Sånn halvveis for å få utløp for mine tanker og følelser, delvis for å dele min erfaring med andre og egentlig ganske så mye få uttrykket min lettelse og glede skriver jeg dette innlegget lenge etter anbefalt "leggetid".

I forbindelse med mulig kjøp av valp våren 2009 har jeg og min samboer skaffet oss en hund "på prøve" i 2-3 mnd. Dette for å se om hund er noe som kan fungere for oss i lengden, mht vår noe travle hverdag. Vi syntes dette virket som en fornuftig tanke da man faktisk binder seg i flere år ved anskaffelse av hund, samt at vi hjelper eier for en liten periode da han sliter med en hofte.

Tispa vi har lånt oss er en nydelig rottweiler på 4 år. Hun er fantastisk snill på alle måter, men er like mye en hund som må tilpasse seg helt nye "foreldre", omgivelser og generel hverdag for de neste mnd. Nå har det seg slik at vi har en kanin stående i stuen, noe vi glemte å informere eier om før vi tok henne med oss hjem. Hunden ble likevel beskrevet som en nysgjerrig, men absolutt ikke noen ond jente så vi bestemte oss for å "give it a go".

Ayla brukte de første minuttene i nytt hjem til å snuse litt rundt og gjøre seg kjent med huset. Hun oppdaget derimot fort vår kjære Kalle og ble deretter helt på styr. Denne kvelden var en riktig prøvelse da det viste seg at jeg og min samboer har nokså forskjellig syn på takling av opphissede hunder. Da Ayla ikke viste antydning til å røre/skade buret, men heller hoppe opp og ned, stikke nesen inn gjennom sprinklene og lage mye støy anbefalte jeg å ignorere henne og heller gi henne en beskjed om hun begynte å bjeffe. Hun pep mye av opphisselse, og etterhvert som min samboer ble lei av at Ayla innimellom slo seg til ro for deretter å fare opp igjen når kaninen hoppet litt rundt fikk hun mer og mer kjeft og draing i halsbånd utover kvelden.

Når vi til slutt gikk og la oss, trette og leie var hele huset såogsi ladet med negativ energi. Jeg var fryktelig lei meg for oss, men mest for Ayla som måtte oppleve første dagen i nytt hjem såpass stressende(hun var veldig stresset). Jeg følte meg totalt misslykket som kommende hundeeier og følte jeg ikke nådde frem til min samboer ang de snillere metodene jeg mente var riktig og i det hele tatt å ta hensyn til at hunden var helt ny hos oss. Men jeg må også ærlig talt inrømme at min overseings-metode heller ikke var sånn kjempeeffektiv da..

Idag bestemte jeg meg for å begynne på ny frisk. Ayla har vært med oss hele dagen og fått masse nye inntrykk og fine turer. Hun var mettet på det meste og sov hele veien hjem av tilfreds utmattelse. Jeg følte meg likevel såre nervøs idet vi nærmet oss inngangen og så for meg det rene ramaskrik for resten av kvelden og tilbakelevering av forvirret og meget stresset hund dagen etter.

Og riktignok så kviknet hun meget til da hun på nytt fikk øye på Kalle. Piping, hyling, tonnevis med sikkel, logring, hopping og ett og annet boff var alt tilbake. Min samboer sukker og stønner, mens jeg derimot setter meg i tenkeboksen. Etter noen minutter på"an igjen med kjefting og smelling, hjelpeløshet fra meg og fortvilelse for Ayla reiste jeg meg resolutt opp og tok Ayla med meg ut i gangen. Forundret fulgte hun etter, jeg lukket døren og lot henne sitte alene i ett minutt. Hun var helt stille der ute, og ble rimelig lettet idet jeg slapp henne inn igjen. Hun nærmest pilte bort til Kalleburet og satte igang igjen. Jeg reiste meg uten et ord, gjorde tegn til min samboer om å holde seg langt unna og gjentok forrige prosedyre. Slik fortsatte vi den neste timen. Aldri et ord fra min side, og kun ett minutt hver eneste gang.

Etterhvert som tiden gikk merket jeg meg hvordan Ayla virket mer og mer avslappet for hver gang jeg slapp henne ut av gangen, og inn "varmen". Hun brukte mer og mer tid på å snuse litt forsiktig rundt, og få kos hos reservemamma og reservepappa. Det var tydelig at hun syntes synd på seg selv, da hun bare ville leke litt med Kalle kanin men ble sendt ut på gangen ved minste tegn til opphisselse(jeg lot henne studere ham men med det samme pipingen satte igang tok jeg henne vekk)

For øyeblikket er Ayla gått og lagt seg(på egen hånd!) mens vi sitter litt tafatt igjen i stuen og nyter freden. Idet Ayla skjønte at lek med Kalle resulterte i et evig langt minutt i gangen begynte hun så smått å overse ham. Etter hvert ignorerte hun kaninen fullstendig, og tilbrakte heller all sin tid hos oss da hun visste at her fikk hun kos og ros:) Hun oppførte seg som om hun alltid skulle ha vært her, hengiven og god som hun er. Hun sovnet ved føttene våre, men gikk også innimellom frem og tilbake mellom kjøkken og stue for å få seg litt vann (fullstendig uten å ense Kalle =0 !!) Nå er hun fullstendig rolig, selvom hun innimellom titter innom stuen for å se at vi fremdeles er her før hun går og legger seg igjen.

Personlig sitter jeg igjen med masse tanker i hodet. Enkelte tenker kanskje "det var da såre enkelt" og poenget er at JA, det var det! Hadde jeg bare skjønt dette tidligere, så kunne vi ha ungått å få slik en negativ start. Det virker heldigvis ikke som om dette har påvirket Ayla på noensomhelst måte, hun har bare blitt mye, mye roligere og mer avslappet. Jeg skjønner nå at det er bedre å være litt for mye føre var og forberedet enn å ta lett på et hundehold (jeg hadde jo lest en bok..) Jeg kommer til å fortsette min lesing av hundebøker, canistv og alt jeg får tak i av fornuftig materiell samtidig som jeg passer på å ikke "lese meg blind" :)  Jeg vil også benytte sjansen til å melde meg på lydighet eller agilitykurs nå som jeg har hund å "øve" meg på.

P.S. For de som noe sjokkert tenker "stakkars Kallemann, for en traumatisk opplevelse!" kan jeg bare informere om at kjære Kalle er godt vant med andre dyr (inkl. hunder) og er en svært rolig, behersket kanin. Han er en skikkelig hardaus som ikke lar seg skremme av hundeleven, selvom situasjonen selvfølgelig var uønsket for både Ayla og Kalle.    

Jeg kan også nevne at dette ikke er min første hund, men det er en god del siden forrige og jeg vil tro alle føler seg nokså grønn etter en hundepause på noen år. Jeg har også lært en hel del siden forrige hundehold og vet med meg selv at dette hundeholdet vil bli preget av en hel del mer effektive og gode metoder. Som sagt, bedre å være føre var..

det høres da virkelig ut som du har knekt koden i dette tilfellet...bra for dere og bra for dyra;-D

Blir spennende med hund på prøve nå da...bare flere hadde gjort som dere,-)

Lykke til!

AniarasMolly:
Husk at det å stenge hunden ute ikke hjelper for alle hunder. Hvis dere skal ha deres egen hund en gang, må du nok over på en annen strategi. Det finnes like mange "knep", som det finnes hunder.

Det er jeg riktignok fullt klar over:) og nettopp derfor jeg skal prøve å tillære meg så mye som mulig i tiden fremmover! Vi har ihvertfall begge lært at kjefting og hysjing bare resulterer i en stresset og forvirret hund!

Bra at du fjernet hunden fra kaninburet. nok et bevis på at negativ straff er mer effektivt enn positivt straff- brukt på riktig måte :)

tror nok mye av grunnen til at mange ikke får til de såkalt  "snille metodene" og at vi hører skrekkhistorier om ufordragelige hunder som er oppdratt etter "snlle metoder" er at mange som bruker snille metoder ikke har skjønt at man ikke bare kan sitte å vente på at hunden skal gjøre det riktige for så å belønne det. Man må fjerne hunden fra uønsket situasjon. man må fjerne hunden fra bordet - ikke vente på at den går ned frivillig og så klikke. man må fjerne hunden fra kaninburet og  feks gjøre som deg. hopper hunden på benken må man fjerne den fra benken og ta fra den eventuelt bytte den har fått tak i. OSV

Jo, SÅ enkelt er det faktisk å benytte negativ straff, også kalt time-out. Negativ straff betyr jo at vi tar bort noe fra hunden for å redusere atferd vi ikke vil ha. Og time-out er å ta vekk muligheten for hunden til enten å være sammen med "de andre", eller i dette tilfellet muligheten til å gire seg opp på kaninen. Belønningen blir å få være sammen med "de andre", altså være sosial.

Andre virkemidler ville nok også ha fungert, men de ville tatt lenger tid, og vært enda mer frustrerende for både dere og hunden.

Du var kjempeflink som var så konsekvent at du ikke sa noe, men gjorde nøyaktig det samme i en hel time, og det som forundrer meg er at de fleste forsøker disse metodene i kanskje et kvarter og sier at det ikke fungerer, mens andre metoder (som innebærer MYE mer ubehag for både folk og dyr) kan brukes i månedsvis uten å bli forkastet om uvirksomme. :-)

Kjempebra arbeid, flott at du deler erfaringene med deg! :-)

Alva80:
Nå leste jeg ikke alt (det var jo så himla langt), men er det valp dere skal få dere, er det jo STOR forskjell på å forme og oppdra og lære den deres liv, enn hva det er med en fremmed, voksen hund. Det kan i svært liten grad sammenlignes! Det er naturligvis normalt at hunder som ikke er vant med kaniner etc, reagerer på dem, i forhold til valper som er vokst opp med dem. Og å oppdra andres voksne hund, i forhold til egen valp, er lite sammenlignbart. Det vil nok derfor være enklere, på alle vis, dersom dere bestemmer dere for å få deres egne hund. Lykke til :)

Heihei, kanskje du burde ha lest alt:)

Jeg har på ingen måte sammenlignet vår kommende valp med Ayla, men har derimot delt min erfaring og lykke med folk her på canis. Jeg vet meget godt at det er forskjell på voksne hunder og valper, på akkurat samme måte som at barn og vokse er forskjellig. Men takk for fin tilbakemelding!

Jeg har også brukt denne metoden for å få bort hopping på bor/benk. Og ja, det virker :)

Kjempefint at du fant en så fin løsning på dette problemet! :))