en selvsagt omfattende opplysninger om oppdrettet. For eksempel vedrørende valpenes første timer, dager og uker, og morens fungering, noe vi mener er viktig, uansett hva en oppdretter måtte syns. Og en lang rekke andre ting der også helse og mentale egenskaper bakover i leddene, er viktig.

Oppdrettere blir så fornærmet, at det er latterlig. De tåler ikke spørsmål om oppdrettet de driver. For oss er dette et adskillig mere interessant "syndrom", enn at folk ønsker å omplassere sin hund. Vi får kjøpe valpen i utlandet, der folk fremdeles klarer å oppføre seg normalt. Jeg håper inderlig det jeg leser her inne om kjøperes erfaringer med oppdrettere ikke er representativt, og at de erfaringer vi selv har hatt, er alvorlige, uheldige unntak.

Normanna:

les det jeg har skrevet! jeg har aldri sakt at hunder som ikke består er dårlige, men det er her snakk om hunder som har bitt og ikke består en test.

En venninne av meg har en hund som ikke liker barn. Denne hunden får ikke være sammen med barn, og er en nydelig, snill, sosial og fin hund på alle andre måter.

en nydelig og snill hund på alle andre måter???????? er ikke alle hunder snille på alle andre måter en der de biter!

begynn og se litt mer på det jeg har skrevet, så ser du sammen hengen. og en annen ting, ei vennine av meg er sammen med en fantastisk snill mann..han bare banker henne litt når han har drukket...også hender det at han sprker eller slår henne når sjalusien tar overhånd... men han er så snill og hjelpsom.. har aldri gjort noe slemt når vi ser han...

Tessie:

hund-for-livet!!:

Cozby, Smith, Nelson for ikke å snakke om Seligman..

hvem liker du? har jobbet i flere år innen for psykiatrien. så da burde jo alt dette også være kjent stoff for deg...

 

 

Fordi du har jobbet i mange år innenfor psykiatrien så burde Cozby, Smith, Nelson og Seligman være kjent stoff for meg?  Jeg jobber da ikke innenfor psykiatrien. Men må si det frister, for du gir jo et fortreffelig bilde av de som gjør det!! :D

Jeg må spørre min professor om disse "nervøse bristene" som det ser ut til at han har utelatt ifra physiologien ifjord. Dette bør tas tak i!!  Ironisk nok sitter jeg i dette øyeblikk og leser nervesystemet  (inn imellom mine fortreffelige "samtaler" med deg, da).

og siden du leser om det burde jo dette være kjent stoff for deg!

hund-for-livet!!:

Normanna:

les det jeg har skrevet! jeg har aldri sakt at hunder som ikke består er dårlige, men det er her snakk om hunder som har bitt og ikke består en test.

En venninne av meg har en hund som ikke liker barn. Denne hunden får ikke være sammen med barn, og er en nydelig, snill, sosial og fin hund på alle andre måter.

en nydelig og snill hund på alle andre måter???????? er ikke alle hunder snille på alle andre måter en der de biter!

begynn og se litt mer på det jeg har skrevet, så ser du sammen hengen. og en annen ting, ei vennine av meg er sammen med en fantastisk snill mann..han bare banker henne litt når han har drukket...også hender det at han sprker eller slår henne når sjalusien tar overhånd... men han er så snill og hjelpsom.. har aldri gjort noe slemt når vi ser han...

Tersis.:

Jeg går ut fra at Tessie er lege, siden hun vet når folk har "liksom-allergi", og "ekte" allergi, hvis "ekte"allergi fins da, i familier med hunder? Det er en temmelig nedlatende holdning, som sikkert lindrer kvalene og sorgen når folk må omplassere hundene sine, for eksempel fordi ett av barna blir syke.

Samme hånlige kommentar har Tessie til folk som ønsker omplassering fordi de ikke har tid til hunden lenger. En trenger ikke så veldig mange år på baken, før en slutter å være ekspert på andres liv. Men noen greier aldri tre ut av denne rollen, og fortsetter å tro de er lønnet for å dømme og fordømme mennesker som tenker annerledes enn dem selv.

Utfra det jeg har sett, har det skjedd at familier opplever at både èn og flere familiemedlemmer utvikler allergi mot både hester og hunder og katter. De kan henvende seg til Tessie, da kan de beholde hunden eller katten, for det er en bare en "liksom-tilstand". Likedan når folk får endringer i livet, som de slett ikke ba om. Og disse medførte at de ikke lenger har mulighet for å gi en hund det minimum den trenger.  De kan trygt beholde den. Det er bare et "jeg kan ikke gi hunden det den trenger lenger" syndrom.

Så er det, det jeg leser her inne om oppdrettere. Finnes det en normal oppdretter igjen i Norge? Vi har selv hatt noen, jeg vil kalle det direkte syke erafringer, når vi forhører oss angående framtidig valp. Når en investerer høye summer i en valp, som skal brukes til et bestemt forrmål, ønsker en selvsagt omfattende opplysninger om oppdrettet. For eksempel vedrørende valpenes første timer, dager og uker, og morens fungering, noe vi mener er viktig, uansett hva en oppdretter måtte syns. Og en lang rekke andre ting der også helse og mentale egenskaper bakover i leddene, er viktig.

Oppdrettere blir så fornærmet, at det er latterlig. De tåler ikke spørsmål om oppdrettet de driver. For oss er dette et adskillig mere interessant "syndrom", enn at folk ønsker å omplassere sin hund. Vi får kjøpe valpen i utlandet, der folk fremdeles klarer å oppføre seg normalt. Jeg håper inderlig det jeg leser her inne om kjøperes erfaringer med oppdrettere ikke er representativt, og at de erfaringer vi selv har hatt, er alvorlige, uheldige unntak.

 

jeg mener at en vær hund skal avlives, hvis den biter mennesker uten at en finner klare grunner for handlingen. det vil si, de fleste av oss"godtar"bitt når en hund har masse smerter osv. så kan en forklare det, samtidig ta vekk smerten og hunden er bli,logrer kosete osv.

men en hund som føler seg utrygg i forbindelse med omgang av barn eller mennesker i sin helhet. har svakheter i sin nervekonstitusjon. hvis en slik hund førs har bitt så vil den stort sett gjøre det igjen, for da har den lært at dette var en rask og positiv måte å skape avstad til det han har problemer med. en slik hund skal avlives.

her kommer testene inn; de vil være med på og utelukke disse hundene som svikter i motet eller henter opp irasjonellt engasjement osv.

hvis en hund med svikt i motet aldri har bitt eller lignende vil den med høyst sansynlighet pasifisere eller trekke seg unna ved testing, også slik kan en da mer utelukke at hunden vil komme til og bite. noe som gjør at den er litt mer egnet til omplasering.

når det gjelder skjennerelt omplasering er det flere som gjør dette også for å slippe byrden med å avlivehunden. om det er på grunn av penger eller følelser vet jeg ikke.

vi har fått tilbud om en hund med spondilose, den kunne nesten ikke gå... ompasering er for lett.

men ja heldigvis er det noen omplaseringer som blir virkelig vellykket:) 

hund-for-livet!!:

jeg mener at en vær hund skal avlives, hvis den biter mennesker uten at en finner klare grunner for handlingen. det vil si, de fleste av oss"godtar"bitt når en hund har masse smerter osv. så kan en forklare det, samtidig ta vekk smerten og hunden er bli,logrer kosete osv.<

Normanna:
I min verden er dette meget komplisert, og jeg håper virkelig jeg aldri kommer i en situasjon der jeg må gjøre en slik vurdering.

 helt enig med deg i dette!!! la oss håpe færest mulige kommer dit henn.

At noen kan si kategorisk at hunder som biter skal avlives, (hvis det ikke er snakk om sykdom), synes jeg er oppsiktsvekkende forenklende av en kompleks problemstilling.

kanskje ikke; hvis en hund biter er den jo uansett i en situasjon den ikke trives i. hunden har nå gjort noe vi ikke ønsker(snakker ikke her om inlærte bitt osv). en slik hund vil lettere kunne gjenta handlingen enn før. hvor mye som skal til å bringe hunden til dette punktet blir det esensielle. hvis hunden lett havner i slike situasjoner sier den jo at dette takkler jeg ikke. da er det vell best å la den slippe...

mens hvis du har en hund som har vanskelig for å komme i slike situasjoner der den ikke trives er jo situasjonen en helt annen.

men ja alle hunder/dyr kan forsvare seg/angripe, men det er da viktig at en har dyr som har litt lengde på lunta si.

en schäfer oppdretter i nærheten har hunder som er redde for alt...de har jo ikke sett annet en hundegårder... det er klart dems vurdering er anderledes enn en hund som er sosialisert og miljøtrent osv.

Dette handler om en skala, fra A til Å. Min hund som har bitt passer inn i mønsteret du skisserer som burde vært avlivet. I stedet tok vi jobben med å få henne trygg. Og slapp avlive. Hun har et medfødt for svakt gemytt. Første bite-episoden var nokså sterkt provosert. Men den neste var slettes ikke det. Så hun eskalerte i forhold til tesen om at en gang senker terskelen neste gang. Men da sikret vi henne forlengs og baklengs og begynte jobbe seriøst med prosjekt svake nærver. Hun hadde neppe stått på test dengang. Men i dag er jeg nokså sikker på at det hadde gått fint. Så parallelt med hundens nærveskala, som jo er vanskelig å sette en under/ over streken på.....så har vi eiere også en skala, i mulighetene til å fikse en hund?

Jeg hadde ingen ærfaring med hundenærver før denne men ble oppmuntret til å forsøke å styrke henne av folk som kunne mer om svakt gemytt enn meg. Og hadde det vært en litt mindre hund ville jeg sagt at mange kunne klart dette. Men 50 kilo fryktaggresjon er en håndfull. Og et større problem enn hennes redsel var min redsel under treningsperioden. Så viktigere enn hunden tror jeg eier er jeg. Både kunnskapsmessig og "nærvemessig".

Men hvis vi er enige om at alle hunder, i en gitt situasjon kan bite, så koker det jo ned til å vurdere om situasjonen var av en slik karakter at vi kan "akseptere" at hunden gikk til det skritt å bite. Skal man avlive en hund som løper bort til barn som tilfeldigvis går forbi og biter dem? Antagelig ja. Skal man avlive hunder som biter barn som kaster seg oppå dem mens de ligger og sover? Tja. Skal man avlive hunder som biter barn som prøver å stikke en syl inn i øyet på dem. De fleste vil si nei.

Dette tror jeg de fleste er enige om?

jeg håper virkelig jeg aldri kommer i en situasjon der jeg må gjøre en slik vurdering

Jeg har vært i den situasjonen at jeg måtte ta en slik vurdering, og selv om det er mange år siden, så griner jeg fortsatt over den flotte hunden min, min digre, elskede,  baby. Og den bet ikke bare én gang. Den var verdens greieste og snilleste hund i hjemmet, men jeg visste aldri hvem den kunne finne på å angripe langs veien. Alle kullsøsknene var av samme typen, og vi var de som holdt ut lengst (noe som egenlig ikke er noe å være stolt over). Siste gang den bet en fremmed så ble det ganske stygt. Det siste den gjorde var å bite en av oss hjemme - da turde vi ikke lenger.

Det er mulig jeg tar veldig feil, men jeg innbiller meg at de fleste som mener at en hund som biter IKKE skal avlives, ikke selv har hatt hund som biter? De har ikke kjent redselen når noe skjer, og de har ikke sett hvor stor skade hundetenner kan gjøre? De har kanskje ikke barn selv, og kan ikke forstå at de følelsene man har for en hund er bare en brøkdel av hvor glad en blir i sitt eget barn? 

Eller kanskje de selv i en slik situasjon nå, at de står overfor et slikt valg og ikke klarer det? De har i så fall min fulle sympati!

Sannsynligvis setter jeg vel i gang en megadiskusjon nå, men jeg har veldig vonde følelser rundt dette med hunder som biter. Nettopp fordi jeg har vært der. Og jeg kjenner forsatt den forferdelig klumpen i magen, skrekken når et barn kom løpende mot oss, øyne i nakken alltid på utkikk etter en utvei hvis noe skulle oppstå. Og redselen for å miste båndet.....  

"Allergi" når hann-hunden kommer i en viss alder som "vanlig samtale-emne blant hundeeiere", sier mere om hva noen hunde-eierne har å snakke om, enn det kan fortelle oss noe om allergier. Jeg stiller spørsmålstegn ved om det i hele tatt er ett så "vanlig" samtaleemne overhode, blant hundeeiere. Det må i såfall være i helt spesielle kretser. Ingen hunde-eiere jeg snakker mye med, har dette eller hint som samtaleemne. De har svært liten interessse i å prate om andre. 

Derimot tror jeg de vil reagere mot hånlighet og nedlatenhet, og mistenkeliggjøring.  

Hvis du er så interessert i 12- 18-måneders allergier, ta kontakt med allergi-spesialist, og forhør deg om utvikling av allergi. For min del, er det siste her i verden jeg gidder bry meg med, om noen skriver "grunnet allergi" i en annonse om omplassering. Men jeg reagerer mot at mennesker latterliggjøres. Likedan, om så var at noen skrev allergi når det ikke var det, hva så? Det er det absolutt siste jeg bryr meg om.

Zapp:

Dette handler om en skala, fra A til Å. Min hund som har bitt passer inn i mønsteret du skisserer som burde vært avlivet. I stedet tok vi jobben med å få henne trygg. Og slapp avlive. Hun har et medfødt for svakt gemytt. Første bite-episoden var nokså sterkt provosert. Men den neste var slettes ikke det. Så hun eskalerte i forhold til tesen om at en gang senker terskelen neste gang. Men da sikret vi henne forlengs og baklengs og begynte jobbe seriøst med prosjekt svake nærver. Hun hadde neppe stått på test dengang. Men i dag er jeg nokså sikker på at det hadde gått fint. Så parallelt med hundens nærveskala, som jo er vanskelig å sette en under/ over streken på.....så har vi eiere også en skala, i mulighetene til å fikse en hund?

Jeg hadde ingen ærfaring med hundenærver før denne men ble oppmuntret til å forsøke å styrke henne av folk som kunne mer om svakt gemytt enn meg. Og hadde det vært en litt mindre hund ville jeg sagt at mange kunne klart dette. Men 50 kilo fryktaggresjon er en håndfull. Og et større problem enn hennes redsel var min redsel under treningsperioden. Så viktigere enn hunden tror jeg eier er jeg. Både kunnskapsmessig og "nærvemessig".

nydelig skulle bare ønske alle var i stand til det du her beskriver... men selvfølgelig går det ann å redde mange med den type engasjement du her beskriver, men de er det ikke mange av.

Det var da fælt så hårsår på allergiker fronten?

 Mitt innlegg var ikke ment som et støt imot allergikere og hvis noen allergikere føler seg truffet av min henvisnig til "liksom-allergi" så beklager jeg. 

Mitt poeng, derimot, endres ikke. Det er bøttevis av hunder til omplassering "grunnet allergi" hvor jeg mistenker at det ligger andre elementer bak grunnen til å omplassere. Dette er vel ganske greit å få frem i en omplasserings situasjon? Eller?  

hund-for-livet!!:

men en hund som føler seg utrygg i forbindelse med omgang av barn eller mennesker i sin helhet. har svakheter i sin nervekonstitusjon. hvis en slik hund førs har bitt så vil den stort sett gjøre det igjen, for da har den lært at dette var en rask og positiv måte å skape avstad til det han har problemer med. en slik hund skal avlives.

her kommer testene inn; de vil være med på og utelukke disse hundene som svikter i motet eller henter opp irasjonellt engasjement osv.

hvis en hund med svikt i motet aldri har bitt eller lignende vil den med høyst sansynlighet pasifisere eller trekke seg unna ved testing, også slik kan en da mer utelukke at hunden vil komme til og bite. noe som gjør at den er litt mer egnet til omplasering.

Jeg må personlig si at jeg synes det bildet du tegner er litt for enkelt. For det første, "svakheter i sin nervekonstitusjon". Siden du har dratt parallellen med psykriatrien tidligere, får dette meg til å tenke på den gangen "kvinner hadde nerver", diagnose som i dag har fått et mye større spekter og varianter...

Hvorfor er hunden usikker? Det finnes mange årsaker, læring er en meget stor del, og får hunden riktig trening, så kan den avlæres like bra. Du skjønner, hundene våre er mye mer komplekse enn som så. Og en hund som trekker seg unna i pressede situasjoner, men tilstadighet havner i en slik situasjon, vil garantert tilslutt bite. Det blir litt som den berømmelige dråpen i vannglasset. Tilsutt er det nok. Blir hunden så aldri mer satt i en slik situasjon, og får en positiv assosiasjonsendring gjennom trening, så synker også behovet for å forsvare seg.

En hund biter ALDRI uprovosert, selv om vi ikke ser hvorfor det skjedde. Kan være at det var nå det rant over, etter elngre tids påfyll, ignorante mennesker som ikke har sett ale signalene, sterk redsel, smerter osv. osv... Kan være utrolig mange grunner til hvorfor den biter.

Har selv en hund som har bitt meg pga. matforsvar,jeg kan plukke stjålne koteletter ut av munnen hans nå. Han har lært seg at han kan ha tillit til meg, og trenger ikke å forsvare seg lenger, og jeg er dønn trygg på at det går bra. Jeg vil ikke anbefale andre å gjøre det. Jeg tror nok heller ikke at å sende han gjennom en test vil gi meg så mye nye svar på hans nervekonstitusjon. Jeg vet ganske godt hvordan det ligger an for å si det sånn.

Det er nok mange hunder som er såpass syke/ødelagte at det kan være like greit å gi seg, og det er også mange mennesker som ikke har kunnskap, anledning og evne til å ta tilseg en slik hund. Er nok en hel del hundeskjebner som har blit verre i etter å ha blittomplassert i hendene til ukyndige, og kanskje også med skjult historie (for hvordan skal man unngå å sette hunden i uønskede situasjoner når man ikke vet hva det er før det smeller).

Det viktigste er at vi har med et dyr som har innstinkter å gjøre,og et av dem er å bruke tenna. Det er et redskap som har blitt demonisert over lang tid, det samme med at hunder ikke skal knurre. Mye av skylden må nok mye av det totale maktlederskapsregimet aom har regjert en stund ha, hvor vi skla ha den totale kontroll, og hundene skal være marionetter som danser etter vår pipe, hvis ikke... Som en hundekar sa så fint til meg en gang: "Jeg bestemmer alt, også hva min hund skal føle..."

hund-for-livet!!: men en hund som føler seg utrygg i forbindelse med omgang av barn eller mennesker i sin helhet. har svakheter i sin nervekonstitusjon. hvis en slik hund førs har bitt så vil den stort sett gjøre det igjen, for da har den lært at dette var en rask og positiv måte å skape avstad til det han har problemer med. en slik hund skal avlives.

Jeg hadde første kullet i huset på begynnelsen av 90-tallet og på den tiden har jeg hatt mine jobber med "såkalte" problemhunder, unge hanner under to år som eierne ikke kunne takle. Jevnt over går det med lange telefonsamtaler eller besøk hjemme hos valpekjøperen - det går heldigvis an å "lose" de fleste gjennom problemene. 

Jeg har fått to hanner hjem igjen, den ene faller inn under allergi unskyldningen - det var et barn med mulig allergi. Den andre kom hjem da han va under året og hadde mistet den tryggheten og  utstrålingen han hadde som valp. Han var livredd for å bli tatt på snute og bakparti, knurret og trakk seg.

Skulle jeg avlivet ham av den grunn? Ikke planer, jeg hadde håndtert ham fra dag en, hadde sett ham i valpekassa og i lek sammen med de andre og visste at dette ikke var medfødt.

Det var bare å begynne å trene inn tryggheten igjen. Jeg beholdt ham hjemme nesten ett år og fra knurring ved berøring av snute ble han villig til å la dommere sjekke tenner å ikke minst gå over hele hunden, han var trygg på seg selv og trygg på at ingen gjorde ham noe vondt mer. Da han var kommet så langt var det også tid til å la ham gå videre og han ble omplassert til noen som har flere års bakgrunn i rasen og akkurat hadde mistet en hanne. Både familien og han stortrives. Fikk en fabelaktig billedserie derfra igår.

Er inderlig glad han ikke ble vurdert etter ovennevnte kriterier.

Nei. Jeg er ikke hårsår på allergiker-fronten.

Jeg reagerer mot at andre mennesker hånes og latterliggjøres, blir mistenkeliggjort, eller behandles nedlatende.  

Tersis.:

"Allergi" når hann-hunden kommer i en viss alder som "vanlig samtale-emne blant hundeeiere", sier mere om hva noen hunde-eierne har å snakke om, enn det kan fortelle oss noe om allergier. Jeg stiller spørsmålstegn ved om det i hele tatt er ett så "vanlig" samtaleemne overhode, blant hundeeiere. Det må i såfall være i helt spesielle kretser. Ingen hunde-eiere jeg snakker mye med, har dette eller hint som samtaleemne. De har svært liten interessse i å prate om andre. 

Derimot tror jeg de vil reagere mot hånlighet og nedlatenhet, og mistenkeliggjøring.  

Hvis du er så interessert i 12- 18-måneders allergier, ta kontakt med allergi-spesialist, og forhør deg om utvikling av allergi. For min del, er det siste her i verden jeg gidder bry meg med, om noen skriver "grunnet allergi" i en annonse om omplassering. Men jeg reagerer mot at mennesker latterliggjøres. Likedan, om så var at noen skrev allergi når det ikke var det, hva så? Det er det absolutt siste jeg bryr meg om.

Det er mulig jeg uttrykte meg klønete? Men det har seg altså slik at mange hundeeiere har særlgi èn ting til felles, nemlig en stor forkjærlighet til hunder, og dermed omtanke for hundenes ve og vel. Derfor biter man seg merke i hvor mange hunder som til enhver tid står til omplassering på Finn.no. Og man biter seg merke i at det kan se ut som om folk har motiver de ikke vil være åpne om, i og med at det neppe kan medføre riktighet at SÅ mange plutselig lider av allergi. Så vi bryr oss ja. Vi bryr oss om at det er utallige triste hundeskjebner der ute, som har vært så uheldige å bli utsatt for eiere som ikke vil/kan/gidder/orker beholde dem. Om det er med rette eller ikke, så er det trist for hunden. Og når eier ikke engang som temmelig anonym kan være åpen om hva som er den reelle omplasseringsårsaken, vel så er det nærliggende å tro at det skyldes en slags "bruk- og kast" mentalitet. Når det butter litt i mot, da omplasserer man.

Så ja, jeg bryr meg. Jeg synes det er fryktelig at mennesker ikke føler større ansvarsfølelse når de skaffer seg levende liv. Det reagerer jeg på, det står det stadig om i avisene, det reagerer dyrevernsorganisasjoner på osv osv. At du er mer opptatt av å ikke tråkke folk på tærne er ditt valg, for min del håper jeg en og annen "allergiker" leser denne tråden.

Du trenger forøvrig ikke belære meg om allergi, jeg har vært plaget av det så lenge jeg kan huske. Men jeg er blant de heldige, jeg har ikke hatt problemer med luftveiene, bare utslett og kløe. Som barn sa hudlegen at vi ikke burde skaffe oss kjæledyr. Men der var han for seint ute, vi hadde allerede hund. Og siden bikkja ikke påførte meg alvorlige bivirkninger, (jeg fikk bare litt ekstra utslett) så var det fullstendig utenkelig å kvitte oss med han.

Så du har kanskje forstått hva jeg ville frem til nå? jeg har full medfølelse for de som må omplassere grunnet alvorlig allergi. Jeg har IKKE forståelse for mennesker som omplasserer hundene sine fordi de ikke ønsker å ta utfordringen det innebærer å ha hund, på godt og vondt.

Normanna: Så vi bryr oss ja. Vi bryr oss om at det er utallige triste hundeskjebner der ute, som har vært så uheldige å bli utsatt for eiere som ikke vil/kan/gidder/orker beholde dem.

Det forundrer meg stadig hvor mange som ikke bryr seg om annet enn sitt og sine - og ser ut til å tro at det er en bra ting.

"Unghundallergi" (pussig hvordan folk nesten bare blir allergiske mot hannhunder) blir nevnt både støtt og stadig i mange hundesammenhenger.

Jeg må personlig si at jeg synes det bildet du tegner er litt for enkelt. For det første, "svakheter i sin nervekonstitusjon". Siden du har dratt parallellen med psykriatrien tidligere, får dette meg til å tenke på den gangen "kvinner hadde nerver", diagnose som i dag har fått et mye større spekter og varianter...

jeg kan rimlig mange varianter også diagnoser for mennesker og dyr, men her inne er det på skjenerelt grunnlag...

Hvorfor er hunden usikker? Det finnes mange årsaker,

ingen tvil om at det finnes mange grunner men ingen grunn er god nok til å bite familien.

En hund biter ALDRI uprovosert, selv om vi ikke ser hvorfor det skjedde. Kan være at det var nå det rant over, etter elngre tids påfyll, ignorante mennesker som ikke har sett ale signalene, sterk redsel, smerter osv. osv... Kan være utrolig mange grunner til hvorfor den biter.

hvis det skal så lite til at en ikke ser grunnen til hvorfor en hund biter da er det i hvertfall avlivning!

Har selv en hund som har bitt meg pga. matforsvar,jeg kan plukke stjålne koteletter ut av munnen hans nå. Han har lært seg at han kan ha tillit til meg, og trenger ikke å forsvare seg lenger, og jeg er dønn trygg på at det går bra. Jeg vil ikke anbefale andre å gjøre det. Jeg tror nok heller ikke at å sende han gjennom en test vil gi meg så mye nye svar på hans nervekonstitusjon. Jeg vet ganske godt hvordan det ligger an for å si det sånn.

gratulerer... du kan ta fra hunden din mat YEAA!!! og sist men ikke minst du kan ikke teste din egen hund eller kjenne den på samme måte som et test/beskrivelse blir gitt.

Det er nok mange hunder som er såpass syke/ødelagte at det kan være like greit å gi seg, og det er også mange mennesker som ikke har kunnskap, anledning og evne til å ta tilseg en slik hund. Er nok en hel del hundeskjebner som har blit verre i etter å ha blittomplassert i hendene til ukyndige, og kanskje også med skjult historie (for hvordan skal man unngå å sette hunden i uønskede situasjoner når man ikke vet hva det er før det smeller).

det er jeg helt enig i, igjen en grunn til at jeg mener la dem fjernes i stede.

.

Det viktigste er at vi har med et dyr som har innstinkter å gjøre,og et av dem er å bruke tenna. Det er et redskap som har blitt demonisert over lang tid, det samme med at hunder ikke skal knurre. Mye av skylden må nok mye av det totale maktlederskapsregimet aom har regjert en stund ha, hvor vi skla ha den totale kontroll, og hundene skal være marionetter som danser etter vår pipe, hvis ikke... Som en hundekar sa så fint til meg en gang: "Jeg bestemmer alt, også hva min hund skal føle..."

det siste du skriver her er bare tull, det finnes en klar mellom ting. og de som liker disse ekstreme hundene har ikke noe i mot at hunder lager lyd, men rett lyd til rett tid. men hele familien skal fritt bevege seg rundt i huset uansett om en er aldri så mye oppi maten til hunden.

SiriA.:

 

hund-for-livet!!: men en hund som føler seg utrygg i forbindelse med omgang av barn eller mennesker i sin helhet. har svakheter i sin nervekonstitusjon. hvis en slik hund førs har bitt så vil den stort sett gjøre det igjen, for da har den lært at dette var en rask og positiv måte å skape avstad til det han har problemer med. en slik hund skal avlives.

Jeg får litt frysninger jeg når jeg leser dette og lurer på hvor slikt kommer fra - det må være teori.

 

Jeg hadde første kullet i huset på begynnelsen av 90-tallet og på den tiden har jeg hatt mine jobber med "såkalte" problemhunder, unge hanner under to år som eierne ikke kunne takle. Jevnt over går det med lange telefonsamtaler eller besøk hjemme hos valpekjøperen - det går heldigvis an å "lose" de fleste gjennom problemene. 

Jeg har fått to hanner hjem igjen, den ene faller inn under allergi unskyldningen - det var et barn med mulig allergi. Den andre kom hjem da han va under året og hadde mistet den tryggheten og  utstrålingen han hadde som valp. Han var livredd for å bli tatt på snute og bakparti, knurret og trakk seg.

Skulle jeg avlivet ham av den grunn? Ikke planer, jeg hadde håndtert ham fra dag en, hadde sett ham i valpekassa og i lek sammen med de andre og visste at dette ikke var medfødt.

Det var bare å begynne å trene inn tryggheten igjen. Jeg beholdt ham hjemme nesten ett år og fra knurring ved berøring av snute ble han villig til å la dommere sjekke tenner å ikke minst gå over hele hunden, han var trygg på seg selv og trygg på at ingen gjorde ham noe vondt mer. Da han var kommet så langt var det også tid til å la ham gå videre og han ble omplassert til noen som har flere års bakgrunn i rasen og akkurat hadde mistet en hanne. Både familien og han stortrives. Fikk en fabelaktig billedserie derfra igår.

Er inderlig glad han ikke ble vurdert etter ovennevnte kriterier.

kan ikke svare for om den skal avlives... har aldri sett den, men det som skrives i innlegget du har notert står jeg for. hvis du er så sikker på at det er feil burde dere jo få vekk alle disse bittenen da i familier osv. da vi ser gang på gang i aviser/media og forsikkrings saker at engslige hunder biter igjen og igjen... en sikker hund har ikke det behovet,